hits

Et selveiende land

SSB publiserte nylig en oversikt over boligeiere i Norge. Den viser at 77 prosent av alle husholdninger eier boligen de bor i, og endringene er små. Unge og aleneforsørgere, samt husholdninger med lave inntekter er, naturlig nok, overrepresentert blant leietakerne, men andelen på leiemarkedet er stabil. Det er også et større leiemarked i de store byene, noe som skyldes at mange unge under utdanning leier bolig.

Det er tre forhold ved det å eie og leie bolig som er interessant å se på: Innvandreres boligsituasjon, bostøtte og skattepolitikk. Et tegn på god integrering vil være at innvandrere i større grad eier bolig, slik majoritetsbefolkningen gjør. Mange lavinntektsfamilier med barn befinner seg blant dem som leier bolig. For dem er bostøtten viktig. Det vil øke barnas muligheter til å lykkes i utdanning og arbeid senere i livet. Til sist har skattepolitikken i Norge gjennom mange tiår bidratt til at selveierandelen i Norge er blant de høyeste i vestlige land. Med innføring av kommunal eiendomsskatt i mange kommuner, og lave renter som har redusert verdien av rentefradraget, er det grunn til å vurdere om skattleggingen av bolig bør revurderes.

Innvandrere i Norge eier også boliger, om enn ikke i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men selveierskapet øker i takt med botid, utdanning og inntekt. Innvandrere i Norge eier bolig i samme grad som hele befolkningen gjør i for eksempel Sverige, Storbritannia og Italia, og de eier i større grad enn befolkningen i Frankrike og Tyskland. Fra 1996 til 2006 økte selveierandelen inkludert andelseiere fra 50 prosent til nesten 70 prosent blant innvandrere. Andelen som bor i frittliggende enebolig økte også. I boken Vilje til å lykkes har jeg intervjuet 24 annengenerasjons innvandrere i Norge, og de har alle ambisjoner om å kjøpe bolig, mange av dem hadde gjort det allerede.

I arbeidet med NOU nr. 6, 2017 om offentlig støtte til barnefamilier, ble bostøtte diskutert. En av målsettingene for utvalget, der jeg selv var medlem, var å se på mulighetene for å erstatte kontantytelser med tjenester. Bostøtte er en «hybrid», fordi man får ytelsen kontant, men må bo i bolig i Norge for å få den utbetalt. Utvalget anser boforhold som svært viktig for barnefamilier. Det påvirker både forutsetninger for å lære og for å ha det tilfredsstillende sosialt.

I dag utgjør enslige over to tredjedeler av dem som mottar bostøtte, noe som er langt flere enn aleneforsørgere med barn som mottar bostøtte (26 prosent av alle som mottar bostøtte). Husbanken skriver i sin årsrapport for 2016 at 40 000 husstander med barn mottok bostøtte, og at støtten er «et svært viktig virkemiddel for at barn i økonomisk vanskeligstilte familier skal kunne bo i en god bolig og i et godt bomiljø». Barnefamilieutvalget anbefaler at bostøtten utredes med tanke på en oppjustering av støtten og en styrking av støtten for barnefamilier:

«Utvalget ser derfor på bostøtten som sentral i familiepolitikken og et viktig virkemiddel for å sikre at lavinntektshusholdninger skal kunne ha en tilfredsstillende bosituasjon og større økonomisk handlingsrom i hverdagen.»

På grunn av utformingen av dagens ordning, hvor det er relativt lave boutgiftstak og inntektstak, treffer den ikke barnefamiliene like godt. Samtidig bidrar den heller ikke til å løfte flere ut av lavinntekt.

Å eie bolig i Norge er gunstig. Den kan selges skattefritt etter ett års botid, man får rentefradrag for lånerenter som betales på boliglån, og formuesskatterabatten er stor om man har verdier over bunnfradraget på 1 480 000. I dag har 365 av 428 kommuner eiendomsskatt, og den utgjorde 5,4 mrd. kroner i 2015 (siste tilgjengelige år). I en rapport om skattereform i Norge, foreslår min kollega Villeman Vinje at man avskaffer eller faser ut rentefradraget. I tillegg mener jeg at det er nødvendig å utrede hvordan man beskatter bolig. I dag beskattes privatboligen med formuesskatt, om nettoverdien er høy nok, og bor man i tillegg i en kommune med eiendomsskatt, kommer dette i tillegg. Det skal fremdeles være gunstig å være selveier i Norge, men som et minimum bør skatteleggingen harmoniseres bedre enn i dag.

Nye bedrifter startes ikke av politikere fra MDG

Aftenposten roste MDGs gründerplan på lederplass 5.9. Unge bedrifter er en viktig dynamo for verdiskaping, men MDG vil skape nye bedrifter med subsidier, og pakken som foreslås har ingen muligheter til å erstatte oljearbeidsplassene som MDG vil fjerne.

10 000 arbeidsplasser er heller ikke ambisiøst. Nylig publiserte BI en rapport som viste at nyetablerte bedrifter står for nesten to tredjedeler av jobbskapingen i privat sektor. Mellom 2003 og 2014 ble det etablert 350 000 nye fulltidsarbeidsplasser, og 220 000 av dem kom fra oppstartsselskaper. Den sier det Villeman Vinje og jeg sa i Aftenpostens spalter for snart to år siden: Oppstartsbedrifter bidrar med sysselsettingsvekst og utfordrer kontinuerlig de eksisterende bedriftene til å bli mer innovative og konkurransedyktige.

I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. Oppstartsbedriftene trenger kompetent kapital, mennesker som vil satse, ta risiko, bidra med kapital og være med på kommersialiseringen og veksten. Selv om Aftenposten roser MDGs gründerstrategi, er det verdt å påpeke at politikerne ikke skal velge bransjer, men bidra med generelle rammebetingelser og tilrettelegging. Nye bedrifter startes ikke av politikere.

 

 

Norske private eiere har kommet dårligst ut

Leo Grünfeld i Menon har i to innlegg om skatt i DN skrevet at boligbeskatning i Norge er viktigere enn bedriftsbeskatningen for å forklare økonomiske forskjeller mellom mennesker. Det har han rett i, men foreløpig er en statlig eller bredt anlagt debatt om eiendomsskatt ikke vært på den politiske dagsordenen. Eiendomsskatt er foreløpig et kommunalt anliggende, men i sammenligninger med andre lands beskatning, er det eiendom som skattes, ikke formue.

Formuesskatt er det kun noen få land som har, og Grünfeld tar feil når han mener at den ikke er skadelig. Tidligere McKinsey-sjef og medlem i Produktivitetskommisjonen, Simen Vier Simensen, skriver i samme avis 20.8. at aktive, private norske bedriftseiere er nødvendig for verdiskaping, og at offentlig og utenlandsk kapital ikke er nok. Det er flere grunner til dette.

Her er kortversjonen. Utenlandske eiere er i stadig større grad fond, såkalte institusjonelle eiere, som selger og kjøper bedrifter basert på avkastningen. Når oljefondets utenlandsinvesteringer holdes utenfor, er «home bias» i Norge stort. Tilgangen på kapital for små og mellomstore bedrifter er nesten helt avhengig av norske eiere og investorer. Grünfelds løsning, som også Venstre har fremmet, med høyere bunnfradrag for å skjerme små- og mellomstore bedrifter er en lite målrettet løsning.

Provenytapet av å øke bunnfradraget slik at SMB-bedrifter går fri av formuesskatt er klart større enn å avvikle all formuesskatt på arbeidende kapital. Bunnfradraget må opp mot 15 ? 20 millioner kroner for at det skal monne. Det vil også bidra til at så godt som all formuesskatt på privateid eiendom, primærboliger og hytter, avvikles, og at formuesskatten nær blir en ren skatt på næringsvirksomhet. Opp mot Grünfelds bekymring om at formuesskatt på primærbolig er så lav, forsterker det kapitalvridningsvirkningene vs. dagens innretning.

Til sist vil jeg minne Grünfeld om noe han skrev i april 2016 i DN, rett før skatteforliket: "I dagens situasjon må skattereformen designes for å stimulere til omstilling i næringslivet, og da må veksteffekter tillegges større vekt enn fordeling. Det gjør kutt i formues- og utbytteskatt mer relevant ... Kutt i utbytte- og formuesskatten kan med andre ord sikre økt omstillingsevne."

Utbytteskatten har siden det økt, og betalt formuesskatt på bedriftsinvesteringer er totalt sett uendret, men dels betydelig skjerpet for næringsbygg. Norske private eiere har alt i alt kommet dårligere ut av skattereformen enn både utenlandske og offentlige eiere. Det er rart at norske politikere syns det er greit, når det er norsk, og ikke utenlandsk, kapital som finansierer de aller fleste av de nye arbeidsplassene.  

Flaks og skatt

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, "from clogs to clogs in three generations". En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes - og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å "skattlegge flaks" er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.

 

 

Nei til ny arveavgift

Den gamle arveavgiften ble fjernet da de blå kom i regjering, og godt er det. Den innbrakte ikke mye penger, og den fungerte dårlig. Mange går rundt og tror at vi ikke har arveavgift i dag, og flere tar nå til orde for å innføre en ny og bedre avgift. Begge deler er feil. Vi har arveavgift, og den vi har, er god.

Enkelt forklart var den gamle avgiften basert på at man betalte en avgift når noe skulle arves. Det var mulig for mennesker med store formuer å unngå å betale avgiften, dersom de brukte tid, penger, revisorer og advokater. Fordi avgiften var direkte skadelig for næringsvirksomhet, ble det lagt mye arbeid i å unngå den. De som var i denne situasjonen, var heller ikke dem som betalte det som var igjen av det beskjedne arveavgiftsprovenyet på rundt 2 milliarder kroner. De som derimot betalte, var barn og barnebarn som arvet hus og hytter. Før avgiften ble avviklet, utgjorde bolig og bankinnskudd over 80 prosent av de verdiene man betalte avgift for, dvs. ikke for næringsverdier i særlig grad.

Det nye prinsippet - kontinuitetsprinsippet - er basert på en helt annen logikk. Man skatter ikke når man arver, men når man selger det man har arvet. Kontinuitet vil si at verdien av det man arver, ikke justeres. Man arver den verdien far, mor, bestefar eller bestemor hadde, og den skatteposisjonen de hadde. Det gjelder for aksjer, og for hus og hytter.

For aksjer og bedrifter er prinsippet fint, fordi det betyr at man skatter av gevinsten når man selger. Gevinsten regnes ut som forskjellen på verdien man overtok for og det man senere selger for. Enkelt sagt vil ikke et dødsfall og en arveoverføring forstyrre verdifastsettelse og senere skattepliktig gevinst, dersom neste generasjon velger å selge det de har arvet. Dessuten bidrar det nye arveprinsippet til noe helt vesentlig; skatten forfaller når likviditeten er til stede. Har du solgt, har du penger til å betale skatt med.

Kontinuitetsprinsippet er ikke en skattelettelse til "de rike", de skatter av alle gevinster når de selger. Skattelettelsen er heller en gave til alle boligeiere. Primærboligen, altså den boligen du selv bor i, kan du selge skattefritt, også om du har arvet den. Løsningen her er ikke en ny arveavgift, men en helhetlig gjennomgang av hvordan vi skattlegger egen bolig, arvet eller kjøpt.

Det er ikke bare det siste årets boligprisvekst i Oslo som bør sette i gang en debatt om beskatning av egen bolig. Skal man beholde kontinuitetsprinsippet også for primærboliger, vil en moderat gevinstbeskatning for alle som selger bolig, være en løsning. Avvikling eller modifisering av rentefradraget er en annen løsning.