Flaks og skatt

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, "from clogs to clogs in three generations". En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes - og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å "skattlegge flaks" er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.

 

 

Nei til ny arveavgift

Den gamle arveavgiften ble fjernet da de blå kom i regjering, og godt er det. Den innbrakte ikke mye penger, og den fungerte dårlig. Mange går rundt og tror at vi ikke har arveavgift i dag, og flere tar nå til orde for å innføre en ny og bedre avgift. Begge deler er feil. Vi har arveavgift, og den vi har, er god.

Enkelt forklart var den gamle avgiften basert på at man betalte en avgift når noe skulle arves. Det var mulig for mennesker med store formuer å unngå å betale avgiften, dersom de brukte tid, penger, revisorer og advokater. Fordi avgiften var direkte skadelig for næringsvirksomhet, ble det lagt mye arbeid i å unngå den. De som var i denne situasjonen, var heller ikke dem som betalte det som var igjen av det beskjedne arveavgiftsprovenyet på rundt 2 milliarder kroner. De som derimot betalte, var barn og barnebarn som arvet hus og hytter. Før avgiften ble avviklet, utgjorde bolig og bankinnskudd over 80 prosent av de verdiene man betalte avgift for, dvs. ikke for næringsverdier i særlig grad.

Det nye prinsippet - kontinuitetsprinsippet - er basert på en helt annen logikk. Man skatter ikke når man arver, men når man selger det man har arvet. Kontinuitet vil si at verdien av det man arver, ikke justeres. Man arver den verdien far, mor, bestefar eller bestemor hadde, og den skatteposisjonen de hadde. Det gjelder for aksjer, og for hus og hytter.

For aksjer og bedrifter er prinsippet fint, fordi det betyr at man skatter av gevinsten når man selger. Gevinsten regnes ut som forskjellen på verdien man overtok for og det man senere selger for. Enkelt sagt vil ikke et dødsfall og en arveoverføring forstyrre verdifastsettelse og senere skattepliktig gevinst, dersom neste generasjon velger å selge det de har arvet. Dessuten bidrar det nye arveprinsippet til noe helt vesentlig; skatten forfaller når likviditeten er til stede. Har du solgt, har du penger til å betale skatt med.

Kontinuitetsprinsippet er ikke en skattelettelse til "de rike", de skatter av alle gevinster når de selger. Skattelettelsen er heller en gave til alle boligeiere. Primærboligen, altså den boligen du selv bor i, kan du selge skattefritt, også om du har arvet den. Løsningen her er ikke en ny arveavgift, men en helhetlig gjennomgang av hvordan vi skattlegger egen bolig, arvet eller kjøpt.

Det er ikke bare det siste årets boligprisvekst i Oslo som bør sette i gang en debatt om beskatning av egen bolig. Skal man beholde kontinuitetsprinsippet også for primærboliger, vil en moderat gevinstbeskatning for alle som selger bolig, være en løsning. Avvikling eller modifisering av rentefradraget er en annen løsning.

Boligbygging er svaret - ikke skatt

I mai ble skattereformen vedtatt, men vi er ikke ferdige med skattedebatten. Sommeren har ikke lagt en demper på prisøkningen på boliger, og mer skal ikke til før skattedebatten er i gang igjen, senest med AUF-leder Mani Hussainis skatteutstpill i på Dagsnytt 18 tidligere denne uken, fulgt opp av Dagbladets leder 9.8. Men det er ikke skatt som er svaret for å dempe prisene, det er boligbygging og atter boligbygging.    

Skattereformen la til grunn at formuesobjekter, som ikke er din egen bolig, skal verdsettes likt, før formuesskatt beregnes. Det betyr at aksjer, næringseiendom, og det som blir betegnet som sekundærboliger, verdsettes til 80 prosent. Deretter beregnes formuesskatt. For eiendommer som ligger i kommuner som har eiendomsskatt, betales det i tillegg skatt for alle eiendommer, også din egen bolig, over en fastsatt grense og til en sats som er bestemt av den enkelte kommunen.

I tillegg betaler eiere av næringseiendom og av sekundærboliger skatt av løpende avkastning (netto næringsinntekt eller selskapsskatt). Når sekundærboligen selges, betales det skatt av gevinsten.

En sekundærbolig er en bolig som vanligvis leies ut av eieren, altså kort og godt en utleiebolig. Skal eieren få fordelene ved å slippe gevinstbeskatning ved salg, må eieren bo i boligen minst ett år av de siste to årene. Dagbladets leder den 9.8 mener spekulanter flytter rundt og bor i boligene for å få til dette, jeg tror ikke det er et stort problem.

I Norge har vi i snart 100 år hatt en boligpolitikk som innebærer at vi ønsker at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det er derfor mange fordeler, blant annet fritak av skatt ved salg, rentefradrag og mye lavere satser ved beregning av grunnlaget for formuesskatt (i dag 25 prosent mot 80 prosent, se over). I motsetning til Sverige, er selveierandelen i Norge på opp mot 80 prosent. I Sverige og Danmark er det over 40 prosent som leier boligen sin. Noen av fordelene vi i dag ser i Norge av den politikken, er en bedre integrering av innvandrere og en bedre boligstandard. En bolig du eier selv, tar du bedre vare på enn en du ikke eier.

Med en eierandel på 80 prosent, betyr det at vi i Norge trenger utleieboliger til rundt 20 prosent av befolkningen. Men, befolkningen i Norge, og særlig i tettbygde strøk, har økt med 1,7 millioner siden 1950, 4 millioner i 1990 og er i dag 5,2 millioner. Og som Trygve Hegnar påpeker i Finansavisens leder 10.8, det stopper ikke med det. Bare i Oslo regner man med en årlig befolkningsvekst på 10 000 fremover. Boligutbyggingen har ikke økt i samme takt, kun noen tusen boliger bygges i årlig i Oslo.

Det finnes to løsninger på hvordan vi får nok boliger å eie og nok boliger å leie, økt skatt er ikke en av dem. For det første vil det hjelpe å bygge flere boliger, både til utleie og til eie. Særlig er det mindre boliger som trengs. Prisøkningen det siste året har vært på mer enn 10 prosent, og prisøkningen er høyest på mindre boliger. Det viser at det er her det mangler objekter. For det andre vil det hjelpe å knytte større områder sammen med bedre kommunikasjon. Vi har ikke plassproblemer i Norge, men vi har for dårlig kommunikasjon mellom attraktive og tilgjengelige områder. Tenk hva en rask toglinje ville betydd for Ringerike og Hønefoss, eller hva det har betydd for Lillestrøm og Strømmen og vil bety for Hamar når toglinjen er ferdig.

Hva vil skje hvis man likevel velger å økte skattene på sekundærbolig? Det vil på kort sikt føre til at det blir ulønnsomt eller mindre lønnsomt å eie en sekundærbolig for utleie. I dag er det verdiøkningen som gjør det lønnsomt å eie en sekundærbolig, ikke den løpende avkastningen. Et enkelt regnestykke for å eie og leie ut en toromsleilighet i Oslo er som følger:

Leiligheten kjøpes for 2,5 millioner. Den leies ut for 12 000 kroner måneden eller 144 000 i året. Fellesutgifter og andre utgifter kan være rundt 40 000, altså en netto inntekt på 100 000 i året, men med litt vedlikehold, øker denne summen raskt og netto inntekten reduseres tilsvarende. Denne beskattes med 27 prosent, altså sitter man igjen med 73 000 etter skatt. Dette skal dekke formuesskatt (forutsatt at eieren er i formuesskatteposisjon). Ligningsgrunnlaget tar utgangspunkt i byggeår, bydel og kvadratmeter og kan ligge mellom 1,5 og 2 millioner (80 prosent), avhengig av grunnlaget. Det gir en formuesskatt på et sted mellom 15 000 og 20 000. Overskuddet er nå redusert til rundt 50 000. Er leiligheten finansiert med gjeld, må renter betales. 2,1 prosent av et lån på 2 millioner er 42 000. Overskuddet er nå kanskje 10 000 kroner, hvis det ikke er noe vedlikehold i løpet av året. En så liten leilighet har foreløpig ikke eiendomsskatt i Oslo kommune, men skulle det komme, vil trolig eieren ende opp med å betale for å ha leiligheten, leie den ut og vedlikeholde den. Verdistigningen vil eieren fremdeles få, men gevinstbeskatning ved salg må legges inn.

Gitt at mange velger å selge, vil det på lengre sikt bety færre privateide utleieboliger. Skal de 20 prosentene av befolkningen som enten vil eller må leie kjøpe egne boliger, skal de få kommunale boliger (som også må bygges og anskaffes) eller må de flytte fra landet? Dessuten vil også færre utleieboliger bety at leiene stiger. Det gagner ikke dem som må leie.

Sekundærboliger trengs. Det er bra at noen eier dem og andre kan leie. Og lang erfaring tilsier at standarden og vedlikeholdet av en privat eiet bolig, også den som leies ut, vil være bedre enn om vi overlater dette ansvaret til kommunene. Verken økt skatt eller storstilt kommunal utleievirksomhet er svaret for å få ned boligprisene. Det er økt boligbygging og bedre kommunikasjonsmuligheter, i samsvar med befolkningsøkningen, som vil få balanse i markedet.

 

 

 

 

 

 

Norsk rettshjelp for kvinnelige samvittighets- fanger 

Hvem hjelper kvinnelige samvittighetsfangene? Nystiftede Vigdis Freedom Foundation ønsker å bidra med rettshjelp.


De fleste samvittighetsfangene er menn. I mange land har menn en større (relativ) frihet, og samfunnet har større forventninger til menn. Oppdragelse kan bidra til mer selvtillit og større mot til å opponere. Når menn fengsles, står det i mange tilfeller en kone eller en mor utenfor fengslet som sørger for oppmerksomhet om fangen og hans sak. Når kvinner fengsles for det samme, står de ofte alene.

Grunnleggeren av Vigdis Freedom Foundation er den norske advokaten Anne Christine Kroepelien, én person, ett initiativ, et lite skritt. Som privilegert norsk kvinne og advokat i en verden hvor liberale verdier angripes, har en inspirasjon til å stifte Vigdis Freedom Foundation vært Arnulf Øverlands ord: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Kvinners forventninger om å styre hjemme og sørge for barnas oppdragelse, kan hindre dem i å ta en offentlig rolle. Kvinner som engasjerer seg risikerer å bli betraktet som avvikende. Kanskje familiene ikke vedkjenner seg kvinner som kjemper for kvinners rettigheter i offentligheten. Uansett er kvinner mer utsatt enn menn, og de er fysisk svakere og utsettes lettere for fysiske overgrep.

Iranske Marina Nemat fortalte sin historie under gårsdagens lanseringen av Vigdis Freedom Foundation. Da hun var 16 år, ble hun arrestert, torturert, voldtatt og tvunget til å gifte seg med en av torturistene fordi hun hadde uttalt seg negativt om prestestyret etter revolusjonen. Etter to år i fengsel hadde foreldrene tatt avstand fra henne og ville ikke vedkjenne seg henne. 

I mange land må mennesker kjempe for ytringsfrihet, likestilling, og menneskeverd. Det er rettigheter vi i Norge tar for gitt. Samvittighetsfanger er menneskerettsaktivister som aldri har brukt vold eller oppfordret til vold. I Russland fengsles mennesker for ha postet synspunkter på Facebook, i Saudi Arabia for å ha blogget og i Iran for å ha andre synspunkter enn prestestyret. Tyrkiske journalister fengsles for å ha avslørt korrupsjon. Selv om ord aldri dreper, knebler, mishandler og henretter myndigheter mennesker som kjemper for retten til å si det man vil, være den man er, eller tro på det man ønsker.

Vigdis Freedom Foundation vil derfor yte rettshjelp til kvinnelige samvittighetsfanger. Håpet er at det er mulig, gjennom god rettshjelp i tide, å unngå at uskyldige kvinner sitter urettmessig fengslet. Bistand fra advokat er en viktig forutsetning for en rettferdig prosess. Nå anklages og fengsles også advokater som forsvarer menneskerettsaktivister. Vigdis Freedom Foundation ønsker å også beskytte advokater - uansett kjønn - som tar saker for kvinner som risikerer å bli samvittighetsfanger. 

Mennesker trenger nettverk. Vigdis Freedom Foundation vil etablere et nettverk for advokater som bistår kvinnelige samvittighetsfanger og legge til rette for utveksling av internasjonale rettskilder. Det finnes mye informasjon om hvordan FN-konvensjonene anvendes og tolkes - case law - samlet i store databaser som kan være vanskelig tilgjengelig for en advokat som sitter alene med en upopulær sak i et land med begrenset ytringsfrihet. Internett kan være begrenset, og informasjon er bare tilgjengelig på engelsk. Vigdis Freedom Foundation vil bidra med informasjon, med oversettelser og til å sikre internasjonal observasjon av rettssaker. Dommere skjerper seg når det er internasjonale observatører i rettssalen. 

Forhåpentligvis kan kvinnelige samvittighetsfangers juridiske posisjon styrkes gjennom rettshjelp. Forhåpentligvis kan advokater beskyttes gjennom nettverk.

Navnet Vigdis er knyttet til nordiske kvinner. Vig betyr "kamp" i betydningen beskyttelse, og dis betyr søster, Vigdis var en norrøn valkyrie. I tillegg er Vigdis Finnbogadottir Islands og verdens første kvinnelige demokratiske valgte president og et forbilde for alle som ønsker likestilte politiske og sosiale rettigheter. Vigdis Finnbogadottir er beskytter for Vigdis Freedom Foundation.

Dersom vi slutter å bry oss om liberale verdier, har vi allerede mistet dem. Den største trusselen mot liberale demokratier er vår egen likegyldighet. Vigdis Freedom Foundation kan ikke hjelpe alle kvinnelige samvittighetsfanger, men det er likevel slik liberale verdier forsvares: Med små skritt, av mennesker som tar pennen fatt eller bruker stemmen, og av mennesker som hjelper dem å gjøre det når samfunnene de lever i ikke respekterer menneskerettighetene.

Det er enkeltmenneskers mot, styrke og seier som gjør at flere over tid får mulighet til å leve liv i frie og liberale samfunn, samfunn som respekterer menneskerettighetene.

 

"Ulikhetskrisa" kan løses med god utdannings- politikk

Hvis man er opptatt av å redusere ulikhet i samfunnet, er det mye viktigere å finne ut hvorfor noen skoler lykkes bedre enn andre i å løfte de svakeste elevene, enn å insistere på å beholde en vekstdempende formuesskatt.

Nylig ble skattereformen vedtatt i Stortinget. SV valgte å stå utenfor et bredt skatteforlik, fordi partiet mente at forliket ikke hadde gått langt nok i å ha en fordelingsprofil. Snorre Valen mener vi er inne i en "ulikhetskrise", og at den må løses ved økt beskatning av de rikeste.

Valen og jeg er åpenbart uenige om hva skattereformen burde legge til rette for. Jeg mener en god bedriftsbeskatningspolitikk først og fremst må legge til rette for vekst, ikke fordeling. Valen og jeg er også uenige om hva som vil dempe ulikhet. Mens Valen vil løse den ved beskatning, vil jeg satse på velferdspolitikken og en god skole- og utdanningspolitikk.

Skattesystemet i Norge utjevner forskjeller, men det er inntektsskattene som utjevner klart mest. De ti prosentene med høyest inntekt i Norge, betaler en tredjedel av all inntektsskatt (direkte personskatt), like mye som de 70 prosentene som har lavest inntekt. Likevel er det ikke skattesystemet som virker mest utjevnende i Norge. Det er det offentlige overføringer og sterkt subsidierte tjenester som gjør. Enkelt sagt er spiller velferdssystemet langt større rolle for fordelingen enn skattesystemet.

Ulikhet kan måles på flere måter, ett mål er Gini. En gini-koeffisient måler inntektsforskjellene på en skala fra 0, der alle har samme inntekt, til 1, der all inntekt tilfaller én person. Ser man på Gini-koeffisienten før og etter omfordeling, er det velferdsstatsoverføringer som betyr aller mest - over 70 prosent. Skattesystemet omfordeler 28 prosent, og av dette forklarer samlet formuesskatt én til to prosent. Dersom man bare ser på formue knyttet til bedrifter - såkalt arbeidende kapital - blir effekten på fordelingen nær null.

Overføringene gjennom velferdsstaten har dermed langt større betydning enn skattleggingen for den endelige ulikheten.

Dette er det statiske bildet. Hva så med dynamikken? I Norge er det mange tjenester som utjevner ulikhet. Særlig viktig er helsetjenester og utdanning. I Norge er begge deler stort sett offentlig finansiert, og den enkelte har små direkte utgifter. Av disse to hovedtypene tjenester er det i all hovedsak utdanning som kan bidra til endring, det vil si som kan minske eller utjevne forskjeller over tid.

Et av formålene til det norske utdanningssystemet er å bidra til sosial mobilitet. Utdanning er viktig,  fordi det kan bidra til å gi den enkelte mulighet til å realisere sine evner og ambisjoner. Lykkes utdanningssystemet godt, vil flest mulig kunne realisere dette, uavhengig av sosial bakgrunn.

Utdanningsnivået til foreldre påvirker barns skoleprestasjoner. Sosio-økonomisk bakgrunn har også stor betydning. NIFU har dessuten, i en omfattende analyse av ressursbruk og prestasjoner i grunnutdanningen, funnet at mellom syv og 12 prosent av forskjellene i elevprestasjoner skyldes forhold ved skolen.

I en ny analyse av videregående skoler, presterer Oslo-skolen best. Oslo-skolen har også den klart største andelen av innvandringselever. Det er derfor interessant å analysere årsakene til dette nærmere. Motsatt befinner de tre nordligste fylkene seg nederst i de fleste analyser av skoleforskjeller. Det er minst like interessant å finne årsakene til dette som til at Oslo-skolen lykkes.

Hva som gjør en skole god og hvordan flest mulig skoler kan bli gode, vil være nøkkelen til å redusere forskjeller og gi alle like muligheter i livet. Oppsummert: Formuesskatten betyr nesten null for fordeling og lavere ulikhet, mens skole betyr svært mye.

Innlegget er publisert på minervanett.no 24.5.2016

 

Kompetansen teller mest

Integreringsmeldingen, som nylig ble lagt frem, har mange forslag som skal lette og bedre veien inn i arbeidslivet for dem som kommer. De 69 tiltakene skal bidra til å nå målet om at innvandrerne og barna deres skal bidra til og delta i samfunnet.

Opplæring, kompetanseheving, bedre bruk av kompetansen innvandrerne har med seg, og enklere godkjenning av utdanninger, vil bidra til å heve og utnytte kompetansen bedre, og dermed bedre innvandrernes arbeidsdeltakelse.

Denne uken kom det også en annen analyse av sammenhengen mellom kompetanse og arbeidsdeltakelse hos nordmenn og innvandrere. I et NHO-notat konkluderes det med at det er kompetansen om avgjør om man er i arbeid, ikke om man er innvandrer eller ikke. Analysen som er gjort, bygger ikke på formalkompetanse, men på resultater fra PIAAC (en prøve som måler kompetanse forstått som ferdighetene leseforståelse, tallforståelse, problemløsning/IKT-ferdigheter). Ser man på sysselsettingsandelen etter PIAAC-resultat, er den omtrent lik i de ulike ferdighetsintervallene mellom innvandrere og nordmenn.

Lik kompetanse betyr lik arbeidsdeltakelse. Det innebærer at godt kvalifiserte innvandrere er i arbeid, slik godt kvalifiserte nordmenn er, og tilsvarende at dårlig kvalifiserte innvandrere står utenfor arbeidslivet, slik det også er tilfellet for nordmenn.

OECD skriver i "Employment outlook 2015" at Norge er et av de få landene der omtrent hele lønnsgapet mellom innvandrere og nordmenn forklares ved kompetanse (målt ved PIAAC og lønn).

Det handler stort sett om mindre kompetanse, men overkvalifisering, som vil si at vi ikke evner å ta i bruk all kompetanse, er mer vanlig blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Gapet minskes når botiden øker (SSB). Det er, som NHO skriver i sitt notat, en god indikasjon på at anvendbar kompetanse i arbeidslivet er vel så viktig som formell kompetanse. Men det forutsetter at man får prøve seg i arbeidslivet.

Det er likevel en vei å gå. I dette Civita-notatet har vi sett på innvandreres formelle kompetanse. Denne figuren viser høyeste utdanningsnivå (målt i 2014) for utvalgte grupper innvandrere i Norge:



Det er ikke sikkert at alle ressursene skal settes inn for heve den formelle kompetansen. Nordmenn tilegner seg mye kompetanse gjennom arbeidslivet (høy PIAAC-skår). Det gjør innvandrere også.

Akkurat som NAV-tiltak som ligger nært en ordinær arbeidssituasjon er det som virker best for å få nordmenn tilbake til arbeidslivet, er også ordinært arbeid i introduksjonsprogrammet det desidert mest effektive tiltaket for innvandrere. Det bør derfor være normen.

Kvalifisering er nøkkelen til arbeid, og arbeid gir kvalifisering, både for nordmenn og innvandrere.

 

Drømmen om den store norske bedriften

I dag har jeg hørt om fire startups som alle har muligheten til å bli store norske bedrifter. To av dem utnytter delingsplattformer, og to av dem satser i markeder hvor de kan gjøre en forskjell.

Skiwo kobler tolketjenester. I Norge i dag snakkes det 100 språk. Det finnes bare sertifiserte tolker for 64 av dem. Oversettere kan melde seg fra hele verden og si hva de har av kompetanse og hvilke språk de kan oversette mellom. Gjennom bruk av skjermtolkning slipper tolkene å bruke halvparten av tiden sin til reising - og heller bruke tiden sin på å tolke. All booking og tolking skjer digital, og umiddelbart etter gjennomført tolkeoppdrag får man en rating og kan sertifiseres.

ByLineMe er en delingsplattform for journalister og skribenter der innhold selges. Den er koblet til annonsering på en helt ny måte. Lykkes denne, vil fremtidens journalisttilværelse endre seg, samtidig som journalistene får betalt for stoffet sitt.

Det tredje eksempelet er et produkt som kan revolusjonere hverdagen for hele klodens hørselshemmede. Listen tenker airplugs i stedet for gammeldagse høreapparater. Software og support knyttes til smarttelefonen. Den fjerde startupen, Nlink, har laget en robot for å bore hull i takbetong.

Disse fire er på jakt etter penger, og jeg tror de kommer til å få det. Så langt, så bra. Men hva skjer når de virkelig skal kommersialiseres. De trenger ikke bare kapital når de er små. De må vokse. Vi trenger også et privat næringsliv som klarer å holde på bedrifter, dersom de skulle være så heldige å bli store.

Hvorfor skal vi støtte gründerbedrifter, dersom de likevel forsvinner ut av landet når de blir større? Poenget med næringsklynger og kompetente miljøer er ikke bare å klekke ut gode ideer, det er å sørge for at de beste bedriftene blir fremtidige arbeidsplasser i Norge.

La meg ta noen flere eksempler: Miljøene på Kjeller, NTNU og SINTEF kommer stadig opp med nye spennende ideer som har potensial til å bli store norske bedrifter. En av dem er Wavetrain Systems AS. Selskapet utvikler sikkerhetsløsninger til jernbaneoverganger, basert på en patentert sensorløsning. Løsningen er kostnadseffektiv, og markedspotensialet er på 350 milliarder kroner. Et annet er Icefresh AS. Ideen til selskapet kommer fra oppdrettsnæringens krav til fersk fisk. Frysemetoden kan bidra til å øke markedet for norsk fisk enda mer.

I fisk, i olje og gass, innen medisin og avansert teknologi har Norge flere sterke forskningsmiljøer som utvikler gode ideer og starter selskaper. Den første utfordringen disse møter, er kapitalinnhenting og kommersialiseringskompetanse. Noen av dem trenger én million kroner for neste testfase, andre trenger 10 millioner kroner. Men slik risikokapital er det sparsomt med i Norge. Om de likevel klarer skaffe kapitalen, skulle man tro at forholdene lå til rette for å bygge opp nye norske bedrifter.

Dessverre er det lenge siden vi har sett nye norske vekstselskaper som er blitt værende i Norge. Ett vi har kunnet skryte av, er Opera. Selskapet sprang i sin tid ut av Telenor og er i dag et stort internasjonalt selskap. Inntil nylig har selskapet vært delvis norskeid. Nå er selskapet straks kinesisk. Videreutviklingen av selskapet vil skje utenfor Norge.

Det er etter mitt syn to muligheter. Startups kan enten være en form for outsourcing av innovasjon for norske bedrifter. Da er poenget at bedriftene og startupmiljøene kobles. Eller så er startups starten på realiseringen av drømmen om en ny stor norsk bedrift. Det krever mye mer ressurser. Begge deler kan bidra til nye arbeidsplasser. Eksisterende bedrifter kan få nye produkter eller nye satsingsområder, og derved øke verdiskaping og skape arbeidsplasser. En ny stor norsk bedrift kan bli et lokomotiv for verdiskaping. Det er plass til begge deler.


 

 

 

 

 

 

Nødvendig og bra med Panama Papers

Panama Papers er "offentligheten" på sitt aller beste. Selv om den avdekker skyggesider ved den moderne markedsøkonomien, viser likevel avsløringene at kritikk, avsløringer og åpen debatt, er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere.

Det er allerede skrevet mange spaltemetere om de over 11 millionene dokumenter som er lekket fra panamafirmaet Mossack Fonseca, og det bør fortsette. Saken handler om flere ting; både lovlige og ulovlige. De ulovlige dreier seg om å skjule midler fra kriminell virksomhet eller undra skatt, mens de lovlige handler om skatteplanlegging og enklere operasjonalisering av virksomheter. Likevel, begge deler vekker raseri, harme og moralsk indignasjon.

I 2010 skrev jeg sammen med Ulla Fjeldstad pamfletten Marked og moral, og vi slo fast at markedet trenger moral. Markedsøkonomien har medført velstand og bedre levekår for store deler av verden, men markedet er ikke feilfritt eller problemfritt av den grunn. De grunnleggende etiske og filosofiske betraktningene rundt markedet og markedssamfunnet har ikke nødvendigvis forandret seg på samme måte som levekårene.

Essensen av den historiske gjennomgangen i Marked og moral var at fremveksten av markedet og et kapitalistisk økonomisk system var tett knyttet til en debatt om moral og etikk. Det er altså ikke riktig å si at markedsforkjemperne på 1700-tallet generelt ønsket en ren laissez-faire-økonomi, der hver enkelt bare kunne forfølge sin egeninteresse. Snarere var opplysningstenkerne svært opptatt av nettopp moralen og hva den betydde for økonomien.

Uten en moralsk grunnmur både er og var et fritt marked utenkelig, og uten ytringsfrihet og en offentlig, kritisk debatt, vil skyggesidene raskt få overtaket. Normer snakker vi snakker om er ærlighet og sannferdig informasjon, fravær av korrupsjon og respekt for avtaler.

Så lenge det ikke er transparens og åpenhet, kan fristelsene bli store. For selskaper eller andre som ønsker å tøye grensene, vil det alltid være mulig å finne anledning. Men er lovsystemene gode, blir det vanskeligere, og risikoen blir større.

Skatteplanleggingsselskaper finner smutthull i lovverket, de gjør ikke noe ulovlig og har "ryggen fri" i møte med loven. Det underliggende spørsmålet er om juridisk rett er godt nok, eller om etikk og moral også spiller en rolle. Det handler om lover og regler, men også om tillit og moralske vurderinger når man velger å registrere selskaper i skatteparadiser.

I forbindelse med lanseringen av pamfletten skrev jeg at det går et viktig skille mellom lov og ulov - og rett og galt. Loven kan ikke, og bør ikke, regulere alt. Selv den som holder seg innenfor loven, kan opptre uetisk eller umoralsk - akkurat som en som bryter loven, under gitte omstendigheter kan handle moralsk.  

Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli oppdaget i et demokratisk samfunn. Du kan "gjøre hva du vil", men du må ta konsekvensene, og du må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom du driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres eller fordømmes. I et liberalt samfunn er det lov å være umoralsk, men det er fremdeles umoralsk å være umoralsk.

Nettopp derfor er det viktig at Panama Papers får konsekvenser, ikke bare for dem som begår lovbrudd, men også for dem som utformer lover og avtaler.

Innlegget er publisert på minervanett.no 5.4.2016

 

Look to Sweden?

De skandinaviske landene har mye å lære av hverandre. Tre områder som er aktuelle er asylpolitikk, barne- og familiepolitikk og skattepolitikk. Se til Sverige for den siste, vurdér nummer to, og dropp nummer én.

For utenforstående er Norge, Sverige og Danmark tre like land. Statsviteren Francis Fukuyama ber sine lesere om å "look to Denmark", en metafor for hvordan han synes samfunnsmodellen i de tre skandinaviske landene fungerer.

Fukuyama har et poeng, selv om det er Danmark han har sett nærmere på. Landene er små, åpne demokratier. De har sjenerøse og omfattende velferdsordninger og godt koordinerte arbeidsmarkeder. Det er lange historiske bånd mellom dem, og menneskene forstår hverandre, både skriftlig og muntlig. Landene har passfrihet og felles arbeidsmarked, men Danmark og Sverige er EU-medlemmer, det er ikke Norge.

Siden det er så mange strukturelle og historiske likheter, er det interessant å sammenligne landenes politiske og samfunnsmessige utvikling. De tre landene kan til sammen egentlig betraktes som en utvidet mulighet for det enkelte landet til å teste ut politikk. Fungerer noe fint i ett av landene, er sjansene ganske store for at det vil gjøre det i de to andre landene også. Det gjør det interessant å se nærmere på ulik politikk og på forskning og erfaringer som er gjort i den forbindelse.

For ved nærmere ettersyn er landene mer forskjellige enn det man kan få inntrykk av. Asylpolitikken er kanskje det mest synlige eksempelet i dag. Her har er de politiske svarene hittil vært helt forskjellige i Danmark, Sverige og Norge, noe som også har gjenspeilet seg i antallet flyktninger som er kommet til de tre landene. Det er fortløpende politiske diskusjoner om hva som virker og ikke virker, og hvordan beslutninger i ett land påvirker forholdene i de andre landene.

Jeg har det siste året vært involvert i to andre politikkområder; barne- og familiepolitikk og skatte- og eierskapspolitikk. I Norge skal vi snart vedta en skattereform, og den norske barne- og familiepolitikken blir nå utredet i sin helhet, noe som ikke er gjort på 20 år.

La meg ta barne- og familiepolitikken først. Jeg er medlem av et offentlig oppnevnt utvalg, "Barnefamilieutvalget", som skal avgi sin innstilling om ett år. Politikkområdet er godt egnet til nordisk sammenligning. Landene har en høy grad av likestilling, lange permisjonsordninger, stor kvinnelig yrkesdeltakelse og en høy fødselsrate sammenlignet med andre land.

For noen uker siden var jeg på utvalgstur til Sverige. Vi fikk en grundig presentasjon av ulike deler av svensk barne- og familiepolitikk. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det er store forskjeller mellom svenske og norske ordninger. Det mest interessante er at flere av dem har vært i funksjon såpass lenge at det er samlet inn kunnskap og forsket på virkninger. Dette er verdifullt for det arbeidet som nå er i gang i Norge. Vi kan for eksempel se om innføringen av "jämställdhetsbonusen" har virket, og vi kan vurdere hvordan lengde og kompensasjonsgrad i fødselspermisjonen har påvirket svenske menns og kvinners arbeidsdeltakelse. Videre har svenskene senere barnehagestart enn vi har i Norge, de har förskola i stedet for skolestart for 6-åringer, og de har et strukturert fritidshem-tilbud opp til 13 år som på mange områder minner om en heldagsskole.

Ordningene er såpass forskjellige på mange viktige punkter at dette er relevant og interessant å se nærmere på. Utvalget har ikke tatt turen til Danmark, men vi kommer til å se på danske ordninger også. I Danmark er det blant annet mulig å la små barn starte i vuggestuer mye tidligere enn i Norge. Om utvalget velger å anbefale svenske eller danske ordninger, er for tidlig å si (som utvalgsmedlem uttaler jeg meg ikke her om hva jeg vil foreslå). Vi har med oss foredrag, forskningsrapporter og statistikk fra Sverige som sier mye om hvordan de ulike ordningene påvirker barns utvikling, foreldrenes yrkesdeltakelse og hvordan det går for barn fra lavinntektsfamilier. Det er fullt mulig å foreslå endringer der svenskene har gode resultater, samtidig som man kan begrunne at man ikke foreslår noe med henvisning til dårlige resultater eller erfaringer.

Gjennom det siste året har jeg også arbeidet med skattepolitikk og eierskap. I fjor deltok jeg på en konferanse i Sverige der eierskaps- og skattepolitikk ble diskutert. Selv om landene har små, åpne økonomier, er det store forskjeller. Svenskene har sterke eiermiljøer og eiertradisjoner, og de har ikke funnet olje. Landet har også gjennomført flere skattereformer. Som i Norge kom det en stor reform på begynnelsen av 1990-tallet, og deretter flere reformer i perioden 2004 til 2008. Oppsummert innebærer disse reformene at svenskene har avskaffet arveavgift og formuesskatt, samt at de har redusert selskapsskatten.

Det er mulig å se resultatene av disse politiske reformene. I løpet av det siste tiåret har svenskene klart både å utvikle selskaper og å beholde dem. Utflyttede svenske eiere og entreprenører har kommet tilbake til Sverige, landet har flere globale selskaper, og det satses på det private næringslivet. Svenskene har villet (og måttet) ha vekstmuligheter, risikokapital og sterke private eiermiljøer som har evne til å eie verdiskapende virksomheter i Sverige, blant annet fordi de ikke har olje og fordi de er avhengig av et velfungerende næringsliv for å opprettholde omfattende velferdsordninger.

Det er også mulig å se på hvordan de politiske debattene i forkant av reformene var. Argumentene om at risikokapital var vanskelig å skaffe, at svenske eiere ble diskriminert, og at bedriftene stort sett fikk kapital og investeringer fra det svenske markedet, er de samme  som vi i dag hører i Norge, men det er en vesentlig forskjell på debattene: Reformene i Sverige handlet om å skape vekst og nye arbeidsplasser, ikke om fordeling. Også LOs sjefsøkonom i Sverige, Per-Olof Edin, konstaterte i en offentlig skatteutredning fra 2002 at formuesskatten var skadelig for Sverige.

Vi kan konstatere at svenskene i dag har et mer dynamisk og nyskapende næringsliv, men de har også fått økte skatteinntekter etter de siste skattereformene. Skatteprosenten har sunket fra 51 prosent av BNP i 2000 til 44 prosent i 2014, samtidig som skatteinntektene har økt med 260 mrd. kroner (inflasjonsjustert) i samme periode. De har fått i pose og sekk - både mer vekst og større skatteinntekter. Hva som egentlig måles og hva som kan sies, er det mer informasjon om i denne Facebooktråden.

Jeg er mer tilbøyelig til å "se til Sverige" i skattepolitikken enn i barne- og familiepolitikken, selv om det er elementer i den svenske barne- og familiepolitikken som jeg kanskje  vil stille meg bak, dersom utvalget velger å foreslå dem. De skandinaviske landene har til sammen mange gode (og dårlige) politiske erfaringer. Det er en verdifull kilde til kunnskap når politiske beslutninger skal fattes.

Innlegget er publisert på minervanett.no 23.2.2016

 

 

 

 

 

Skattereform for verdiskaping og omstilling

Stortinget skal behandle et forslag til skattereform før påske. Bakgrunnen for denne reformen ble lagt for litt over ett år siden da Scheel-utvalget la frem sin NOU om skattereform. Det siste året har skattedebatten vært i mediene med den vanlige skillelinjen mellom verdiskaping og fordeling.

Men som Knut Brundtland sa på Civitas frokostmøte i dag: "Det er viktig å kunne skille mellom verdiskaping og fordeling." Blander man diskusjonene, blir det lett verken fugl eller fisk.

En skattereform handler det først og fremst om verdiskaping, ikke fordeling. Som tidligere statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen, skrev i Dagens Næringsliv: "Det er intuitivt forståelig at en skatt som står for om lag én prosent av statens inntekter har en større symboleffekt enn realeffekt på inntektsfordelingen i Norge. Men den fungerer godt for å svekke viljen til risikofylte investeringer. Det er velferdsstaten som betyr desidert mest for fordelingen i Norge - over 70 prosent. Skattesystemet betyr ca. 28 prosent, hvorav formuesskatten bare forklarer mellom én og to prosent av fordelingen i Norge."

Den store svakheten ved Scheel-utvalgets forslag var antakelsen om perfekte kapitalmarkeder, det vil si at alle gode prosjekter får kapital uansett hvor de befinner seg, og at eierskap ikke spiller noen rolle. Dersom det hadde vært virkeligheten, kunne forslaget om redusert selskapsskatt og økt eierbeskatning, ikke gitt reduserte investeringer og aktivitet i økonomien. Men virkeligheten er ikke perfekt. To av innlederne på Civitas frokostmøte torsdag 28.1 forklarer det slik: Sindre Støer i Verdipapir foretakenes forbund mener at små, nye og mellomstore bedrifter må hente kapital i det norske markedet, utenlandsk kapital er kun unntaksvis tilgjengelig. Ernst Ravnaas har undersøkt hva som skjer når mennesker med formue flytter fra landet. De begynner å investere i det landet de flytter til. Kombinert med at det ikke er automatikk i at bredden av norske bedrifter får utenlandsk kapital, gir det reduksjon i risikokapital for utvikling og etablering av norske arbeidsplasser.

Civita har den siste uken lansert en rapport om norske eiere og et forslag til skattereform som viser, og tar utgangspunkt i, at norske eiere, gründere og investorer betyr mye for svært mange bedrifter og nyetableringer i Norge. De er avhengig av norsk (risiko) kapital. Denne virkeligheten ble tydelig også på frokostmøtet med ulike norske eiere og gründere, som Civita arrangerte i forrige uke. Det er nordmenn som i første rekke investerer i Norge, og det er de som holder ut i vanskelige tider og tider med omstilling.

Konsekvensen av denne virkeligheten er at eierbeskatningen betyr noe for hvor mye kapital nordmenn vil investere i Norge. Det norske skattesystemet må tilrettelegge for at bedrifter skal sysselsette mennesker og skape verdier her. Derfor har Alliansen for norsk, privat eierskap foreslått en modell for eierbeskatning som fjerner formuesskatt på arbeidende kapital og næringsinvesteringer. Med en slik modell forsvinner vridningen mellom ulike investeringer, noe som kan bidra til at risikokapital investeres i nye muligheter, med fokus på hvor kapital før skatt kaster mest av seg. En slik bedring i samfunnsøkonomisk ønskede kapitalplassering gir flere og mer verdiskapende private arbeidsplasser. Mulighetene for omlegging i verdiskapende retning er beskrevet i detalj i rapporten Norsk skattereform

Men, politisk vil kanskje en slik modell også kreve at provenyet helt eller delvis må dekkes inn. Forslaget i rapporten Norsk skattereform er å beskatte privat eiendom mer enn i dag. Det er flere måter å gjennomføre en slik beskatning på. Det er mulig å justere bunnfradrag og satser i formuesskatt på private realaktiva, samt å legge inn en progressivitet om man virkelig ønsker at de som har mest skal betale mer enn i dag. Rapporten foreslår også tiltak for å motvirke tilpasningsmuligheter, som gjør at mange i dag har reelle, private formuer, men ikke betaler formuesskatt av dette.

Det er positivt at skattedebatten nå ser ut til å legge mer vekt på verdiskaping og hva som skal til for å øke den. Det er også bra når det ser ut til at de politiske partiene ønsker å finne konstruktive løsninger og kompromisser. Skattesystemet er en av de mest sentrale rammebetingelsene for norsk næringsliv. Jeg håper at Stortinget blir presentert for en god, verdiskapende og fremtidsrettet reform.

 

 

 

 

 

 

hits