hits

Å leke Gud: Shelleys Frankenstein for vår tid

Skal du lese noe i julen? Les Mary Shelleys Frankenstein.

Da Mary Shelleys Frankenstein kom ut for 200 år siden, viste den frem moralske spørsmål gjennom en uvirkelig fortelling. I dag er fortellingen mindre uvirkelig, og moralen desto mer relevant.

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Boken ble gitt ut 1. januar 1818. Om en ukes tid er det altså 200-årsjubileum ? og jubileet finner sted samtidig som vi kanskje er nærmere enn noensinne det frankensteinske eksperimentet: å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrer, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og den store britiske romantiske dikteren Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Erasmus Darwin. Han var farfar til sin mer berømte sønnesønn, Charles, og helt i tråd med teoriene de begge forfektet, var han en meget tidlig talsmann for et tidligere utviklingsstadium av teorien om artenes opprinnelse.

Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen, slik mennesket er godt på bunnen, men fordervet av omstendighetene. Her ser vi en påvirkning fra Rousseau.

Men hvordan kunne monsteret ta livet av sin skaper? Bare det å kunne gi eller motta kjærlighet ville kunne ha frelst ham, og fremelsket det gode i ham, ifølge Mary Shelley. Med aktualitet til dagens diskusjoner om kunstig intelligens og roboters selvstendige liv, hva skjer når droner selv velger hvem de skal drepe, eller den selvkjørende bilen velger hvem den skal kjøre på? Hva skjer hvis selvlærende intelligens forfølger andre mål enn det vi trodde de skulle?

Men Frankenstein kjemper for fremskritt og viten ? ikke for kjærlighet. Victor Frankensteins familie og forlovede blir drept av uhyret han har skapt, fordi Frankenstein nekter ham kjærligheten. Boken kan derfor også sees som et portrett av romantikeren som vil leve ut sine idealer på bekostning av familie og venner. For nettopp det å få leve ut sine følelser, sine tanker og ideer ? og gjerne å dø ung ? var mange romantikeres ideal. Både Lord Byron og Marys ektemann Percy Shelley  oppfylte disse idealene. Da andre utgave av Frankenstein kom, satt derfor Mary Shelley som ung enke og så tilbake på hva slike idealer kunne føre til i praksis.

Litt som i Goethes Faust beskriver Frankenstein hva som skjer når man slutter å ville ha kunnskap om Gud, men heller vil ha verdslig viten ? og tilslutt har ambisjoner om å spille Guds rolle.

Det finnes mange historier opp gjennom middelalderen om mennesker som knytter pakt med djevelen på denne måten. Sånn sett er Frankenstein en bok som faller inn under betegnelsen en gotisk roman, en skrekkroman med forbilder fra middelalderen. Men den djevelpakten som knyttes sammen med en ny erkjennelsestrang etter renessansen er farligere: Hvor fører alle fremskrittene og  den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Hvor er Gud når kosmos likevel ikke er skapt av Ham?

Den nye menneskesjel har fått et nytt sikte, å kartlegge sanseverden. Å erkjenne den, for dermed å beherske den. Frankenstein bruker vitenskapen for å skape liv. Det er det ypperste mulige: selv å være Gud og skaper.

Men hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk, umoden menneskehet? Frankenstein har ambisjoner som blant annet Luther advarer mot: Er man for opptatt av fornuften og kunnskapstørsten, kan man bli hovmodig og selvsentrert ? og havne i klørne på djevelen. Man skal ikke «leke Gud».

Bokens undertittel, Den moderne Prometevs, henter inspirasjon fra Prometevs-myten i  gresk mytologi. Prometevs ble straffet av Zevs, fordi han stjal ilden og ga den til menneskene. Dermed fikk menneskene muligheten til å utvikle en mer avansert sivilisasjon som lignet mer på gudenes verden. Victor Frankenstein gjør noe av det samme. Han skaper et kunstig menneske som han gir liv, men han blir tilslutt straffet med døden fordi han er nettopp et menneske og ikke Gud.

Det er ikke uproblematisk å bruke naturvitenskapen ut over alle grenser og tro at man kan erstatte Gud eller måle seg med ham i skapergjerningen. Når Mary Shelleys utgivelse av Frankenstein fyller 200 år om noen dager, gir det rom for refleksjoner om mulighetene fremover innenfor både bioteknologi og kunstig intelligens. Hva vi er i stand til å skape er en ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Innlegget er publisert på minervanett.no 19.12.2017

Et selveiende land

SSB publiserte nylig en oversikt over boligeiere i Norge. Den viser at 77 prosent av alle husholdninger eier boligen de bor i, og endringene er små. Unge og aleneforsørgere, samt husholdninger med lave inntekter er, naturlig nok, overrepresentert blant leietakerne, men andelen på leiemarkedet er stabil. Det er også et større leiemarked i de store byene, noe som skyldes at mange unge under utdanning leier bolig.

Det er tre forhold ved det å eie og leie bolig som er interessant å se på: Innvandreres boligsituasjon, bostøtte og skattepolitikk. Et tegn på god integrering vil være at innvandrere i større grad eier bolig, slik majoritetsbefolkningen gjør. Mange lavinntektsfamilier med barn befinner seg blant dem som leier bolig. For dem er bostøtten viktig. Det vil øke barnas muligheter til å lykkes i utdanning og arbeid senere i livet. Til sist har skattepolitikken i Norge gjennom mange tiår bidratt til at selveierandelen i Norge er blant de høyeste i vestlige land. Med innføring av kommunal eiendomsskatt i mange kommuner, og lave renter som har redusert verdien av rentefradraget, er det grunn til å vurdere om skattleggingen av bolig bør revurderes.

Innvandrere i Norge eier også boliger, om enn ikke i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men selveierskapet øker i takt med botid, utdanning og inntekt. Innvandrere i Norge eier bolig i samme grad som hele befolkningen gjør i for eksempel Sverige, Storbritannia og Italia, og de eier i større grad enn befolkningen i Frankrike og Tyskland. Fra 1996 til 2006 økte selveierandelen inkludert andelseiere fra 50 prosent til nesten 70 prosent blant innvandrere. Andelen som bor i frittliggende enebolig økte også. I boken Vilje til å lykkes har jeg intervjuet 24 annengenerasjons innvandrere i Norge, og de har alle ambisjoner om å kjøpe bolig, mange av dem hadde gjort det allerede.

I arbeidet med NOU nr. 6, 2017 om offentlig støtte til barnefamilier, ble bostøtte diskutert. En av målsettingene for utvalget, der jeg selv var medlem, var å se på mulighetene for å erstatte kontantytelser med tjenester. Bostøtte er en «hybrid», fordi man får ytelsen kontant, men må bo i bolig i Norge for å få den utbetalt. Utvalget anser boforhold som svært viktig for barnefamilier. Det påvirker både forutsetninger for å lære og for å ha det tilfredsstillende sosialt.

I dag utgjør enslige over to tredjedeler av dem som mottar bostøtte, noe som er langt flere enn aleneforsørgere med barn som mottar bostøtte (26 prosent av alle som mottar bostøtte). Husbanken skriver i sin årsrapport for 2016 at 40 000 husstander med barn mottok bostøtte, og at støtten er «et svært viktig virkemiddel for at barn i økonomisk vanskeligstilte familier skal kunne bo i en god bolig og i et godt bomiljø». Barnefamilieutvalget anbefaler at bostøtten utredes med tanke på en oppjustering av støtten og en styrking av støtten for barnefamilier:

«Utvalget ser derfor på bostøtten som sentral i familiepolitikken og et viktig virkemiddel for å sikre at lavinntektshusholdninger skal kunne ha en tilfredsstillende bosituasjon og større økonomisk handlingsrom i hverdagen.»

På grunn av utformingen av dagens ordning, hvor det er relativt lave boutgiftstak og inntektstak, treffer den ikke barnefamiliene like godt. Samtidig bidrar den heller ikke til å løfte flere ut av lavinntekt.

Å eie bolig i Norge er gunstig. Den kan selges skattefritt etter ett års botid, man får rentefradrag for lånerenter som betales på boliglån, og formuesskatterabatten er stor om man har verdier over bunnfradraget på 1 480 000. I dag har 365 av 428 kommuner eiendomsskatt, og den utgjorde 5,4 mrd. kroner i 2015 (siste tilgjengelige år). I en rapport om skattereform i Norge, foreslår min kollega Villeman Vinje at man avskaffer eller faser ut rentefradraget. I tillegg mener jeg at det er nødvendig å utrede hvordan man beskatter bolig. I dag beskattes privatboligen med formuesskatt, om nettoverdien er høy nok, og bor man i tillegg i en kommune med eiendomsskatt, kommer dette i tillegg. Det skal fremdeles være gunstig å være selveier i Norge, men som et minimum bør skatteleggingen harmoniseres bedre enn i dag.

Nye bedrifter startes ikke av politikere fra MDG

Aftenposten roste MDGs gründerplan på lederplass 5.9. Unge bedrifter er en viktig dynamo for verdiskaping, men MDG vil skape nye bedrifter med subsidier, og pakken som foreslås har ingen muligheter til å erstatte oljearbeidsplassene som MDG vil fjerne.

10 000 arbeidsplasser er heller ikke ambisiøst. Nylig publiserte BI en rapport som viste at nyetablerte bedrifter står for nesten to tredjedeler av jobbskapingen i privat sektor. Mellom 2003 og 2014 ble det etablert 350 000 nye fulltidsarbeidsplasser, og 220 000 av dem kom fra oppstartsselskaper. Den sier det Villeman Vinje og jeg sa i Aftenpostens spalter for snart to år siden: Oppstartsbedrifter bidrar med sysselsettingsvekst og utfordrer kontinuerlig de eksisterende bedriftene til å bli mer innovative og konkurransedyktige.

I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. Oppstartsbedriftene trenger kompetent kapital, mennesker som vil satse, ta risiko, bidra med kapital og være med på kommersialiseringen og veksten. Selv om Aftenposten roser MDGs gründerstrategi, er det verdt å påpeke at politikerne ikke skal velge bransjer, men bidra med generelle rammebetingelser og tilrettelegging. Nye bedrifter startes ikke av politikere.

 

 

Norske private eiere har kommet dårligst ut

Leo Grünfeld i Menon har i to innlegg om skatt i DN skrevet at boligbeskatning i Norge er viktigere enn bedriftsbeskatningen for å forklare økonomiske forskjeller mellom mennesker. Det har han rett i, men foreløpig er en statlig eller bredt anlagt debatt om eiendomsskatt ikke vært på den politiske dagsordenen. Eiendomsskatt er foreløpig et kommunalt anliggende, men i sammenligninger med andre lands beskatning, er det eiendom som skattes, ikke formue.

Formuesskatt er det kun noen få land som har, og Grünfeld tar feil når han mener at den ikke er skadelig. Tidligere McKinsey-sjef og medlem i Produktivitetskommisjonen, Simen Vier Simensen, skriver i samme avis 20.8. at aktive, private norske bedriftseiere er nødvendig for verdiskaping, og at offentlig og utenlandsk kapital ikke er nok. Det er flere grunner til dette.

Her er kortversjonen. Utenlandske eiere er i stadig større grad fond, såkalte institusjonelle eiere, som selger og kjøper bedrifter basert på avkastningen. Når oljefondets utenlandsinvesteringer holdes utenfor, er «home bias» i Norge stort. Tilgangen på kapital for små og mellomstore bedrifter er nesten helt avhengig av norske eiere og investorer. Grünfelds løsning, som også Venstre har fremmet, med høyere bunnfradrag for å skjerme små- og mellomstore bedrifter er en lite målrettet løsning.

Provenytapet av å øke bunnfradraget slik at SMB-bedrifter går fri av formuesskatt er klart større enn å avvikle all formuesskatt på arbeidende kapital. Bunnfradraget må opp mot 15 ? 20 millioner kroner for at det skal monne. Det vil også bidra til at så godt som all formuesskatt på privateid eiendom, primærboliger og hytter, avvikles, og at formuesskatten nær blir en ren skatt på næringsvirksomhet. Opp mot Grünfelds bekymring om at formuesskatt på primærbolig er så lav, forsterker det kapitalvridningsvirkningene vs. dagens innretning.

Til sist vil jeg minne Grünfeld om noe han skrev i april 2016 i DN, rett før skatteforliket: "I dagens situasjon må skattereformen designes for å stimulere til omstilling i næringslivet, og da må veksteffekter tillegges større vekt enn fordeling. Det gjør kutt i formues- og utbytteskatt mer relevant ... Kutt i utbytte- og formuesskatten kan med andre ord sikre økt omstillingsevne."

Utbytteskatten har siden det økt, og betalt formuesskatt på bedriftsinvesteringer er totalt sett uendret, men dels betydelig skjerpet for næringsbygg. Norske private eiere har alt i alt kommet dårligere ut av skattereformen enn både utenlandske og offentlige eiere. Det er rart at norske politikere syns det er greit, når det er norsk, og ikke utenlandsk, kapital som finansierer de aller fleste av de nye arbeidsplassene.  

Flaks og skatt

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, "from clogs to clogs in three generations". En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes - og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å "skattlegge flaks" er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.

 

 

Nei til ny arveavgift

Den gamle arveavgiften ble fjernet da de blå kom i regjering, og godt er det. Den innbrakte ikke mye penger, og den fungerte dårlig. Mange går rundt og tror at vi ikke har arveavgift i dag, og flere tar nå til orde for å innføre en ny og bedre avgift. Begge deler er feil. Vi har arveavgift, og den vi har, er god.

Enkelt forklart var den gamle avgiften basert på at man betalte en avgift når noe skulle arves. Det var mulig for mennesker med store formuer å unngå å betale avgiften, dersom de brukte tid, penger, revisorer og advokater. Fordi avgiften var direkte skadelig for næringsvirksomhet, ble det lagt mye arbeid i å unngå den. De som var i denne situasjonen, var heller ikke dem som betalte det som var igjen av det beskjedne arveavgiftsprovenyet på rundt 2 milliarder kroner. De som derimot betalte, var barn og barnebarn som arvet hus og hytter. Før avgiften ble avviklet, utgjorde bolig og bankinnskudd over 80 prosent av de verdiene man betalte avgift for, dvs. ikke for næringsverdier i særlig grad.

Det nye prinsippet - kontinuitetsprinsippet - er basert på en helt annen logikk. Man skatter ikke når man arver, men når man selger det man har arvet. Kontinuitet vil si at verdien av det man arver, ikke justeres. Man arver den verdien far, mor, bestefar eller bestemor hadde, og den skatteposisjonen de hadde. Det gjelder for aksjer, og for hus og hytter.

For aksjer og bedrifter er prinsippet fint, fordi det betyr at man skatter av gevinsten når man selger. Gevinsten regnes ut som forskjellen på verdien man overtok for og det man senere selger for. Enkelt sagt vil ikke et dødsfall og en arveoverføring forstyrre verdifastsettelse og senere skattepliktig gevinst, dersom neste generasjon velger å selge det de har arvet. Dessuten bidrar det nye arveprinsippet til noe helt vesentlig; skatten forfaller når likviditeten er til stede. Har du solgt, har du penger til å betale skatt med.

Kontinuitetsprinsippet er ikke en skattelettelse til "de rike", de skatter av alle gevinster når de selger. Skattelettelsen er heller en gave til alle boligeiere. Primærboligen, altså den boligen du selv bor i, kan du selge skattefritt, også om du har arvet den. Løsningen her er ikke en ny arveavgift, men en helhetlig gjennomgang av hvordan vi skattlegger egen bolig, arvet eller kjøpt.

Det er ikke bare det siste årets boligprisvekst i Oslo som bør sette i gang en debatt om beskatning av egen bolig. Skal man beholde kontinuitetsprinsippet også for primærboliger, vil en moderat gevinstbeskatning for alle som selger bolig, være en løsning. Avvikling eller modifisering av rentefradraget er en annen løsning.

Boligbygging er svaret - ikke skatt

I mai ble skattereformen vedtatt, men vi er ikke ferdige med skattedebatten. Sommeren har ikke lagt en demper på prisøkningen på boliger, og mer skal ikke til før skattedebatten er i gang igjen, senest med AUF-leder Mani Hussainis skatteutstpill i på Dagsnytt 18 tidligere denne uken, fulgt opp av Dagbladets leder 9.8. Men det er ikke skatt som er svaret for å dempe prisene, det er boligbygging og atter boligbygging.    

Skattereformen la til grunn at formuesobjekter, som ikke er din egen bolig, skal verdsettes likt, før formuesskatt beregnes. Det betyr at aksjer, næringseiendom, og det som blir betegnet som sekundærboliger, verdsettes til 80 prosent. Deretter beregnes formuesskatt. For eiendommer som ligger i kommuner som har eiendomsskatt, betales det i tillegg skatt for alle eiendommer, også din egen bolig, over en fastsatt grense og til en sats som er bestemt av den enkelte kommunen.

I tillegg betaler eiere av næringseiendom og av sekundærboliger skatt av løpende avkastning (netto næringsinntekt eller selskapsskatt). Når sekundærboligen selges, betales det skatt av gevinsten.

En sekundærbolig er en bolig som vanligvis leies ut av eieren, altså kort og godt en utleiebolig. Skal eieren få fordelene ved å slippe gevinstbeskatning ved salg, må eieren bo i boligen minst ett år av de siste to årene. Dagbladets leder den 9.8 mener spekulanter flytter rundt og bor i boligene for å få til dette, jeg tror ikke det er et stort problem.

I Norge har vi i snart 100 år hatt en boligpolitikk som innebærer at vi ønsker at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det er derfor mange fordeler, blant annet fritak av skatt ved salg, rentefradrag og mye lavere satser ved beregning av grunnlaget for formuesskatt (i dag 25 prosent mot 80 prosent, se over). I motsetning til Sverige, er selveierandelen i Norge på opp mot 80 prosent. I Sverige og Danmark er det over 40 prosent som leier boligen sin. Noen av fordelene vi i dag ser i Norge av den politikken, er en bedre integrering av innvandrere og en bedre boligstandard. En bolig du eier selv, tar du bedre vare på enn en du ikke eier.

Med en eierandel på 80 prosent, betyr det at vi i Norge trenger utleieboliger til rundt 20 prosent av befolkningen. Men, befolkningen i Norge, og særlig i tettbygde strøk, har økt med 1,7 millioner siden 1950, 4 millioner i 1990 og er i dag 5,2 millioner. Og som Trygve Hegnar påpeker i Finansavisens leder 10.8, det stopper ikke med det. Bare i Oslo regner man med en årlig befolkningsvekst på 10 000 fremover. Boligutbyggingen har ikke økt i samme takt, kun noen tusen boliger bygges i årlig i Oslo.

Det finnes to løsninger på hvordan vi får nok boliger å eie og nok boliger å leie, økt skatt er ikke en av dem. For det første vil det hjelpe å bygge flere boliger, både til utleie og til eie. Særlig er det mindre boliger som trengs. Prisøkningen det siste året har vært på mer enn 10 prosent, og prisøkningen er høyest på mindre boliger. Det viser at det er her det mangler objekter. For det andre vil det hjelpe å knytte større områder sammen med bedre kommunikasjon. Vi har ikke plassproblemer i Norge, men vi har for dårlig kommunikasjon mellom attraktive og tilgjengelige områder. Tenk hva en rask toglinje ville betydd for Ringerike og Hønefoss, eller hva det har betydd for Lillestrøm og Strømmen og vil bety for Hamar når toglinjen er ferdig.

Hva vil skje hvis man likevel velger å økte skattene på sekundærbolig? Det vil på kort sikt føre til at det blir ulønnsomt eller mindre lønnsomt å eie en sekundærbolig for utleie. I dag er det verdiøkningen som gjør det lønnsomt å eie en sekundærbolig, ikke den løpende avkastningen. Et enkelt regnestykke for å eie og leie ut en toromsleilighet i Oslo er som følger:

Leiligheten kjøpes for 2,5 millioner. Den leies ut for 12 000 kroner måneden eller 144 000 i året. Fellesutgifter og andre utgifter kan være rundt 40 000, altså en netto inntekt på 100 000 i året, men med litt vedlikehold, øker denne summen raskt og netto inntekten reduseres tilsvarende. Denne beskattes med 27 prosent, altså sitter man igjen med 73 000 etter skatt. Dette skal dekke formuesskatt (forutsatt at eieren er i formuesskatteposisjon). Ligningsgrunnlaget tar utgangspunkt i byggeår, bydel og kvadratmeter og kan ligge mellom 1,5 og 2 millioner (80 prosent), avhengig av grunnlaget. Det gir en formuesskatt på et sted mellom 15 000 og 20 000. Overskuddet er nå redusert til rundt 50 000. Er leiligheten finansiert med gjeld, må renter betales. 2,1 prosent av et lån på 2 millioner er 42 000. Overskuddet er nå kanskje 10 000 kroner, hvis det ikke er noe vedlikehold i løpet av året. En så liten leilighet har foreløpig ikke eiendomsskatt i Oslo kommune, men skulle det komme, vil trolig eieren ende opp med å betale for å ha leiligheten, leie den ut og vedlikeholde den. Verdistigningen vil eieren fremdeles få, men gevinstbeskatning ved salg må legges inn.

Gitt at mange velger å selge, vil det på lengre sikt bety færre privateide utleieboliger. Skal de 20 prosentene av befolkningen som enten vil eller må leie kjøpe egne boliger, skal de få kommunale boliger (som også må bygges og anskaffes) eller må de flytte fra landet? Dessuten vil også færre utleieboliger bety at leiene stiger. Det gagner ikke dem som må leie.

Sekundærboliger trengs. Det er bra at noen eier dem og andre kan leie. Og lang erfaring tilsier at standarden og vedlikeholdet av en privat eiet bolig, også den som leies ut, vil være bedre enn om vi overlater dette ansvaret til kommunene. Verken økt skatt eller storstilt kommunal utleievirksomhet er svaret for å få ned boligprisene. Det er økt boligbygging og bedre kommunikasjonsmuligheter, i samsvar med befolkningsøkningen, som vil få balanse i markedet.

 

 

 

 

 

 

Norsk rettshjelp for kvinnelige samvittighets- fanger 

Hvem hjelper kvinnelige samvittighetsfangene? Nystiftede Vigdis Freedom Foundation ønsker å bidra med rettshjelp.


De fleste samvittighetsfangene er menn. I mange land har menn en større (relativ) frihet, og samfunnet har større forventninger til menn. Oppdragelse kan bidra til mer selvtillit og større mot til å opponere. Når menn fengsles, står det i mange tilfeller en kone eller en mor utenfor fengslet som sørger for oppmerksomhet om fangen og hans sak. Når kvinner fengsles for det samme, står de ofte alene.

Grunnleggeren av Vigdis Freedom Foundation er den norske advokaten Anne Christine Kroepelien, én person, ett initiativ, et lite skritt. Som privilegert norsk kvinne og advokat i en verden hvor liberale verdier angripes, har en inspirasjon til å stifte Vigdis Freedom Foundation vært Arnulf Øverlands ord: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Kvinners forventninger om å styre hjemme og sørge for barnas oppdragelse, kan hindre dem i å ta en offentlig rolle. Kvinner som engasjerer seg risikerer å bli betraktet som avvikende. Kanskje familiene ikke vedkjenner seg kvinner som kjemper for kvinners rettigheter i offentligheten. Uansett er kvinner mer utsatt enn menn, og de er fysisk svakere og utsettes lettere for fysiske overgrep.

Iranske Marina Nemat fortalte sin historie under gårsdagens lanseringen av Vigdis Freedom Foundation. Da hun var 16 år, ble hun arrestert, torturert, voldtatt og tvunget til å gifte seg med en av torturistene fordi hun hadde uttalt seg negativt om prestestyret etter revolusjonen. Etter to år i fengsel hadde foreldrene tatt avstand fra henne og ville ikke vedkjenne seg henne. 

I mange land må mennesker kjempe for ytringsfrihet, likestilling, og menneskeverd. Det er rettigheter vi i Norge tar for gitt. Samvittighetsfanger er menneskerettsaktivister som aldri har brukt vold eller oppfordret til vold. I Russland fengsles mennesker for ha postet synspunkter på Facebook, i Saudi Arabia for å ha blogget og i Iran for å ha andre synspunkter enn prestestyret. Tyrkiske journalister fengsles for å ha avslørt korrupsjon. Selv om ord aldri dreper, knebler, mishandler og henretter myndigheter mennesker som kjemper for retten til å si det man vil, være den man er, eller tro på det man ønsker.

Vigdis Freedom Foundation vil derfor yte rettshjelp til kvinnelige samvittighetsfanger. Håpet er at det er mulig, gjennom god rettshjelp i tide, å unngå at uskyldige kvinner sitter urettmessig fengslet. Bistand fra advokat er en viktig forutsetning for en rettferdig prosess. Nå anklages og fengsles også advokater som forsvarer menneskerettsaktivister. Vigdis Freedom Foundation ønsker å også beskytte advokater - uansett kjønn - som tar saker for kvinner som risikerer å bli samvittighetsfanger. 

Mennesker trenger nettverk. Vigdis Freedom Foundation vil etablere et nettverk for advokater som bistår kvinnelige samvittighetsfanger og legge til rette for utveksling av internasjonale rettskilder. Det finnes mye informasjon om hvordan FN-konvensjonene anvendes og tolkes - case law - samlet i store databaser som kan være vanskelig tilgjengelig for en advokat som sitter alene med en upopulær sak i et land med begrenset ytringsfrihet. Internett kan være begrenset, og informasjon er bare tilgjengelig på engelsk. Vigdis Freedom Foundation vil bidra med informasjon, med oversettelser og til å sikre internasjonal observasjon av rettssaker. Dommere skjerper seg når det er internasjonale observatører i rettssalen. 

Forhåpentligvis kan kvinnelige samvittighetsfangers juridiske posisjon styrkes gjennom rettshjelp. Forhåpentligvis kan advokater beskyttes gjennom nettverk.

Navnet Vigdis er knyttet til nordiske kvinner. Vig betyr "kamp" i betydningen beskyttelse, og dis betyr søster, Vigdis var en norrøn valkyrie. I tillegg er Vigdis Finnbogadottir Islands og verdens første kvinnelige demokratiske valgte president og et forbilde for alle som ønsker likestilte politiske og sosiale rettigheter. Vigdis Finnbogadottir er beskytter for Vigdis Freedom Foundation.

Dersom vi slutter å bry oss om liberale verdier, har vi allerede mistet dem. Den største trusselen mot liberale demokratier er vår egen likegyldighet. Vigdis Freedom Foundation kan ikke hjelpe alle kvinnelige samvittighetsfanger, men det er likevel slik liberale verdier forsvares: Med små skritt, av mennesker som tar pennen fatt eller bruker stemmen, og av mennesker som hjelper dem å gjøre det når samfunnene de lever i ikke respekterer menneskerettighetene.

Det er enkeltmenneskers mot, styrke og seier som gjør at flere over tid får mulighet til å leve liv i frie og liberale samfunn, samfunn som respekterer menneskerettighetene.

 

"Ulikhetskrisa" kan løses med god utdannings- politikk

Hvis man er opptatt av å redusere ulikhet i samfunnet, er det mye viktigere å finne ut hvorfor noen skoler lykkes bedre enn andre i å løfte de svakeste elevene, enn å insistere på å beholde en vekstdempende formuesskatt.

Nylig ble skattereformen vedtatt i Stortinget. SV valgte å stå utenfor et bredt skatteforlik, fordi partiet mente at forliket ikke hadde gått langt nok i å ha en fordelingsprofil. Snorre Valen mener vi er inne i en "ulikhetskrise", og at den må løses ved økt beskatning av de rikeste.

Valen og jeg er åpenbart uenige om hva skattereformen burde legge til rette for. Jeg mener en god bedriftsbeskatningspolitikk først og fremst må legge til rette for vekst, ikke fordeling. Valen og jeg er også uenige om hva som vil dempe ulikhet. Mens Valen vil løse den ved beskatning, vil jeg satse på velferdspolitikken og en god skole- og utdanningspolitikk.

Skattesystemet i Norge utjevner forskjeller, men det er inntektsskattene som utjevner klart mest. De ti prosentene med høyest inntekt i Norge, betaler en tredjedel av all inntektsskatt (direkte personskatt), like mye som de 70 prosentene som har lavest inntekt. Likevel er det ikke skattesystemet som virker mest utjevnende i Norge. Det er det offentlige overføringer og sterkt subsidierte tjenester som gjør. Enkelt sagt er spiller velferdssystemet langt større rolle for fordelingen enn skattesystemet.

Ulikhet kan måles på flere måter, ett mål er Gini. En gini-koeffisient måler inntektsforskjellene på en skala fra 0, der alle har samme inntekt, til 1, der all inntekt tilfaller én person. Ser man på Gini-koeffisienten før og etter omfordeling, er det velferdsstatsoverføringer som betyr aller mest - over 70 prosent. Skattesystemet omfordeler 28 prosent, og av dette forklarer samlet formuesskatt én til to prosent. Dersom man bare ser på formue knyttet til bedrifter - såkalt arbeidende kapital - blir effekten på fordelingen nær null.

Overføringene gjennom velferdsstaten har dermed langt større betydning enn skattleggingen for den endelige ulikheten.

Dette er det statiske bildet. Hva så med dynamikken? I Norge er det mange tjenester som utjevner ulikhet. Særlig viktig er helsetjenester og utdanning. I Norge er begge deler stort sett offentlig finansiert, og den enkelte har små direkte utgifter. Av disse to hovedtypene tjenester er det i all hovedsak utdanning som kan bidra til endring, det vil si som kan minske eller utjevne forskjeller over tid.

Et av formålene til det norske utdanningssystemet er å bidra til sosial mobilitet. Utdanning er viktig,  fordi det kan bidra til å gi den enkelte mulighet til å realisere sine evner og ambisjoner. Lykkes utdanningssystemet godt, vil flest mulig kunne realisere dette, uavhengig av sosial bakgrunn.

Utdanningsnivået til foreldre påvirker barns skoleprestasjoner. Sosio-økonomisk bakgrunn har også stor betydning. NIFU har dessuten, i en omfattende analyse av ressursbruk og prestasjoner i grunnutdanningen, funnet at mellom syv og 12 prosent av forskjellene i elevprestasjoner skyldes forhold ved skolen.

I en ny analyse av videregående skoler, presterer Oslo-skolen best. Oslo-skolen har også den klart største andelen av innvandringselever. Det er derfor interessant å analysere årsakene til dette nærmere. Motsatt befinner de tre nordligste fylkene seg nederst i de fleste analyser av skoleforskjeller. Det er minst like interessant å finne årsakene til dette som til at Oslo-skolen lykkes.

Hva som gjør en skole god og hvordan flest mulig skoler kan bli gode, vil være nøkkelen til å redusere forskjeller og gi alle like muligheter i livet. Oppsummert: Formuesskatten betyr nesten null for fordeling og lavere ulikhet, mens skole betyr svært mye.

Innlegget er publisert på minervanett.no 24.5.2016

 

Kompetansen teller mest

Integreringsmeldingen, som nylig ble lagt frem, har mange forslag som skal lette og bedre veien inn i arbeidslivet for dem som kommer. De 69 tiltakene skal bidra til å nå målet om at innvandrerne og barna deres skal bidra til og delta i samfunnet.

Opplæring, kompetanseheving, bedre bruk av kompetansen innvandrerne har med seg, og enklere godkjenning av utdanninger, vil bidra til å heve og utnytte kompetansen bedre, og dermed bedre innvandrernes arbeidsdeltakelse.

Denne uken kom det også en annen analyse av sammenhengen mellom kompetanse og arbeidsdeltakelse hos nordmenn og innvandrere. I et NHO-notat konkluderes det med at det er kompetansen om avgjør om man er i arbeid, ikke om man er innvandrer eller ikke. Analysen som er gjort, bygger ikke på formalkompetanse, men på resultater fra PIAAC (en prøve som måler kompetanse forstått som ferdighetene leseforståelse, tallforståelse, problemløsning/IKT-ferdigheter). Ser man på sysselsettingsandelen etter PIAAC-resultat, er den omtrent lik i de ulike ferdighetsintervallene mellom innvandrere og nordmenn.

Lik kompetanse betyr lik arbeidsdeltakelse. Det innebærer at godt kvalifiserte innvandrere er i arbeid, slik godt kvalifiserte nordmenn er, og tilsvarende at dårlig kvalifiserte innvandrere står utenfor arbeidslivet, slik det også er tilfellet for nordmenn.

OECD skriver i "Employment outlook 2015" at Norge er et av de få landene der omtrent hele lønnsgapet mellom innvandrere og nordmenn forklares ved kompetanse (målt ved PIAAC og lønn).

Det handler stort sett om mindre kompetanse, men overkvalifisering, som vil si at vi ikke evner å ta i bruk all kompetanse, er mer vanlig blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Gapet minskes når botiden øker (SSB). Det er, som NHO skriver i sitt notat, en god indikasjon på at anvendbar kompetanse i arbeidslivet er vel så viktig som formell kompetanse. Men det forutsetter at man får prøve seg i arbeidslivet.

Det er likevel en vei å gå. I dette Civita-notatet har vi sett på innvandreres formelle kompetanse. Denne figuren viser høyeste utdanningsnivå (målt i 2014) for utvalgte grupper innvandrere i Norge:



Det er ikke sikkert at alle ressursene skal settes inn for heve den formelle kompetansen. Nordmenn tilegner seg mye kompetanse gjennom arbeidslivet (høy PIAAC-skår). Det gjør innvandrere også.

Akkurat som NAV-tiltak som ligger nært en ordinær arbeidssituasjon er det som virker best for å få nordmenn tilbake til arbeidslivet, er også ordinært arbeid i introduksjonsprogrammet det desidert mest effektive tiltaket for innvandrere. Det bør derfor være normen.

Kvalifisering er nøkkelen til arbeid, og arbeid gir kvalifisering, både for nordmenn og innvandrere.