hits

Å leke Gud: Shelleys Frankenstein for vår tid

Skal du lese noe i julen? Les Mary Shelleys Frankenstein.

Da Mary Shelleys Frankenstein kom ut for 200 år siden, viste den frem moralske spørsmål gjennom en uvirkelig fortelling. I dag er fortellingen mindre uvirkelig, og moralen desto mer relevant.

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Boken ble gitt ut 1. januar 1818. Om en ukes tid er det altså 200-årsjubileum ? og jubileet finner sted samtidig som vi kanskje er nærmere enn noensinne det frankensteinske eksperimentet: å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrer, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og den store britiske romantiske dikteren Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Erasmus Darwin. Han var farfar til sin mer berømte sønnesønn, Charles, og helt i tråd med teoriene de begge forfektet, var han en meget tidlig talsmann for et tidligere utviklingsstadium av teorien om artenes opprinnelse.

Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen, slik mennesket er godt på bunnen, men fordervet av omstendighetene. Her ser vi en påvirkning fra Rousseau.

Men hvordan kunne monsteret ta livet av sin skaper? Bare det å kunne gi eller motta kjærlighet ville kunne ha frelst ham, og fremelsket det gode i ham, ifølge Mary Shelley. Med aktualitet til dagens diskusjoner om kunstig intelligens og roboters selvstendige liv, hva skjer når droner selv velger hvem de skal drepe, eller den selvkjørende bilen velger hvem den skal kjøre på? Hva skjer hvis selvlærende intelligens forfølger andre mål enn det vi trodde de skulle?

Men Frankenstein kjemper for fremskritt og viten ? ikke for kjærlighet. Victor Frankensteins familie og forlovede blir drept av uhyret han har skapt, fordi Frankenstein nekter ham kjærligheten. Boken kan derfor også sees som et portrett av romantikeren som vil leve ut sine idealer på bekostning av familie og venner. For nettopp det å få leve ut sine følelser, sine tanker og ideer ? og gjerne å dø ung ? var mange romantikeres ideal. Både Lord Byron og Marys ektemann Percy Shelley  oppfylte disse idealene. Da andre utgave av Frankenstein kom, satt derfor Mary Shelley som ung enke og så tilbake på hva slike idealer kunne føre til i praksis.

Litt som i Goethes Faust beskriver Frankenstein hva som skjer når man slutter å ville ha kunnskap om Gud, men heller vil ha verdslig viten ? og tilslutt har ambisjoner om å spille Guds rolle.

Det finnes mange historier opp gjennom middelalderen om mennesker som knytter pakt med djevelen på denne måten. Sånn sett er Frankenstein en bok som faller inn under betegnelsen en gotisk roman, en skrekkroman med forbilder fra middelalderen. Men den djevelpakten som knyttes sammen med en ny erkjennelsestrang etter renessansen er farligere: Hvor fører alle fremskrittene og  den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Hvor er Gud når kosmos likevel ikke er skapt av Ham?

Den nye menneskesjel har fått et nytt sikte, å kartlegge sanseverden. Å erkjenne den, for dermed å beherske den. Frankenstein bruker vitenskapen for å skape liv. Det er det ypperste mulige: selv å være Gud og skaper.

Men hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk, umoden menneskehet? Frankenstein har ambisjoner som blant annet Luther advarer mot: Er man for opptatt av fornuften og kunnskapstørsten, kan man bli hovmodig og selvsentrert ? og havne i klørne på djevelen. Man skal ikke «leke Gud».

Bokens undertittel, Den moderne Prometevs, henter inspirasjon fra Prometevs-myten i  gresk mytologi. Prometevs ble straffet av Zevs, fordi han stjal ilden og ga den til menneskene. Dermed fikk menneskene muligheten til å utvikle en mer avansert sivilisasjon som lignet mer på gudenes verden. Victor Frankenstein gjør noe av det samme. Han skaper et kunstig menneske som han gir liv, men han blir tilslutt straffet med døden fordi han er nettopp et menneske og ikke Gud.

Det er ikke uproblematisk å bruke naturvitenskapen ut over alle grenser og tro at man kan erstatte Gud eller måle seg med ham i skapergjerningen. Når Mary Shelleys utgivelse av Frankenstein fyller 200 år om noen dager, gir det rom for refleksjoner om mulighetene fremover innenfor både bioteknologi og kunstig intelligens. Hva vi er i stand til å skape er en ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Innlegget er publisert på minervanett.no 19.12.2017

Et selveiende land

SSB publiserte nylig en oversikt over boligeiere i Norge. Den viser at 77 prosent av alle husholdninger eier boligen de bor i, og endringene er små. Unge og aleneforsørgere, samt husholdninger med lave inntekter er, naturlig nok, overrepresentert blant leietakerne, men andelen på leiemarkedet er stabil. Det er også et større leiemarked i de store byene, noe som skyldes at mange unge under utdanning leier bolig.

Det er tre forhold ved det å eie og leie bolig som er interessant å se på: Innvandreres boligsituasjon, bostøtte og skattepolitikk. Et tegn på god integrering vil være at innvandrere i større grad eier bolig, slik majoritetsbefolkningen gjør. Mange lavinntektsfamilier med barn befinner seg blant dem som leier bolig. For dem er bostøtten viktig. Det vil øke barnas muligheter til å lykkes i utdanning og arbeid senere i livet. Til sist har skattepolitikken i Norge gjennom mange tiår bidratt til at selveierandelen i Norge er blant de høyeste i vestlige land. Med innføring av kommunal eiendomsskatt i mange kommuner, og lave renter som har redusert verdien av rentefradraget, er det grunn til å vurdere om skattleggingen av bolig bør revurderes.

Innvandrere i Norge eier også boliger, om enn ikke i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men selveierskapet øker i takt med botid, utdanning og inntekt. Innvandrere i Norge eier bolig i samme grad som hele befolkningen gjør i for eksempel Sverige, Storbritannia og Italia, og de eier i større grad enn befolkningen i Frankrike og Tyskland. Fra 1996 til 2006 økte selveierandelen inkludert andelseiere fra 50 prosent til nesten 70 prosent blant innvandrere. Andelen som bor i frittliggende enebolig økte også. I boken Vilje til å lykkes har jeg intervjuet 24 annengenerasjons innvandrere i Norge, og de har alle ambisjoner om å kjøpe bolig, mange av dem hadde gjort det allerede.

I arbeidet med NOU nr. 6, 2017 om offentlig støtte til barnefamilier, ble bostøtte diskutert. En av målsettingene for utvalget, der jeg selv var medlem, var å se på mulighetene for å erstatte kontantytelser med tjenester. Bostøtte er en «hybrid», fordi man får ytelsen kontant, men må bo i bolig i Norge for å få den utbetalt. Utvalget anser boforhold som svært viktig for barnefamilier. Det påvirker både forutsetninger for å lære og for å ha det tilfredsstillende sosialt.

I dag utgjør enslige over to tredjedeler av dem som mottar bostøtte, noe som er langt flere enn aleneforsørgere med barn som mottar bostøtte (26 prosent av alle som mottar bostøtte). Husbanken skriver i sin årsrapport for 2016 at 40 000 husstander med barn mottok bostøtte, og at støtten er «et svært viktig virkemiddel for at barn i økonomisk vanskeligstilte familier skal kunne bo i en god bolig og i et godt bomiljø». Barnefamilieutvalget anbefaler at bostøtten utredes med tanke på en oppjustering av støtten og en styrking av støtten for barnefamilier:

«Utvalget ser derfor på bostøtten som sentral i familiepolitikken og et viktig virkemiddel for å sikre at lavinntektshusholdninger skal kunne ha en tilfredsstillende bosituasjon og større økonomisk handlingsrom i hverdagen.»

På grunn av utformingen av dagens ordning, hvor det er relativt lave boutgiftstak og inntektstak, treffer den ikke barnefamiliene like godt. Samtidig bidrar den heller ikke til å løfte flere ut av lavinntekt.

Å eie bolig i Norge er gunstig. Den kan selges skattefritt etter ett års botid, man får rentefradrag for lånerenter som betales på boliglån, og formuesskatterabatten er stor om man har verdier over bunnfradraget på 1 480 000. I dag har 365 av 428 kommuner eiendomsskatt, og den utgjorde 5,4 mrd. kroner i 2015 (siste tilgjengelige år). I en rapport om skattereform i Norge, foreslår min kollega Villeman Vinje at man avskaffer eller faser ut rentefradraget. I tillegg mener jeg at det er nødvendig å utrede hvordan man beskatter bolig. I dag beskattes privatboligen med formuesskatt, om nettoverdien er høy nok, og bor man i tillegg i en kommune med eiendomsskatt, kommer dette i tillegg. Det skal fremdeles være gunstig å være selveier i Norge, men som et minimum bør skatteleggingen harmoniseres bedre enn i dag.

Nye bedrifter startes ikke av politikere fra MDG

Aftenposten roste MDGs gründerplan på lederplass 5.9. Unge bedrifter er en viktig dynamo for verdiskaping, men MDG vil skape nye bedrifter med subsidier, og pakken som foreslås har ingen muligheter til å erstatte oljearbeidsplassene som MDG vil fjerne.

10 000 arbeidsplasser er heller ikke ambisiøst. Nylig publiserte BI en rapport som viste at nyetablerte bedrifter står for nesten to tredjedeler av jobbskapingen i privat sektor. Mellom 2003 og 2014 ble det etablert 350 000 nye fulltidsarbeidsplasser, og 220 000 av dem kom fra oppstartsselskaper. Den sier det Villeman Vinje og jeg sa i Aftenpostens spalter for snart to år siden: Oppstartsbedrifter bidrar med sysselsettingsvekst og utfordrer kontinuerlig de eksisterende bedriftene til å bli mer innovative og konkurransedyktige.

I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. Oppstartsbedriftene trenger kompetent kapital, mennesker som vil satse, ta risiko, bidra med kapital og være med på kommersialiseringen og veksten. Selv om Aftenposten roser MDGs gründerstrategi, er det verdt å påpeke at politikerne ikke skal velge bransjer, men bidra med generelle rammebetingelser og tilrettelegging. Nye bedrifter startes ikke av politikere.

 

 

Norske private eiere har kommet dårligst ut

Leo Grünfeld i Menon har i to innlegg om skatt i DN skrevet at boligbeskatning i Norge er viktigere enn bedriftsbeskatningen for å forklare økonomiske forskjeller mellom mennesker. Det har han rett i, men foreløpig er en statlig eller bredt anlagt debatt om eiendomsskatt ikke vært på den politiske dagsordenen. Eiendomsskatt er foreløpig et kommunalt anliggende, men i sammenligninger med andre lands beskatning, er det eiendom som skattes, ikke formue.

Formuesskatt er det kun noen få land som har, og Grünfeld tar feil når han mener at den ikke er skadelig. Tidligere McKinsey-sjef og medlem i Produktivitetskommisjonen, Simen Vier Simensen, skriver i samme avis 20.8. at aktive, private norske bedriftseiere er nødvendig for verdiskaping, og at offentlig og utenlandsk kapital ikke er nok. Det er flere grunner til dette.

Her er kortversjonen. Utenlandske eiere er i stadig større grad fond, såkalte institusjonelle eiere, som selger og kjøper bedrifter basert på avkastningen. Når oljefondets utenlandsinvesteringer holdes utenfor, er «home bias» i Norge stort. Tilgangen på kapital for små og mellomstore bedrifter er nesten helt avhengig av norske eiere og investorer. Grünfelds løsning, som også Venstre har fremmet, med høyere bunnfradrag for å skjerme små- og mellomstore bedrifter er en lite målrettet løsning.

Provenytapet av å øke bunnfradraget slik at SMB-bedrifter går fri av formuesskatt er klart større enn å avvikle all formuesskatt på arbeidende kapital. Bunnfradraget må opp mot 15 ? 20 millioner kroner for at det skal monne. Det vil også bidra til at så godt som all formuesskatt på privateid eiendom, primærboliger og hytter, avvikles, og at formuesskatten nær blir en ren skatt på næringsvirksomhet. Opp mot Grünfelds bekymring om at formuesskatt på primærbolig er så lav, forsterker det kapitalvridningsvirkningene vs. dagens innretning.

Til sist vil jeg minne Grünfeld om noe han skrev i april 2016 i DN, rett før skatteforliket: "I dagens situasjon må skattereformen designes for å stimulere til omstilling i næringslivet, og da må veksteffekter tillegges større vekt enn fordeling. Det gjør kutt i formues- og utbytteskatt mer relevant ... Kutt i utbytte- og formuesskatten kan med andre ord sikre økt omstillingsevne."

Utbytteskatten har siden det økt, og betalt formuesskatt på bedriftsinvesteringer er totalt sett uendret, men dels betydelig skjerpet for næringsbygg. Norske private eiere har alt i alt kommet dårligere ut av skattereformen enn både utenlandske og offentlige eiere. Det er rart at norske politikere syns det er greit, når det er norsk, og ikke utenlandsk, kapital som finansierer de aller fleste av de nye arbeidsplassene.  

Flaks og skatt

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, "from clogs to clogs in three generations". En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes - og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å "skattlegge flaks" er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.