hits

Blogg

Å leke Gud: Shelleys Frankenstein for vår tid

Skal du lese noe i julen? Les Mary Shelleys Frankenstein.

Da Mary Shelleys Frankenstein kom ut for 200 år siden, viste den frem moralske spørsmål gjennom en uvirkelig fortelling. I dag er fortellingen mindre uvirkelig, og moralen desto mer relevant.

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Boken ble gitt ut 1. januar 1818. Om en ukes tid er det altså 200-årsjubileum ? og jubileet finner sted samtidig som vi kanskje er nærmere enn noensinne det frankensteinske eksperimentet: å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrer, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og den store britiske romantiske dikteren Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Erasmus Darwin. Han var farfar til sin mer berømte sønnesønn, Charles, og helt i tråd med teoriene de begge forfektet, var han en meget tidlig talsmann for et tidligere utviklingsstadium av teorien om artenes opprinnelse.

Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen, slik mennesket er godt på bunnen, men fordervet av omstendighetene. Her ser vi en påvirkning fra Rousseau.

Men hvordan kunne monsteret ta livet av sin skaper? Bare det å kunne gi eller motta kjærlighet ville kunne ha frelst ham, og fremelsket det gode i ham, ifølge Mary Shelley. Med aktualitet til dagens diskusjoner om kunstig intelligens og roboters selvstendige liv, hva skjer når droner selv velger hvem de skal drepe, eller den selvkjørende bilen velger hvem den skal kjøre på? Hva skjer hvis selvlærende intelligens forfølger andre mål enn det vi trodde de skulle?

Men Frankenstein kjemper for fremskritt og viten ? ikke for kjærlighet. Victor Frankensteins familie og forlovede blir drept av uhyret han har skapt, fordi Frankenstein nekter ham kjærligheten. Boken kan derfor også sees som et portrett av romantikeren som vil leve ut sine idealer på bekostning av familie og venner. For nettopp det å få leve ut sine følelser, sine tanker og ideer ? og gjerne å dø ung ? var mange romantikeres ideal. Både Lord Byron og Marys ektemann Percy Shelley  oppfylte disse idealene. Da andre utgave av Frankenstein kom, satt derfor Mary Shelley som ung enke og så tilbake på hva slike idealer kunne føre til i praksis.

Litt som i Goethes Faust beskriver Frankenstein hva som skjer når man slutter å ville ha kunnskap om Gud, men heller vil ha verdslig viten ? og tilslutt har ambisjoner om å spille Guds rolle.

Det finnes mange historier opp gjennom middelalderen om mennesker som knytter pakt med djevelen på denne måten. Sånn sett er Frankenstein en bok som faller inn under betegnelsen en gotisk roman, en skrekkroman med forbilder fra middelalderen. Men den djevelpakten som knyttes sammen med en ny erkjennelsestrang etter renessansen er farligere: Hvor fører alle fremskrittene og  den nye vitenskapen hen? Hva kan mennesket klare, fatte og forstå? Hvor er Gud når kosmos likevel ikke er skapt av Ham?

Den nye menneskesjel har fått et nytt sikte, å kartlegge sanseverden. Å erkjenne den, for dermed å beherske den. Frankenstein bruker vitenskapen for å skape liv. Det er det ypperste mulige: selv å være Gud og skaper.

Men hvilke konsekvenser ville en anvendt naturvitenskap få for en moralsk, umoden menneskehet? Frankenstein har ambisjoner som blant annet Luther advarer mot: Er man for opptatt av fornuften og kunnskapstørsten, kan man bli hovmodig og selvsentrert ? og havne i klørne på djevelen. Man skal ikke «leke Gud».

Bokens undertittel, Den moderne Prometevs, henter inspirasjon fra Prometevs-myten i  gresk mytologi. Prometevs ble straffet av Zevs, fordi han stjal ilden og ga den til menneskene. Dermed fikk menneskene muligheten til å utvikle en mer avansert sivilisasjon som lignet mer på gudenes verden. Victor Frankenstein gjør noe av det samme. Han skaper et kunstig menneske som han gir liv, men han blir tilslutt straffet med døden fordi han er nettopp et menneske og ikke Gud.

Det er ikke uproblematisk å bruke naturvitenskapen ut over alle grenser og tro at man kan erstatte Gud eller måle seg med ham i skapergjerningen. Når Mary Shelleys utgivelse av Frankenstein fyller 200 år om noen dager, gir det rom for refleksjoner om mulighetene fremover innenfor både bioteknologi og kunstig intelligens. Hva vi er i stand til å skape er en ting. Hva vi ønsker å skape er annen.

Innlegget er publisert på minervanett.no 19.12.2017

Et selveiende land

SSB publiserte nylig en oversikt over boligeiere i Norge. Den viser at 77 prosent av alle husholdninger eier boligen de bor i, og endringene er små. Unge og aleneforsørgere, samt husholdninger med lave inntekter er, naturlig nok, overrepresentert blant leietakerne, men andelen på leiemarkedet er stabil. Det er også et større leiemarked i de store byene, noe som skyldes at mange unge under utdanning leier bolig.

Det er tre forhold ved det å eie og leie bolig som er interessant å se på: Innvandreres boligsituasjon, bostøtte og skattepolitikk. Et tegn på god integrering vil være at innvandrere i større grad eier bolig, slik majoritetsbefolkningen gjør. Mange lavinntektsfamilier med barn befinner seg blant dem som leier bolig. For dem er bostøtten viktig. Det vil øke barnas muligheter til å lykkes i utdanning og arbeid senere i livet. Til sist har skattepolitikken i Norge gjennom mange tiår bidratt til at selveierandelen i Norge er blant de høyeste i vestlige land. Med innføring av kommunal eiendomsskatt i mange kommuner, og lave renter som har redusert verdien av rentefradraget, er det grunn til å vurdere om skattleggingen av bolig bør revurderes.

Innvandrere i Norge eier også boliger, om enn ikke i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men selveierskapet øker i takt med botid, utdanning og inntekt. Innvandrere i Norge eier bolig i samme grad som hele befolkningen gjør i for eksempel Sverige, Storbritannia og Italia, og de eier i større grad enn befolkningen i Frankrike og Tyskland. Fra 1996 til 2006 økte selveierandelen inkludert andelseiere fra 50 prosent til nesten 70 prosent blant innvandrere. Andelen som bor i frittliggende enebolig økte også. I boken Vilje til å lykkes har jeg intervjuet 24 annengenerasjons innvandrere i Norge, og de har alle ambisjoner om å kjøpe bolig, mange av dem hadde gjort det allerede.

I arbeidet med NOU nr. 6, 2017 om offentlig støtte til barnefamilier, ble bostøtte diskutert. En av målsettingene for utvalget, der jeg selv var medlem, var å se på mulighetene for å erstatte kontantytelser med tjenester. Bostøtte er en «hybrid», fordi man får ytelsen kontant, men må bo i bolig i Norge for å få den utbetalt. Utvalget anser boforhold som svært viktig for barnefamilier. Det påvirker både forutsetninger for å lære og for å ha det tilfredsstillende sosialt.

I dag utgjør enslige over to tredjedeler av dem som mottar bostøtte, noe som er langt flere enn aleneforsørgere med barn som mottar bostøtte (26 prosent av alle som mottar bostøtte). Husbanken skriver i sin årsrapport for 2016 at 40 000 husstander med barn mottok bostøtte, og at støtten er «et svært viktig virkemiddel for at barn i økonomisk vanskeligstilte familier skal kunne bo i en god bolig og i et godt bomiljø». Barnefamilieutvalget anbefaler at bostøtten utredes med tanke på en oppjustering av støtten og en styrking av støtten for barnefamilier:

«Utvalget ser derfor på bostøtten som sentral i familiepolitikken og et viktig virkemiddel for å sikre at lavinntektshusholdninger skal kunne ha en tilfredsstillende bosituasjon og større økonomisk handlingsrom i hverdagen.»

På grunn av utformingen av dagens ordning, hvor det er relativt lave boutgiftstak og inntektstak, treffer den ikke barnefamiliene like godt. Samtidig bidrar den heller ikke til å løfte flere ut av lavinntekt.

Å eie bolig i Norge er gunstig. Den kan selges skattefritt etter ett års botid, man får rentefradrag for lånerenter som betales på boliglån, og formuesskatterabatten er stor om man har verdier over bunnfradraget på 1 480 000. I dag har 365 av 428 kommuner eiendomsskatt, og den utgjorde 5,4 mrd. kroner i 2015 (siste tilgjengelige år). I en rapport om skattereform i Norge, foreslår min kollega Villeman Vinje at man avskaffer eller faser ut rentefradraget. I tillegg mener jeg at det er nødvendig å utrede hvordan man beskatter bolig. I dag beskattes privatboligen med formuesskatt, om nettoverdien er høy nok, og bor man i tillegg i en kommune med eiendomsskatt, kommer dette i tillegg. Det skal fremdeles være gunstig å være selveier i Norge, men som et minimum bør skatteleggingen harmoniseres bedre enn i dag.

Nye bedrifter startes ikke av politikere fra MDG

Aftenposten roste MDGs gründerplan på lederplass 5.9. Unge bedrifter er en viktig dynamo for verdiskaping, men MDG vil skape nye bedrifter med subsidier, og pakken som foreslås har ingen muligheter til å erstatte oljearbeidsplassene som MDG vil fjerne.

10 000 arbeidsplasser er heller ikke ambisiøst. Nylig publiserte BI en rapport som viste at nyetablerte bedrifter står for nesten to tredjedeler av jobbskapingen i privat sektor. Mellom 2003 og 2014 ble det etablert 350 000 nye fulltidsarbeidsplasser, og 220 000 av dem kom fra oppstartsselskaper. Den sier det Villeman Vinje og jeg sa i Aftenpostens spalter for snart to år siden: Oppstartsbedrifter bidrar med sysselsettingsvekst og utfordrer kontinuerlig de eksisterende bedriftene til å bli mer innovative og konkurransedyktige.

I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. Oppstartsbedriftene trenger kompetent kapital, mennesker som vil satse, ta risiko, bidra med kapital og være med på kommersialiseringen og veksten. Selv om Aftenposten roser MDGs gründerstrategi, er det verdt å påpeke at politikerne ikke skal velge bransjer, men bidra med generelle rammebetingelser og tilrettelegging. Nye bedrifter startes ikke av politikere.

 

 

Norske private eiere har kommet dårligst ut

Leo Grünfeld i Menon har i to innlegg om skatt i DN skrevet at boligbeskatning i Norge er viktigere enn bedriftsbeskatningen for å forklare økonomiske forskjeller mellom mennesker. Det har han rett i, men foreløpig er en statlig eller bredt anlagt debatt om eiendomsskatt ikke vært på den politiske dagsordenen. Eiendomsskatt er foreløpig et kommunalt anliggende, men i sammenligninger med andre lands beskatning, er det eiendom som skattes, ikke formue.

Formuesskatt er det kun noen få land som har, og Grünfeld tar feil når han mener at den ikke er skadelig. Tidligere McKinsey-sjef og medlem i Produktivitetskommisjonen, Simen Vier Simensen, skriver i samme avis 20.8. at aktive, private norske bedriftseiere er nødvendig for verdiskaping, og at offentlig og utenlandsk kapital ikke er nok. Det er flere grunner til dette.

Her er kortversjonen. Utenlandske eiere er i stadig større grad fond, såkalte institusjonelle eiere, som selger og kjøper bedrifter basert på avkastningen. Når oljefondets utenlandsinvesteringer holdes utenfor, er «home bias» i Norge stort. Tilgangen på kapital for små og mellomstore bedrifter er nesten helt avhengig av norske eiere og investorer. Grünfelds løsning, som også Venstre har fremmet, med høyere bunnfradrag for å skjerme små- og mellomstore bedrifter er en lite målrettet løsning.

Provenytapet av å øke bunnfradraget slik at SMB-bedrifter går fri av formuesskatt er klart større enn å avvikle all formuesskatt på arbeidende kapital. Bunnfradraget må opp mot 15 ? 20 millioner kroner for at det skal monne. Det vil også bidra til at så godt som all formuesskatt på privateid eiendom, primærboliger og hytter, avvikles, og at formuesskatten nær blir en ren skatt på næringsvirksomhet. Opp mot Grünfelds bekymring om at formuesskatt på primærbolig er så lav, forsterker det kapitalvridningsvirkningene vs. dagens innretning.

Til sist vil jeg minne Grünfeld om noe han skrev i april 2016 i DN, rett før skatteforliket: "I dagens situasjon må skattereformen designes for å stimulere til omstilling i næringslivet, og da må veksteffekter tillegges større vekt enn fordeling. Det gjør kutt i formues- og utbytteskatt mer relevant ... Kutt i utbytte- og formuesskatten kan med andre ord sikre økt omstillingsevne."

Utbytteskatten har siden det økt, og betalt formuesskatt på bedriftsinvesteringer er totalt sett uendret, men dels betydelig skjerpet for næringsbygg. Norske private eiere har alt i alt kommet dårligere ut av skattereformen enn både utenlandske og offentlige eiere. Det er rart at norske politikere syns det er greit, når det er norsk, og ikke utenlandsk, kapital som finansierer de aller fleste av de nye arbeidsplassene.  

Flaks og skatt

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, "from clogs to clogs in three generations". En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes - og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å "skattlegge flaks" er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.

 

 

Nei til ny arveavgift

Den gamle arveavgiften ble fjernet da de blå kom i regjering, og godt er det. Den innbrakte ikke mye penger, og den fungerte dårlig. Mange går rundt og tror at vi ikke har arveavgift i dag, og flere tar nå til orde for å innføre en ny og bedre avgift. Begge deler er feil. Vi har arveavgift, og den vi har, er god.

Enkelt forklart var den gamle avgiften basert på at man betalte en avgift når noe skulle arves. Det var mulig for mennesker med store formuer å unngå å betale avgiften, dersom de brukte tid, penger, revisorer og advokater. Fordi avgiften var direkte skadelig for næringsvirksomhet, ble det lagt mye arbeid i å unngå den. De som var i denne situasjonen, var heller ikke dem som betalte det som var igjen av det beskjedne arveavgiftsprovenyet på rundt 2 milliarder kroner. De som derimot betalte, var barn og barnebarn som arvet hus og hytter. Før avgiften ble avviklet, utgjorde bolig og bankinnskudd over 80 prosent av de verdiene man betalte avgift for, dvs. ikke for næringsverdier i særlig grad.

Det nye prinsippet - kontinuitetsprinsippet - er basert på en helt annen logikk. Man skatter ikke når man arver, men når man selger det man har arvet. Kontinuitet vil si at verdien av det man arver, ikke justeres. Man arver den verdien far, mor, bestefar eller bestemor hadde, og den skatteposisjonen de hadde. Det gjelder for aksjer, og for hus og hytter.

For aksjer og bedrifter er prinsippet fint, fordi det betyr at man skatter av gevinsten når man selger. Gevinsten regnes ut som forskjellen på verdien man overtok for og det man senere selger for. Enkelt sagt vil ikke et dødsfall og en arveoverføring forstyrre verdifastsettelse og senere skattepliktig gevinst, dersom neste generasjon velger å selge det de har arvet. Dessuten bidrar det nye arveprinsippet til noe helt vesentlig; skatten forfaller når likviditeten er til stede. Har du solgt, har du penger til å betale skatt med.

Kontinuitetsprinsippet er ikke en skattelettelse til "de rike", de skatter av alle gevinster når de selger. Skattelettelsen er heller en gave til alle boligeiere. Primærboligen, altså den boligen du selv bor i, kan du selge skattefritt, også om du har arvet den. Løsningen her er ikke en ny arveavgift, men en helhetlig gjennomgang av hvordan vi skattlegger egen bolig, arvet eller kjøpt.

Det er ikke bare det siste årets boligprisvekst i Oslo som bør sette i gang en debatt om beskatning av egen bolig. Skal man beholde kontinuitetsprinsippet også for primærboliger, vil en moderat gevinstbeskatning for alle som selger bolig, være en løsning. Avvikling eller modifisering av rentefradraget er en annen løsning.

Boligbygging er svaret - ikke skatt

I mai ble skattereformen vedtatt, men vi er ikke ferdige med skattedebatten. Sommeren har ikke lagt en demper på prisøkningen på boliger, og mer skal ikke til før skattedebatten er i gang igjen, senest med AUF-leder Mani Hussainis skatteutstpill i på Dagsnytt 18 tidligere denne uken, fulgt opp av Dagbladets leder 9.8. Men det er ikke skatt som er svaret for å dempe prisene, det er boligbygging og atter boligbygging.    

Skattereformen la til grunn at formuesobjekter, som ikke er din egen bolig, skal verdsettes likt, før formuesskatt beregnes. Det betyr at aksjer, næringseiendom, og det som blir betegnet som sekundærboliger, verdsettes til 80 prosent. Deretter beregnes formuesskatt. For eiendommer som ligger i kommuner som har eiendomsskatt, betales det i tillegg skatt for alle eiendommer, også din egen bolig, over en fastsatt grense og til en sats som er bestemt av den enkelte kommunen.

I tillegg betaler eiere av næringseiendom og av sekundærboliger skatt av løpende avkastning (netto næringsinntekt eller selskapsskatt). Når sekundærboligen selges, betales det skatt av gevinsten.

En sekundærbolig er en bolig som vanligvis leies ut av eieren, altså kort og godt en utleiebolig. Skal eieren få fordelene ved å slippe gevinstbeskatning ved salg, må eieren bo i boligen minst ett år av de siste to årene. Dagbladets leder den 9.8 mener spekulanter flytter rundt og bor i boligene for å få til dette, jeg tror ikke det er et stort problem.

I Norge har vi i snart 100 år hatt en boligpolitikk som innebærer at vi ønsker at alle skal kunne eie sin egen bolig. Det er derfor mange fordeler, blant annet fritak av skatt ved salg, rentefradrag og mye lavere satser ved beregning av grunnlaget for formuesskatt (i dag 25 prosent mot 80 prosent, se over). I motsetning til Sverige, er selveierandelen i Norge på opp mot 80 prosent. I Sverige og Danmark er det over 40 prosent som leier boligen sin. Noen av fordelene vi i dag ser i Norge av den politikken, er en bedre integrering av innvandrere og en bedre boligstandard. En bolig du eier selv, tar du bedre vare på enn en du ikke eier.

Med en eierandel på 80 prosent, betyr det at vi i Norge trenger utleieboliger til rundt 20 prosent av befolkningen. Men, befolkningen i Norge, og særlig i tettbygde strøk, har økt med 1,7 millioner siden 1950, 4 millioner i 1990 og er i dag 5,2 millioner. Og som Trygve Hegnar påpeker i Finansavisens leder 10.8, det stopper ikke med det. Bare i Oslo regner man med en årlig befolkningsvekst på 10 000 fremover. Boligutbyggingen har ikke økt i samme takt, kun noen tusen boliger bygges i årlig i Oslo.

Det finnes to løsninger på hvordan vi får nok boliger å eie og nok boliger å leie, økt skatt er ikke en av dem. For det første vil det hjelpe å bygge flere boliger, både til utleie og til eie. Særlig er det mindre boliger som trengs. Prisøkningen det siste året har vært på mer enn 10 prosent, og prisøkningen er høyest på mindre boliger. Det viser at det er her det mangler objekter. For det andre vil det hjelpe å knytte større områder sammen med bedre kommunikasjon. Vi har ikke plassproblemer i Norge, men vi har for dårlig kommunikasjon mellom attraktive og tilgjengelige områder. Tenk hva en rask toglinje ville betydd for Ringerike og Hønefoss, eller hva det har betydd for Lillestrøm og Strømmen og vil bety for Hamar når toglinjen er ferdig.

Hva vil skje hvis man likevel velger å økte skattene på sekundærbolig? Det vil på kort sikt føre til at det blir ulønnsomt eller mindre lønnsomt å eie en sekundærbolig for utleie. I dag er det verdiøkningen som gjør det lønnsomt å eie en sekundærbolig, ikke den løpende avkastningen. Et enkelt regnestykke for å eie og leie ut en toromsleilighet i Oslo er som følger:

Leiligheten kjøpes for 2,5 millioner. Den leies ut for 12 000 kroner måneden eller 144 000 i året. Fellesutgifter og andre utgifter kan være rundt 40 000, altså en netto inntekt på 100 000 i året, men med litt vedlikehold, øker denne summen raskt og netto inntekten reduseres tilsvarende. Denne beskattes med 27 prosent, altså sitter man igjen med 73 000 etter skatt. Dette skal dekke formuesskatt (forutsatt at eieren er i formuesskatteposisjon). Ligningsgrunnlaget tar utgangspunkt i byggeår, bydel og kvadratmeter og kan ligge mellom 1,5 og 2 millioner (80 prosent), avhengig av grunnlaget. Det gir en formuesskatt på et sted mellom 15 000 og 20 000. Overskuddet er nå redusert til rundt 50 000. Er leiligheten finansiert med gjeld, må renter betales. 2,1 prosent av et lån på 2 millioner er 42 000. Overskuddet er nå kanskje 10 000 kroner, hvis det ikke er noe vedlikehold i løpet av året. En så liten leilighet har foreløpig ikke eiendomsskatt i Oslo kommune, men skulle det komme, vil trolig eieren ende opp med å betale for å ha leiligheten, leie den ut og vedlikeholde den. Verdistigningen vil eieren fremdeles få, men gevinstbeskatning ved salg må legges inn.

Gitt at mange velger å selge, vil det på lengre sikt bety færre privateide utleieboliger. Skal de 20 prosentene av befolkningen som enten vil eller må leie kjøpe egne boliger, skal de få kommunale boliger (som også må bygges og anskaffes) eller må de flytte fra landet? Dessuten vil også færre utleieboliger bety at leiene stiger. Det gagner ikke dem som må leie.

Sekundærboliger trengs. Det er bra at noen eier dem og andre kan leie. Og lang erfaring tilsier at standarden og vedlikeholdet av en privat eiet bolig, også den som leies ut, vil være bedre enn om vi overlater dette ansvaret til kommunene. Verken økt skatt eller storstilt kommunal utleievirksomhet er svaret for å få ned boligprisene. Det er økt boligbygging og bedre kommunikasjonsmuligheter, i samsvar med befolkningsøkningen, som vil få balanse i markedet.

 

 

 

 

 

 

Norsk rettshjelp for kvinnelige samvittighets- fanger 

Hvem hjelper kvinnelige samvittighetsfangene? Nystiftede Vigdis Freedom Foundation ønsker å bidra med rettshjelp.


De fleste samvittighetsfangene er menn. I mange land har menn en større (relativ) frihet, og samfunnet har større forventninger til menn. Oppdragelse kan bidra til mer selvtillit og større mot til å opponere. Når menn fengsles, står det i mange tilfeller en kone eller en mor utenfor fengslet som sørger for oppmerksomhet om fangen og hans sak. Når kvinner fengsles for det samme, står de ofte alene.

Grunnleggeren av Vigdis Freedom Foundation er den norske advokaten Anne Christine Kroepelien, én person, ett initiativ, et lite skritt. Som privilegert norsk kvinne og advokat i en verden hvor liberale verdier angripes, har en inspirasjon til å stifte Vigdis Freedom Foundation vært Arnulf Øverlands ord: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Kvinners forventninger om å styre hjemme og sørge for barnas oppdragelse, kan hindre dem i å ta en offentlig rolle. Kvinner som engasjerer seg risikerer å bli betraktet som avvikende. Kanskje familiene ikke vedkjenner seg kvinner som kjemper for kvinners rettigheter i offentligheten. Uansett er kvinner mer utsatt enn menn, og de er fysisk svakere og utsettes lettere for fysiske overgrep.

Iranske Marina Nemat fortalte sin historie under gårsdagens lanseringen av Vigdis Freedom Foundation. Da hun var 16 år, ble hun arrestert, torturert, voldtatt og tvunget til å gifte seg med en av torturistene fordi hun hadde uttalt seg negativt om prestestyret etter revolusjonen. Etter to år i fengsel hadde foreldrene tatt avstand fra henne og ville ikke vedkjenne seg henne. 

I mange land må mennesker kjempe for ytringsfrihet, likestilling, og menneskeverd. Det er rettigheter vi i Norge tar for gitt. Samvittighetsfanger er menneskerettsaktivister som aldri har brukt vold eller oppfordret til vold. I Russland fengsles mennesker for ha postet synspunkter på Facebook, i Saudi Arabia for å ha blogget og i Iran for å ha andre synspunkter enn prestestyret. Tyrkiske journalister fengsles for å ha avslørt korrupsjon. Selv om ord aldri dreper, knebler, mishandler og henretter myndigheter mennesker som kjemper for retten til å si det man vil, være den man er, eller tro på det man ønsker.

Vigdis Freedom Foundation vil derfor yte rettshjelp til kvinnelige samvittighetsfanger. Håpet er at det er mulig, gjennom god rettshjelp i tide, å unngå at uskyldige kvinner sitter urettmessig fengslet. Bistand fra advokat er en viktig forutsetning for en rettferdig prosess. Nå anklages og fengsles også advokater som forsvarer menneskerettsaktivister. Vigdis Freedom Foundation ønsker å også beskytte advokater - uansett kjønn - som tar saker for kvinner som risikerer å bli samvittighetsfanger. 

Mennesker trenger nettverk. Vigdis Freedom Foundation vil etablere et nettverk for advokater som bistår kvinnelige samvittighetsfanger og legge til rette for utveksling av internasjonale rettskilder. Det finnes mye informasjon om hvordan FN-konvensjonene anvendes og tolkes - case law - samlet i store databaser som kan være vanskelig tilgjengelig for en advokat som sitter alene med en upopulær sak i et land med begrenset ytringsfrihet. Internett kan være begrenset, og informasjon er bare tilgjengelig på engelsk. Vigdis Freedom Foundation vil bidra med informasjon, med oversettelser og til å sikre internasjonal observasjon av rettssaker. Dommere skjerper seg når det er internasjonale observatører i rettssalen. 

Forhåpentligvis kan kvinnelige samvittighetsfangers juridiske posisjon styrkes gjennom rettshjelp. Forhåpentligvis kan advokater beskyttes gjennom nettverk.

Navnet Vigdis er knyttet til nordiske kvinner. Vig betyr "kamp" i betydningen beskyttelse, og dis betyr søster, Vigdis var en norrøn valkyrie. I tillegg er Vigdis Finnbogadottir Islands og verdens første kvinnelige demokratiske valgte president og et forbilde for alle som ønsker likestilte politiske og sosiale rettigheter. Vigdis Finnbogadottir er beskytter for Vigdis Freedom Foundation.

Dersom vi slutter å bry oss om liberale verdier, har vi allerede mistet dem. Den største trusselen mot liberale demokratier er vår egen likegyldighet. Vigdis Freedom Foundation kan ikke hjelpe alle kvinnelige samvittighetsfanger, men det er likevel slik liberale verdier forsvares: Med små skritt, av mennesker som tar pennen fatt eller bruker stemmen, og av mennesker som hjelper dem å gjøre det når samfunnene de lever i ikke respekterer menneskerettighetene.

Det er enkeltmenneskers mot, styrke og seier som gjør at flere over tid får mulighet til å leve liv i frie og liberale samfunn, samfunn som respekterer menneskerettighetene.

 

"Ulikhetskrisa" kan løses med god utdannings- politikk

Hvis man er opptatt av å redusere ulikhet i samfunnet, er det mye viktigere å finne ut hvorfor noen skoler lykkes bedre enn andre i å løfte de svakeste elevene, enn å insistere på å beholde en vekstdempende formuesskatt.

Nylig ble skattereformen vedtatt i Stortinget. SV valgte å stå utenfor et bredt skatteforlik, fordi partiet mente at forliket ikke hadde gått langt nok i å ha en fordelingsprofil. Snorre Valen mener vi er inne i en "ulikhetskrise", og at den må løses ved økt beskatning av de rikeste.

Valen og jeg er åpenbart uenige om hva skattereformen burde legge til rette for. Jeg mener en god bedriftsbeskatningspolitikk først og fremst må legge til rette for vekst, ikke fordeling. Valen og jeg er også uenige om hva som vil dempe ulikhet. Mens Valen vil løse den ved beskatning, vil jeg satse på velferdspolitikken og en god skole- og utdanningspolitikk.

Skattesystemet i Norge utjevner forskjeller, men det er inntektsskattene som utjevner klart mest. De ti prosentene med høyest inntekt i Norge, betaler en tredjedel av all inntektsskatt (direkte personskatt), like mye som de 70 prosentene som har lavest inntekt. Likevel er det ikke skattesystemet som virker mest utjevnende i Norge. Det er det offentlige overføringer og sterkt subsidierte tjenester som gjør. Enkelt sagt er spiller velferdssystemet langt større rolle for fordelingen enn skattesystemet.

Ulikhet kan måles på flere måter, ett mål er Gini. En gini-koeffisient måler inntektsforskjellene på en skala fra 0, der alle har samme inntekt, til 1, der all inntekt tilfaller én person. Ser man på Gini-koeffisienten før og etter omfordeling, er det velferdsstatsoverføringer som betyr aller mest - over 70 prosent. Skattesystemet omfordeler 28 prosent, og av dette forklarer samlet formuesskatt én til to prosent. Dersom man bare ser på formue knyttet til bedrifter - såkalt arbeidende kapital - blir effekten på fordelingen nær null.

Overføringene gjennom velferdsstaten har dermed langt større betydning enn skattleggingen for den endelige ulikheten.

Dette er det statiske bildet. Hva så med dynamikken? I Norge er det mange tjenester som utjevner ulikhet. Særlig viktig er helsetjenester og utdanning. I Norge er begge deler stort sett offentlig finansiert, og den enkelte har små direkte utgifter. Av disse to hovedtypene tjenester er det i all hovedsak utdanning som kan bidra til endring, det vil si som kan minske eller utjevne forskjeller over tid.

Et av formålene til det norske utdanningssystemet er å bidra til sosial mobilitet. Utdanning er viktig,  fordi det kan bidra til å gi den enkelte mulighet til å realisere sine evner og ambisjoner. Lykkes utdanningssystemet godt, vil flest mulig kunne realisere dette, uavhengig av sosial bakgrunn.

Utdanningsnivået til foreldre påvirker barns skoleprestasjoner. Sosio-økonomisk bakgrunn har også stor betydning. NIFU har dessuten, i en omfattende analyse av ressursbruk og prestasjoner i grunnutdanningen, funnet at mellom syv og 12 prosent av forskjellene i elevprestasjoner skyldes forhold ved skolen.

I en ny analyse av videregående skoler, presterer Oslo-skolen best. Oslo-skolen har også den klart største andelen av innvandringselever. Det er derfor interessant å analysere årsakene til dette nærmere. Motsatt befinner de tre nordligste fylkene seg nederst i de fleste analyser av skoleforskjeller. Det er minst like interessant å finne årsakene til dette som til at Oslo-skolen lykkes.

Hva som gjør en skole god og hvordan flest mulig skoler kan bli gode, vil være nøkkelen til å redusere forskjeller og gi alle like muligheter i livet. Oppsummert: Formuesskatten betyr nesten null for fordeling og lavere ulikhet, mens skole betyr svært mye.

Innlegget er publisert på minervanett.no 24.5.2016

 

Kompetansen teller mest

Integreringsmeldingen, som nylig ble lagt frem, har mange forslag som skal lette og bedre veien inn i arbeidslivet for dem som kommer. De 69 tiltakene skal bidra til å nå målet om at innvandrerne og barna deres skal bidra til og delta i samfunnet.

Opplæring, kompetanseheving, bedre bruk av kompetansen innvandrerne har med seg, og enklere godkjenning av utdanninger, vil bidra til å heve og utnytte kompetansen bedre, og dermed bedre innvandrernes arbeidsdeltakelse.

Denne uken kom det også en annen analyse av sammenhengen mellom kompetanse og arbeidsdeltakelse hos nordmenn og innvandrere. I et NHO-notat konkluderes det med at det er kompetansen om avgjør om man er i arbeid, ikke om man er innvandrer eller ikke. Analysen som er gjort, bygger ikke på formalkompetanse, men på resultater fra PIAAC (en prøve som måler kompetanse forstått som ferdighetene leseforståelse, tallforståelse, problemløsning/IKT-ferdigheter). Ser man på sysselsettingsandelen etter PIAAC-resultat, er den omtrent lik i de ulike ferdighetsintervallene mellom innvandrere og nordmenn.

Lik kompetanse betyr lik arbeidsdeltakelse. Det innebærer at godt kvalifiserte innvandrere er i arbeid, slik godt kvalifiserte nordmenn er, og tilsvarende at dårlig kvalifiserte innvandrere står utenfor arbeidslivet, slik det også er tilfellet for nordmenn.

OECD skriver i "Employment outlook 2015" at Norge er et av de få landene der omtrent hele lønnsgapet mellom innvandrere og nordmenn forklares ved kompetanse (målt ved PIAAC og lønn).

Det handler stort sett om mindre kompetanse, men overkvalifisering, som vil si at vi ikke evner å ta i bruk all kompetanse, er mer vanlig blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Gapet minskes når botiden øker (SSB). Det er, som NHO skriver i sitt notat, en god indikasjon på at anvendbar kompetanse i arbeidslivet er vel så viktig som formell kompetanse. Men det forutsetter at man får prøve seg i arbeidslivet.

Det er likevel en vei å gå. I dette Civita-notatet har vi sett på innvandreres formelle kompetanse. Denne figuren viser høyeste utdanningsnivå (målt i 2014) for utvalgte grupper innvandrere i Norge:



Det er ikke sikkert at alle ressursene skal settes inn for heve den formelle kompetansen. Nordmenn tilegner seg mye kompetanse gjennom arbeidslivet (høy PIAAC-skår). Det gjør innvandrere også.

Akkurat som NAV-tiltak som ligger nært en ordinær arbeidssituasjon er det som virker best for å få nordmenn tilbake til arbeidslivet, er også ordinært arbeid i introduksjonsprogrammet det desidert mest effektive tiltaket for innvandrere. Det bør derfor være normen.

Kvalifisering er nøkkelen til arbeid, og arbeid gir kvalifisering, både for nordmenn og innvandrere.

 

Drømmen om den store norske bedriften

I dag har jeg hørt om fire startups som alle har muligheten til å bli store norske bedrifter. To av dem utnytter delingsplattformer, og to av dem satser i markeder hvor de kan gjøre en forskjell.

Skiwo kobler tolketjenester. I Norge i dag snakkes det 100 språk. Det finnes bare sertifiserte tolker for 64 av dem. Oversettere kan melde seg fra hele verden og si hva de har av kompetanse og hvilke språk de kan oversette mellom. Gjennom bruk av skjermtolkning slipper tolkene å bruke halvparten av tiden sin til reising - og heller bruke tiden sin på å tolke. All booking og tolking skjer digital, og umiddelbart etter gjennomført tolkeoppdrag får man en rating og kan sertifiseres.

ByLineMe er en delingsplattform for journalister og skribenter der innhold selges. Den er koblet til annonsering på en helt ny måte. Lykkes denne, vil fremtidens journalisttilværelse endre seg, samtidig som journalistene får betalt for stoffet sitt.

Det tredje eksempelet er et produkt som kan revolusjonere hverdagen for hele klodens hørselshemmede. Listen tenker airplugs i stedet for gammeldagse høreapparater. Software og support knyttes til smarttelefonen. Den fjerde startupen, Nlink, har laget en robot for å bore hull i takbetong.

Disse fire er på jakt etter penger, og jeg tror de kommer til å få det. Så langt, så bra. Men hva skjer når de virkelig skal kommersialiseres. De trenger ikke bare kapital når de er små. De må vokse. Vi trenger også et privat næringsliv som klarer å holde på bedrifter, dersom de skulle være så heldige å bli store.

Hvorfor skal vi støtte gründerbedrifter, dersom de likevel forsvinner ut av landet når de blir større? Poenget med næringsklynger og kompetente miljøer er ikke bare å klekke ut gode ideer, det er å sørge for at de beste bedriftene blir fremtidige arbeidsplasser i Norge.

La meg ta noen flere eksempler: Miljøene på Kjeller, NTNU og SINTEF kommer stadig opp med nye spennende ideer som har potensial til å bli store norske bedrifter. En av dem er Wavetrain Systems AS. Selskapet utvikler sikkerhetsløsninger til jernbaneoverganger, basert på en patentert sensorløsning. Løsningen er kostnadseffektiv, og markedspotensialet er på 350 milliarder kroner. Et annet er Icefresh AS. Ideen til selskapet kommer fra oppdrettsnæringens krav til fersk fisk. Frysemetoden kan bidra til å øke markedet for norsk fisk enda mer.

I fisk, i olje og gass, innen medisin og avansert teknologi har Norge flere sterke forskningsmiljøer som utvikler gode ideer og starter selskaper. Den første utfordringen disse møter, er kapitalinnhenting og kommersialiseringskompetanse. Noen av dem trenger én million kroner for neste testfase, andre trenger 10 millioner kroner. Men slik risikokapital er det sparsomt med i Norge. Om de likevel klarer skaffe kapitalen, skulle man tro at forholdene lå til rette for å bygge opp nye norske bedrifter.

Dessverre er det lenge siden vi har sett nye norske vekstselskaper som er blitt værende i Norge. Ett vi har kunnet skryte av, er Opera. Selskapet sprang i sin tid ut av Telenor og er i dag et stort internasjonalt selskap. Inntil nylig har selskapet vært delvis norskeid. Nå er selskapet straks kinesisk. Videreutviklingen av selskapet vil skje utenfor Norge.

Det er etter mitt syn to muligheter. Startups kan enten være en form for outsourcing av innovasjon for norske bedrifter. Da er poenget at bedriftene og startupmiljøene kobles. Eller så er startups starten på realiseringen av drømmen om en ny stor norsk bedrift. Det krever mye mer ressurser. Begge deler kan bidra til nye arbeidsplasser. Eksisterende bedrifter kan få nye produkter eller nye satsingsområder, og derved øke verdiskaping og skape arbeidsplasser. En ny stor norsk bedrift kan bli et lokomotiv for verdiskaping. Det er plass til begge deler.


 

 

 

 

 

 

Nødvendig og bra med Panama Papers

Panama Papers er "offentligheten" på sitt aller beste. Selv om den avdekker skyggesider ved den moderne markedsøkonomien, viser likevel avsløringene at kritikk, avsløringer og åpen debatt, er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere.

Det er allerede skrevet mange spaltemetere om de over 11 millionene dokumenter som er lekket fra panamafirmaet Mossack Fonseca, og det bør fortsette. Saken handler om flere ting; både lovlige og ulovlige. De ulovlige dreier seg om å skjule midler fra kriminell virksomhet eller undra skatt, mens de lovlige handler om skatteplanlegging og enklere operasjonalisering av virksomheter. Likevel, begge deler vekker raseri, harme og moralsk indignasjon.

I 2010 skrev jeg sammen med Ulla Fjeldstad pamfletten Marked og moral, og vi slo fast at markedet trenger moral. Markedsøkonomien har medført velstand og bedre levekår for store deler av verden, men markedet er ikke feilfritt eller problemfritt av den grunn. De grunnleggende etiske og filosofiske betraktningene rundt markedet og markedssamfunnet har ikke nødvendigvis forandret seg på samme måte som levekårene.

Essensen av den historiske gjennomgangen i Marked og moral var at fremveksten av markedet og et kapitalistisk økonomisk system var tett knyttet til en debatt om moral og etikk. Det er altså ikke riktig å si at markedsforkjemperne på 1700-tallet generelt ønsket en ren laissez-faire-økonomi, der hver enkelt bare kunne forfølge sin egeninteresse. Snarere var opplysningstenkerne svært opptatt av nettopp moralen og hva den betydde for økonomien.

Uten en moralsk grunnmur både er og var et fritt marked utenkelig, og uten ytringsfrihet og en offentlig, kritisk debatt, vil skyggesidene raskt få overtaket. Normer snakker vi snakker om er ærlighet og sannferdig informasjon, fravær av korrupsjon og respekt for avtaler.

Så lenge det ikke er transparens og åpenhet, kan fristelsene bli store. For selskaper eller andre som ønsker å tøye grensene, vil det alltid være mulig å finne anledning. Men er lovsystemene gode, blir det vanskeligere, og risikoen blir større.

Skatteplanleggingsselskaper finner smutthull i lovverket, de gjør ikke noe ulovlig og har "ryggen fri" i møte med loven. Det underliggende spørsmålet er om juridisk rett er godt nok, eller om etikk og moral også spiller en rolle. Det handler om lover og regler, men også om tillit og moralske vurderinger når man velger å registrere selskaper i skatteparadiser.

I forbindelse med lanseringen av pamfletten skrev jeg at det går et viktig skille mellom lov og ulov - og rett og galt. Loven kan ikke, og bør ikke, regulere alt. Selv den som holder seg innenfor loven, kan opptre uetisk eller umoralsk - akkurat som en som bryter loven, under gitte omstendigheter kan handle moralsk.  

Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli oppdaget i et demokratisk samfunn. Du kan "gjøre hva du vil", men du må ta konsekvensene, og du må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom du driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres eller fordømmes. I et liberalt samfunn er det lov å være umoralsk, men det er fremdeles umoralsk å være umoralsk.

Nettopp derfor er det viktig at Panama Papers får konsekvenser, ikke bare for dem som begår lovbrudd, men også for dem som utformer lover og avtaler.

Innlegget er publisert på minervanett.no 5.4.2016

 

Look to Sweden?

De skandinaviske landene har mye å lære av hverandre. Tre områder som er aktuelle er asylpolitikk, barne- og familiepolitikk og skattepolitikk. Se til Sverige for den siste, vurdér nummer to, og dropp nummer én.

For utenforstående er Norge, Sverige og Danmark tre like land. Statsviteren Francis Fukuyama ber sine lesere om å "look to Denmark", en metafor for hvordan han synes samfunnsmodellen i de tre skandinaviske landene fungerer.

Fukuyama har et poeng, selv om det er Danmark han har sett nærmere på. Landene er små, åpne demokratier. De har sjenerøse og omfattende velferdsordninger og godt koordinerte arbeidsmarkeder. Det er lange historiske bånd mellom dem, og menneskene forstår hverandre, både skriftlig og muntlig. Landene har passfrihet og felles arbeidsmarked, men Danmark og Sverige er EU-medlemmer, det er ikke Norge.

Siden det er så mange strukturelle og historiske likheter, er det interessant å sammenligne landenes politiske og samfunnsmessige utvikling. De tre landene kan til sammen egentlig betraktes som en utvidet mulighet for det enkelte landet til å teste ut politikk. Fungerer noe fint i ett av landene, er sjansene ganske store for at det vil gjøre det i de to andre landene også. Det gjør det interessant å se nærmere på ulik politikk og på forskning og erfaringer som er gjort i den forbindelse.

For ved nærmere ettersyn er landene mer forskjellige enn det man kan få inntrykk av. Asylpolitikken er kanskje det mest synlige eksempelet i dag. Her har er de politiske svarene hittil vært helt forskjellige i Danmark, Sverige og Norge, noe som også har gjenspeilet seg i antallet flyktninger som er kommet til de tre landene. Det er fortløpende politiske diskusjoner om hva som virker og ikke virker, og hvordan beslutninger i ett land påvirker forholdene i de andre landene.

Jeg har det siste året vært involvert i to andre politikkområder; barne- og familiepolitikk og skatte- og eierskapspolitikk. I Norge skal vi snart vedta en skattereform, og den norske barne- og familiepolitikken blir nå utredet i sin helhet, noe som ikke er gjort på 20 år.

La meg ta barne- og familiepolitikken først. Jeg er medlem av et offentlig oppnevnt utvalg, "Barnefamilieutvalget", som skal avgi sin innstilling om ett år. Politikkområdet er godt egnet til nordisk sammenligning. Landene har en høy grad av likestilling, lange permisjonsordninger, stor kvinnelig yrkesdeltakelse og en høy fødselsrate sammenlignet med andre land.

For noen uker siden var jeg på utvalgstur til Sverige. Vi fikk en grundig presentasjon av ulike deler av svensk barne- og familiepolitikk. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det er store forskjeller mellom svenske og norske ordninger. Det mest interessante er at flere av dem har vært i funksjon såpass lenge at det er samlet inn kunnskap og forsket på virkninger. Dette er verdifullt for det arbeidet som nå er i gang i Norge. Vi kan for eksempel se om innføringen av "jämställdhetsbonusen" har virket, og vi kan vurdere hvordan lengde og kompensasjonsgrad i fødselspermisjonen har påvirket svenske menns og kvinners arbeidsdeltakelse. Videre har svenskene senere barnehagestart enn vi har i Norge, de har förskola i stedet for skolestart for 6-åringer, og de har et strukturert fritidshem-tilbud opp til 13 år som på mange områder minner om en heldagsskole.

Ordningene er såpass forskjellige på mange viktige punkter at dette er relevant og interessant å se nærmere på. Utvalget har ikke tatt turen til Danmark, men vi kommer til å se på danske ordninger også. I Danmark er det blant annet mulig å la små barn starte i vuggestuer mye tidligere enn i Norge. Om utvalget velger å anbefale svenske eller danske ordninger, er for tidlig å si (som utvalgsmedlem uttaler jeg meg ikke her om hva jeg vil foreslå). Vi har med oss foredrag, forskningsrapporter og statistikk fra Sverige som sier mye om hvordan de ulike ordningene påvirker barns utvikling, foreldrenes yrkesdeltakelse og hvordan det går for barn fra lavinntektsfamilier. Det er fullt mulig å foreslå endringer der svenskene har gode resultater, samtidig som man kan begrunne at man ikke foreslår noe med henvisning til dårlige resultater eller erfaringer.

Gjennom det siste året har jeg også arbeidet med skattepolitikk og eierskap. I fjor deltok jeg på en konferanse i Sverige der eierskaps- og skattepolitikk ble diskutert. Selv om landene har små, åpne økonomier, er det store forskjeller. Svenskene har sterke eiermiljøer og eiertradisjoner, og de har ikke funnet olje. Landet har også gjennomført flere skattereformer. Som i Norge kom det en stor reform på begynnelsen av 1990-tallet, og deretter flere reformer i perioden 2004 til 2008. Oppsummert innebærer disse reformene at svenskene har avskaffet arveavgift og formuesskatt, samt at de har redusert selskapsskatten.

Det er mulig å se resultatene av disse politiske reformene. I løpet av det siste tiåret har svenskene klart både å utvikle selskaper og å beholde dem. Utflyttede svenske eiere og entreprenører har kommet tilbake til Sverige, landet har flere globale selskaper, og det satses på det private næringslivet. Svenskene har villet (og måttet) ha vekstmuligheter, risikokapital og sterke private eiermiljøer som har evne til å eie verdiskapende virksomheter i Sverige, blant annet fordi de ikke har olje og fordi de er avhengig av et velfungerende næringsliv for å opprettholde omfattende velferdsordninger.

Det er også mulig å se på hvordan de politiske debattene i forkant av reformene var. Argumentene om at risikokapital var vanskelig å skaffe, at svenske eiere ble diskriminert, og at bedriftene stort sett fikk kapital og investeringer fra det svenske markedet, er de samme  som vi i dag hører i Norge, men det er en vesentlig forskjell på debattene: Reformene i Sverige handlet om å skape vekst og nye arbeidsplasser, ikke om fordeling. Også LOs sjefsøkonom i Sverige, Per-Olof Edin, konstaterte i en offentlig skatteutredning fra 2002 at formuesskatten var skadelig for Sverige.

Vi kan konstatere at svenskene i dag har et mer dynamisk og nyskapende næringsliv, men de har også fått økte skatteinntekter etter de siste skattereformene. Skatteprosenten har sunket fra 51 prosent av BNP i 2000 til 44 prosent i 2014, samtidig som skatteinntektene har økt med 260 mrd. kroner (inflasjonsjustert) i samme periode. De har fått i pose og sekk - både mer vekst og større skatteinntekter. Hva som egentlig måles og hva som kan sies, er det mer informasjon om i denne Facebooktråden.

Jeg er mer tilbøyelig til å "se til Sverige" i skattepolitikken enn i barne- og familiepolitikken, selv om det er elementer i den svenske barne- og familiepolitikken som jeg kanskje  vil stille meg bak, dersom utvalget velger å foreslå dem. De skandinaviske landene har til sammen mange gode (og dårlige) politiske erfaringer. Det er en verdifull kilde til kunnskap når politiske beslutninger skal fattes.

Innlegget er publisert på minervanett.no 23.2.2016

 

 

 

 

 

Skattereform for verdiskaping og omstilling

Stortinget skal behandle et forslag til skattereform før påske. Bakgrunnen for denne reformen ble lagt for litt over ett år siden da Scheel-utvalget la frem sin NOU om skattereform. Det siste året har skattedebatten vært i mediene med den vanlige skillelinjen mellom verdiskaping og fordeling.

Men som Knut Brundtland sa på Civitas frokostmøte i dag: "Det er viktig å kunne skille mellom verdiskaping og fordeling." Blander man diskusjonene, blir det lett verken fugl eller fisk.

En skattereform handler det først og fremst om verdiskaping, ikke fordeling. Som tidligere statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen, skrev i Dagens Næringsliv: "Det er intuitivt forståelig at en skatt som står for om lag én prosent av statens inntekter har en større symboleffekt enn realeffekt på inntektsfordelingen i Norge. Men den fungerer godt for å svekke viljen til risikofylte investeringer. Det er velferdsstaten som betyr desidert mest for fordelingen i Norge - over 70 prosent. Skattesystemet betyr ca. 28 prosent, hvorav formuesskatten bare forklarer mellom én og to prosent av fordelingen i Norge."

Den store svakheten ved Scheel-utvalgets forslag var antakelsen om perfekte kapitalmarkeder, det vil si at alle gode prosjekter får kapital uansett hvor de befinner seg, og at eierskap ikke spiller noen rolle. Dersom det hadde vært virkeligheten, kunne forslaget om redusert selskapsskatt og økt eierbeskatning, ikke gitt reduserte investeringer og aktivitet i økonomien. Men virkeligheten er ikke perfekt. To av innlederne på Civitas frokostmøte torsdag 28.1 forklarer det slik: Sindre Støer i Verdipapir foretakenes forbund mener at små, nye og mellomstore bedrifter må hente kapital i det norske markedet, utenlandsk kapital er kun unntaksvis tilgjengelig. Ernst Ravnaas har undersøkt hva som skjer når mennesker med formue flytter fra landet. De begynner å investere i det landet de flytter til. Kombinert med at det ikke er automatikk i at bredden av norske bedrifter får utenlandsk kapital, gir det reduksjon i risikokapital for utvikling og etablering av norske arbeidsplasser.

Civita har den siste uken lansert en rapport om norske eiere og et forslag til skattereform som viser, og tar utgangspunkt i, at norske eiere, gründere og investorer betyr mye for svært mange bedrifter og nyetableringer i Norge. De er avhengig av norsk (risiko) kapital. Denne virkeligheten ble tydelig også på frokostmøtet med ulike norske eiere og gründere, som Civita arrangerte i forrige uke. Det er nordmenn som i første rekke investerer i Norge, og det er de som holder ut i vanskelige tider og tider med omstilling.

Konsekvensen av denne virkeligheten er at eierbeskatningen betyr noe for hvor mye kapital nordmenn vil investere i Norge. Det norske skattesystemet må tilrettelegge for at bedrifter skal sysselsette mennesker og skape verdier her. Derfor har Alliansen for norsk, privat eierskap foreslått en modell for eierbeskatning som fjerner formuesskatt på arbeidende kapital og næringsinvesteringer. Med en slik modell forsvinner vridningen mellom ulike investeringer, noe som kan bidra til at risikokapital investeres i nye muligheter, med fokus på hvor kapital før skatt kaster mest av seg. En slik bedring i samfunnsøkonomisk ønskede kapitalplassering gir flere og mer verdiskapende private arbeidsplasser. Mulighetene for omlegging i verdiskapende retning er beskrevet i detalj i rapporten Norsk skattereform

Men, politisk vil kanskje en slik modell også kreve at provenyet helt eller delvis må dekkes inn. Forslaget i rapporten Norsk skattereform er å beskatte privat eiendom mer enn i dag. Det er flere måter å gjennomføre en slik beskatning på. Det er mulig å justere bunnfradrag og satser i formuesskatt på private realaktiva, samt å legge inn en progressivitet om man virkelig ønsker at de som har mest skal betale mer enn i dag. Rapporten foreslår også tiltak for å motvirke tilpasningsmuligheter, som gjør at mange i dag har reelle, private formuer, men ikke betaler formuesskatt av dette.

Det er positivt at skattedebatten nå ser ut til å legge mer vekt på verdiskaping og hva som skal til for å øke den. Det er også bra når det ser ut til at de politiske partiene ønsker å finne konstruktive løsninger og kompromisser. Skattesystemet er en av de mest sentrale rammebetingelsene for norsk næringsliv. Jeg håper at Stortinget blir presentert for en god, verdiskapende og fremtidsrettet reform.

 

 

 

 

 

 

Elefanten vandrer fremdeles

For to år siden skrev jeg om sykelønn på minervanett.no. Jeg kalte innlegget Elefanten i rommet. Elefanten vandrer fremdeles. Sykefraværet er fremdeles blant det høyeste i Europa, tross alle velmenende forsøk på å få det til.

Politisk virker det for tiden umulig å få gjennomslag for en reduksjon i kompensasjonsgraden i sykelønnen. Ungdomspartier prøver seg, men blir møtt med en vegg av taushet fra moderpartiene.

Men, jeg skal prøve å være positiv. Siv Jensen skriver i DN at de økonomiske utsiktene er annerledes enn i 2013 og krever nye svar. Hun skal i gang med Perspektivmeldingen for 2017. Og hun skriver: "Vi må se på hvordan skattesystemet, pensjonssystemet og velferdsordningene i større grad kan stimulere arbeidsinnsatsen." Det er ikke en forpliktelse til å gjøre noe med sykelønnen, men det er en erkjennelse av at det ikke blir enkelt å forsvare Europas gunstigste velferdsordning de neste årene.

Et annet positivt signal er kommet fra Høyres Stefan Heggelund. Arbeidslivsutvalget han har ledet, foreslår at arbeidsavklaringspenger (AAP) og arbeidsledighetstrygd slås sammen, noe som betyr at ledige får litt mer enn i dag, mens langtidssyke får det samme, 66 prosent av lønnen. Kravet for å få helserelatert trygd skjerpes til en opptjening på minimum 1G i løpet av et kalenderår. Han får, ikke uventet, støtte fra forskerhold. Simen Markussen ved Frischsenteret sier til Dagsavisen det andre har sagt i årevis: "Det er bedre å være på AAP enn på dagpenger og sosialhjelp. Det beste er altså å være syk og komme seg inn på ordningen."

Men forslaget til Høyre inkluderer ikke reduksjon i velferdsordningen som er inngangsløpet til AAP, sykelønnen. For å repetere hvordan dagens ordninger er, gjengir jeg oppsummeringen jeg skrev for to år siden: Opptjeningstiden for sykepenger er kun fire uker. Sykepenger gir 100 prosent av inntekten, og det er ingen karensdager, mens arbeidsledighetstrygden er på 62,4 prosent av inntekten og medfører tre karensdager. Helsetrygdene kan du få helt til du eventuelt blir varig uføretrygdet (fire år), mens arbeidsledighetstrygdene får man normalt inntil to år. Dessuten følger det med plikter for å motta arbeidsledighetstrygd. Disse er mye sterkere for enn for helsetrygder. Blir du sykemeldt, skal du medvirke til behandling og aktivisering, mens blir du arbeidsledig, må du i prinsippet kunne takke ja til arbeid hvor som helst i Norge, du må akseptere deltid og du må delta på tiltak. Oppsummert er det mye mer gunstig å motta sykepenger enn arbeidsledighetspenger.

Som en forsker tidligere sa: En reduksjon i sykelønnen er et så opplagt tiltak for å få ned sykefraværet, at det knapt nevnes. Det bør være samme støttenivå for alle trygdene, også sykelønnen. Dersom alle ordningene samles i én ordning, kan nivået på denne stønaden for eksempel være 70 prosent av lønn. I denne første fasen kan man være syk, ufør, litt arbeidsfør eller arbeidsledig. Det vil føre til at sykefraværet går ned. Nav kan slutte å bruke masse ressurser på å kategorisere hvilken passivitetsboks man er i, og i stedet fokusere alt på hva den enkelte trenger for å komme i aktivitet igjen.

En samordning av alle ordningene vil frigi ressurser Nav kan bruke til aktivisering. Det vil også gjøre det enklere å få sykmeldte i aktivitet. Vi har tidligere pekt på at aktivitet er helsebringende for mange sykmeldte i Civita-notatet Helse og arbeid. Med dagens sykelønnsordning legges det til rette for passivitet i ett helt år. I Civita-rapporten Den norske syke fra 2010 ble det vist til at 19 av 20 som var syke i ett år aldri kom tilbake i arbeid.

Høyres utvalg tar et positivt skritt, men det går ikke langt nok i og med at det ikke inkluderer sykelønnen.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 27.1.2016 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

MDG - Miljøpolitikk på lissom

MDG holdt fanen høyt da de kom inn i byrådet i Oslo. Bilene skulle ut av Oslo sentrum, syklene inn og kollektivtransporten skulle rustes opp, men gjenåpning perrongen på Gulleråsen T-banestasjon blir ikke prioritert. Dette er altså MDG i praksis.

Hvorfor stenging av Oslo sentrum innenfor Ring 1 er dumt, har jeg skrevet om her. Hvorfor det er utrolig at MDG ikke klarer å gjenåpne perrongen på Gulleråsen stasjon, skriver jeg om her i dag, litt over fem år siden Holmenkollbanen gjenåpnet og perrongen nedover ble stengt på grunn av noen centimeter for lang avstand mellom perrongen og de nye vognene. Jeg er sikker på at alle beboerne fint hadde klart å "mind the gap", men etter fem år ser det ut til at denne perrongen er verre å få opp enn en månelanding. 

Holmenkollbanen er over 100 år gammel og lagt i et terreng der T-bane i dag er det eneste brukbare kollektivtransportalternativet. Det betyr i praksis små stasjoner som ligger ganske tett når banen kjører, men som av topografiske grunner fungerer som knutepunkter for dem som bruker banen. Barnehagebarn, skoleelever, eldre mennesker og alle som jobber i sentrum er avhengige av banen hver dag. Det er ikke alle som kan kjøre bil eller sykle, og noen må faktisk ned til sentrum daglig.

Fem år er gått på å utrede og debattere med politikere og med naboer. I dag har Ruter et ferdig teknisk alternativ til ny perrong, uten å måtte leie tomtegrunn fra naboer, og kun med å stenge banen én helg i forbindelse med anleggsarbeidene. Likevel velger samferdselsbyråd Berg å utsette behandlingen til de skal debattere ny stasjonsstruktur for Holmenkollbanen. Jeg kan garantere at det ikke blir i Bergs byrådstid.

MDG snakker høyt om miljøpolitikk. I denne saken er det snakk om å bevilge noen penger utover den bevilgningen på åtte millioner som ble gitt i fjor til bygging av perrong. Jeg minner om at oppgraderingen av T-banen til VM i Holmenkollen kostet 500 millioner.

Det er fristende å spørre, bor vi på feil side av byen? Terje Bjøro, bydelsutvalgsrepresentant for Venstre skriver i Aftenposten 21.12: "Selvsagt er Gulleråsen stasjon lite lønnsom. Men et byråd som ikke satser på offentlig transport, særlig i et område med lite infrastruktur ellers, bør ikke kalle seg miljøvennlig. Og vi opplever at det nye byrådet på mange områder viser forakt for Vestkanten." Både Høyre og Venstre i Vestre Aker Bydel skal ha stor honnør for å støtte denne saken, og jeg må innrømme at skuffelsen er stor når miljøpartiet med stor M, MDG, viser seg å bare ha miljøsaken på parolene og ikke i praktisk politikk. Berg og hennes parti som ellers snakker om sykkel og kollektivtransport, mister fullstendig troverdigheten.  

Beboerne får ikke kollektivtransport og skal ikke få kjøre bil til sentrum. Det greieste er kanskje å bli hjemme? Da får MDG i alle fall oppfylt ønsket sitt om at man ikke skal forurense noe.

 

Innlegget er skrevet på vegne av Aksjonsgruppen for Gulleråsen stasjon

 

 

Større differensiering

 

I går kom SSB med en oversikt over utviklingen i egenbetalingen i private barnehager. Foreldrene betaler en stadig mindre andel av det det koster å ha barn i barnehagen. Oversikten fra SSB viser at foreldrebetalingen utgjorde 16 prosent av de totale barnehageutgiftene i 2014, mens andelen var over dobbelt så høy i 2004.

Foreldrebetalingen har gått kraftig ned, både som andel av de totale utgiftene og i absolutte tall. Det skyldes to ting: Økning i offentlige tilskudd og innføring av makspris på foreldrebetaling. Her er utviklingen siden 2000 i prosent av totale utgifter:

I 2000 var fordelingen omtrent 50/50. Foreldrene i private barnehager betalte 47 prosent av barnehagenes brutto utgifter, og det offentlige betalte 48 prosent. De siste fem prosentene var udekket. Om de ble dekket av frivillig lotteriinnsats fra foreldrene eller at eierne gikk med underskudd, fremkommer ikke i SSBs tall. Offentlige tilskudd utgjør 87 prosent av bruttoutgiftene i 2014, mot 73 prosent i 2004.

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig råd, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere.

For dem med høy inntekt kunne en barnehageplass tidligere koste opptil 5 000 kroner i måneden. Etter barnehageforliket ble maksimal betaling per barn 2 330 kroner måneden for familier med inntekt over 500 000. For 2015 er beløpet justert til 2 480 kroner per måned. Dagens makspriser er dermed en sterk subsidiering av familier med høy inntekt. De betaler nå mer enn 20 000 kroner mindre per barn i året enn før maksprisen ble innført. Dette har gått under radaren, fordi det først og fremst er gratis kjernetid og den nedre grensen for foreldrebetaling som har vært gjenstand for politisk diskusjon.

Foreldrebetalingen i barnehagene bør differensieres mer. Det er vellykket med gratis kjernetid for lavinntektsfamilier. Det kan flere kommuner vurdere. Inntektstapet bør dekkes av dem med høye inntekter. Maksprisen bør økes fra dagens 2 480 kroner.

 

 

 

 

Name and shame

"Name and shame" er strategien for å få flere kvinner i finske ASA-styrer. Finske ASA-selskaper må redegjøre i sine årsrapporter for sin strategi når det gjelder kvinner i styrene. Finnene har en "forretningskode", vedtatt i 2003 og forsterket i 2008 og 2010. De færreste finske selskapene ønsker å avvike fra denne, nettopp fordi det går ut over rennomméet deres. Finnene kaller det selvregulering. Det har ført til at selskapene arbeider for å få flere kvinner inn. Det kan være en god strategi for å skape kjønnsbalanse. Men det kan bli for mye "name and shame" også.

I Norge har vi et krav om 40 prosent av hvert kjønn, i praksis kvinner, i ASA-styrer. En av intensjonene med loven var i sin tid at dette skulle sikre at selskapene arbeidet systematisk for å få flere kvinner inn i toppledelsen i ASA-selskapene. Telenor har tre kvinner i sitt styre. Med mindre man går ut fra at de tre kvinnene som sitter i Telenor-styret er rene marionetter, må man gå ut fra at disse har jobbet seriøst med å få frem kvinnelige kandidater. At det likevel ble Brekke som fikk jobben, kan jo være en indikasjon på at det ikke er fullt så enkelt som VG, Skei Grande og andre som nå raser mot Telenor, skaper inntrykk av.

 Det er ingen krav om kvotering i toppledelsen i ASA-selskaper, men det vi ser utspille seg nå, er nesten verre. Selskapet skulle ha ny toppleder etter Baksaas, og ingen kan være i tvil om at ikke Telenors styre har fått med seg signalene fra den største eieren, representert ved næringsminister Monica Mæland, som ønsket seg en kvinnelig toppleder. Hva tidligere styreleder Svein Aaser har sagt om ansettelsesprosessen, hvem som er intervjuet og når det har skjedd, må han og styret i Telenor redegjøre for til sine eiere. 

Det ble Sigve Brekke, som ifølge tidligere styreleder Svein Aaser, var den som var best kvalifisert. At det senere har kommet frem forhold om Brekkes CV som viser at alt ikke var i skjønneste orden, kan man laste headhuntingfirmaet for. De kunne avdekket dette før innstillingen. Likevel er det først og fremst Brekke som må lastes. At dette nå har kommet frem, ved hjelp av Kapitals kritiske journalistikk, er bra, selv om det foreløpig ikke ser ut til å få konsekvenser for Brekke.

Derimot er naming and shaming-strategien som nå utspiller seg om de eksisterende eller ikke-eksisterende kvinnelige topplederkandidatene i ferd med å bli en farse. Grensene mellom det å spørre om kvinner har vært vurdert og be om en redegjørelse, og den heksejakten som nå brettes ut i alle medier, med eller uten troverdige kilder, er langt oversteget. 

Det blir åpenbart en kvinnelig toppleder i Telenor etter Brekke. Som jeg tidligere har sagt til Aftenposten, med det presset som har vært nå, vil det være ensbetydende med en selvpålagt kvotering fra Telenors styre. De vet at alt annet vil bli "a walk of shame". Etter min mening vil dette snu ansettelsen fra noe positivt, til noe negativt. Jeg er ikke i tvil om at den kvinnen som får jobben har gode kvalifikasjoner, men det blir likevel en ansettelse med en viss bismak. Og det spørs om noen menn i det hele tatt vil ønske å søke på jobben i neste omgang.

 

Bilfritt og menneskefritt

Det nye byrådet i Oslo har foreslått å gjøre Oslo bilfritt innenfor Ring 1. Det har skapt debatt. Siste meningsmåling viser at Oslos borgere er delt omtrent på midten.

Det som er klart, er at bilfritt sentrum ikke handler om klimapolitikk, men om bymiljø, bedre plass for fotgjengere og mindre lokal forurensning.

Hva er så bymiljø? Hvorfor ønsker mennesker å gå i gater og over plasser uten biler? Hva ser de på, og hva opplever de?

Aftenposten skrev den 26.10. en lang reportasje om europeiske byer som hadde bilfrie bysentra. Artikkelen omfavnet Byrådets forslag, det ble beskrevet som progressivt og bra. I Nürnberg kunne man fortelle at det hadde vært protester, slik som i Oslo, fra handelsstanden særlig, men at det i dag fungerte utmerket. Ingen savnet bilene i gatene. 

Videre i artikkelen kunne vi lese om bilfrie områder rundt Grand Place i Brussel, i indre by i Wien, i Strasbourg og ikke minst i Siena. Det var disse eksemplene som fikk meg til å reflektere over hva man egentlig vil med bilfrie bysentra. De er der, enten fordi de fysiske forutsetningene for å kjøre bil er minimale, eller fordi det faktisk er byrom med historiske, kulturelle og estetiske verdier der mennesker tilbringer mye tid.

Siena kan stå som eksempel. Her er det omtrent umulig å kjøre bil i mange av bygatene, det vil si at byen har plassmangel i gatene. Siena har i tillegg et historisk sentrum som står på Unescos verdensarvliste, noe som vil si at det har betydelig verdi for mennesker å oppleve. Det er heller ikke uten grunn at Smartbil (en liten bil som kan parkere på tvers) er en av de mest populære bilene i Roma, om de i det hele tatt slipper frem. At Wiens historiske sentrum er bilfritt er heller ingen overraskelse, ei heller Strasbourg eller området rundt Grand Place i Brussel, eller gamlebyen i Nice, i Erfürt, München, eller i hvilken som helst europeisk by med et historisk sentrum. De estetiske, historiske og kulturelle verdiene mennesker setter pris på i de byene jeg har nevnt her, er uomtvistelige. Dessuten har mange av dem handel og restaurantvirksomhet, som store deler av året foregår utendørs.

Hvor står så Oslo sentrum innenfor Ring 1? Det er ikke mange gater det er interessant å bevege seg i. Den mest sentrale, Karl Johan, er delvis stengt for trafikk allerede, men ut over dette, kan jeg ikke se verken estetiske, historiske eller kulturelle grunner til å tilbringe tid i sentrumsgatene, med noen få unntak.

Det er i hvert fall ikke slik:



Et bilfritt sentrum endrer ikke på det faktum at det må mye til for at mennesker skal se Oslo sentrum som Siena, gamlebyen i Wien eller i Nürnberg. Plassproblemer i Oslo sentrum har vi ikke. Tidligere samferdselsbyråd Guri Melby hadde også konkrete forslag til bilfrie soner i sentrum beskrevet blant annet her og her. Det handler blant annet om flere gå- og sykkelprioriterte gater, som for eksempel Torggata, og å opprette bilfrie soner der det er hensiktsmessig.

Mitt råd er derfor: Ta utgangspunkt i steder der det er muligheter. Deler av Grünerløkka og Hegdehaugen er bedre kandidater enn mange bygater innenfor Ring 1.

Kommunisme på norsk?

I Politisk kvarter på mandag fikk vi høre at partiet Rødt er enig med de nye byrådspartiene i Oslo - Ap, MDG og SV - om det aller meste, men at ett punkt gjenstår før Rødt i kveld skal bestemme om de vil inngå en støtteavtale med det nye byrådet.

Punktet som gjenstår, dreier seg om "de kommersielle velferdsprofitørene", som Rødt vil sette en stopper for. Eller sagt med andre ord: Rødt ønsker ikke at kommunen skal kjøpe velferdstjenester av private, fordi de mener at "pengene vi skatter til velferd, skal gå til velferd og ikke forsvinne ut som privat profitt".

Lykkes Rødt med dette, er det en stor seier for partiet. Det er en seier, fordi partiet får gjennomslag for en sak som er viktig for dem. Men det er også en seier, fordi partiet og dets meningsfeller har greid å påvirke hele den politiske debatten med sitt syn. Det stilles i hvert fall ytterst få kritiske spørsmål til den tankegangen Rødt og partiets allierte på ytterste venstre fløy presenterer.

Det underliggende resonnementet bak kravet fra Rødt er at overskudd og profitt er bortkastede penger, som alternativt kunne gått til å etablere en sykehjemsplass eller barnehageplass til. De ser altså på økonomien som et nullsumspill, der ingen er eller kan være mer effektive enn andre. I bunn og grunn er det som å si at man ikke tror at markedsøkonomien har noen dynamiske effekter, at den ikke har bidratt til sterk økonomisk vekst og velstand, og at produktivitetsveksten er like sterk, enten man er utsatt for konkurranse eller ikke.

At Rødt mener det, er kanskje ikke så underlig - men at Arbeiderpartiet og, for den sakens skyld, SV og MDG, skulle mene det, er oppsiktsvekkende. Det er også tankevekkende at så mange journalister aksepterer Rødts premisser uten å stille kritiske spørsmål.

Selvsagt finnes det tilfeller der private aktører er lite effektive, f.eks. fordi de er i en monopollignende situasjon - eller fordi en anbudskonkurranse er dårlig gjennomført. Og selvsagt er det mange offentlige virksomheter som greier å oppnå en bedring i produktiviteten.

Men hvis man ser litt større på det, så forstår de fleste at den enorme velstandsveksten store deler av verden har oppnådd de siste 200 år, har med markedsøkonomien å gjøre. Forbedringer drives frem av håp, drømmer og visjoner - men også av et ønske om å tjene penger.

Det klassiske eksemplet, som mange har hørt om, er redskaper som forbedrer synet vårt. De første brillene kom på 1200-tallet. Den første masseproduksjonen av briller ga en enorm produktivitetsvekst og økt livskvalitet til svært mange mennesker. Briller rangeres blant topp 10 oppfinnelser i verden. Men tror noen at utviklingen mot stadig bedre synsredskaper hadde kommet hvis det ikke var lov til å drive kommersiell virksomhet?

Som Morten Dæhlen fra Universitetet i Oslo sa forleden: Briller, kontaktlinser og, etter hvert, kirurgiske inngrep er drevet frem av forskning, kompetanse og kreativitet - av mennesker med håp og visjoner om å gjøre noe godt. Men de er også drevet frem av kapital og et ønske om å tjene penger. Det er altså "kommersielle velferdsprofitører" som gjør at bl.a. jeg, som bruker hypermoderne kontaktlinser, i dag ser så godt som jeg gjør.

Grunnen til at privat, kommersiell drift er så viktig, er at den ofte er mer effektiv enn offentlig drift. En privat virksomhet kan derfor bruke mindre ressurser enn en offentlig virksomhet gjør, selv om den tar ut profitt - eller den kan stimulere den offentlige virksomheten til å bli mer effektiv. Men effektivitet dreier seg ikke bare om simpel kostnadseffektivitet, slik mange på venstresiden synes å tro: Det dreier seg også om formålseffektivitet - om å gjøre de riktige tingene. Vi trenger både kompetanse, kapitalen, kreativiteten og kapasiteten i næringslivet, dersom vi skal oppnå forbedring. Det handler ikke utelukkende om ansattes lønn og pensjoner, noe som er gjennomgående i argumentasjonen fra venstresiden.

Dessuten handler det om alle som trenger velferdstjenester. Konkurranse sikrer oss muligheten til å velge noe annet, med andre ord vil «velferdsprofitørene» alltid ha det rette incentivet til å levere god kvalitet. Det spiller ingen rolle om de ønsker det beste for meg, det viktige er at de ønsker det beste for seg - som er å levere god kvalitet til brukeren. Ellers vil de kunne velge alternativer. Hos offentlige monopoler spiller det ingen rolle om kvaliteten er god eller ikke - man kan jo ikke velge alternativer.

Rødts idealsamfunn er tydeligvis et samfunn uten profitt. Det kan høres besnærende ut, men det har jo vært prøvd før. Det fremskaffet hverken nok varer og tjenester eller bedre varer og tjenester.

Forskere gründer ikke nok bedrifter



Regjeringen la denne uken frem en gründerstrategi. Der bevilges det 40 millioner i tilskudd til pre­såkornfond. "Tilskuddet skal benyttes til å delfinansiere og utløse privat kapital til unge innovative bedrifter, som er lokalisert i en TTO eller en inkubator," forklarer meldingen. Det er bra at Regjeringen satser på presåkorn og kapital til tidligfasen i en bedrift, men det ser ut til at satsingen på samarbeid mellom forskere og universiteter gjennom såkalte TTO'er ikke har vært vellykket. 

En TTO (Technology Transfer Office) skulle være en driver for forskerbasert innovasjon, men etter 2003 har det vært et stort fall i antallet innovasjoner og patenter fra forsker- og universitetsmiljøer. Når en forsker hadde en god idé, kunne han eller hun tidligere søke om et patent eller starte en bedrift, basert på den kunnskapen og ideen han eller hun hadde. Universitetet vedkommende arbeidet ved var ikke involvert i oppstarten. I 2003 ble det vedtatt en reform som skulle øke forskeres innovasjoner og bedriftsstartups. Tanken var at det ville hjelpe forskerne å ha universitetet med på laget og ha et miljø som kunne bistå med etableringer. Dermed fikk man TTO'er, som er miljøer som skal bidra til at forskere med gode ideer får skapt lønnsomme bedrifter.  

TTO-systemet fra 2003 innebærer en rettighetsdeling mellom forskeren og universitetet på 1/3 og 2/3 av bedriftene som skapes, det vil si at forskeren og forskningsinstitusjonen deler inntektene fra innovasjonen. Tidligere fikk forskeren beholde rettighetene selv, uten at forskningsinstitusjonen var involvert. Til gjengjeld skulle byråkratiet rundt TTO'ene bidra til å hjelpe flere forskere i gang med prosjekter.

Professor Hans K. Hvide ved NHH har undersøkt hva som faktisk har skjedd, og resultatet er nedslående. Satsingen på TTO skulle bidra til mer innovasjon blant forskere ved universiteter og høyskoler. Etter reformen har det motsatte skjedd. I 2000 var 27 prosent av alle forskeroppstarter innen hightech. I 2007 var dette falt til 17 prosent (2000-2007). Andelen forskeroppstarter som patenterer innen fem år har falt fra 12 prosent før reformen ble innført til to prosent etter. Dessuten har Hvides forskning vist at kvaliteten på bedriftene som er gründet har falt. De både dør fortere og har lavere vekstambisjoner enn før reformen med TTO kom i 2003. Likevel satser Regjeringen fortsatt penger på TTO'ene.

Hvide presenterte sine funn på NHHs Høstkonferanse, og han avsluttet med å si at man kanskje burde gjøre som svenskene som følger den tidligere politikken, heller enn å satse på TTO-modellen. Forskningen viser at også forskere reagerer på insentiver. Da de gikk fra å få 100 prosent eierskap av bedriftene før reformen, til 33,3 prosent etter reformen, reagerte de som folk flest og sluttet å gründe bedrifter.

Gründerstrategien bør bidra til at det er det private initiativet som støttes. Min kollega Villeman Vinje og jeg har fremmet forslag om blant annet matchingordninger her, og Abelia har liknende forslag her.

Når det viser seg at virkemiddelapparatet gjennom TTO'er ikke fungerer slik det var tenkt, er det grunn til å gå gjennom resten av virkemiddelapparatet, inkludert Innovasjon Norge. Når Regjeringen nå bruker 400 millioner kroner ekstra på gründere, er det for det første viktig å se om insentivene fungerer, og for det andre viktig at det stimulerer det som man vet gir sysselsetting og verdiskaping, nemlig de startup-selskapene som har (internasjonale) vekstambisjoner.

Om man skal fortsette med TTO'er, må insentivsystemet gjennomgås.

 

 

Fukuyama og Rothstein hyller kvalitet i offentlig forvaltning

En av verdens mest kjente statsvitere, Francis Fukuyama, har denne uken vært i Norge. En av Skandinavias mest kjente statsvitere, Bo Rothstein, har også besøkt Norge. Begge kommer til samme konklusjon: De skandinaviske institusjonene er det viktigste for de skandinaviske samfunnenes trygghet og tillit.

 

Ingen av de to statsviterne kan svare på hva som kom først i Skandinavia, tilliten eller institusjonene, men de er begge klare på at gode institusjoner er en forutsetning for høy tillit.

Fukuyama har i sine to siste store verk, The Origins of Political Order og Political Order and Political Decay, beskrevet hvordan og hvorfor noen samfunn lykkes og andre ikke. Norge - og ikke minst Danmark - er vellykkete eksempler på etablering av stabile, liberale demokratier. Det liberale demokratiets tre hovedpilarer er staten, rettsstaten og det Fukuyama kaller accountability eller parlamentarisk ansvarlighet. De samfunnene som fungerer best, er de som har en god balanse mellom de tre, men det er ikke bare balansen som er viktig. Også i hvilken rekkefølge de oppstår og utvikles er av stor betydning. Rekkefølgen som hittil har sett ut til å fungere best, er at landet først etablerer et juridisk system, deretter at statsapparat og byråkrati bygges opp og til slutt at demokrati innføres.

I Norge har denne rekkefølgen hatt stor betydning for hvorfor samfunnsutviklingen i dag fremstår som vellykket. At Danmark-Norge fikk en tydelig borgerlig offentlighet, og at Norge i tillegg ikke hadde en sterk adel eller et føydalsystem, er også faktorer som påvirker rekkefølge og utvikling.

Som Fukuyama understreker, er rettsstaten og lovene et svært viktig fundament for et velfungerende liberalt demokrati. Denne lovtradisjonen sto sterkt i Danmark-Norge, også før enevoldsherskerne, og hadde betydning for hvordan de i praksis kunne utøve sin makt. Det påvirket hvordan institusjoner og byråkrati ble utformet og fungerte. At et rettssystem var på plass før statsoppbyggingen og demokratiseringen, er ifølge Fukuyama viktig.

Sequencing therefore matters enormously. Those countries in which democracy preceded modern state building have had much greater problems achieving high-quality governance than those that inherited modern states from absolutist times.

Den svenske statsviteren Bo Rothstein har forsket på hva som skaper legitimitet i velferdspolitikken. Han peker på  verdien av institusjonene i de skandinaviske landene. Ser man på hva som er kjennetegnet på et godt samfunn, er det ulike sider ved gode institusjoner som korrelerer, det Rothstein kaller Quality of Government. Har landet institusjoner som oppfattes som upartiske, ikke-korrupte, og som leverer kvalitet som samsvarer rimelig med forventningene, scorer man høyt som et godt samfunn å leve i. Ikke overraskende scorer de skandinaviske landene svært høyt sammenlignet med andre land i verden.

For forkjempere av det liberale demokratiet, er det verdt å merke seg at Rothstein finner at det er kvaliteten på offentlige institusjoner som skaper legitimiteten:

It is Quality of Government, and the impartial treatment on the outside of the polticial system, and not electorial democracy that creates regime legitimacy.

Det viser seg i Rothsteins forskning at tilliten til institusjonene avgjør hva man synes, uavhengig av politisk ståsted. Politiske holdninger preges av hvordan tilliten til institusjonene er. Det vil si at de politiske meningene til en sosialdemokrat eller en liberalkonservativ i et gitt land vil formes av hvordan tilliten generelt er til samfunnsinstitusjonene.

Sosial tillit og gjensidighet (resiprositet) er viktig. Om man ikke stoler på offentlige tjenestemenn, kan man ikke stole på noen andre i samfunnet heller. Man må stole på at andre betaler sine skatter, at det ikke noen som lurer (velferds)systemet, at det som er lovet, blir levert, og til sist, at offentlig service er akseptabel i forhold til forventningene. Er dette oppfylt, er Quality of Government høy.

Avslutningsvis er det interessant å merke seg at Rothstein finner at kvaliteten på offentlig forvaltning også er avgjørende for om mer etnisk mangfold splitter samfunn eller bidrar til mindre sosial tillit. Han kommer til at det er hvordan sosial- og velferdspolitikk implementeres som bidrar til om tilliten går opp eller ned når etnisk mangfold øker. Der tilliten til systemet er høy, er også tilliten mellom mennesker som kommer til et land og de som bor der, høy.

De to berømte berømte statsviterne kjenner hverandre, og Fukuyama har samarbeidet med Rothstein om skandinaviske forhold. Fukuyama mener at et godt offentlig byråkrati er en av de tre viktige pilarene for et godt samfunn, mens Rothsteins nye forskning tilsier at med den høye tilliten vi har til offentlige institusjoner i Skandinavia, også er avgjørende for tilliten vi har til hverandre. Det vil være viktig etter hvert som etnisk mangfold øker.

Men vi i Skandinavia er, som Fukuyama understreket i Universitets aula i går, unntakene i verden. I de fleste land bygger tillit på nære relasjoner, både på godt og vondt. Her har vi klart å bygge opp et samfunnssystem der vi har høy tillit til offentlige forvaltning. Vi får håpe det blir flere unntaksland fremover.

 

Myter om jobbskaping

Aftenposten gjentar myter om at unge bedrifter ikke skaper arbeidsplasser og at 85-90 prosent av arbeidsplassene blir skapt i eksisterende bedrifter. Problemet er at det ikke stemmer. I realiteten er det unge bedrifter som skaper nye arbeidsplasser, og vekstevnen deres må forsterkes av skatte- og innovasjonspolitikken når Norge omstilles.

Både norsk og internasjonal statistikk viser at netto jobbskaping er det unge bedrifter som står for, mens det normalt er en netto nedgang i arbeidsplasser i modent næringsliv. Dette er ikke overraskende da kostnadskutt, effektivisering, internasjonal outsourcing eller nedleggelse ofte er virkeligheten for etablerte bedrifter.

Fra 2013 til 2014 viser en SSB-studie at positiv jobbskaping skyltes 66 500 nye arbeidsplasser i nyetablerte bedrifter, under ett år gamle. I etablert næringsliv gitt det til sammen tapt 31 500 arbeidsplasser, men bak dette tallet skjuler det seg betydelig dynamikk. I bedrifter som var operative ble det skapt 185 000 arbeidsplasser og lagt ned 163 000 arbeidsplasser. Samtidig gikk 53 500 arbeidsplasser tapt som følge av at bedrifter stengte ned.

Vi underslår ikke at innovasjon og jobbskaping er viktig i etablerte bedrifter, slik tallene over illustrerer. Det er tross alt her de fleste jobber. Vårt poeng er at omstillingen bør modne bedrifter kunne håndtere på egen hånd, ved å trekke på overskudd eller lån på egne verdier. Bedre generelle rammevilkår for verdiskaping, herunder lavere selskapsbeskatning og lavere eierbeskatning, er det viktigste for å støtte omstilling og innovasjon i etablerte bedrifter. Det er de siste kronene i bedriftene som brukes på risikofylte utviklingsprosjekter.

Jobbvekst skapes heller ikke jevnt i næringslivet, men ofte i stor grad av et fåtall stjernebedrifter. Av all jobbvekst som unge bedrifter stod for, viser en OECD-analyse at i Norge stod kun seks til syv prosent av de unge bedriftene for nær halvparten av de nye, unge arbeidsplassene. I Sverige var andelen enda lavere. Derfor styrker Regjeringen i Sverige nå kapitaltilgangen til unge innovative bedrifter i tidligfasen gjennom offentlig risikoavlastning til private kapitalmiljøer.  

Det er i bedrifters fødsel og tidlige livsfase at vi ser tegn på markedssvikt. Her er økt aktivitet ønskelig for samfunnet, men ofte ikke privatøkonomisk lønnsomt på kort sikt. Det er derfor i tidligfasen det offentlige virkemiddelapparatet bør ha hovedfokus og offentlig risikokapital bør innrettes. I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. En positivt endring vil være tiltak for å styrke privat, kompetent kapital, f.eks. skatteendringer som reduserer risiko eller øker forventet privatøkonomisk avkastning ved investeringer i unge bedrifter, eller matchingsordninger som mobiliserer kompetent kapital som såkorn- og pre-såkornfond.

De mest lovende norske bedriftene som tidlig oppnår en høy vurdering utsettes i tillegg for den særnorske formuesskatten som aktivt melker slike bedrifter for vekstkapital lenge før de tjener penger. Det bør derfor ikke komme som et sjokk at mange lovende bedrifter selges til utlandet, eller at noen av våre fremste gründere velger å starte virksomhet i andre land.

Spørsmålet er om politikerne velger å ta konsekvensen av det når både skattereform og gründerplan legges frem i forbindelse med statsbudsjettet. Tør de å styrke grunnlaget for flere stjernebedrifter?

Innlegget er skrevet sammen med Villeman Vinje, Civita og Daniel Ras-Vidal, Abelia, en kortversjon er publisert i Aftenposten 7.10. 

Hva Kleven sa og hva Støre skriver

Jonas Gahr Støre starter lørdagskronikken sin i DN med hva Kjersti Kleven sa på Arbeiderpartiets industrikonferanse. Kleven, som i fjor fikk Nyskapingsprisen av Innovasjon Norge, stiller spørsmål ved om vi klarer å satse der vi har strategiske fortrinn, som norske havromsnæringer. Kleven leder en stor industribedrift, Kleven Verft med 720 ansatte, som er en del av en stor og viktig maritim klynge på Sunnmøre. Klyngen sysselsetter til sammen rundt 20 000 mennesker og har en samlet omsetning på 50 milliarder årlig, men nedgangen i oljeprisene har ført til lavere aktivitet.

Støres kronikk handler om hva som skal til for å få til omstilling. I pakken hans er det kortsiktige tiltak som justeringer av permitteringsreglene og flere offentlige vedlikeholdsprosjekter. På lengre sikt vil Støre ha en mer aktiv næringspolitikk. Her er det greit å minne om hva Kåre Willoch sa på Civitas frokostmøte 1.10: "Når politikere vil bestemme hva vi skal leve av i fremtiden, så tar de alltid feil. Andre tar også feil, men ikke så feil som politikerne." En næringspolitikk der man velger ut konkrete bransjer eller bedrifter er ingen farbar vei.

Støre skriver videre noe som er mer interessant, men som han ikke utdyper: "I tillegg kommer arbeidet med en skattereform som kan bidra til mer produktive og lønnsomme investeringer." Hva er det som bidrar til mer produktive og lønnsomme investeringer i den omstillingen Norge må gjennom?

Omstillingen er det klyngen på Sunnmøre som må gjennomføre. Kjersti Kleven sier at det handler om hvem som er villige til å satse. Samfunnsøkonom i Civita, Villeman Vinje, har publisert et notat som viser at norske kapitalmarkeder er langt fra perfekte. Det betyr at for små og mellomstore bedrifter, og for bedrifter som skal omstilles, er nordmenn de nærmeste til å investere og til å bevare arbeidsplasser. Det er disse Kleven tenker på. Det er de som satser, og de som holder ut i trange tider. 

Jeg vil gjerne gjenta hva Kjersti Kleven sa da NRK hadde valgstudio i Ålesund: "Det handler om arbeidsplassene skal være norskeide eller utenlandskeide." På Verftskonferansen før jul i fjor understreket Kleven hva det betyr. I klartekst handler det om like konkurransevilkår. Hun kommer med følgende eksempel på hvordan formuesskatt og utbytteskatt slår ut på samme investering for en norskeid og en utenlandsk eid bedrift:

"For oss i Kleven, for eksempel, er det nå viktig å fullføre det store investeringsprogrammet vårt innen rimelig tid. Uten den produktivitetsveksten som det investeringsprogrammet skal gi oss, så holder vi ikke tritt med kostnadsvekstøkningen i Norge. Så enkelt er det. De fem millionene eierne får i formuesskatt - som blir til 6,4 millioner kroner når utbytteskatten er lagt til - gjør faktisk en forskjell. Det er 5-6 sveiseroboter. Det er et viktig middel for å få til mer produktivitet i vår bedrift i tiden fremover. Og det er ingen andre steder å ta disse pengene fra. En investering må nødvendigvis betale seg selv - enten vi snakker avkasting på innskutt kapital eller skattekonsekvens. Jeg tjener faktisk ikke nok til å betale mine 1,5 millioner kroner i formuesskatt uten å ta det ut av selskapet som skaper formuen. For meg så er det ikke like konkurransevilkår når konkurrenter slipper å ha denne belastningen på sin bedrift."

I Valgdebatten i Ålesund gjentar Kleven: "Vi som er eiere og bor der de lokale bedriftene er, vi har en helt annen lojalitet i den tøffe situasjonen vi er i nå. Jeg tror ikke det uinteressant om det er en norsk eier eller en utenlandsk eier av de private bedriftene i Norge." Hvem vil raskest finne et annet land for virksomheten eller legge den ned i vanskelige tider, Rolls Royce Marine i Hjørungavåg eller Kleven Verft? Det var allerede permitteringer ved Rolls Royce Marine.

Omstillingen Støre snakker om, er det bedriftene som gjennomfører. Politikerne kan legge til rette, men de kan ikke gjøre jobben.

I Klevens nærhet ligger Farstad Shipping, en del av den samme maritime klyngen på Sunnmøre. De har større problemer enn Kleven. Eier Sverre A. Farstad  fikk for litt siden et stort oppslag i Finansavisen. Han er klar: "En ting er å betale formuesskatt i gode tider, det er konkurransevridende i forhold til våre utenlandskeide konkurrenter, og det er en mager trøst at man i gode tider har utbyttemuligheter og likviditet som kan dekke skatten. Noe ganske annet er det å betale samme skatt uten utbyttemuligheter og når selskapet går med underskudd."

Vi kan være stolte av den maritime klyngen på Sunnmøre, men om Støre fortsatt skal kunne invitere Kleven eller andre private, norske eiere på fremtidige konferanser, gjør han lurt i å finne ut hvordan en skattereform som kan bidra til et produktivt og innovativt næringsliv bør utformes. Et stalltips: Fjern formuesskatten.

 

 

 

 

Ikke råd til sløsing

Jeg er nylig blitt med i et utvalg som skal kåre vinneren av "sløseriprisen". Det er morsomt å kåre vinnere, men i denne konkurransen er det motsatt. Sløseriprisen er ikke en gjev pris å få. Norge er foreløpig et land med gode statsfinanser, og vi har lenge kunnet si oss fornøyde bare det bevilges mer penger over statsbudsjettet. Det vil vi ikke kunne fortsette med. 

For ett år siden skrev jeg en liten bok om velferdsstatens fremtid, Har vi råd til fremtiden? - perspektivmeldingens utfordringer. Perspektivmeldingen, som legges frem hvert 4. år, viser at vi om ikke lenge får underskudd på statsbudsjettet. Hovedårsaken er demografien, vi blir flere eldre og færre yrkesaktive. Det betyr større utgifter til blant annet helse og omsorg, og færre som gjennom yrkesaktivitet betaler skatt.

Vi har råd til den fremtiden vi ønsker, men det krever at vi gjør endringer både i statens inntekter og i statens utgifter. De viktigste utfordringene fremover kan deles i fire ulike områder: arbeidsliv, produktivitet og kvalitet i offentlig sektor, et konkurransedyktig næringsliv og internasjonale konjunkturer.

Internasjonale konjunkturer kan vi ikke gjøre mye med, og de har allerede endret seg siden perspektivmeldingen ble skrevet i 2013. Oljeprisen har falt betydelig. Det betyr at underskuddene på statsbudsjettet vil komme tidligere og at omstilling til et fortsatt konkurransedyktig næringsliv allerede må påbegynnes.

Om vi ser på utgiftssiden, vil vi fremover ikke ha råd til sløsing. Skattekronene som kreves inn må brukes så godt og effektivt som mulig. Både produktivitet og effektivitet i offentlig sektor handler om hvordan vi bruker skattekronene, om hva det offentlige skal ha ansvar for og hvilken kvalitet de offentlige tjenestene skal ha. Dagens offentlig sektor er omfattende. Statsbudsjettet har straks passert 1 200 milliarder. Det er helt sikkert at det vil finnes Sløseripriskandidater i en så omfattende offentlig sektor.

Juryen for Sløseriprisen har foreløpig ikke fått konkrete kandidater, men det vil helt sikkert komme forslag. Vi har allerede diskutert saker som spenner fra stupetårnet i Hamar, til innkjøp i forsvaret og NAVs IT-systemer. Vi har også diskutert hvordan vi ofte er mer opptatt av å bevilge penger enn å etterspørre resultater og virkninger. Ikke alt kan måles, men det er ikke dermed sagt at man ikke har en oppfatning av om noe er godt eller dårlig eller om det fungerer etter intensjonen eller ikke.

Sløseriprisen vil ikke flytte fjell. Men den kan kanskje bidra til at vi blir mer opptatt av å se hva vi bruker penger på. Det er bare å melde inn kandidater. Kåringen vil skje etter nyttår.

 http://m.nettavisen.no/na24/ekspert-vil-premiere-t-banen-for-pengeslsing/3423138866.html

Regjeringen følger Scheel

VG skriver i dag at avisen vet hva Regjeringen har tenkt å foreslå når det gjelder skatter i statsbudsjettet for 2016. Ifølge VGs krigsoverskrift vil det bli foreslått "nye milliardkutt til de rikeste". Det stemmer i liten grad, dersom VG har rett. 

Ifølge VG vil Regjeringen foreslå å «sette ned satsen i formuesskatten fra 0,85 til 0,80.» Videre skriver VG at «bunnfradraget i formuesskatten økes med om lag samme sum som reduksjonen i skattesatsen», dvs. med «i underkant av 700 mill. kroner». Totalt vil Regjeringen kutte formuesskatten med cirka 1,3 milliarder kroner, etter det VG forstår.

Økt bunnfradrag kommer alle de 500 000 som betaler formuesskatt, til gode. Kun 0,2 prosent av dem har en formue over 100 millioner kroner. De fleste som har fordel av redusert formuesskatt, er husholdninger og pensjonister med nedbetalt gjeld og eiere av små og mellomstore bedrifter.

Slike tidlige budsjettlekkasjer stemmer ofte ikke, men om disse skulle stemme, kan man spørre hva de egentlig betyr.

Forslagene om reduksjon i selskapsskatt og personskatt er helt i tråd med forslagene fra Scheel-utvalget. Økning av bunnfradraget i formuesskatten kan også forsvares med henvisning til Scheel.

En reduksjon i selskapsskatten på to prosentpoeng, som kommer alle norske selskaper til gode, utgjør, ifølge Scheel-utvalget, en skattelettelse på 3,8 milliarder kroner. En reduksjon på to prosentpoeng i personskatten utgjør over fem ganger mer. Scheel-utvalget foreslo å trekke deler av personskatteletten inn igjen ved økt toppskatt, og VG-lekkasjen går ut på det samme. Avisen skriver at det skal innføres en helt ny toppskatt, og at den skal gjøres progressiv.

Selv om man ikke skulle tro det når man følger den offentlige debatten om skatt, betaler de med høye inntekter vesentlig mer i skatt enn de med lave inntekter. Ca. fire prosent av skatteyterne har en inntekt over én million kroner. Disse betaler mer i skatt enn de om lag 70 prosent av skatteyterne med lavest inntekt. Dette progressive skattesystemet vil vare ved også etter den kommende skattereformen. Den store endringen blir at utlendinger vil betale mindre skatt på bedriftene de eier, noe man håper fører til flere utenlandske investeringer i Norge.

Scheel-utvalget mente det ikke er noen egenverdi i det å ha norske bedriftseiere, noe norsk næringsliv stort sett er uenig i. Norske eiere kjenner lokalmiljøet og sine ansatte personlig og investerer langt oftere i gründerideer. Det er derfor lovende at Regjeringen, ifølge VG, vil redusere formuesskatten og dermed tar utgangspunkt i den realitet norskeid næringsliv befinner seg i. Litt over halvparten av de 11 milliarder kronene som kreves inn i formuesskatt i år, er fra investeringer i bedrifter og arbeidsplasser. Midlene til å betale formuesskatt hentes over tid fra bedriften, noe som fører til mindre solide norskeide bedrifter. Redusert formuesskatt er derfor reelt en støtte til omstillings- og vekstevnen for norskeide arbeidsplasser.

VG skriver at Regjeringen har valgt ikke å vektlegge Menon-rapporten, som viste at en reduksjon i selskapsskatten er åtte ganger mer virksom enn en formuesskattereduksjon, dersom man ønsker å øke investeringene. Min kollega Villeman Vinje og jeg har kritisert denne konklusjonen her. Menon-rapporten har ikke fremlagt empiri som viser virkningene av redusert formuesskatt for norske bedrifter. Det Menon har gjort, er å se på forskning på endret avkastning for amerikanske fabrikker på 1990-tallet. Det er heller tvilsomt om dette har noen relevans for formuesskatten i Norge, som skal betales også når bedriften går med underskudd.

Dessuten er sitatet VG selv bringer fra Menon-rapporten, faktisk et forsvar for å redusere formuesskatten. Sitatet handler nettopp om de positive virkningene en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha for norske eiere og investeringsmulighetene i et ikke perfekt kapitalmarked, som er realiteten for svært mange norske bedrifter.

Det er et skritt i riktig retning å følge Scheel ved å øke bunnfradraget i formuesskatten, men foreløpig er det primært en lettelse for boligeiere og ikke for næringsdrivende. Halvparten av alle som betaler formuesskatt, har under to millioner kroner i netto formue. For verdiskaping er et bunnfradrag, slik VG beskriver det,reelt sett irrelevant.

En industriarbeidsplass krever i snitt en investering av eier på to millioner kroner eller mer. Hadde man økt bunnfradraget til 10 millioner kroner, ville kun 20 000 betalt formuesskatt, men likevel ville 85 prosent av dagens formuesskatteproveny fra næringsrelatert kapital bestå. Mindre bunnfradragsjusteringer hjelper dessverre ikke de som skal investere i innovasjon og omstilling.

Grafene MDG ikke vil se

Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det nå: MDGs kinderegg for den norske befolkningen er urealistisk. De vil at vi i fremtiden kan vi ha sekstimersdag og samme velferd som i dag, ved at vi betaler bare litt mer skatt. Samtidig skal vi kutte ut oljen. Hva det inntektsbortfallet betyr for statsbudsjettet, for arbeidsledigheten og for levestandarden, kan MDG ikke svare på.

Jeg kan oppklare noe, slik jeg også gjorde det i Har vi råd til fremtiden?

Grunnlaget for Perspektivmeldingen fra 2013 var SSB-forskerne Erling Holmøy og Birger Strøms fremskrivninger av skatteinntekter og arbeidsinnsats. Alt så vel og bra ut, bortsett fra forutsetningen om lik kvalitet i velferdstjenestene i 2060 som i dag, og antagelsen om at arbeidsinnsatsen skulle fryses fast på 2011-nivå.

Samme hvordan vi vrir og vender på det: Med eldre befolkning, økt velstand og mer fritid, vil vi etterspørre helse- og omsorgstjenester, og især pleie og omsorg.

Samlet sysselsetting i helse og omsorg utgjør 11 prosent av alle sysselsatte i Norge dag. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe i denne sektoren i fremtiden. Som SSB skriver: "Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helse- tjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag."

Det er ikke snakk om noen 6-timersdag for ansatte i helse og omsorg. Her er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser. Færre arbeidstimer innebærer flere skift. Pasientene må ha pleie og omsorg 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med SSBs fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse og omsorg i fremtiden, sprenger flere skift i helse og omsorg grafen.

SSB har også regnet på hva som skjer når vi både reduserer arbeidstiden og øker kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Konsekvensene for de offentlige budsjettene blir enorme. SSB-forskerne Holmøy og Strøm beregner at vi frem mot 2060 får et underskudd per år på 23,8 prosent av Fastlands-BNP.

Som kollega Villeman Vinje og jeg skrev i Aftenposten i fjor:

"For å sette det i perspektiv - dagens offentlige sektor og velferdsordninger legger beslag på ca. 45 % av den årlige verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Holmøy og Strøm anslår at dersom dette underskuddet skal dekkes inn ved økt skatt på husholdningene, vil den brede gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningene (som også inkluderer arbeidsgiveravgiften) måtte mer enn dobles etter 2025, til 63 prosent. Holmøy og Strøm har da forutsatt at handlingsregelen følges og beskatningen av husholdningene først reduseres med nær 20 prosent, fra 37 til 30 prosent. Hvis man ikke først reduserer skattenivået, men beholder dagens nivå i overskuddsperioden vi er inne i, vil det gjennomsnittlige skattenivået nå 70 prosent i 2060." Dette er basert på statiske modeller, hvor det ikke er innarbeidet at økt skattesats i det omfanget som her skisserer betydelig vil redusere incentivet til å arbeide og skape bedrifter. Innarbeides realistiske forutsetninger i skatteberegningene, vil det gi klart høyere skatter enn her skissert av SSB. Økte skatter er ingen hovedløsning på de utfordringer velferdsstaten står overfor.

MDGs argument er at privat forbruk vokser så mye at det er mye å ta av, og forbruket må ifølge dem uansett reduseres. Det betyr i klartekst redusert levestandard. Men ser man nærmere på tallene fra SSB, der arbeidstiden går ned og offentlig kvalitetsvekst fortsetter, viser de at vi får en privat vekst i konsumet per innbygger frem til 2030, men at vi etter det får en reduksjon. I dialog med Holmøy har han også sagt at det antas at økte kostnader til pleie og omsorg reelt vil bli finansiert fra økninger i levestandard, siden behovet vil melde seg.

Det er på tide å utfordre MDG på hvor de vil ta pengene fra og at de forteller hva konsekvensene av partiets politikk blir for den enkeltes levestandard. Vil de ha A, må de si B.

 

 

 

Hvilke grundere trenger Norge?

Jeg har vært gründer og startet ett av de mer enn 28 000 AS'ene som hvert år etableres i Norge. Jeg sa opp en sikker jobb, og jeg måtte forsikre meg om at jeg kunne leve uten lønn i en relativt lang oppstartsperiode. I tillegg måtte jeg hente inn kapital og skaffe meg kompetanse om markedet jeg skulle inn i. I en lang periode var det mye jobb og lite lønn. Bedriften jeg startet hadde på det meste rundt 15 ansatte. Jeg hadde vekstambisjoner, men endte til slutt med en liten virksomhet, som jeg til slutt solgte.

Dette er en vanlig gründerhistorie. Mange starter, men bare noen få lykkes, og enda færre legger grunnlaget for store bedrifter.

Det er nystartede bedrifter som skaper flest nye arbeidsplasser og som står for mye av dynamikken i en omstillingsfase. Unge bedrifter er avgjørende for tilveksten av arbeidsplasser i Norge. Tall fra SSB viser at bedrifter som hadde eksistert i mindre enn fem år bidro med en positiv netto endring på 248 000 arbeidsplasser i perioden 2002-2007. I samme periode stod eldre selskaper for et netto frafall av 181 000 arbeidsplasser. Den samme trenden kan sees i OECD. Unge selskaper er avgjørende for å skape nye arbeidsplasser når gamle arbeidsplasser forsvinner. Menons analyse av alle virksomheter som ble startet i 2003 viser at bare 50 prosent var aktive ti år etter, og kun én av ti har vokst til å bli viktige verdiskapere og sysselsettere.

Norge trenger gründere av småbedrifter, men vi trenger også gründere som klarer å skape nye, store selskaper. Min kollega Villeman Vinje og jeg har noen forslag til hvordan en politikk for gründere kan utformes:

  • Staten bør i større grad stimulere til private investeringer i oppstartsbedrifter.
  • Man bør innføre "Gründerpenger" - ny offentlig støtteordning til utvalgte oppstartsbedrifter med stort potensial, under oppfølging og kontroll av en mentorkomité.
  • Man bør styrke tilgangen av statlig kapital for bedrifter i oppstarts- og tidlig vekstfase.

Det store flertallet bedrifter er privateide. Men ser man på samlet kapital investert i næringsvirksomhet, endres bildet. Da er det en stor ubalanse mellom offentlig sektor og norske privatpersoners eierskap av innenlands næringsvirksomhet. Det offentlige eier næringsverdier som er om lag tre ganger større enn det direkte privateide norske eierskapet. Skattesystemet bør innrettes slik at det gis bedre insentiver enn i dag til å investere i risikoprosjekter, som nyetableringer og innovative foretak, ved at estimert risiko etter skatt reduseres.

Til tross for mangfoldet i offentlige støtteordninger, er det ingen av ordningene som direkte matcher den fordelen det kan være for en oppstarts- og innovasjonsbedrift å få inn en privat, kompetent medeier, som kan bidra både med kompetanse og kapital. I Civita-notatet Politikk for entreprenørskap foreslår vi at det innføres en ny støtteordning - "Gründerpenger" - en ordning som vil kombinere mange av de gode sidene private eiere bringer, med nødvendige kontrollmekanismer som sikrer kvaliteten og hvem som mottar den offentlige støtten.

Det er gründerne selv som gjør jobben, skaper arbeidsplassene og har ideene. De trenger økonomisk trygghet i oppstartsfasen, men minst like viktig er et godt nettverk som kan bidra med kompetanse. Rammebetingelser som gir økt privat eierskap virker. Det vil utløse både kapital og kompetanse.

Tid til lesing

Sommeren kan godt følge Benedikts regler: Del døgnet i tre og bruk noe av den siste tredjedelen til å lese uavbrutt.

"There's no such thing as too many books", er et lite motto jeg har. Men boken har fått konkurranse, den har havnet i tidsklemma, selv om nordmenn er en lesende befolkning. Jeg tror ikke bøker er på vei ut, men hvordan går det med lesingen?

Skriften er en forutsetning for boken, og utdanning er en forutsetning for å lære seg å lese. De første skrifttegnene, hieroglyfene er 6000 år gamle, og de eldste alfabetene er rundt 3700 år gamle. Men i flere årtusener var skrive- og lesekunnskapene forbeholdt de få. Lesing var bare noe privilegerte mennesker fikk anledning til å lære, for det var bare de som har schole - eller fritid på gresk, og som ikke måtte arbeide, som kunne bruke tiden sin på utdannelse. I Hellas og i Roma lå samfunnsforholdene til rette for at noen hadde anledning til å skolere seg, i middelalderen var det kun i klostrene at noen hadde slik tid.

Da det vestromerske riket falt, ble det klostrene som ivaretok lesing og skrivng. Problemet da var ikke "too many books", men å bevare det som fantes av skriftlige kilder. De vestlige middelalderkristne som hadde tilgang til skriftlige kilder, og som kunne lese, var knyttet til kirken og til klostrene og i noen grad til verdslige overhoder, konger og hoff. Disse menneskene utgjorde fremdeles bare en liten andel av den totale befolkningen. Den store majoriteten var knyttet til sin føydalherre både i skinn og i sinn og levde for en stor del på landet i tilknytning til et landgods eller storgård. De kunne ikke lese og skrive.

Betydningen av klostrene
Livet bestod av arbeid, også i klostrene. Men de tidligste klostrene, Benediktinerklostrene, var bygget på Benedikts regler. De ble en svært viktig modell for hele den senere utviklingen av klosterbevegelsen i Vesten.

Benedikt formaliserte lesing som en viktig, daglig aktivitet i klosteret, og det betydde at den klassiske arven ble ivaretatt gjennom mange århundrer uten det vi kan kalle skoler og senere universiteter.

Munkebevegelsen hadde røtter langt tilbake i antikken, og ordet munk kommer fra gresk monachos som betyr "en alene". Motivasjonen for å bli munk var å kunne trekke seg tilbake fra samfunnet, be og filosofere på egen hånd. Dette idealet preger også delvis Benedikts regler, men Benedikt hadde i tillegg behov for å skape et samfunn for ro, orden, lesing og arbeid, uavhengig av det kaoset som oppstod i samfunnet ved Romerrikets oppløsning.

Mange av dem som skulle bli munker eller nonner kunne ikke lese før de kom til klostrene. Det ble derfor nødvendig å undervise dem i lesing og skriving, slik at de kunne lese i Bibelen og i andre hellige skrifter som de var pålagt.

Den borgerlige offentligheten
Går vi rundt 1 000 år frem i tid, kommer et ny omdreining i lesingens historie, boktrykkerkunsten. Johann Gutenbergs boktrykkeri var det første steget på veien til en kommersiell spredning av bøker.

I 1470 var det syv europeiske byer som hadde trykkerier. 30 år senere var det over 250 byer. Med bøkene kom behovet for å lære flere å lese. I samme perioden brakte handelen over landegrensene med seg et behov for informasjonsutveksling.

Allerede på 1500-tallet hadde europeiske byer sine nyhetspublikasjoner. Myndighetene fulgte opp på 1600-tallet og spredte trykket informasjon. Men det var da borgerne for alvor tok i bruk trykkpressen som debatt- og informasjonskanal at den borgerlige offentligheten oppsto. Siden den gang har stadig flere fått utdanning, lært seg å lese og fått tilgang til bøker. Kurvene har pekt en vei.

Vi leser mer bøker
Den siste omdreiningen i lesingens historie kom for bare rundt 20 år siden. Da ble internett tilgjengelig for alle, om vi holder oss til Vesten. Bøker og tekster ble tilgjengelig på andre formater enn det trykte medium, og boken er kun et tastetrykk unna.

Hva har det gjort med lesingen vår? Klarer vi å fordype oss i en tekst, lese uten forstyrrelser, finne tiden til lesing?

Før jul i fjor publiserte SSB tall som gir en lesehest grunn til optimisme, i hvert fall for nordmenns del. Vi leser mer bøker, faktisk mer enn for 20 år siden. 25 prosent av hele befolkningen leser i en bok en gjennomsnittsdag, men så mange som 93 prosent leste minst én bok i 2013. Snittet ligger på 17 bøker i året. 83 prosent av leserne leser vanlige bøker, 10 prosent av oss hører på lydbøker, mens syv prosent leser e-bøker.

Det er foreløpig ikke mange som leser bøker elektronisk. De fleste foretrekker den trykte boken. Sommeren er lesetid for mange, meg selv inkludert. Da har man tid og ro, noe som er en forutsetning for å dybdelese, enten det er elektronisk eller på papir. Med dybdelesing mener jeg evnen til å lese bøker uten avbrudd, til å dykke inn i teksten og å bli der. Derfor egner sommeren seg til bøker, ikke bare til sommerlektyre, som ofte er ment som noe lettvint og enkelt.

Vi behøver ikke å gå i kloster, men sommeren kan godt følge Benedikts regler: Del døgnet i tre og bruk noe av den siste tredjedelen til å lese uavbrutt. De andre to tredjedelene kan deles inn som det passer, om det er god mat, søvn, ferieopplevelser eller fysisk aktivitet.

Jeg modifiserer herved mottoet mitt: "There's no such thing as too much time to read books."

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 21.7.2015

Au pairer bør bli arbeids- innvandrere

Debatten om utnyttelse av au pairer er i gang igjen. Etter Brennpunktdokumentaren i 2013 har det vært stille en stund, men nå er LO-leder Gerd Kristiansen ute og vil forby ordningen fordi den misbrukes. Jeg er uenig. Den bør heller anerkjennes for det den er: arbeidsinnvandring.

Au pair betyr å være "på likefot". Det er grunn til å reagere når det ikke er tilfelle. Det at man blir avhengig av vertsfamilien, for bosted, kost og arbeid, har problematiske sider. Vil man for eksempel vekk fra denne familien, må man dra tilbake til hjemlandet. En vanlig arbeidstaker kan i stedet bytte arbeidsplass.

I dag omtales au pairens lønn som lommepenger. Lommepengene, eller lønnen, er 5 400 kroner, hvorav det aller meste beholdes etter skatt. I tillegg vil dagens au pair-kontrakt maksimalt innebære en arbeidsdag på fem timer, og dessuten dekkes kost og losji, norskkurs og reise fra hjemlandet. Det er også vanlig å dekke billett til offentlig kommunikasjon. Hele denne pakken innebærer reelt sett en ganske høy lønn før skatt og en skyhøy lønn sammenlignet med det mange av au pair'ene kan få i sine hjemland.

Etter mitt syn burde de vært behandlet som arbeidsinnvandrere, slik at de kunne arbeide en vanlig norsk arbeidsdag og fått lønn deretter. Dermed kunne de betalt for blant annet kost og losji og andre kostnader som i dag dekkes av arbeidsgiver. Det ville også hatt den fordelen at arbeidsforhold og bosted ble adskilt og behandlet uavhengig av hverandre. Slik kunne au pairen hatt flere arbeidsforhold og kanskje fordelt sin tid mellom to eller tre arbeidsgivere.

For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold. Norge fremstår som et godt land å være au pair i, man tjener godt og jobber betydelig mindre enn i andre land det er vanlig å dra til. Bruken av au pairer har økt i Norge, og de kommer ikke lenger fra vest-europeiske land, men fra nye EU-land eller fra Filippinene. Likevel er Regjeringen mot å gjøre au pair-ordningen om til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring. De anser denne formen for arbeidsinnvandring som sosial dumping og utnytting av billig arbeidskraft.

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger. Det bør også gjøres i Norge.

Medisinen er ikke forbud mot au pairer, men ordnede arbeidsforhold.

Offentlig er ikke alltid best

 

Debatten rundt driften av landets sykehjem handler altfor ofte om hvem som utfører tjenestene, og ikke nok om kvalitet. 

Det er et velkjent argument fra alle som ikke liker privat omsorg at konkurranseutsetting av sykehjem automatisk innebærer lavere bemanning og dermed lavere kvalitet. Senest ute med denne argumentasjonen er Ebba Boye i tankesmien Manifest i et innlegg på NRK Ytring 11. mai. (Denne uken har også Linn Herning i organisasjonen For Velferdsstaten gitt ut boken «Velferdsprofitørene» om samme tema). Boye setter likhetstegn mellom høy kvalitet og offentlig bemanning og drift av sykehjem. Det stemmer ikke.

For å underbygge at det offentlige er bedre, viser Boye til forskning i USA og i Sverige.  Det er ikke mulig å sammenligne norske forhold med forholdene i USA, et land som på ingen måte har en norsk velferdsmodell. I Sverige er det også forskning som gir stikk motsatt resultat av det Boye viser til, blant annet Socialstyrelsens rapport Kommun och enhetsundersökningen 2014, Östersundsstudien eller John Arfwidssons og Jacob Westerbergs studie "Profit Seeking and the Quality of Eldercare", bare for å nevne noen.

Argumentasjonen som går igjen er at offentlige drevne sykehjem er best på grunn av godt arbeidsmiljø, god organisering, god kontakt med beboere og kvalitet i omsorgen. Dette er mål for all omsorg, uansett hvem som driver sykehjemmet. 

Kvalitet er også viktig 

Det er hva bestilleren, altså kommunene, etterspør, som er avgjørende for hvordan tjenestene blir: Vil kommunene ha billigst mulig tjeneste uten krav til kvalitet, eller vil de ha både kvalitet og pris? Ingen kommune vil bare ha det billigst mulig, uten krav til kvalitet. 

Synet på hvordan denne kombinasjonen best kan oppnås, vil variere fra politiker til politiker. Noen har stor tro på at konkurranse vil bidra til tjenesteutvikling og innovasjon og derved god kvalitet, mens andre har tro på at private kan levere mer kostnadseffektive løsninger enn kommunen selv. Uansett hvem som driver sykehjem for en kommune, skal brukerne være sikret en definert, enhetlig og god standard. Alle som driver sykehjem er underlagt de samme strenge lover og regler. Lønnen hos de private leverandørene av sykehjemsdrift følger arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse (alle ansatte «beholder sine individuelle lønns- og arbeidsvilkår») og bedriftens tariffavtale.

Konkurranse i seg selv gir verken lavere bemanning eller dårligere arbeidsmiljø. Men det er mange eksempler fra kommune-Norge, både i kommuner som har konkurranseutsetting og som ikke har det, som avdekker mangelfull tjenestekvalitet i eldreomsorgen, brudd på arbeidsmiljøloven, høyt sykefravær osv. Dette kan handle om mange forhold: Ubesatte stillinger, manglende kompetanse, dårlig organisering, svakhet i ledelse. Dette er utfordringer som mange kommuner sliter med i eldreomsorgen, og utfordringen er altså ikke mindre om det er kommunene selv som står for driften. 

Avsporet debatt  

Forskning sier at det er vanskelig å påvise kvalitetsforskjeller mellom offentlig og privat driftet eldreomsorg i Norge (FAFO 2013), men at det er mulig at man ved privat driftet eldreomsorg kan påvise at man får noe mer kvalitet for hver krone (Oslo Economics 2012). Mange kommuner har dessverre ikke gjennomført undersøkelser om kvaliteten på de tjenestene de tilbyr. Men noen kommuner gjør det, og det er gjerne når kommunale sykehjem konkurranseutsettes. Da blir kommunen interessert i å følge opp anbudet, og det fører igjen til at de ønsker å vite noe om kvaliteten på de sykehjemmene de selv drifter. Det er ikke slik at kvalitetsundersøkelser, der de foreligger, kun avdekker avvik hos private sykehjem. I Helsetilsynets undersøkelser finner man avvik i opp til 50 prosent av virksomhetene når de fører tilsyn.

Norge bruker mer penger på eldreomsorg per innbygger enn noe annet land. Vi har høyere bemanningsfaktor og høyere kompetanse på våre sykehjem enn hva som er tilfellet i våre naboland. Den største utfordringen, både for kommunale og for private, er mangel på faglært personell. Den vil ikke bli mindre i årene som kommer, med økte krav til kvalitet og flere eldre som trenger omsorg. Derfor er det avgjørende at sykehjem og omsorgstjenester drives så godt som mulig. 

Diskusjonene om eldreomsorg og sykehjem handler i alt for stor grad om hvem som skal utføre tjenesten. Det er mye viktigere at man fremover går over til å diskutere hvordan tjenestene oppfattes av beboere og pårørende, hva som skaper god kvalitet og hvordan dette best kan måles.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 2.6.2015

 

 

 

 

 

Oslo Freedom Forum - Living in Truth

Da er det syvende Oslo Freedom Forum (OFF) i gang. I år handler det om individer som klarer å bryte ned autoritære regimer. Forbildet for årets forum er den tidligere tsjekkiske dissidenten og senere presidenten Václav Havel, som gjennom essayet "The Power of the Powerless" også er inspirasjonen til årets konferansetema, Living in Truth.

Flere av innleggene handler om å bruke kunst for å uttrykke meninger. Mest kjent for nordmenn er nok Charlie Hebdo-journalist Zineb-el-Rhazoui, som også har kronikk om ytringsfrihet i dagens Aftenposten. Deltakerne på OFF blir også oppfordret til å "viske ut en diktator" ved å manipulere tegninger av diktatorer. Jeg regner med at veggen med utviskede diktatorer blir fylt opp i løpet av de to neste dagene,

Totalt har 215 mennesker fra 87 land vært i Oslo for å snakke om menneskerettigheter i løpet av disse årene. De er fordelt relativt jevnt på alle verdensdeler. 50 av dem har vært fengslet av politiske grunner, de har til sammen 208 år i fengsel, 43 prosent lever i dag i ufrie land, og 44 er for tiden i eksil. Tragisk nok ble en tidligere OFF-deltaker, journalisten Abdulkarim al-Khaiwani, drept i Jemen i mars, og to andre deltakere er forhindret fra å komme.

Noen positive statistikker er det heldigvis, og de øker år for år. 33 diktaturer har vært blottstilt, 354 bøker har blitt skrevet og 33 filmer om ulike deltakere er laget. Syv mennesker har fått Nobels fredspris, ti har fått Raftoprisen, men dessverre er ni nektet av sine myndigheter å delta på OFF. Nordkoreanske Ji Seong-ho fikk stående applaus for sitt innlegg, og hans historie vitner om et pågangsmot av de sjeldne.

Ji Seong-ho flyktet på krykker uten hånd og høyreben 6000 miles gjennom Kina og til slutt til Syd-Korea i 2006. I dag har han klart å ta en utdanning og nå kjemper han for menneskerettigheter, for at verden skal reagere, men like viktig for at nordkoreanere skal reagere selv.

Du kan følge med disse to dagene online. Da blir du en av over 400 000 som har fulgt OFF-innleggene. Til sammen har 1 799 892 mennesker vært innom OFFs programsider og sett innlegg fra konferansene på YouTube. Dessuten kan du følge OFF på Twitter, med hashtagen #OsloFF. Da er du blant de 18 675 598 (2 millioner flere enn i oktober 2014) som allerede følger en OFF-deltaker på Twitter.

At det går an å utgjøre en forskjell er faktisk en trøst når utviklingen kan se ut til å gå i gal retning. Den arabiske våren er ikke lenger varm, og det holder å nevne Syria, IS, Ukraina eller båtflyktinger både i Middelhavet og i Sørøst-Asia. Som det står i velkomstinnlegget i år, som i fjor: Please keep the conversation going. OFF handler nettopp om å bruke ytringsfrihet, selv om det er forbundet med livsfare.

Graviditet - en sykdom?

Vi har en av verdens rauseste foreldrepermisjonsordninger og en av verdens rauseste sykelønnsordninger. Blir du gravid i Norge, er sjansen for at du er lenge borte fra aktivitet i utdanning eller arbeid svært stor.

Nylig publiserte Frischsenteret en rapport om sykefraværsforskjeller mellom kvinner og menn, "Kan kjønnsforskjellen i sykefravær forklares av holdninger, normer og preferanser?". 

Det korte svaret forskerne gir, er nei. Noen små forskjeller i holdninger mellom menn og kvinner finnes, men de bidrar ikke til  å forklare forskjellene mellom kjønnene i sykefraværet.

Forskerne skriver: "Våre funn, tatt på største alvor, betyr at om en tar en representativ mann og kvinne, fra samme jobb, med samme alder, utdanning m.m., og med samme holdninger/preferanser, er kvinnen 2,7 prosentpoeng mer sykmeldt enn mannen, av årsaker vi ikke kjenner. Videre undersøkelser gir heller ingen holdepunkter for å si at kjønnsforskjellene er knyttet til holdninger, normer og preferanser."

Rapporten slår fast at en viktig faktor til forskjellene i fravær mellom kvinner og menn er graviditeter. Sykefravær blant kvinner mellom 20 og 39 år som skyldes graviditet, forklarer opp mot 60 prosent av forskjellene i fravær mellom kvinner og menn. Hva resten av forskjellen skyldes, kan ikke forskerne gi svar på. Den såkalte X-faktoren er der fremdeles.

Graviditet er en så viktig forklaring på forskjeller i sykefravær at det er verdt å se nærmere på. Har graviditet alltid betydd høyt sykefravær? En artikkel fra 2012, "Sykefravær rundt større livshendelser" i Tidsskrift for Den norske legeforening av Simen Markussen og Ole Røgeberg, går nærmere inn på utviklingen i sykefraværet i forbindelse med graviditet. Hovedkonklusjonen her er at sykefraværet i forbindelse med graviditet har økt betydelig fra 1993 til 2005, den samme perioden som foreldrepermisjonen også ble økt betydelig (fra 22 uker 1988 til 42 uker i 1993, til 49 uker i dag). Gravides sykefravær var 15,4 prosentpoeng høyere enn kontrollgruppen i 1993 og tilsvarende økt til 24,8 prosentpoeng i 2005. De gravides sykefravær (andel dager sykmeldt) gikk fra å ligge på rundt 18 prosent i 1993 til 30 prosent i 2005. Til sammenlikning økte kontrollgruppens fravær fra 2,7 prosent i 1993 til 5,2 prosent i 2005. 

Hvordan skal man tolke denne store økningen i sykefravær blant gravide? Forskerne mener det ikke skyldes dårligere helse, eller endret sammensetning av arbeidsstokken (ulike arbeidstakere og arbeid i 1993 og 2005), eller endrete medisinske konsekvenser av graviditet. Økningen er minst like stor hos unge gravide som blant eldre gravide. De sistnevnte er naturlig nok mer i faresonen biologisk enn de yngre, og når flere eldre blir gravide, kunne det forklart økningen i sykefraværet. Det gjør det ikke.

Forskerne tror derimot det skyldes endrede holdninger hos arbeidstaker og sykemelder (gjerne fastlegen), eller vekselvirkningen mellom dem. Det ser ut til at graviditet i større grad behandles som en sykdomstilstand enn tidligere.

Vi finner det igjen i foreldrepermisjonen. Tre uker før fødsel må mor begynne å ta ut permisjon, enten hun er frisk eller sykmeldt. Det er en glidende overgang for mange fra sykmelding til foreldrepermisjon. Som en fastlege sa til meg: "Du kan teoretisk være sykemeldt i mye av svangerskapet basert på subjektive kriterier og plager og likevel ha krav på full opptjent ytelse som om du hadde jobbet hele svangerskapet."

Dersom økningen i sykmelding blant gravide skyldes en holdningsendring fra å se på gravide som friske til å se på dem som syke, kunne man vurdere å ta bort kravet om at kvinnen må begynne foreldrepermisjonen tre uker før terminen, og at hun heller får dem etter fødselen. Da vil man sende et signal om at en gravid kvinne er en frisk kvinne. Friske kvinner vil ikke ha problemer med å være i aktivitet, og statistikkene viser at de som vil, blir sykmeldt uansett, også lenge før de tre siste ukene. 

En oppmuntring til friske gravide vil være første skritt på veien til å finne ut mer om holdningene som er i spill når det gjelder gravide og sykefravær. Et eksempel på en holdningsendring har vist seg på arbeidsplasser der jordmødre enten er på besøk eller er tilknyttet arbeidsplassen. Det har en positiv effekt på sykefraværet og bidrar til en større forståelse av at det er trygt å være gravid. Gravide er i utgangspunktet friske, ikke syke.

 

 

 

 

 

 

Gratulerer med dagen

Arbeiderbevegelsen har i mange tiår brukt 1. mai til å kjempe for kortere arbeidsdager. Det har man oppnådd, men fremover må parolene ta høyde for at vi totalt sett er nødt til å arbeide mer. 

Vi vil de neste tiårene få langt flere pensjonister enn yrkesaktive. Skatteinntektene vil gå ned, og utgiftene på statsbudsjettet vil gå opp. En av løsningene for bedre budsjettbalanse er en større samlet arbeidsinnsats.

Antall timer vi i snitt arbeider per sysselsatt har sunket fra litt under 2 500 timer per år i 1930 til rundt 1 430 timer i dag. Utfordringene fremover vil være hvordan vi klarer å kombinere et ønske om en større samlet arbeidsinnsats med et ønske om mer fritid. Svaret kan ligge i mer fleksibilitet og bedre muligheter til kombinere arbeid og ulike stønader og pensjoner.

Vi vil, som en følge av at lønnsnivået er høyt, også i fremtiden sannsynligvis være opptatt av å ta ut noe av velstandsøkningen i fritid i stedet for høyere lønn. Siden 1930-tallet kan vi konstatere at arbeidstiden har gått ned. Det er blitt lengre ferier.  Antall dager som er normale arbeidsdager og lengden på en arbeidsdag og en arbeidsuke, er redusert. I tillegg arbeider mange deltid. Arbeid er gradvis erstattet av fritid.

Mer fleksibel arbeidstid

Ønsket om mer fritid trenger ikke ha sammenheng med mindre arbeidstid. Større fleksibilitet i når og hvor man arbeider kan være like attraktivt som mer fritid. Derfor tror jeg at arbeidstiden fremover vil bli mer fleksibel: Flere vil arbeide i vaktsystemer eller turnuser, og en felles fridag i uken for alle nordmenn kan med tiden være en saga blott. Fleksibiliteten vil også bli større i alle yrker og på arbeidsplasser som på ulike måter kan bruke teknologi som frigjør arbeidstakeren fra ett fysisk arbeidssted. Det er fullt mulig at dette også vil gjelde arbeidstakere som vi i dag ikke ser for oss har denne muligheten.

Fremover vet vi at det blir flere pensjonister per yrkesaktiv, og det vil isolert sett føre til et større press på velferdsordningene våre, fordi velferdsordningene er bygget på arbeidslinjen (at flest mulig arbeider og betaler skatt). En av løsningene er at vi må arbeide litt mer i snitt. Samtidig må vi også arbeide for at flere inkluderes i arbeidslivet. Det kan gjøres gjennom et godt lovverk som sørger for at flest mulig slipper til og får arbeidet mest mulig produktivt. Det kan også gjøres ved at velferdsordningene utformes slik at de stimulerer til arbeid, gjerne slik at kombinasjoner av arbeid og pensjon eller trygd blir en god mulighet for flere.

Arbeidslivet er ikke brutalisert

1. mai har ikke utspilt sin rolle, men fremover kan arbeidslivets parter tenke gjennom hvordan lovverket bør være for dem som ikke er organisert. Det vil, uansett verveinnsats, være mange som ikke er organisert. De har kun lovverket å forholde seg til. Det bør være best mulig. Dessuten kan vi bygge videre på at vi ved norske arbeidsplasser har stor grad av medbestemmelse på jobb. Det er gjerne flate strukturer og mye autonomi. Det er også en stor fordel at vi i Norge har rimelige og lydhøre arbeidsgivere. Og selv om vi har høyt sykefravær, selv når man kontrollerer for mange sysselsatte og mange kvinner i arbeidslivet, er ikke arbeidslivet i Norge brutalisert. En større grad av kombinasjonsmuligheter mellom trygd og arbeid, eller pensjon og arbeid, er veien å gå.

1. mai-parolen «Arbeid for alle» er et godt utgangspunkt. Det er arbeidskraften vi skal leve av i fremtiden. Nåverdien av den utgjør over 80 prosent av vår nasjonalformue. Derfor er det viktig at vi har reguleringer i arbeidslivet som legger til rette for at denne arbeidskraften kan benyttes på en best mulig måte. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 1.5.

 

Kutt engangsstønad og kontantstøtte

Kutt kontantstøtte og engangsstøtte, gi heller alle foreldre foreldrepenger når de får barn. En liberal politikk for foreldrepermisjon bør ikke bare likestille mor og far, men også studenter og hjemmeværende med yrkesaktive. Dette er en av endringene jeg foreslår i Civita-notatet Foreldrepermisjon og likestilling.

I Civita-rapporten Det store barneregnskapet har jeg vist hvordan mødre i ulike situasjoner får ulik støtte når de får barn. Yrkesaktivitet favoriseres. Foreldrepengeordningen har bidratt til at vi i Norge lykkes med å få kvinner til å føde barn når de er yrkesaktive. Mer enn 85 prosent av kvinnene som føder barn i Norge, har skattbar inntekt som kvalifiserer til foreldrepenger det året de får barn. Det betyr tilsvarende at det er 15 prosent som faller utenfor ordningen. I 2013 fikk 9 852 personer engangsstønad. Fødselsmønstre viser at kvinner venter med å få barn til de er godt etablert i yrkeslivet og dermed har rett til foreldrepenger. Rapporten Det store barneregnskapet viser at en mor med to barn, som tjener nok til å nå øverste grense for foreldrebetaling på 6 G, til sammen får over 2,5 mill. kroner i foreldrepenger, barnetrygd og barnehagesubsidier. En mor som ikke er yrkesaktiv, får bare rundt 500 000 kroner i engangsstønad og barnetrygd.

Dersom fødselspenger ikke knyttes til yrkesaktivitet, vil alle som blir foreldre bli behandlet likere, og flere vil kunne vurdere å få barn tidligere enn i dag. Graviditetsraten blant kvinner under 25 år er historisk lav, og nesten halvparten av alle gravide i denne aldersgruppen tar abort. For første gang i historien viser statistikken at det er flere kvinner over 35 år som får barn, enn det er fødsler blant kvinner mellom 20 og 24 år.

Dersom man ser på det å få barn som en type arbeid, eller at høy fødselsrate er et langsiktig bidrag til økt sysselsetting, bør alle kvinner og menn som får barn, få en kompensasjon. Dagens ordninger diskriminerer alle dem som ikke er yrkesaktive, inkludert menn og kvinner under utdanning. Dersom også disse foreldrene får foreldrepenger, vil det kunne erstatte kontantstøtten, fordi man i stedet får foreldrepenger som kan fordeles utover i tid (velger man lang tid, blir beløpet per måned lavere). I NOU nr. 15, 2012, Politikk for likestilling, vises det til at verken Island og Sverige har aktivitetskrav, og at alle foreldre, også ikke-yrkesaktive, omfattes av ordningene.

Dersom alle som får barn får rett til foreldrepenger eller en minimumstønad, vil engangsstøtten og kontantstøtten bortfalle.

 

Å være borgerlig

Jeg har skrevet bok om det å være borgerlig, hvilke verdier borgerlig bygger på og hvordan det har vært og er å være borgerlig i Norge. Boken kan du bestille her.
Det borgerlige fundamentet den liberale rettsstaten bygger på, må vedlikeholdes. Borgerlige verdier er knyttet til individet, til initiativ, til ansvar og til deltakelse. Det handler først og fremst om å sette enkeltmennesket i sentrum.

Jeg husker at jeg som barn på 1970-tallet spurte hvorfor det var slik at statsministeren alltid måtte være fra Arbeiderpartiet. Mitt første valg som myndig var i 1985. Da stemte jeg borgerlig og kunne for første gang identifisere meg med et norsk politisk prosjekt. Mitt spørsmål om hvorvidt det alltid måtte være statsministre fra Arbeiderpartiet var blitt besvart benektende. Jeg har aldri kunnet identifisere meg med Einar Førdes kommentar om at «vi er alle sosialdemokrater no». 

Samfunnsendringene i 1980-årene var dyptgripende og tydelige, de forandret hverdagen slik vi kjente den. Det landet jeg var vokst opp i, gjennom skolegangen i 1970-årene, var på mange måter forskjellig fra det landet jeg startet min arbeidskarriere i, i 1989. 

Å være borgerlig var ikke lenger umulig. «Småborgerlig» var et skjellsord da jeg var barn. Partier og personer ville ikke kalle seg borgerlige av frykt for å bli assosiert med kapitalisme eller borgerlig dannelse og konvensjoner. Det var til tider belastende å omtale seg som borgerlig. Slik bør det ikke være, og det er heller ingen grunn til at det skal være slik. Snarere er den borgerlige tradisjonen og det borgerlige verdigrunnlaget noe å være stolt av og verdsette. 

Vern mot totalitære ideologier

Jeg har alltid visst at jeg har vært borgerlig, at de sentrale verdiene borgerligheten bygger på, også er mine. Gjennom historiske arbeider jeg har gjort, med både norsk og europeisk idéhistorie, finner jeg et klart borgerlig mønster. Selvfølgelig ser jeg også en sterkt kritisk idétradisjon knyttet til borgeren, og borgerligheten i særdeleshet, både når det gjelder økonomi og dannelse og kultur. Den viktigste kritikken kommer kanskje særlig fra en intellektuell politisk tradisjon etter Karl Marx, og finner veier gjennom kapitalismekritikk, kritikk av borgerlig dannelse og av borgerlige tradisjoner, men det rokker ikke ved min overbevisning. 

Tidligere statsminister Kåre Willoch definerer begrepet «borgerlig» slik: Et samfunnsideal med liberale holdninger, sosial harmoni og respekt for privat eiendomsrett. I min bok «Borgeren og fellesskapet» er borgeren og disse borgerlige ideene sentrale. Ideene er både verdimessig og politisk forankret. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene begrepet borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier. 

Det er vanskelig, nærmest umulig i flere sammenhenger, å skille mellom det borgerlige idégrunnlaget og borgerlig politikk, gjennomført av borgerlige partier. Det er, kanskje særlig i gjennomgangen av den norske historien, vanskelig å trekke entydige linjer mellom borgerlige verdier og borgerlig politikk. Politiske tiltak er ikke alltid verdikonsistente, men pragmatiske. Et lite historisk riss gir likevel en pekepinn.

Aktiv liberaliseringsstrategi  

Liberale ideer fra 1700-tallets opplysningstid fikk raskt innflytelse og bidro til at Norge i 1814 fikk en grunnlov som bygget på liberale opplysningstidsideer. Et av de viktigste særtrekkene ved norsk samfunnsutvikling fra tidlig på 1800-tallet var en aktiv moderniserings- og liberaliseringsstrategi, iverksatt av embedsmenn med klare visjoner for norsk modernisering. Norske politikere var næringsvennlige og førte en liberal politikk der næringsfrihet, privat eiendomsrett og frihandel ble fremmet. 

På 1900-tallet ble arbeids- og velferdsspørsmål aktualisert i takt med økende industrialisering og modernisering av næringslivet. De sosiale trygdeordningene fikk også preg av å være normative apparater, måter å styre borgernes livsførsel på. Som Francis Sejersted skriver: «Når staten trer inn og garanterer medborgerens samfunnsmessige status, tar den også stilling til hva som er ønskelige livsprosjekter.» Statlig styring er ikke en trussel mot det liberale demokratiet, men en omfattende, paternalistisk stat kan være det. Med en ambisjon om et utvidet samfunnsansvar fulgte en stadig større satsing på offentlige ordninger, også en styring av den økonomiske politikken. Det var nettopp det borgerlige forsvaret for liberale prinsipper, eiendomsrett og motstand mot de sterke korporative elementene i den økonomiske politikken i etterkrigstiden, som bidro til å opprettholde en viss balanse mellom samfunnssfærene i den perioden som ofte refereres til som «sosialdemokratiets tidsalder».

Overordnet vil borgerlig innstilte mennesker forsvare en liberal rettsstat og et liberalt demokrati. Lovene og de demokratiske institusjonene vil være rammen rundt all borgerlig politikk og handling. Det vil si at endringer av samfunnet som tilsidesetter disse prinsippene, ikke vil aksepteres. Så kan man føye til at i dagens vestlige demokratier er det få (Ungarn er et unntak) som vil slutte seg til radikale samfunnsendringer som tilsidesetter den liberale rettsstaten. Men alle illiberale krefter, enten de er politisk organisert eller organisert på annen måte, vil være i strid med en borgerlig samfunnsforståelse. Valgte politiske representanter har legitimitet til å utøve politisk makt og vedta lover, og domstolene har legitim makt til å avsi dommer. 

Grense for politisk makt  

Borgerlige vil også forsvare mindretallsrettigheter når lover skal vedtas. Dette prinsippet er viktig. Et demokratisk flertall kan utøve vilkårlig makt og innføre autoritære bestemmelser som vil gå ut over mindretallet. En liberal rettsstat vil garantere for den enkeltes rettssikkerhet, mens et liberalt demokrati vil ha regler for flertallsavgjørelser som også beskytter mindretallet.

Generelt vil også borgerlige ønske at den politiske makten har en grense, og at samfunnslivet i størst mulig grad får utvikle seg og fungere uten politisk inngripen. Borgerlig innstilte mennesker vil se på sivilsamfunnet og markedet som ulike, men ikke på en måte som gjør dem uforenlige. Begge sfærer forutsetter at mennesker i mest mulig grad råder over seg og sitt. Staten skal utøve sin makt under borgernes kontroll. Politiske beslutninger og politisk maktutøvelse er ikke et mål i seg selv. Respekt for enkeltmennesket, egenverdien av sivilsamfunnet og vernet om den ikke-politiske sektoren er andre verdier som går igjen. Parhestene frihet og ansvar, valgfrihet og konsekvens, eller generelt ideen om at mangfold og frihet er goder, er sentrale for borgerlig innstilte mennesker. Troen på det enkelte mennesket og kraften i frivillig samarbeid er andre kjennetegn. 

Kan ikke tas for gitt 

Den norske suksessen fremover avhenger av om vi evner å ta vare på prinsippene for et velfungerende liberalt demokrati. De borgerlige verdiene som lå til grunn i 1700-tallets opplysningstid, og som raskt fant veien til Norge gjennom 1800-tallets modernisering og liberalisering, og som ble sluttført med parlamentarisme og allmenn stemmerett, er ikke noe som kan tas for gitt. Det kan heller ikke den sosialdemokratiske arven og norske politikeres, borgerlige så vel som sosialdemokratiske, evne til å vedta reformer som sikrer borgernes sosiale og økonomiske trygghet. På det overordnede plan handler det om å sørge for en kompetent og sterk stat, et velfungerende rettssystem og politisk deltakelse gjennom demokratiske institusjoner. 

Det borgerlige fundamentet den liberale rettsstaten bygger på, må vedlikeholdes. Borgerlige verdier er knyttet til individet, til initiativ, til ansvar og til deltakelse. Det er en indre overbevisning og en holdning til hvordan man ser på og vurderer samfunn og politikk. Det handler først og fremst om å sette enkeltmennesket i sentrum. Sjur Holsen, tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, knyttet begrepet borgerlig til det å være en samfunnsborger som tar ansvar for samfunnet rundt seg, samtidig som plikter er like viktig som rettigheter. Å være borgerlig er noe man vet man er. 

 Innlegget er tidligere publisert på minervanett.no

Snart 50 000 elbiler i Norge

Det er snart 50 000 elbiler i Norge, og det bør raskt bli mange flere klimavennlige biler på veiene.

Regjeringspartiene, KrF og Venstre forhandler for tiden om endringer i bilavgiftene. Min kollega Villeman Vinje har foreslått en modell der bilens vekt og hestekrefter ikke lenger vil avgjøre hvilken bil det lønner seg å kjøpe. Med den modellen vil vi få enda flere elbiler på norske veier, og kan klare å få en lavutslippsbilpark i løpet av noen tiår.

Vi vet allerede at økonomiske incentiver virker. Blir det billigere å kjøpe miljøvennlige biler, vil flere gjøre det. Subsidieringen av elektriske biler har ført til at Norge har flest elbiler per innbygger i Europa. 

Fra 2010 til 2013 firedoblet elbilsalget seg i Norge. Ved starten av 2013 var det registrert 17 770 elbiler, og i februar 2014 passerte tallet 42 000. 

Likevel: Vi har over 2 millioner biler på norske veier. De fleste av dem går fremdeles på bensin og diesel. Med den teknologiske utviklingen er det bare et tidsspørsmål før utslippsfrie biler blir et tilgjengelig og realistisk valg i alle bilsegmenter. For å stimulere til en raskere overgang til en bilpark av lavutslippsbiler, bør vi imidlertid endre engangsavgiften. 

En utslippsfri personbilpark vil alene kunne sikre nesten en tredjedel av utslippsreduksjonen regjeringen har lovet. Hvis bilavgiftene vris til å ha et klart miljøfokus, bør det være realistisk at praktisk talt alle personbiler som selges er nullutslippsbiler i god tid før 2030. Hvordan en ny bilavgift kan utformes, er beskrevet i dette Civita-notatet.

I dag beregnes avgiften på kjøp av biler ut fra vekt og motorstyrke. Miljøkomponenten utgjør bare 30 prosent av engangsavgiften. Det bør koste mer å kjøpe forurensende biler, uansett form eller størrelse.

Totalt slapp transportsektoren i Norge ut 15,9 millioner tonn CO2 i 2005. Med en lavutslippsbane vil vi kunne redusere utslippene til 8,7 mill. tonn i 2020. På verdensbasis står veitrafikken for rundt 10 prosent av utslippene. Om vi med et miljøvennlig avgiftssystem får både personbiler og annen transport over på lav- eller nullutslippskjøretøy, vil det gi et bedre klima. 

Vi redder ikke klimaet på kloden med nullutslippsbiler i Norge. Det er mer som må til, blant annet er det et svært viktig skritt at Norge nå er del av EUs klimarammeverk. De store, globale klimatiltakene der Norge kan bidra, er godt beskrevet i denne kronikken i Aftenposten. Men for å gjøre det konkret, er bilavgifter et godt sted å begynne. Solberg-regjeringen varslet i sin politiske plattform at den ville foreta en helhetlig gjennomgang av kjøretøy- og drivstoffavgiftene for å bidra til at vi alle kjører mer klimavennlig. Forslagene er ventet etter påske. Miljøvennlige bilavgifter slår to fluer i ett smekk, bedre klima og fornøyde bilister.

 

 

 

 

 

Det gylne gjennomsnitt

Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er ikke en like het potet som adgangen til midlertidige ansettelser. Heldigvis, for det er av stor betydning for et godt fungerende arbeidsliv at gjennomsnittsberegning av arbeidstid fungerer godt. Kort fortalt går det ut på at man kan jobbe lengre dager eller flere timer i en periode enn den vanlige arbeidstiden, og at man tilsvarende får lengre friperioder enn det som er vanlig.

Regjeringen har foreslått endringer i arbeidsmiljøloven som gir økt adgang til å inngå lokale avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid. De får støtte av Produktivitetskommisjonen, som peker på at mer fleksibel bruk av arbeidskraft over tid vil kunne øke produktiviteten. Enkelt sagt vil forslaget om endret gjennomsnittsberegning føre til at det vil være færre ansatte på jobb når det er lite å gjøre, og flere ansatte som arbeider når det er mye å gjøre.

På alle arbeidsplasser der arbeidsbelastningen varierer, vil gjennomsnittsberegning bidra til større effektivitet. Økt grunnbemanning, overtid eller innleie av arbeidskraft kan også brukes for å løse bemanningsbehov, men det mest effektive er adgangen til gjennomsnittsberegning. Overtid belaster arbeidstakere mer, er dyrere for bedriftene, og er bare lovlig dersom bedriften har et "særlig og tidsavgrenset" behov for ekstra arbeidskraft. Bruker man derimot gjennomsnittsberegning, kan bedriften bruke sine egne arbeidstakere, og de ansatte får en forutsigbarhet i arbeidstiden og fritiden. I motsetning til overtid, vil gjennomsnittsberegninger av arbeidstiden ikke innebære en lengre total arbeidstid. Mer arbeid i en periode, betyr mer fri i andre perioder. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid vil derved kunne redusere overtidsbruk, bruk av midlertidige ansatte og vikarer, og bidra til større stillingsbrøker. 

Hva står så striden om gjennomsnittsberegninger om, og går regjeringen langt nok med de foreslåtte endringene?

Dagens regler for gjennomsnittsberegninger er kompliserte. Under er en oversikt over gjeldene regler, med foreslåtte endringer i parentes: 

 

Maks per

dag

Maks per

uke

Maks gj. snitt per uke over
 8 uker

Maks gj. snitt per uke over 26 uker

Maks gj. snitt per uke over 52 uker

Alminnelig arbeidstid

9 timer

40 timer

 

 

 

Individuell avtale

9 timer (10)

45 timer

Ikke mulig å avtale

 

40 timer

Lokal avtale med tillitsvalgt i tariffbundet virksomhet

10 timer (12,5)

54 timer

48 timer

 

40 timer

Samtykke fra Arbeidstilsynet

13 timer

Ingen begrensning

48 timer

40 timer

 

Godkjenning fra fagforening med innstillingsrett

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning 

Det er åpenbart en konfliktlinje mellom hva som kan avtales lokalt og hva som kan avtales sentralt. Mer lokal rett, gir mindre makt sentralt. Maktforholdet endres også dersom Arbeidstilsynet gis større myndighet på bekostning av fagforeningenes "vetorett". Regjeringens foreslåtte endringer vil gi dem med individuell avtale eller lokal tariffavtale en noe større mulighet til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, men bare i antall timer per dag, ikke per uke eller halvår. 

Regelverket ville vært noe enklere dersom maksgrensen for en uke tilsvarte 5 dager med vakter på henholdsvis 10 og 12,5 timer. Når timeantallet  for en arbeidsuke ikke utvides, begrenser det mulighetene til å tilpasse arbeidstiden til behovet for bedriftene, og det kan også begrense den ansattes muligheter til å samle mer arbeidstid i én uke mot fri den neste. 

Og hva så med dem som ikke har tariffavtale? De må enten gjøre individuelle avtaler, eller få en godkjenning fra Arbeidstilsynet. Det blir en time større forskjell med forslaget på hva som er lovlig arbeidstid per dag for dem med individuell avtale og dem med lokal tariffavtale enn det var tidligere. Det er det ingen grunn til at det bør være. Virksomheter uten avtale kan ha like store behov og gode grunner til å gjøre unntak der partene lokalt er enige som virksomheter med lokal tariffavtale.  

Den foreslåtte grensen på 12,5 timer ved lokal avtale er et skritt i riktig retning. Det forenkler mye. I helsevesenet kan man eksempelvis ved det nye forslaget avtale to vakter i døgnet i stedet for tre vakter døgnet. Dette vil hjelpe alle virksomheter med døgnkontinuerlig bemanningsbehov.

Hvor er så det gylne gjennomsnitt? Målet må være at der det er enighet individuelt eller lokalt, bør lovverket legge til rette for en god organisering av arbeidstid. Unntak og sentrale godkjenninger krever merarbeid. Med ulike grenser for hva som kan gjøres på ulike nivåer, er det vanskelig å få oversikt, og ansatte med ulike avtaler forskjellsbehandles. Grensene for hvor lang en arbeidsdag kan være og hvor mange timer et arbeidsår er, bør være tydelig definert i loven. Innenfor disse grensene bør det legges opp til fleksibilitet. 

Til slutt kan jeg minne om at gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i Norge i 2013 var rundt 34 timer per uke, godt under arbeidsmiljølovens normalarbeidsuke på 40 timer. Vi har litt å gå på.

 

 

 

 

 

 

Folk flest vil ikke kvoteres

Med jevne mellomrom kommer spørsmålet om kvotering av kvinner til styrer eller topplederstillinger opp som tema i den offentlige debatten.  

Kvoteringsforkjempernes argument er at den ønskede likestillingen vil ta lang tid uten pressmidler. Tilhengerne av kvoteringen mener gjerne at kvoteringen vil føre til at begge kjønns kompetanse blir brukt, likestillingen vil øke, ledelsen av selskapene vil styrkes, og selskapenes konkurranseevne vil bedres. 

Noen hevder også at kvotering er et virkemiddel for å gjenopprette rettferdighet i en urettferdig situasjon, der kvinner er underrepresentert. Men skal det være slik at vi skal bruke et diskriminerende virkemiddel, som lovpålagt kvotering vil være, for å rette opp i en situasjon som oppfattes som urettferdig? 

I notatet mitt om styrekvotering har jeg listet opp mange ulike forskeres vurderinger av effektene av styrekvotering. Konklusjonen er at det er svært vanskelig å si noe definitivt om at eventuelle positive effekter skyldes kvotering. Kvotering er diskriminerende og bedrifter må heller arbeide systematisk med sine ansatte og sin rekruttering for å sørge for å benytte begge kjønns kompetanse best mulig.

Det er imidlertid ikke bare lovpålagt kvotering som kan være problematisk. Nylig publiserte de nederlandske forskerne Meir Shemla og Anja Kreienberg en rapport som hadde undersøkt hva som skjer når bedrifter kvoterer, "gender-based affirmative action measures". De ville finne ut hvordan arbeidssøkende menn og kvinner reagerte dersom bedrifter aktivt hadde kvoteringsordninger for å sikre likestilling internt. Dette er altså ikke lovpålagt kvotering, men selvpålagt kvotering brukt som virkemiddel for å tiltrekke seg flere kvinner. 

Resultatene viser at det motsatte skjedde. Den aktive kvoteringspolitikken bidro ikke til jevnere kjønnsfordeling. Snarere skremte praksisen både menn og kvinner bort fra å søke jobb i de bedriftene som aktivt flagget kvotering. Kvoteringen virket negativt, fordi søkerne oppfattet at kjønn var viktigere enn kompetanse og erfaring.

De færreste ønsker å være kvotert, nettopp fordi det trekker deres egen kompetanse i tvil. Forskerne mente det påvirket både egen oppfatning av kompetanse og prestasjoner negativt og tilsvarende andres vurdering av den som ble oppfattet som å være kvotert.

Jeg holder derfor fast ved min konklusjon. Tilrettelegg gjerne for rekruttering og utvikling av kvalifiserte menn og kvinner, sørg for å beholde dem man vil satse på, uavhengig av kjønn, men ikke bruk kvotering. 

 

 

Sex, natur og fjellhytter

Det har vært en interessant uke. Flere temaer som har fått nordmenn ut i spaltene, i debattene og i de sosiale mediene. Det åpenbare først, première på Fifty Shades of Grey, slaktet herfra til evigheten, men likevel utsolgte kinosaler og all time high for salg av sexleketøy. Deretter vaksinenekterne som spør hvorfor ikke naturen skal få gå sin gang og la barna få meslinger, og biskopen som ville bevare iskanten. Det hele ble toppet av fremleggelsen av første delrapport fra Produktivitetskommisjonen. Den ble etterfulgt av en diskusjon om fjellhytter, latskap og hva som egentlig er produktivt. Det er den siste diskusjonen om de 538 sidene i produktivitetsrapporten som er viktigst.

Nordmenn blir altså angrepet for å være late, like sex og fritid, en produktiv kombinasjon? Samtidig får forsvarere av natur, som vaksinenektere og biskoper, massiv kritikk. Vurderingene mine om ukens saker er som følger: Det er fritt frem å se Fifty Shades of Grey, eller ta med barna og se Munch og Melgaard, bare vit hva du gjør. Det er ikke fritt frem å la være å vaksinere seg. Slutter mange nok med det, utsetter man andre for stor fare, noen ganger dødelig fare. Biskoper som leker politikere og snakker på vegne av kirken som om kirken er noe vi alle er en del av, må tåle kritikk. Ikke fordi de er politiske, men fordi de legger det frem som om alle (i kirken) står bak standpunktene. Denne uken må likevel sexlivet, kirken og naturen vike for produktivitetsdiskusjonen.

Hvorfor er det viktig med produktivitet? Den er grunnlaget for velstanden, og noe av den velstanden får nordmenn i fjellheimen. Like viktig er velstanden vi skaper gjennom et godt helsevesen og gode utdanningsmuligheter, men fordi vi har  begrensede ressurser, er produktivitet viktig. Både skattekroner vi kan bevilge og antall arbeidstakere som kan jobbe innenfor disse sektorene, har sin begrensning.

80 prosent av nasjonalformuen vår er verdien av arbeidskraften. Fremover blir Norge befolket av mange flere eldre, mens det blir færre i arbeidsdyktig alder. Presset på dem blir større om vi skal holde samlet produksjon av varer og tjenester oppe. Når trenden er at vi stadig ønsker mer fritid, som turer i fjellheimen, eller som deltidsjobbing, blir det både viktig at så mange som mulig bidrar med arbeidstimer, og at de arbeidstimene vi produserer blir så produktive som mulig. Blir arbeidsinnsatsen mer produktiv, kan vi tillate oss mer fritid.

Påfyllet av oljeinntekter vil flate ut, og selv om oljesektoren fremdeles vil sysselsette mange, vil omstillinger komme. De neste delprosjektene til Produktivitetskommisjonen vil derfor dreier seg om teknologi, utvikling og innovasjon som vil legge grunnlaget for en kunnskapsøkonomi som erstatter oljeøkonomien. Det blir et delprosjekt som ser nærmere på bruk av arbeidskraftsressursene våre, og ikke minst vil offentlig effektivitet og produktivitet bli analysert nærmere.

Men slapp av, nyt kjærlighetslivet og fritiden. I går var det Valentines day og mange nordmenn har startet vinterferien. Jeg anbefaler å se Fifty shades of grey om det gjør sexlivet bedre, gi din kjære røde roser, og så kan jeg håpe at Produktivitetskommisjonens videre arbeid vil føre til at vi i fremtiden skal ha råd til Fifty shades of white i fjellheimen og på sykeheimen.

En enklere arbeidsmiljølov?

I dag arrangerer arbeidstakerorganisasjonene streik mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven. Endringene i arbeidsmiljøloven skal avgjøres før påske, men er det sikkert at endringene passer helt inn i regjeringens "forenkle, forbedre, fornye"?

Hvem er arbeidsmiljøloven spesielt viktig for? I debattene som nå pågår brukes store sykehus og andre arbeidsplasser med tariffavtaler som eksempler. Det er å snu det på hodet. Arbeidsmiljøloven er enda viktigere for alle dem som ikke har tariffavtaler. Ser vi på Arbeidsforskningsinstituttets Arbeidslivsbarometer, er det lavere organisasjonsgrad i yrker med lav utdanning, men man kan være dekket av en tariffavtale uten å være organisert. Bransjer som varehandel, hotell og restaurant og transport og samferdsel sysselsetter mange av disse arbeidstakerne. 

I en gjennomsnittlig norsk virksomhet er det mellom 10 og 15 ansatte. Ifølge SSBs oversikt hadde bare fem prosent av norske virksomheter 20 eller flere ansatte ved inngangen til 2014. Lederne i de små virksomhetene fungerer gjerne som administrerende direktør, regnskapsavdeling og personalavdeling på en gang. Denne multilederen trenger en lov der det er enkelt å få oversikt over hvilke arbeidstidsregler som gjelder for de ansatte i ulike situasjoner.

Det hevdes gjerne i debatten om endringene av arbeidsmiljøloven at loven allerede er fleksibel og at alle som vil, kan finne sin organiseringsløsning. Det er en sannhet med modifikasjoner. Mye av fleksibiliteten er forbeholdt arbeidsplasser med arbeidstakere som er organisert i en fagforening med innstillingsrett. Samtidig er det slik at paragrafene som legger rammene for fleksibilitet er så komplisert bygget opp, at det er vanskelig å bruke lovverket på en god måte.

Eksempelvis er det vanskelig å få oversikt over hva som er en hovedregel og hva som er et unntak, eller hvilke unntak som egentlig kan gjøres. Arbeidsmiljølovens paragraf om overtid, § 10-6, er et eksempel. Her er hovedregelen om overtid, hva som gjelder som overtid og reglene om hvilke unntak som kan gjøres på hvilke nivåer, blandet sammen. Et annet eksempel er definisjonen av fleksibel arbeidstid (aml 10-2 tredje ledd). Hva er det? Opprinnelig var "fleksitid" noe som var definert i statens særavtale, men i dag finnes det ulike fleksitid-lignende avtaler i privat sektor som gir de ansatte mulighet til å jobbe litt mer noen dager og tilsvarende mindre andre dager. I privat sektor er det arbeidsgiver og arbeidstaker selv som må fylle begrepet "fleksibel arbeidstid" med innhold. I virksomheter uten tariffavtale vil de øvrige arbeidstidsbestemmelsene sette grenser for avtaler om fleksitid. Det gjør det fremdeles vanskelig å jobbe hjemmefra på kvelden, selv om arbeidstaker og arbeidsgiver ønsker det.

Arbeidsmiljøloven skal både være en vernelov og en lov som ivaretar virksomhetenes behov for effektive arbeidsløsninger. For alle som ikke har tariffavtale, er dette den loven som setter grenser for hvilke avtaler om arbeidstid arbeidsgiver og arbeidstaker kan inngå. En lov der bestemmelser er vanskelige å fortolke, eller hvor mange bestemmelser må sees i sammenheng for å avgjøre hva som går an, er ikke en god lov for alle dem som kun har loven å støtte seg på i arbeidslivsspørsmål. 

Forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven løser ikke de problemene jeg har pekt på ovenfor. Endringene gir mer fleksibilitet, altså "fornyer og forbedrer", men "forenklingen" gjenstår. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 28.1.2015.

Brendes fem utenrikspolitiske hovedlinjer er lansert

Utenriksminister Børge Brende brukte dagens Civitafrokost til å annonsere sine fem hovedlinjer for utenrikspolitikken fremover. Litt spøkefullt la han til at han gjerne kommer igjen og diskuterer synspunkter på gjennomføringen.

Rekken av problemer er lang: Ukraina, Syria, IS, Boko Haram, Somalia og lite fremdrift i WTO er bare noen stikkord, og det var en tøff avslutning av 2014 med Peshawarangrepet og en like tøff start på 2015 med Charlie Hebdo.

Norge er fremdeles et lite land i verden, med relativt begrensede ressurser og påvirkningsmuligheter. Brende tar det offensivt, hans glass er halvfullt og ikke halvtomt. Han vil prioritere. Utfordringen blir å prioritere de fem hovedlinjene tydelig nok. Planen er å la dem følges stortingsmeldinger, initiativ og målrettede prosjekter.

Linjene i Brendes fempunktsstrategi er: 

1.     Skjerpet bevissthet om grunnleggende verdier - menneskerettigheter, frihet og demokrati bygget på FNs pilarer om fred og sikkerhet, menneskerettigheter og utvikling. Stortingsmeldingen om menneskerettigheter kom før jul.

2.     Fremtidssikre Norge - med dette vil Brende styrke arbeidet mot cyberangrep, bygge videre på et sterkt NATO, og fremme en stortingsmelding om videre satsing i Arktis, et havområde som er seks ganger større enn Fastlands-Norge.

3.     Fremme norske økonomiske interesser - det vil Brende helst gjøre gjennom multilaterale handelsavtaler, som WTO, men uten at det utelukker regionale initiativ.

4.     Resultatorientere utviklingspolitikken - Brende vil redusere antall land som får bistand og satse mye mer spisset. Han vil bruke private investeringer og initiativ til å fremme utvikling og skape arbeidsplasser, og han vil legge vekt på grunnleggende struktur som helse og utdanning.

5.     Klima, miljø og energi - sammen med resten av regjeringen jobber Brende frem mot klimamøtet i Paris høsten 2015.

De største politiske forandringene ligger nok langs den fjerde linjen, resultatorienteringen av utviklingspolitikken. Det grunnleggende arbeidet med frihet, menneskerettigheter og demokrati i en verden der sikkerhetspolitikk og trygghet utfordres på mange nivåer, blir nok det vi vil høre mest om i offentligheten, og som Brende også startet sitt innlegg med.

Jeg får følge opp Brende og ta ham på ordet. Han er herved invitert om ett år til en ny Civitafrokost for å avrapportere om hvordan det går med de fem hovedlinjene. Imens får vi vente på de gjenstående stortingsmeldingene og initiativene som er varslet gjennom 2015.

Når følelsene styrer ordskiftet

Appeller til følelser, ikke til fornuft, det er suksessoppskriften til de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten i 2014. Spaltist og førsteamanuensis Thorgeir Kolshus trakk følgende konklusjon i kronikken Vår private offentlighet: Vi bryr oss, det er du og jeg som teller, og Norge er et annerledesland fordi ingen andre land trykker denne typen kronikker i sine medier. Kolshus avslutter med følgende: "(alle stemmene) gjør det norske ordskiftet langt mer interessant enn det en blek kopi av det mannsdominerte kontinentale ekspertveldet ville vært. Hodemennesker som jeg gjør klokt i å sette pris på det." 

Men jeg mener det kan bli for mye av det gode, særlig om følelsene skal omsettes i politiske beslutninger. 

Da den borgerlige offentligheten oppstod for alvor for rundt 300 år siden, var det fornuften som skulle temme følelsene. Slik skulle man påvirke politiske beslutninger. Nå ser trenden ut til å være motsatt, følelsene skal styre fornuften, og det er individets historie som er utgangspunktet. 

Nesten alle de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten har med litt velvilje en appell til politikk. Mange av kronikkene tar utgangspunkt i den personlige erfaringen, noen av dem bringer også inn politisk argumentasjon eller tar et tydelig standpunkt i en politisk debatt. Det er selvfølgelig legitimt. 

Det som er problematisk er når den personlige erfaringen skal generaliseres og bli premissgiver i den politiske debatten, eller sågar argumenter for politiske vedtak eller bevilgninger av ressurser. Personlige, ofte vonde erfaringer, er kraftfulle uttrykk og kan påvirke debatter. Det er åpenbart derfor de også får mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Men denne typen kronikker kan også blokkere løsninger, gi alt for stor oppmerksomhet til noe som i en større helhet ikke bør tillegges så stor vekt i en løsning, og det kan ikke minst blokkere for alle relevante, kanskje mer fornuftsbaserte tilsvar eller argumentasjon. I de tilfellene der kronikkene er anonyme, er tilsvarsmulighetene enda færre.

I en politisk virkelighet med knappe ressurser vil det alltid være enkeltpersoner eller grupper som vil merke en prioritering. Det er naturlig at disse stemmene høres og at kronikker trykkes, men dersom de bare høres gjennom personlige erfaringer basert på følelser, vil det ikke bidra til en mer konstruktiv offentlig debatt.

Nedenfor er listen over de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten. De kunne vært supplert med tilsvarende temaer som gjerne dreier seg om vold, mobbing, vanskelig personlig økonomi eller vanskelig arbeidssituasjon, og i 2014 også om abort. 

1.Tanja Rahm Til deg som kjøper sex - om prostitusjon og behov for sexkjøpsloven

2.Guri Idsø Viken: Kjære Petter Northug - om forbildet som gikk i stykker

3.Lene Marlin: Jeg ville ikke leve lenger - om tabu forbundet med selvmord

4.Gunhild Nohre-Walldén: «Han hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen» (fra 2013) - om testing og prøver i skolen

5.Anonym lærer: Det farlige klasserommet - om vold og mobbing i skolen

6.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): Nattevakten - om fysiske og psykiske problemer ved å jobbe om natten

7.Hanne Sørvaag: Fordommene lever - om homofili og behov for å fjerne fordommer

8.Are Kalvø: Jævlig tostemt - om lærerstreiken

9.Joel Hinckley: En amerikaners blikk på Breivik-saken (fra 2012) - om straff av terrorister

10.Per Fugelli: Fem diagnoser som mangler i den norske folkesjelen i dag - om det norske fellesskapet

11.Jennifer Raff: Kjære foreldre. Dere blir løyet til - om viktigheten av å la barn vaksineres

12.Veslemøy Østrem: Reply all-forbannelsen - om sosiale medier og dynamikk rundt dugnader og foreldreoppgaver på skolen

13.Jenny Jordahl: Den glatte barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke - om det negative kroppshysteriet 

14.Malin «Meekatt» Birgersson: Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn? - om  barneoppdragelse 

15.Willy Pedersen: Hasj er farlig (fra 2007) -  om motstand mot legalisering av narkotika 

16.Joakim Kværner: Hei, jeg er politimann i Oslo. Jeg gruer meg til å skuffe deg - om bevæpning i politiet 

17.Zandra Hedlund: Ingen takker deg for at du jobber deg syk - om arbeidspress

18.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): En revurdering av sykepleieryrket - om positive og negative sider ved sykepleieryrket

19.Anonym mamma: «Jeg kan leke med skyggen min » - om barnehage og mobbing

20.Student (20): Fattig og norsk - om en vanskelig økonomisk situasjon 

Av disse 20 innleggene er hele 14 skrevet av kvinner, fem av menn, og ett er anonymt uten henvisning til kjønn. En lettvint konklusjon for 2014 er da: kvinner er opptatt av følelser, kvinner har overtaket i den offentlige debatten og får flest likes. De fleste analyser av kvinner, makt og ytringer tilsier at det er motsatt, menn høres mest og er mest fremme i det offentlige ordskiftet, senest kommentert i denne kronikken.

Det er mange muligheter til å få sagt sin mening og bidra med sine personlige erfaringer i den offentlige debatten i Norge. Det er blogger og mange debattnettsider eksempler på. Følelser skaper engasjement, men skal enkeltopplevelser og erfaringer bidra til politisk endring, kreves det at også fornuftsargumenter blir hørt og at man forsikrer seg om at enkeltopplevelsene ikke er kun det, men del av et større bilde.

Godt nytt offentlig ordskifteår i 2015!

 

 

 

 

 

 

Liten Gini-variasjon

I går kom SSBs tall for formues- og inntektsforskjeller i Norge i 2013, målt i Gini. SSB viser også Gini-utviklingen fra 1986 og frem til i dag, både for hele befolkningen og befolkningen eksklusive studenter. En Gini-verdi på 1 tilsvarer at én person har all inntekt i et land, mens en verdi på 0 tilsvarer at alle tjener eksakt det samme. 

I 1986 var Gini-verdien for hele befolkningen i Norge 0,21. Den steg til 0,241 i 1994. Skattereformen i 1992 er en av de viktigste forklaringene på økningen. Videre gjennom 1990-tallet, da Arbeiderpartiet satt mest i regjering, økte Ginien til 0,262 i 2000, for så å gå kraftig ned året etter, da det midlertidig ble innført utbytteskatt. Den høyeste Ginien ble registrert i 2005, et år hvor det var kjent at Bondevik II-regjeringen ønsket å innføre utbytteskatt fra 2006, og mange derfor tok ut utbytte i forkant for å unngå denne skatten. Utbytteskatten innebar en økt marginalskatt på kapitalinntekter fra 28 til 48,16 prosent. Dermed ble tidligere års opptjeninger i bedriftene synliggjort som utbytte det året. Utbyttene hadde ellers blitt værende i bedriftene og blitt brukt til investeringer og innovasjon, noe som viser at Gini eller andre ulikhetsmål ikke gir et fasitsvar på reell ulikhet i et enkelt år.

Ulikheten økte moderat i de åtte årene den rødgrønne regjeringen satt, fra 0,243 i 2006 til 0,25 i 2013. Det siste året økte Ginien fra 0,249 til 0,25, men dette er ikke store endringer.

Ginien som måler befolkningen eksklusive studenter, er enda lavere: 0,241 i 2013. Skal man vurdere ulikheten i Norge, er denne Ginien kanskje riktigere. Studenter har lave inntekter, nettopp fordi de studerer. Ginien, målt på denne måten, var 0,208 i 1986 og ligger i hele perioden lavere enn for hele befolkningen.

I siste tilgjengelige internasjonale sammenligning, der man har tall for 2011/2012, har Norge den nest laveste Gini-scoren i hele OECD, på 0,25. Det kan være verdt å merke seg at Ginien i 2013 er lik hva den var midt på 1990-tallet i Norge, etter en moderat økning fra midten av 1980-tallet.

Det passer dårlig med bildet venstresiden forsøker å tegne om at ulikheten i Norge har økt betydelig den senere tid. Ginien har derimot vært forbausende stabil. Utslaget i grafen under kommer av skattereformen i 2005, som likevel økte skattesystemets omfordelende virkninger. 

En annen faktor som gjør seg gjeldende, er innvandring. Etter 2004 har Norge hatt stor arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Mange av dem opplever betydelig inntektsøkning sammenlignet med hva de ville oppnådd i hjemlandet, men arbeider i yrker som har lavere inntekt enn gjennomsnittet i Norge. Det kan bidra til at Ginien i Norge vil øke, men, imponerende nok: Etter ti år har ikke økningen vært særlig stor. I debatten om ulikhet bør man være bevisst at Norge er i verdenstoppen på likhet, og at endringene har ikke vært store de siste 20 år.

 

Au revoir Piketty

På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge, men det er likevel ett av rådene hans vi fortsatt bør følge: Satsing på utdanning og kunnskap. 


Thomas Piketty holder i dag foredrag i Aulaen ved Universitet i Oslo om sin bok Kapitalen i det 21. århundre. Han mener at r (avkastningen på formue) er større enn g (veksten i økonomien), og underbygger dette med en omfattende sammenstilling av empiri over en svært lang tidsperiode for noen utvalgte vestlige land. Her viser tallene at vi hadde en gunstig utvikling i et ulikhetsperspektiv fra rundt første verdenskrig til 1980. Deretter gikk det gal vei. Ulikheten har økt.


Piketty - oui ou non?

Det er flere som har kommentert og kritisert Piketty, både faglig og politisk. Civita har utgitt tre notater, hatt ett frokostmøte og skrevet en rekke artikler. Det er grunn til å se nærmere på hva Piketty egentlig har funnet ut, og hva han ikke har sett på. Dessuten er det grunn til å se på hvor relevant Pikettys funn er for Norge. Selv om man skulle avvise Pikettys policyforslag i siste fjerdedel av boken og mene at de ikke treffer godt i Norge, er det grunn til å diskutere fordelingspolitikk også her.


La oss ta Pikettys antakelse først: forskjellene kommer til å øke, basert på utviklingen han ser fra 1980 og frem til i dag. I OECD-analysen How was Life? Global Well-Being since 1820 fra 2. oktober 2014 presenteres utvikling i ulike dimensjoner i lange tidsrekker, fra 1820 og frem til 2000. Et av kapitlene omhandler utviklingen i inntektsulikhet målt som brutto disponibel husholdningsinntekt i ulike land. Ulikheten måles ved Gini-koeffisienten. Det er ulik kvalitet på dataene om inntektsulikhet når man går så langt tilbake som 1820, og før 1910 er det kun estimater. Etter 1970 har kvaliteten stort sett vært svært god, og den bedrer seg gradvis i ulike land etter 1910. Tallene som presenteres stopper i 2000, men gir likevel flere nyanser det er verdt å se på.

Om vi ser på vestlige land, som også er Pikettys anliggende, viser OECD-analysene at utviklingen ikke er entydig fra mellomkrigstiden og frem til 2000. I Frankrike sank inntektsulikheten helt fra mellomkrigstiden og frem til 2000. Man hadde et nivå på 58 i 1950, som falt til 37 i 2000. I Nederland var Gini-koeffisienten 42 i 1930 og 32 i 2000, med noen svingninger underveis. Her har altså ulikheten gått ned, også dersom man ser fra 1950, da Gini-koeffisienten var 36. I Tyskland har det vært svingninger, men ulikheten har gått opp igjen etter 1980 og følger således Pikettys hypotese. I Italia har ulikheten sunket og er fremdeles lavere i 2000 enn den var i 1930, og mellom 1980 og 2000 sank den, for så nesten å ta igjen 1980-nivået i 2000. Spania har omtrent samme ulikhetsnivå i 2000 som i 1930, og landet har ligget jevnt i nesten hele perioden. Sverige lå på en Gini-koeffisient på 40 i 1950 har i 2000 en Gini på 35. 

OECDs oppdaterte Gini-koeffisienter fra deres database etter skatt og omfordeling viser følgende bilde fra midten av 1980-tallet til 2011: Nederland har omtrent ligget helt flatt med en Gini på 0,3 i 1995 og 0,28 siden 2005 og frem til siste registrering i 2012. Spania har gjort det samme, fra 0,33 i 2004 til 0,34 i 2011. Canada lå på 0,3 i 1983 og på 0,32 fra 2000 og frem til siste måling i 2011. Tyskland hadde 0,25 i 1985. Den stiger til 0,29 i 2011, mens Italia har 0,29 i 1984 og siste måling er 0,32 i 2011.

Pikettys empiri viser et mønster der ulikheten har økt etter 1980, selv om han også har nyanser, er hovedbildet man sitter igjen med at ulikheten har økt, og til dels mye. Derfor stiller han spørsmål ved hva som kan gjøres med den økte ulikheten. Med sin modell r er større enn g, antar han at trenden etter 1980 vil fortsette videre inn i det 21. århundre. Det er det grunn til å stille spørsmål ved. Det er også grunn til å undersøke nærmere om hans forslag til policy er det som vil skape vekst og bedre fordeling.

 

La Norvège - La pays de rêve

Norge er ikke med i OECDs analyser fra 1820 til 2000 og ikke i Pikettys hovedanalyser, men vi vet at Norge har en svært lav Gini på verdensbasis. Fra OECDs database ser Gini-tallene slik ut for Norge: 0,22 i 1986, 0,24 i 1995 etter skattereformen i 1992 og 0,25 i 2011. Uansett hvordan ulikhet og inntektsforskjeller måles, kommer Norge svært godt ut, og har bare hatt en liten økning i forskjeller de siste tiårene, fra et svært lavt nivå (se blant annet OECD-rapporten All on Board: Making Inclusive Growth Happen, 2014). Norge har også hatt en økende ulikhet siden 1980, men den målte ulikhetsøkningen skyldes blant annet to store skattereformer i 1992 og 2005. Gjennom skattereformene ble kapitalinntekter mye bedre synliggjort enn tidligere. Begge skattereformene bidro til bedre skattesystemer og bedre omfordeling. Ser man på det langsiktige bildet av ulikhet i Norge, har ulikheten vært lav lenge og steget noe de siste tiårene, men ikke det siste tiåret. Mye tyder på at noe av økningen skyldes de to skattereformene og bedre registreringer av kapital og inntekt.

De viktigste årsakene til den lave ulikheten i Norge, både historisk og i dag, er mange. Blant annet bidrar våre velferdsordninger sterkt til omfordeling. Den historiske tradisjonen med å eie egen bolig bidrar til det samme. I Norge står velferdsstaten for over 70 prosent av omfordelingen. Resten står skattene for. Fjerning av formuesskatten gir ikke utslag på vanlige mål for ulikhet. 

Pikettys hovedgrep for å hindre økende ulikhet er en global formuesskatt, arveavgift og utdanning. Det siste er godt fulgt opp i Norge. Vi har gratis utdanning, og således har alle muligheter til å tilegne seg kunnskap. Dessuten har landet svært lav arbeidsledighet og et godt sikkerhetsnett dersom man ikke kommer i arbeid. Arbeidsdeltakelsen er svært høy, noe som gir det beste grunnlaget for sikring av inntekt og livsopphold. Når det gjelder arveavgift og formuesskatt, er arveavgiften ikke avskaffet, men følger nå et kontinuitetsprinsipp. Det vil si at arvinger overtar den skattemessige posisjonen og inngangsverdiene som arvelater hadde. Dermed vil verdistigningen bli skattlagt ved fremtidig salg, og tilsvarende vil verdifall komme til fradrag. Eiere i Norge beskattes også gjennom utbytteskatt, og staten er stor eier i Norge. Skattesystemene bidrar allerede til omfordelingen mellom de med høy og de med lav inntekt.

Au revoir Piketty

Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge. På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Det betyr ikke at Norge ikke skal følge med på utviklingen i usunne former for ulikhet (korrupsjon, rent-seeking, regulatorisk forskjellsbehandling), og kontinuerlig arbeide for å ha en omfordelende velferdsstat og et godt skattesystem. Men utfordringen for Norge når olje- og gassutvinning får mindre betydning, er sannsynligvis heller tiltak for å fremme vekst, innovasjon og utvikling. Da er det bare ett av rådene til Piketty som bør følges: satsing på utdanning og kunnskap.


Innlegget er publisert på minervanett.no 12.12.2014

 

Det pessimistiske perspektivet

For ikke lenge siden kom sluttrapporten i NordMod. I går arrangerte Civita frokostmøte om Europa, der Asle Toje presenterte sin bok Jernburet, samtidig som han skrev en kronikk i Aftenposten. Og i dag skriver Elin Ørjasæter kronikk i Aftenposten med tittelen Norden blir som Italia. Det er tre "dommedagsprofetier" i løpet av et par uker. Det er tid for ideologisk debatt.

Forskningsprosjektet NordMod er bestilt av Samarbeidskomiteen for arbeiderbevegelsen i Norden, SAMAK, og Fafo har hatt hovedansvaret og stått for det norske bidraget. Bildet som tegnes, både her og hos Toje, er innvandringskritisk, og i NordMod er det særlig problemer med integrering i arbeidsmarkedet som står sentralt. Toje mener at Europa som liberalt prosjekt er mislykket. NordMod og Fafo mener at den nordiske modellen er truet av det samme Europa, og Ørjasæters sammenligning mellom Norge og Italia er ikke av den positive sorten. Det er ikke sol, pizza og renessansekultur vi kommer til å få i Norden, men sosial dumping, mange fattige og et dårlig organisert arbeidsliv.

Det er enkelt å være enig i mange av utfordringene som skisseres. Migrasjon og nasjonale velferdsstater setter solidaritet og tillit på prøve, fordi det er økonomiske forskjeller mellom landene i Europa. Norge er i en særstilling, både som et land utenfor EU og som et land med store overskudd på statsbudsjettet og sjenerøse velferdsordninger. 

Den ideologiske debatten mellom Minervas redaktør Nils August Andresen og Asle Toje i gårsdagens Dagsnytt 18, viste noen av utfordringene, og hvorfor svarene deres kommer til å bli forskjellige. Tojes utgangspunkt er at liberale og konservative ikke diskuterer brennbare spørsmål som bedre ville avklare hva det vil si å være konservativ og hva det er å være liberal. 

Et av de brennbare temaene var innvandring, en av EUs fire friheter. Her fremsto Toje ikke som konservativ, men som en konservativ pessimist, mens Andresen forklarte hvorfor han kaller seg liberalkonservativ. 

Andresen forholder seg til Edmund Burkes liberalkonservative tradisjon som har stått sterkt i Norge helt siden begynnelsen av 1800-tallet. Den mer autoritære, nasjonalistiske konservatismen fra Joseph de Maistre, ligger kanskje nærmere Tojes utgangspunkt. Toje trekker frem det han kaller folkelig konservatisme i Europa som eksempel på den nye konservatismen som de etablerte konservative partiene har glemt, men et annet ord for disse strømningene er høyrepopulisme eller nasjonalistisk konservatisme.

Jeg oppfatter ikke dette som en sunn konservatisme. I denne strømningen er det homofobi, et reaksjonært synspunkt på kvinner, nasjonalistiske holdninger og fremmedfrykt. Her er Andresen og jeg enige. At vi ender med litt ulike løsninger i innvandringsdebatten viser at meningsbrytningen mellom Civita og Minerva fungerer. Andresen er mer skeptisk enn jeg er. Vi finner ulike balansepunkter. 

Toje gjør det litt for enkelt når han bruker Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syses definisjon av konservatisme: Det å være konservativ er ikke å bygge paradis på jord, men å holde mørket på avstand. Problemet med Ørjasæters og Tojes perspektiver er mørket, ikke paradiset. Skal man holde truslene på avstand, er tendensen å ville lukke seg inne eller "være seg selv nok". 

Et bedre sitat fra Røe Isaksen og Syse er "Det feilbarliges politikk". Å balansere ulike hensyn i en foranderlig verden er det viktigste i konservatismen. Med en liberal grunnholdning kan Nils August Andresen og jeg begge kunne kalle oss liberalkonservative. Derfor vil ingen av oss slutte oss til de siste ukenes "dommedagsprofetier". 

Det syke kjønn

Høyt sykefravær blant kvinner er en større trussel mot likestillingen enn graviditet og mammapermisjon.

 Nå har debatten om kvinner og sykefravær rast i flere uker. Debatten er forutsigbar. Det blir fort personlig og vanskelig å debattere, og også forskerne er uenige. Når alle andre forklaringer er lagt på bordet, gjenstår et tabu: kvinners holdninger til sykefravær. Kvinner bør ta det alvorlig. Dersom det fester seg en forestilling om at kvinner er mye sykmeldt, vil det kunne straffe seg i yrkeslivet ? med dårligere karriereutvikling og lavere lønn.

Mange forskningsprosjekter forsøker å forklare årsaker til sykefravær og hvordan det har utviklet seg. I denne forskningen tilbakevises flere årsaker som ofte er nevnt i debattene, blant annet at kvinner i helse- og omsorgsyrker har så tung arbeidsbelastning at de oftere blir syke. Kvinner i alle yrkesgrupper og posisjoner er mer sykmeldt enn menn.

Etter Debatten på NRK, har ulike forskere meldt seg på i media. Her oppsummerer deltaker i Debatten og sykefraværsforsker Arnstein Mykletun hvordan han opplever at debatten har vært.

Ikke kvinnenes ansvar?
Solveig Osborg Ose hevder at kjønnsforskjellene i sykefraværet er naturlig, gitt biologiske, kulturelle og arbeidsmarkedsforskjeller mellom menn og kvinner. Hun skriver i DN 21.10 at: "De siste ukene har vi vært vitne til en innholdsløs og lite fruktbar debatt om kvinners holdninger, rollepress, flinke piker, forfengelighet og svekket arbeidsmoral." Hun mener at vi skal slutte å plage kvinner, fordi hun mener tallene viser at det ikke har skjedd noen dramatiske endringer i statistikkene.

Ebba Wergeland mener til og med at sykefraværet helst burde vært høyere, og det er i alle fall ikke kvinnenes skyld at de er syke. Hun mener hovedforklaringen skyldes det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og at kvinner arbeider i lavt betalte, tungt belastende yrker.

Gjennomgangstonen fra disse forskerne og mange av debattantene som har skrevet innlegg i media og deltatt på sosiale medier er at dette ikke er kvinnenes skyld - at det ikke er kvinnenes ansvar at de har høyt sykefravær.

Lege Anders Danielsen Lie skriver i et innlegg i Aftenposten om fastlegenes møte med pasienter som vil sykemeldes. Det blir som pasienten vil, av og til begrunnet med at pasienten ønsker en pause. Psykolog Marius Lindseth skriver i Aftenposten 25.10 at det er personlighetsforskjeller mellom menn og kvinner som gjør at kvinner oftere er sykmeldt. Det er sosialt akseptabelt at kvinner skal ta vare på seg selv, på egen og på barnas helse, og dermed oftere kunne sykmelde seg hvis det butter. Begge innleggene peker på holdninger til sykdom og sykmelding. Hvorfor holdningene er i endring, og hvordan de eventuelt henger sammen med sykefravær er interessant å få vite mer om.

Uforutsigbart fravær

Men sykefravær er kostbart, og når kvinner er borte, må andre ta merbelastningen på jobb. Derfor er det ikke greit at sykefraværet for kvinner øker. Det burde oppta kvinner at sykefraværet stiger. Arbeidsgivere aksepterer sykefravær, men om det står mellom en mann og en kvinne, vil høyt sykefravær blant kvinner påvirke ansettelsesbeslutningen. Sykefravær er dessuten mye mer uforutsigbart enn foreldrepermisjon. Derfor bidrar høyt sykefravær blant kvinner til mindre likestilling.

Menns holdninger til omsorgsarbeid påvirker vi politisk gjennom fedrekvoten. Målet er mer likestilling ved at far skal være mer hjemme og delta i omsorgsoppgaver. Når det gjelder forventninger til menn om å være hjemme med barn, er vi ikke redde for å snakke om gode og dårlige holdninger, heller ikke forske på om menns holdninger endrer seg slik man ønsker. 

Det er ikke tilfelle med kvinner og holdninger til sykefravær. Det er ikke uten grunn at Ose, Wergeland og alle innleggene som går til angrep på dem som hevder holdninger har noe med saken å gjøre får mange «likes» i sosiale medier.

Jeg håper at forskere våger å stille de riktige spørsmålene og gjennomføre forskning som bringer oss videre i å forstå hvorfor kvinners sykefravær er høyere enn menns. Når det er på plass, kan vi diskutere hva vi kan gjøre. Fortsetter vi å la det ligge, vil menn ha sterkere kort i arbeidslivet.

 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 31.10.2014 

 

 

 

 

Oslo Freedom Forum - å nedkjempe diktaturer

Da er det sjette Oslo Freedom Forum (OFF) i gang. Totalt har 189 mennesker fra 81 land vært i Oslo for å snakke om menneskerettigheter i løpet av disse årene. De er fordelt relativt jevnt på alle verdensdeler. 44 av dem har vært fengslet av politiske grunner, de har til sammen 211 år i fengsel, 39 er for tiden i eksil.

I åpningstalen får vi høre den første personlige historien: Thor Halvorssens onkel ble drept i forrige uke og begraves samtidig med OFF. Å kjempe for menneskerettigheter er ofte med livet som innsats.

Det er sterkt å høre innleggene på OFF. Men det hjelper å snakke, å bruke humor, satire, film, youtube og sosiale medier. 30 diktaturer har vært blottstilt, 325 bøker har blitt skrevet og 30 filmer om ulike deltakere er laget. 16 av OFFs innledere har vært på forsiden av TIME. Syv mennesker har fått Nobels fredspris, ti har fått Raftoprisen og syv er nektet av sine myndigheter å delta på OFF.

Du kan følge med disse to dagene online. Da blir du en av over 400 000 som har fulgt OFF-innleggene. Til sammen har 1 387 221 mennesker vært innom OFFs programsider og sett innlegg fra konferansene. Dessuten kan du følge OFF på Twitter, med hashtagen #OsloFF. Da er du blant de 16 904 719 som allerede følger en OFF-deltaker på Twitter.

I år handler OFF om hvordan diktatorer og autoritære regimer kan bekjempes og protesteres mot med ikke-voldelige midler. Pussy Riot sang, Bassem Youssef sendte satireshow på egyptisk tv, og Yulia Marushevska laget video i Ukraina.

Dessuten kommer Mikhail Khodorkovsky, Marina Nemat og Yang Jianli til Civitas frokostmøte i morgen tidlig. Møtet er fullt, men streames online på www.civita.no.

Som det står i velkomstinnlegget i år, som i fjor: OFF will only succeed with your involvement, and please keep the conversation going.

Sykefravær og holdninger

Temaet for gårsdagens Debatten på NRK var sykefravær og kvinner. Debatten har allerede rast i spaltene i flere uker, og i går var flere forskere, kommentatorer og debattanter til stede i studio.

Fire enkle fakta om sykefravær: 

  • Kvinner har mer sykefravær enn menn
  • Kvinners sykefravær øker
  • Norge har verdens høyeste sykefravær og verdens mest generøse sykelønnsordning
  • Norge har en av verdens friskeste befolkninger

Paradokset, at vi har en frisk befolkning men et høyt sykefravær, kan vi løse med å gjøre noe med sykelønnen. Det har kollega Villeman Vinje allerede skrevet mye om i rapporten Den norske syke, og han er ikke alene. Sykelønnsreduksjon ble foreslått allerede i 2000 i en NOU ledet av Matz Sandman.

At kvinner har høyere sykefravær enn menn, er delvis forklart i forskningen, men spørsmålet er hva som ligger i restposten - det som ikke kan forklares av forskerne - og spesielt hvorfor kvinners sykefravær øker. 

Forskerne har flere hypoteser og noen årsakssammenhenger. Noen av svarene finnes i denne artikkelen i Aftenposten, der de to forskerne i studio, Arnstein Mykletun og Ebba Wergeland, er intervjuet. I tillegg finnes en stor mengde forskningsrapporter om sykefravær, hvorav man finner mange ved et søk på nettet.

Debattantene i studio hadde også sine forklaringer. Noen er mer skråsikre og krydrer gjerne sine forklaringer med personlige historier. Sist ute er det såkalt "Flink pike"-syndromet, men et enkelt bloggsøk skulle i tillegg gi nok av personlige historier og årsaksforklaringer. 

Dermed ble debatten sauset sammen i en røre av noen som hadde personlige forklaringer og forskere som forsøkte å trekke debatten opp på et nivå der man kunne diskutere det man vet, og det man ikke vet, men bør finne ut av, om sykefravær.

En av de sentrale forskerne i Norge er Arnstein Mykletun. Han var heldigvis med i gårsdagens debatt. Han trakk frem at det ikke er forsket særlig mye på holdninger og har lansert sine foreløpige hypoteser i denne kronikken i Aftenposten

Det kan for eksempel forskes på sammenhengen mellom sykelønnens dekning og holdninger til sykefravær, sammenhengen mellom kollegers sykefravær og eget sykefravær eller sammenhengen mellom å være opptatt av egen helse og sykefravær.

Vær så god, det blir din neste oppgave Mykletun. Men først kan vi gjøre det forskningen sier vi bør gjøre - redusere sykelønnsatsen. 

 

Produktivt statsbudsjett

Det første selvstendige statsbudsjettet til Høyre/FrP-regjeringen er sannsynligvis det viktigste. Det er dette budsjettet som er lengst unna neste valg, og det er da regjeringen har størst mulighet til å angi en retning. Retningen er god. Regjeringen varsler at den er opptatt av produktivitetsforbedringer.

Som jeg har skrevet om i Har vi råd til fremtiden, er det produktiviteten vår som vil avgjøre hvor velstående vi blir, hva vi kan klare å finansiere av offentlig velferd, og hvordan vi best mulig kan omstille økonomien til å bli mer klimavennlig. Regjeringen varsler et kutt på 0,5 prosent i offentlige driftsutgifter, til sammen en innsparing på 1,4 mrd. i 2015. Årets statsbudsjett er på 1161 milliarder kroner. En årlig produktivitetsgevinst på 0,5 prosent gir en innsparing i løpet av 10 år på ca. 15 milliarder kroner. 

Regjeringen har nedsatt en produktivitetskommisjon, men dens anbefalinger vil tidligst kunne sees i neste års statsbudsjett. Foreløpig er kuttforslaget et skritt i riktig retning. Siv Jensen vil snu en utvikling fra en forventning om stadige budsjettøkninger til krav om bedre effektivitet og produktivitet. SSB bruker 0,5 prosent som anslag på årlig produktivitetsforbedring i offentlig sektor i sine makroberegninger. Regjeringen tar dem på ordet og foreslår det samme kuttet i driftsutgifter i år, samtidig som den varsler at det også vil komme tilsvarende kutt i neste års budsjett.

Som Aftenposten viste i går, er dette vanlig i våre naboland, om enn på litt ulike måter. I Sverige må offentlige budsjetter kuttes lik forventet produktivitetsvekst i privat sektor, som vanligvis er mellom én og to prosent. I Danmark spisses kuttene noe mer, noen deler skjermes, mens de som må kutte, må kutte to prosent. Finnene krever en produktivitetsplan fra departementene hvert år med forslag til produktivitetsforbedringer.

Produktivitetsforbedringer i privat sektor skjer som følge av konkurranse og innovasjon. I offentlig sektor, hvor mange av tjenestene er arbeidsintensive, har det så langt vist seg vanskeligere å bedre produktiviteten. Produktivitetsveksten er heller ikke jevn, men varierer fra sektor til sektor. Særlig er produktivitetsutviklingen i offentlig sektor viktig, fordi produktivitetsforbedringer direkte bedrer velferdsstatens bærekraft. Samtidig er også produktivitetsforbedringer her de som er vanskeligst å få til, både fordi sektoren er arbeidsintensiv og fordi forbedringer er vanskelige å måle.

Produktivitetsforbedringer handler ikke først og fremst om kutt i ressurser eller arbeidskraft, men om å arbeide mer effektivt og sørge for at det sløses mindre. En holdning om at det ikke går an å få til store produktivitetsforbedringer i offentlig sektor, er det viktig å komme bort fra. Det er nettopp her den store utfordringen ligger fremover. Privat produktivitet er noe privat sektor kontinuerlig er opptatt av, måler og forbedrer. Klarer de ikke å være produktive, må de legge ned eller omstille seg. I offentlig sektor har man lenge sagt at det er vanskelig å måle produktivitet. Med regjeringens forslag til kutt i driftsutgiftene, blir det nødvendig å snu tankegangen fra ressursinnsats til resultat. Og resultatet kan vi se, dersom vi også får vite hva produktivtetsgevinstene går til. Blir tjenestene bedre? Blir skattene lavere? Får vi økte ressurser på områder vi vil prioritere? 

Statsbudsjettet bør derfor følges opp med en produktivitsforbedringsplan. Neste års budsjett bør vise oss hvordan årets kutt fremkommer og hva som er gjort.

 

 

 

 

Stadig overkvalifiserte innvandrere

Norge sløser med ressurser og går glipp av verdifull kompetanseheving fordi altfor mange høyt utdannede innvandrere ikke får relevant jobb. 

En av SSBs siste publikasjoner handler om overkvalifiserte innvandrere som ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet. Den siste boken jeg leste handlet om noe av det samme: Østeuropeiske flyktninger som ikke fikk relevant arbeid i Vesten etter krigen. 

Det var legen Igor som ikke hadde fått med seg papirene sine fra medisinutdanningen, og som til tross for åpenbart høye kvalifikasjoner som lege, endte som portør på et sykehus. Det samme gjaldt den høyt dekorerte jagerpiloten Leonid som endte som taxisjåfør. Mens Sacha arbeidet ulovlig med noe han kunne svært godt, men ikke kunne si fra om. Deres kvalifikasjoner ble av ulike årsaker ikke anerkjent, men det handlet om formelle kvalifikasjoner som ikke ble godkjent, om språkkunnskaper, som når den ungarske stjerneskuespilleren ikke får roller i fransk film på grunn av uttale, og om sjansene for å få arbeid når man ikke var fransk.

Sløsing med ressurser 

I 2012 var det i Norge 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. Av disse var 28 000 innvandrere. Det er sløsing med ressurser. Om du får relevant arbeid eller ikke, avhenger også av hvor du kommer fra. I snitt er rundt 11 prosent overkvalifiserte i arbeidslivet, men kommer du fra land utenfor EU, Nord-Amerika eller Australia og New Zealand, er det hele 43 prosent som var overkvalifisert. Hvor gammel du er når du kommer til Norge spiller også inn. En ung innvandrer som får mesteparten av utdanningen sin i Norge og behersker norsk, vil naturlig nok også få mer relevant jobb.

Noen av gruppene er fulgt over tid. I de fem årene mellom 2007 og 2012 fikk 42 prosent av de norske som var overkvalifisert i 2007 mer relevant arbeid, mens det fremdeles var 85 prosent i gruppen utenfor EU og Nord-Amerika som fremdeles ikke hadde fått arbeid som var mer relevant. Det er nedslående statistikk.

Kunnskapsnæringene er motoren i norsk økonomi, med 500 000 sysselsatte og høyest verdiskaping etter oljen. Den desidert viktigste råvaren for disse næringene er tilgang til kompetente hoder, uavhengig av hvor de kommer fra. I mai i fjor la Oslo Handelskammer, i samarbeid med Abelia, Forskningsrådet og de fem største Næringsforeningene, frem en rapport om kompetanseinnvandring til Norge. Den viste at Norge mangler en mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Rapporten handlet om hvordan vi tiltrekker oss kompetanse, men også om hvordan vi bedre kan utnytte kompetansen til dem som allerede er her.

Sosial jumping  

I prosessene med godkjenning av kompetanse for leger, er det for eksempel mye å hente for å gjøre det bedre. Ofte er prosessene lange og kravene rigide. I dag venter alt for mange høyt utdannede på godkjenning fordi prosedyrene ikke er fleksible. Blant lærer- eller pedagogikkutdannede er andelen som ikke har relevant jobb dessverre høy blant innvandrere og lav i befolkningen generelt, selv om vi trenger både lærere og pedagoger i skoler og i barnehager. Blant naturfag- og ingeniørutdannede er det heldigvis ikke så stor forskjell mellom innvandrergruppene og befolkningen, og andelene som ikke har relevant arbeid er også lavere. 

God integreringspolitikk og god utnyttelse av innvandreres kompetanse betyr sosial jumping for dem som kommer til Norge.  Det er sosial jumping når en innvandrer gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst, men det avhenger av at vi benytter oss av det innvandreren har i bagasjen. 

 

 Innlegget er publisert på minervanett.no 25.9.2014

Modig av Skogen Lund

 

Mer likestilling er svaret. Men hva er spørsmålet?

Kristin Skogen Lund i NHO kastet i går en brannfakkel inn i likestillingsdebatten. NHO foreslår at foreldrepermisjonen skal reduseres med syv uker. De to milliardene som spares, skal brukes til å bygge ut enda flere barnehageplasser for ettåringer.

Hvem tar seg av barnet? 

Det er visse ting som går igjen i enhver likestillingsdebatt for tiden ? fedrekvote, omsorgsgapet, det vil si tiden fra permisjonen er ferdig til barnet kommer i barnehage, og arbeidslinjens krav til kvinners yrkesdeltakelse. Reduksjon av foreldrepermisjonen har knapt vært tema før i dag. Det er modig av Skogen Lund å foreslå en reduksjon i et velferdsgode, og jeg følger hennes argumentasjon langt på vei, dersom svaret er mer likestilling. Skogen Lund har rett i at lang permisjon bidrar til mindre likestilling. Problemet er at permisjon ikke bare handler om likestilling, men også om hvem som skal ta seg av barnet. 

Reduksjon i foreldrepermisjonen skaper et enda større omsorgsgap. Forslaget innebærer at permisjonen blir 42 uker med full lønn, eller 52 uker med 80 prosents lønn. Flere barnehageplasser for ettåringer vil ikke kunne dekke enhver families behov for barnehageplass den dagen barnet fyller ett år. Løpende barnehageopptak vil være for dyrt, kreve mer arbeidskraft og tvinge frem overkapasitet ved at det til enhver tid må være ledige plasser for enhver som fyller ett år. Reduseres fulltidspermisjonen til 42 uker, vil uansett foreldrene stå der uten barnehageplass ? i beste fall i 10 uker.

Dilemmaet barn og likestilling oppstår når barnet er rundt ett år. Barn under ett år krever at noen er hjemme for å ta hånd om dem, samtidig som det ikke bare bør være mor som er lenge borte fra jobb. Lengre permisjon sikrer omsorgen for barnet, men fører også til lengre fravær fra jobb og derved mindre likestilling, fordi det er mor som oftest er lenge borte. Skogen Lunds utspill kommer ikke til å bli gjennomført, både fordi hun vil fjerne et velferdsgode, og fordi det sannsynligvis vil føre til at flere kvinner jobber deltid, eller tar ulønnet permisjon, fordi barnehageplassen ikke står parat etter 42 uker, og kanskje heller ikke etter 52 uker.

Fedrekvoten 

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling på hjemmebane på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Spørsmålet er hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten, og hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør resultatet være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar. Om dette forslaget fører til at far tar mer av omsorgsarbeidet og lar mor gå tidligere ut i jobb, er jeg ikke sikker på. 

NHOs begrunnelse for reduksjonen i foreldrepermisjonen er nettopp fedrekvoten. De har vært sterke tilhengere av 14 uker til far, og siden det nå er redusert til ti uker, bør permisjonen også tilbake til tidligere lengder. Selv om NHO her følger FrPs logikk da fedrekvoten skulle utvides og partiet stemte nei, har FrPs Solveig Horne skiftet mening i regjering.

Debatten om dilemmaet arbeidslinjen, barneomsorg og likestilling er ikke avgjort med NHOs forslag. Men at Skogen Lund bringer inn et argument om reduksjon av permisjonen, fordi mors lange permisjon gjør at hennes karriereløp bremses, kan kanskje føre til at vi får debatten over på mor for en periode, ikke bare fars kvote og ansvar. I likestillingens navn kan vi nå forvente mange innlegg fra menn, bortsett fra SVs Audun Lysbakken.

Innlegget er publisert på Minervanett.no

Produktivitet avgjør

Jeg er spent på hva Produktivitetskommisjonen kommer frem til. Vil de komme med gode forslag til hvordan offentlig sektor kan bli mer produktiv i fremtiden? Det er en av nøklene til velferdsstatens økonomiske bærekraft. 

Perspektivmeldingen ble lagt frem av den rødgrønne regjeringen i 2013 og peker på de utfordringene velferdsstaten vil få mot 2060, dersom vi fortsetter i samme spor som i dag. Jeg har i pamfletten "Har vi råd til fremtiden?" vist hvilke veivalg vi står overfor for å sikre en bærekraftig velferdsstat i fremtiden. 

Vi får flere eldre og færre yrkesaktive. Det betyr at skatteinntektene reduseres og utgiftene økes. Det er ingen enkelttiltak som løser utfordringene alene. Vi må evne å skape et bærekraftig næringsliv, både økonomisk og klimamessig, samtidig som vi må stimulere til økt arbeidsinnsats. Dessuten vil vi måtte sørge for at offentlig sektor blir mer produktiv. I tillegg må vi på sikt få et skattesystem som bidrar til vekst, samtidig som det bidrar til å skattlegge forurensende produksjon og forbruk.

Det springende punktet for hva vi har råd til, er produktiviteten. Legger vi den historiske produktivitetsveksten fra 1990 og til 2005 til grunn, mer enn tredobler vi produktiviteten frem til 2060. Bruker vi derimot den mer moderate produktivitetsveksten fra 2005 til 2012, blir vi ikke særlig mer produktive frem mot 2060. Veksten flater ut. Perspektivmeldingen har lagt seg mellom disse ytterpunktene. Forutsetningene om produktivitetsutviklingen har svært mye å si for inntektene og for velstandsnivået. Det kan også påvirke hvor mye vi arbeider. Er vi svært produktive på jobb, kan vi arbeide færre timer, men blir vi mindre produktive, kan det bety at vi må jobbe mer for å sikre velferdsordningene.

Produktiviteten vil på sikt avgjøre hvor mye lønn bedriftene kan betale, hvor konkurransedyktige vi er og hvor omfattende offentlig sektor vi har råd til å finansiere. Produktivitetsveksten er heller ikke jevn, men varierer fra sektor til sektor. Særlig er produktivitetsutviklingen i offentlig sektor viktig, fordi produktivitetsforbedringer direkte bedrer velferdsstatens bærekraft. Samtidig er også produktivitetsforbedringer her de som er vanskeligst å få til, både fordi sektoren er arbeidsintensiv og fordi forbedringer er vanskelige å måle. Men det er ikke umulig å bli mer produktive også her. Konkurranse fra private kan skape insentiver, og det kan bidra til å finne nye måter å arbeide på, som også kan komme offentlig sektor til gode. Et godt eksempel det offentlige selv har initiert, er Altinn. Veien å gå er å prøve ut nye måter å arbeide på, nye måter å løse oppgaver på, gjerne i det små først, slik at man kan lære av feil og være klar over hva som kreves av ressurser før større reformer settes i gang. 

Produktivitetsforbedringer bærer ikke fremtidens velferdsstat alene, men bidrar et godt stykke på vei.

Har vi råd til fremtiden?

Partilederdebatten i Arendal i går dreide seg om mange dagsaktuelle spørsmål. I pamfletten Har vi råd til fremtiden? skriver jeg om store spørsmål som politikere og samfunnsengasjerte mennesker bør diskutere. Pamfletten er tilgjengelig her.

Hvert fjerde år kommer regjeringens perspektivmelding. Den bør vi være opptatt av, fordi den presenterer en analyse av hvordan offentlige finanser vil utvikle seg de neste 50 årene. Siste perspektivmelding kom i 2013. Den slo fast at Norge i dag er et godt land å leve i. Vi har høy inntekt og stort sett gode liv. Rikdommen er jevnere fordelt enn i de aller fleste andre land, og vi har omfattende velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Dessuten har vi et effektivt næringsliv, et sterkt demokrati, lite korrupsjon og en velfungerende rettsstat. I tillegg har vi olje og gass, og Statens pensjonsfond utland (SPU), også kalt "Oljefondet". Vi lever lenger, er friskere enn før, og de fleste deltar i arbeidslivet.

Det høres vel og bra ut, men det er skjær i sjøen. Spesielt har det stor betydning at vi i fremtiden blir flere eldre og dermed relativt sett færre yrkesaktive som kan betale skatt. Det betyr at det vil være vanskeligere å finansiere velferdsstaten. Hovedbudskapet i Perspektivmeldingen 2013 er at vi med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats kan komme til å få et underskudd på statsbudsjettet som tilsvarer 6,1 prosent av Fastlands-BNP i 2060, eller rundt 140 mrd. kroner målt i dagens pengeverdi. 

Dessverre er det anslaget altfor lavt, da det bygger på noen urealistiske forutsetninger. Det er blant annet lite realistisk at vi i 2060 skal ha samme standard på offentlige tjenester som vi har i dag. De siste tiårene har vi fått stadig bedre kvalitet på tjenestene som det offentlige leverer, og de politiske partiene lover fortsatt økt kvalitet. Det er antagelig også lite realistisk at vi vil greie å opprettholde arbeidsinnsatsen på dagens nivå. De siste tiårene har vi, i snitt, jobbet stadig mindre. Vi jobber færre timer, tar lengre ferier, og mange jobber deltid. Dessuten bidrar lengre utdanning og tidligere pensjonering til et kortere yrkesliv. 

Dersom vi i stedet legger til grunn at vi hvert år fortsetter trenden med økt kvaliteten på sykehusene og pleie- og omsorgstjenestene, samtidig som nedgangen i arbeidsinnsats fortsetter, vil det forventede årlige underskuddet for velferdsstaten om femti år kunne bli over fire ganger så høyt som det Perspektivmeldingen 2013 har beregnet.

At vi har penger i Oljefondet vil bety stadig mindre for våre muligheter til å betale for velferdsstaten. Fondet er ikke i nærheten av å være stort nok til å dekke utgiftene vi ligger an til å få i fremtiden. Vi kan ikke være sikre på at oljeprisen vil holde seg høy i årene som kommer. I tillegg er olje og gass skadelig for klimaet. På sikt vil derfor fossile energikilder få konkurranse fra mer miljøvennlig energi. En bærekraftig utvikling fremover vil også måtte ta klima- og miljøutfordringene på alvor. 

Også norsk næringsliv er blitt svært avhengig av oljesektoren. Mange av de produktene og tjenestene næringslivet produserer, er knyttet til oljebransjen. Dette gjør oss sårbare. Det er sannsynlig at de som kjøper norsk olje og gass i dag, heller vil kjøpe mer klimavennlig energi i fremtiden, hvis de får muligheten. Derfor trengs det også andre næringer som kan skaffe oss inntekter fremover.

Vi har i tillegg en omfattende velferdsstat. Trygder, pensjoner, helsevesen og skole er avhengige av store skatteinntekter hvert år. Dersom skatteinntektene går ned, eller utgiftene stiger for mye, betyr det at offentlig sektor på sikt ikke har råd til å tilby det vi ønsker at den skal tilby. Det er derfor avgjørende at de offentlige velferdsordningene innrettes slik at de er mest mulig bærekraftige. Om det er mulig, avhenger av hvilke valg vi gjør i dag.

Vi har et handlingsrom på kanskje 10 til 15 år fremover før offentlige budsjetter begynner å gå med underskudd, et underskudd som ligger an til å stige år for år. Utfordringene blir større, dess lenger vi venter. Gode reformer som gjennomføres relativt raskt, er å foretrekke. 

Blant det vi kan påvirke, er arbeidstilbudet viktigst for hvordan offentlige inntekter og kostnader utvikler seg. Det er for de fleste et mål å bevare en velferdsstat med skattefinansiering av viktige tjenester, uten at det betyr at alle tjenester må utføres av det offentlige. Det krever skatteinntekter, som igjen krever at vi arbeider og mottar lønn. Så lenge vi har en velferdsmodell som den norske, vil arbeid ligge til grunn for finansieringen. Det må derfor legges til rette for høy sysselsetting, høy arbeidsinnsats og høy produktivitet. Det må lønne seg å skape og arbeide. Det legger også begrensninger på skattenivået.

Organiseringen av velferdsstaten er også avgjørende. Kvalitetsutviklingen i de offentlige velferdstjenestene betyr mye for bærekraften. Det trengs derfor en diskusjon om hvem som skal kunne motta ulike tjenester, om vi må betale mer skatt, eller om vi må betale mer selv for velferdstjenestene. 

Vi kan gjøre noe med veksten i offentlige utgifter, eksempelvis med pensjonssystemet og pensjonsalderen. Dessuten kan man diskutere hva som skal være eller bør være ambisjonsnivået for en skattefinansiert helse- og omsorgssektor. Prinsipielt kan man også diskutere hva som skal betales over skatteseddelen og hva den enkelte må ta ansvar for å betale selv.

Selv om vi setter inn tiltak som får flere til å arbeide mer enn de ellers ville gjort, er det sannsynlig at vi, alt i alt, vil arbeide mindre i fremtiden. Om vi samtidig klarer å opprettholde dagens offentlige velferdstjenester og goder, avhenger av om vi med kortere arbeidstid er produktive nok og betaler nok skatt. 

Velger vi å arbeide mindre i fremtiden, samtidig som vi klarer å veie opp for kortere arbeidstid ved at vi blir mer produktive, kan det bidra til at vi greier å opprettholde et offentlig velferdstilbud, men det er sannsynligvis ikke nok til å kunne heve kvaliteten vesentlig. Dersom vi ikke får inn nok skatter til å opprettholde et stort offentlig velferdstilbud, vil noen av tjenestene kunne tilbys av privat sektor. Det vil stille krav til offentlig sikkerhetsnett og løsninger for mennesker med lavere inntekter. 

Vi er foreløpig i en heldig situasjon i Norge. Arbeidsledigheten er lav, velferdstilbudene er gode, og statsfinansene er på kort sikt solide. Samtidig står vi overfor en rekke utfordringer for velferdens bærekraft i fremtiden. Håpet er at politikere og andre vil diskutere hvilke veivalg vi har fremover og gjennomføre reformer som vil sørge for at samfunnsutviklingen fremover også vil bli god og bærekraftig. Begynnelsen er å sikre en bred forståelse av at slik velferds-Norge utvikler seg, er det mørke skyer i horisonten. 

Innlegget er publisert på minervanett.no 15.8.2014

 

 

Forbud fungerer ikke

Tigging blir nå forbudt, og sexkjøp og narkotika er allerede forbudt i Norge. Det er enkelt å forstå forbudene. Alle de tre aktivitetene har til felles at de i utgangspunktet er uønsket av de fleste, og at det ofte følger alvorlig kriminalitet med i kjølvannet. Men er det sikkert at forbud virker etter hensikten?

De siste månedene har debatten om tigging tatt seg opp igjen, og før sommeren vedtok Stortinget et forbud mot tigging, dog skal det være opp til hver enkelt kommune om de ønsker å innføre et slikt forbud. Det er særlig romfolk som har fått myndighetene til å gjeninnføre et forbud mot tigging.

Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at et forbud mot tigging ikke fungerer for å bekjempe fattigdom og rusmisbruk i denne bloggen. Her nevnte jeg også to andre forhold hvor forbud ikke fungerer; sexkjøp og narkotika. 

La meg ta sexkjøp først. Sexkjøpsloven var ment å beskytte prostituerte, men kriminaliseringen har ført til en mer utrygg tilværelse for mange. Civita arrangerte for noen måneder siden et frokostmøte om sexkjøpsloven, etter at min tidligere kollega Kristian Tonning Riise hadde skrevet en rapport som anbefalte avkriminalisering av sexkjøp. Frokostmøtet var en tankevekker. Særlig var innlegget til Liv Jessen, mangeårig leder av Pro Sentret, et sterkt forsvar for hvorfor sexkjøpsloven ikke fungerer. Hun argumenterte så godt for sexarbeiderne at flere i salen ble overbevist og endret standpunkt. Liv Jessen var gått fra å se sexarbeiderne som ofre til å se dem som mennesker med behov for rettigheter. Kriminaliseringen gjennom sexkjøpsloven bidrar til det motsatte. De blir en gruppe uten rettigheter, og i stedet for å ha politiet som beskyttere, må de skjule seg og sin virksomhet. 

Sexkjøpsloven hindrer ikke prostitusjon, den hindrer heller ikke menneskehandel og andre alvorlige kriminelle forhold. Som jeg argumenterte for med tiggerforbudet, må de kriminelle forholdene etterforskes og påtales. De er allerede forbudt i norsk lov.

Debatten på frokostmøtet og mange av de ulike undersøkelsene som er referert i Civita-rapporten Trenger vi en ny prostitusjonspolitikk, bidrar til å belyse et vanskelig spørsmål fra vinkler som ikke har forbud som utgangspunkt. Avkriminalisering av sexkjøp vil ikke i seg selv løse kriminelle problemer i kjølvannet av prostitusjon, men det kan bidra til at mange prostituerte får en tryggere og bedre hverdag. 

Mitt andre eksempel var legalisering av narkotika, noe jeg i bloggen beskrev som urealistisk. Forbud mot narkotika skaper kriminalitet i stor skala, og selv med en enorm ressursinnsats over mange år ser det ikke ut til at vi verken i Norge eller i de fleste land i verden som har forbud klarer å bekjempe noe som helst. Det er likevel noen steder i verden hvor debatt om legalisering av narkotika, først og fremst lettere stoffer, er i anmarsj. 

I Portugal har man allerede for over ti år siden avkriminalisert all bruk av narkotiske stoffer, noe som har ført til en dreining fra straff til forebygging og helsehjelp. Det totale forbruket har vært stabilt, men mange flere har fått hjelp og færre unge har begynt med narkotika etter legaliseringen i 2001.

For tre år siden arrangerte Civita et frokostmøte der spørsmålet var ganske likt sexkjøpsmøtet: Har narkotikapolitikken i Norge vært vellykket, eller trenger vi en helt ny politikk? Møtedeltakerne var enige om at kampen mot narkotika ikke hadde fungert, men hva den nye politikken skulle være sprikte fra å beholde lovgivningen, men satse på helsehjelp i fengslene, til å avkriminalisere bruk av narkotika. 

Som de prostituerte, trenger narkotikabrukerne beskyttelse og hjelp. Norske fengsler har mange "narkotikainnsatte", uten at det omsettes og brukes mindre narkotika. Det kan være at vi trenger flere eksempler som Portugal, og at vi må være villige til å prøve ut ny politikk. Bruk av narkotika vil neppe forsvinne, men det er mulig at vold, overdoser og kriminelle handlinger knyttet til narkotika vil reduseres.

Foreløpig er tigging, sexkjøp og narkotika forbudt i Norge. Og det er krevende å skulle argumentere for at noe av dette skulle bli lovlig eller legaliseres. Motkreftene er sterke. Sannsynligvis vil velfungerende eksempler fra land som ikke har forbud være det som på sikt kanskje kan overbevise. At Norge blir et foregangsland har jeg foreløpig liten tro på. 

Innlegget er publisert på verdidebatt.no 8.7.2014

 

 

 

 

 

   

Nei til tiggeforbud

Jeg er mot et tiggerforbud i Norge, selv om det gir oss et tiggeproblem.

Tigging er nedverdigende, og det er gjerne siste utvei, men å be om almisser har folk gjort bestandig, enten om det er av nød eller tvang. Om vi putter noe i koppen er frivillig. Vi kan velge å gi til tiggere, og vi kan velge å la være. Vi kan også skille mellom hvem vi vil gi til og hvem vi ikke vil gi til. 

Tigging er et symptom på andre problemer; fattigdom eller rusavhengighet. Fattigdomstigging har vi sett lite til i Norge i nyere tid, mens rusavhengige har vi etter hvert tolerert som "verdige" tiggere. Det ubehagelige for mange nordmenn er at med romfolket har fattigdommen igjen kommet innpå oss, ved T-banen, ved kjøpesenteret og under broer og i parker. 

Dessverre er tigging en del av en ond sirkel. Det bidrar ikke bedring på sikt, men gjør at man hele tiden befinner seg på eksistensgrensen, uten noen særlige fremtidsutsikter. Det vet den som tigger, og det vet den som velger å gi noe til tiggeren. Er dermed tiggeproblemet uløselig? Dilemmaet er at et forbud ikke avskaffer de egentlige problemene. Snarere kan det vise seg at tiggingen antar mer kriminelle former, som stjeling og innbrudd. Om tiggingen er kamuflert kriminalitet eller menneskehandel, må det etterforskes og tiltales som det, men tiggingen i seg selv bør ikke være ulovlig. 

At tigging er lovlig, løser heller ikke de grunnleggende årsakene, men et samfunn kan ikke bare forby det man ikke liker, uten at vi dermed går på akkord med grunnleggende liberale verdier. Forbud mot sexkjøp har gjort forholdene verre for de prostituerte, noe den nye Unge Høyre-lederen tidligere har skrevet om her. Forbyr vi tigging, kan forholdene, om mulig, bli enda verre for tiggerne, selv om de ikke lenger skulle befinne seg i Oslos gater.

Fattigdoms- og rusproblemer må bekjempes der de er, både innenfor og utenfor Norges grenser, selv om det er et Sisyfosarbeid. Legalisering av narkotika kan høres urealistisk ut, men vil sannsynligvis føre til mindre tigging. Fattigdomsproblemene, som er årsaken til at romfolket reiser mange mil for å tigge, må løses der de kommer fra. Utdanning og arbeid får folk ut av fattigdom. Men vi kan ikke tro at fattigdom og rusmisbruk forsvinner fordi vi forbyr tigging. 

 

"Høyrekreftenes lausbikkjer" - Civita er 10 år!

I dag feirer Civita 10-årsjubileum. Civita ble stiftet i 2004, og da var begrepet tankesmie eller tenketank nærmest helt ukjent i Norge. Det skulle da også gå noen år før Civita og begrepet tankesmie ble kjent i den offentlige debatten. 

Civita har brøytet veien for andre tankesmier. I dag dukker de opp som paddehatter i den norske offentlige debatten, og stadig færre spør nå om hva en tenketank eller tankesmie er. Men likevel er det grunn til å reflektere over tankesmien og dens rolle i offentligheten. At dette kan være så mangt, viser en rask gjennomgang av Civitas ulike merkelapper gjennom de ti årene taneksmien har eksistert.

Merkelappene avhenger litt av om den som kommenterer eller introduserer er for eller mot det Civita står for, eller om det er passende for den rollen Civita skal ha i den debatten det er snakk om. Da jeg spurte på kontoret, kom det raskt en liste med over 50 ulike betegnelser. De som har sympati med det ideologiske grunnsynet, nøyer seg gjerne med å bruke bare Civita, for de andre er det bare fantasien som setter grenser.

Kjært - og ukjært barn...

Her er et lite utvalg, de mest moderate først: Borgerlig, borgerlig liberal, liberale, liberalkonservative eller konservative.

De mer kritiske bruker sterkere lut: Høyrevridde, høyresidas, høyreideologiske, høyrekreftenes, nyliberale, liberalistiske, også sett med tillegget lausbikkjer, mørkeblå, ytterliggående høyrehold, høyreliberalistisk propagandasentral, borgerlig debattsentral eller høyreradikal. 

Så har vi alle henvisningene til penger: Klubb for de søkkrike, Høyre-millionærenes, NHO og Rederiforbundets velfinansierte tankesmie, marknadsliberalarane eller den pengesterke, nyliberale tenketanken.

Den litt søte og ufarlige er det ikke-sosialistiske nettverket eller rett og slett koseliberale. I samme gate har vi den hyggelige, Liberalkameratene, eller den helt urealistiske: Utopienes tankesmie, eller hva med høyresidens glassklokke eller høyrebøygen? Den personlige er selvfølgelig Kristin Clemets tankesmie, eller så hender det at Civita er tankesmien i matbransjen: Dei kvilelause frokostvertane. En klassiker er bankesmien, en tankesmie der det hamres mer enn det tenkes og hvor bruk av fotnoter og tabeller er helt vesentlig.

Til slutt har vi kategorien den spottende: Den mørkeblå tanketomme tenketanken, en celle, en passiv mottaker av direktiver, eller den som sår tvil om alt, den såkalte tankesmien, eller "tankesmien", Civita. Kommentarer i denne kategorien er det færre som tar alvorlig nå enn før.

De mange ulike merkelappene gjennom de siste ti årene vitner om en uklar rolle, men det er blitt tydeligere etter hvert, og i dag brukes gjerne bare Civita, nettopp fordi det forutsettes at rollen er klar og tankesmien er kjent. 

Uavhengigheten settes på prøve

Tankesmier arbeider prepolitisk, er gjerne uavhengig av andre organisasjoner eller partier, men har tydelige verdigrunnlag eller ideologiske grunnlag, noe de mer moderate merkelappene vitner om. Dersom ikke dette er oppfylt, vil ikke tankesmien oppfylle sin rolle. For Civita har uavhengighet av partiene vært viktig. Det var vanskelig da Kristin Clemet ble leder med sin Høyre-ministerbakgrunn, noe som også gjenspeiles i ulike merkelapper.

Likevel mener jeg historien har vist at Civita har evnet å spille en uavhengig rolle i de aller fleste sammenhenger. I nesten hele Civitas eksistens har det vært en rødgrønn regjering. Det er først det siste halvåret at regjeringskontorene rommer partier som står nærmere Civita. Fremover vil Civita måtte tåle granskning av uavhengighet, fordi det ofte vil være lett å være for enig eller ukritisk til den sittende regjeringen. Dersom tankesmien skal bevise sin uavhengighet, er det etter min mening ikke noe annet alternativ enn å holde fast ved det som er utgangspunktet, det ideologiske og verdimessige grunnlaget.

"Gratis" kommentariat?

Tankesmien skal altså manøvrere i rommet mellom operativ politikk, forskning og samfunnsanalyse. Derfor er det en stadig avveining mot å bli for operative, og derved gå i bena på politikerne, eller at man analyserer så mye at man ikke synes i mediebildet i det hele tatt. En refleksjon i DN torsdag 5. juni fra Erling Sivertsen ved Høgskolen i Volda er interessant. Han spør om ikke nedbemanningen i pressen åpner rommet for tankesmienes rolle som "gratis" politiske kommentatorer. Når innleggene kommer fra tankesemiemedarbeidere i stedet for medienes egne kommentatorer, får pressen oppfylt den oppgaven uten å betale. 

Jeg tror ikke det er tankesmienes primære rolle. Snarere tror jeg de bør konsentrere seg om å kommentere basert på egne analyser eller arbeider, ikke ta rollen som en dagsaktuell politisk kommentator. Likevel vitner kommentaren om at tankesmienes rolle i mediene følges og reflekteres over, og det er lett å være enig i at en tankesmie som ikke når ut med ideer og politisk ideologi raskt vil forsvinne.

Hvordan måles prepolitikk?

De politiske tankesmiene har en fordel politikerne ikke har. De kan tillate seg å mene og argumentere for saker som politikerne enten ikke vil, tør eller kan selv. Civita skal ikke sanke stemmer til neste valg. Rollen som utfordrer, i beste fall en som legger premissene for en sak som blir politikk en stund senere, er vel tankesmiens våte drøm. Dersom Civita skulle klare å løfte en debatt, belyse argumentene og senere se politikken gjennomført, vil det være suksesskriterium nummer én. Deri ligger også vanskeligheten, hvordan måler man en tankesmies suksess?

Sannsynligvis er ikke en eksakt måling mulig, men i forbindelse med valget 2013 og Civitas 10-årsjubileum, skrives det om Civita av andre. Hva som skrives kan gi en pekepinn på om Civita har lyktes. Om det er positivt, får vi nøkternt trekke fra litt, er det negativt, vet vi hva vi må jobbe med de neste ti årene.

En tankesmie uten ideer og utfordringer vil uansett ikke ha livets rett i det lange løp.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 12.6.2014

 

 

 

 

Ja til endringer i arbeidsmiljøloven

Nå skjer det noe i Arbeids- og sosialdepartementet. I dag varsler arbeidsminister Robert Eriksson endringer i arbeidsmiljøloven. Det var på tide. Endringene bør ikke komme som noe sjokk på noen. I regjeringserklæringen skrev FrP og Høyre blant annet at de ville: 

- Legge til rette for et åpent arbeidsliv, blant annet gjennom å utvide adgangen til bruk av 
midlertidige ansettelser slik at reglene for privat sektor blir mer like reglene i staten. 

- Myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid, alternative turnusordninger og uttak av overtid. 

- Legge til rette for at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gå gjennom 
alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene. 

I Civita har vi lenge argumentert for flere av endringene som nå foreslås. Oppmykningen av bestemmelsene for midlertidig ansettelser har Morten Kinander begrunnet her. Det viktigste argumentet er at midlertidighet gir flere mennesker en mulighet til en fot innenfor arbeidslivet. Samtidig bør midlertidigheten begrenses i tid, slik det er foreslått. 

Forslaget om at fagforeningene nå mister "vetoretten" er bra. Til nå er tvister mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner om arbeidstidsorganisering lokalt blitt avgjort av sentrale fagforeninger med innstillingsrett. Det er mye bedre at en nøytral instans, som Arbeidstilsynet, avgjør tvister, enn at en av partene kan overstyre den andre ved uenighet. Glenn Nerdal har skrevet mer om det her.

Gjennomsnittsberegning av tid i turnus er også en viktig endring. AML brytes over en lav sko i helsevesenet på grunn av vanskeligheter i turnusarbeidet. I dette notatet om omsorg og deltid har jeg skrevet om de ulike utfordringene i helse, og mer spesifikt er nødvendige lovendringer for arbeidstidsorganisering i helse og omsorg omtalt her. At regjeringen i tillegg har varslet at de vil nedsette et arbeidstidsutvalg for å se nærmere på arbeidsorganiseringen fremover er bra.

Endringer for vikarbransjen har jeg skrevet om her. Jeg pekte på hva som ville kunne skje etter 1.1.2013, nemlig at de seriøse vikarbyråene med fast ansettelse og tarifflønn i byråene ble for dyre. Det har delvis skjedd. I stedet for få mer ryddige forhold, er man i ferd med å få en lite regulert underentreprenørbransje i stedet. Arbeidsministerens forslag om unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale er derfor også med på å sikre at seriøse vikarbyråer har livets rett.

Til sist er forslaget om aldersgrenser i AML og de ulike forslagene til justeringer også bra. Med lengre levealder og flere eldre, samtidig som vi vil kunne få store finansieringsutfordringer for velferdsstaten fremover, er det et viktig tiltak for å sørge for at vi i snitt står i jobb noen år ekstra. 

Forslaget skal nå ut på høring, og reaksjonene vil mest sannsynlig følge de vanlige skillelinjene i arbeidslivet og i politikken. Det er å håpe at det blir flertall i stortinget og at lovendringene kan iverksettes i god til før neste stortingsvalg.

 

 

 

 

Hvor er alle som bryr seg?

I morgen skal jeg lede et frokostmøte i Civita om menneskerettighetssituasjonen i Tibet. Statsministeren i den tibetanske eksilregjeringen skal innlede. Han er Tibets politiske leder. Dalai Lama er den religiøse og åndelige lederen.

I 2013 var eksilminister Lobsang Sangay på Oslo Freedom Forum og snakket om situasjonen i Tibet. Han har svært god oversikt over den politiske og humanitære situasjonen i sitt hjemland. Det burde interessere nordmenn som i den siste måneden har skrevet side opp og side ned om Dalai Lama og menneskerettigheter. 

Nå har alle som er opptatt av menneskerettigheter i Tibet, en mulighet til å høre Tibets politiske leder og stille ham spørsmål direkte. Derfor er underlig at det fortsatt er ledige plasser på morgendagens Civitafrokost. Men det er kanskje sånn vi er, mer opptatt av symbolpolitikk enn av realitetene? Vi kan kritisere regjeringen for ikke å møte Dalai Lama, slå oss på brystet og si at vi er opptatt av menneskerettigheter og av Tibet, men møte opp når den politiske lederen av Tibet kommer til Oslo, det blir for krevende?

Lobsang Sangay er uansett hjertelig velkommen i morgen. Jeg er sikker på at tilhørerne får høre en engasjert og dyktig politiker, og at debatten om menneskerettigheter i Tibet vil bli god.

 

 

Myter og fakta om europeisk arbeidsmigrasjon

Er det sant at arbeidsinnvandrere reiser til land med gode velferdsordninger, og er det slik at tilbøyeligheten til å reise ut er høyere i noen land enn i andre? 

Eurobarometeret, en meningsmåling blant innbyggere i alle de 27 EU-landene, korrigerer den første og modifiserer den andre myten. Velferdsordninger kommer langt ned på listen når EU-borgerne skal svare på hva som er årsaken til at de reiser ut. Dessuten er de fleste EU-borgere relativt forsiktige når det gjelder å ville forlate eget hjemland, selv om lønnsforskjellene mellom landene er store og foreløpig har vært en viktig årsak til migrasjon. 

Arbeidsminister Robert Eriksson vil se på hvordan vi kan begrense misbruk av trygdeordninger i utlandet. Vi kan få inntrykk av at dette er et stort problem og at arbeidsinnvandrere kommer til Norge for å nyte godt av våre velferdsordninger og misbruke dem om anledningen byr seg. Eurobarometeret viser imidlertid at det er grekerne som er klart mest opptatt av velferdsgoder, ikke de polakker eller rumenere som det har kommet mange av til Norge. Hele 40 prosent av grekerne svarer at velferdsgoder er viktig. Men generelt viser Eurobarometeret at velferdsordninger kommer langt ned på listen over årsaker til å søke arbeid i andre EU-land.

Vi har foreløpig ikke mange grekere i Norge, men vi har polakker. Blant polakkene er det 14 prosent som svarer at velferdsgoder i landet de drar til er viktig, noe som er fire prosent over EU-snittet. Rumenere og bulgarere ligger på nivå med polakkene. Det samme gjør for eksempel Italia, Bulgaria, Latvia og Ungarn. Land som Portugal, Litauen, Slovenia og Slovakia ligger på mellom 20 og 27 prosent, men ikke i noen av disse landene er velferdsgoder blant de tre viktigste årsakene til å migrere, bortsett fra Litauen.

I en uttalelse til UgebrevetA4 i Danmark, sier professor Dorte Sindbjerg Martinsen ved Københavns universitet: "En stor del af østeuropæerne har taget arbejde i Storbritannien, hvor det sociale sikkerhedsnet er betydeligt dårligere end i Danmark og de andre nordiske lande. Så en hypotese, om at man først og fremmest rejser efter velfærdsgoder, holder ikke." Norge har også mottatt mange arbeidsinnvandrere, særlig fra Polen og Litauen. Det primære motivet for østeuropeere for å komme til Norge er arbeid og det å tjene penger, derav også betegnelsen arbeidsinnvandring. Med arbeid følger et ønske om å bedre sine levekår og fremtidsutsikter. I tillegg er geografisk nærhet og gode, billige kommunikasjonsmuligheter viktige grunner til at korttidsmigrasjon og pendling er mulig. 

Vandring innad i Europa vil være enklere enn vandring over større avstander, geografisk og kulturelt. Nettverk i mottakerlandet er også en viktig faktor. Mange får informasjon om Norge gjennom slekt og venner som allerede er eller har vært i Norge. En arbeidssøker som kjenner noen som allerede er bosatt, får lettere informasjon om arbeids- og boforhold. Får man først en gruppe arbeidsinnvandrere til et land, og det fungerer, er sjansen større for at flere vil komme fra samme opprinnelsesland.



Østeuropeere som kommer til Norge har kunnet opptil femdoble lønnen. Bedre lønn i det landet de drar til er den viktigste årsaken til å utvandre i alle EU-landene. Arbeidsledighet i hjemlandet regnes som like viktig som karrieremuligheter i andre land. 

Polakkene reiser først og fremst til land der de har nettverk, og mange av dem returnerer etter en stund til Polen eller drar videre til et annet land. Arbeidsinnvandring er dynamisk. Visedirektør for Senter for Migrasjonsforskning Joanna Nestorowicz ved Universitetet i Warszawa påpeker at mange av de polakkene som ønsket å reiser ut for arbeid etter 2004, allerede har reist, vært ute og kommet hjem igjen. Hun mener det ikke er samme potensial for utvandring fra Polen i dag som i 2004. Hun tror at polakker vil fremdeles reise ut for å tjene penger, men når lønnsforskjellen minsker, vil de i større grad bli værende i Polen. 

Det er sannsynlig at polakkene vil komme til Norge så lenge lønnsforskjellene er store og etterspørselen etter arbeidskraft er stor. Men det er også sannsynlig at vi har vært vitne til en engangshendelse med så stor migrasjon fra Polen som følge av gode jobb- og lønnsmuligheter etter EU-utvidelsen. I dag har vi nesten 160 000 bosatte innvandrere fra EU-Øst i Norge, mens foreløpige oversikter fra blant annet Frischsenteret viser at mange kommer for å arbeide, men reiser ut igjen etter noen år. 

Det er arbeidsmuligheter og lønn som trekker, ikke velferdsordninger. De langt fleste ønsker å bo å arbeide i eget land, kanskje med en arbeidsperiode i et annet EU-land i løpet av yrkeslivet. Det er sannsynlig at EU-landene vil ligne mer på hverandre når lønns- og velferdsnivåene i landene blir likere.

 

 

 

 

 

 

 

Fødselsmønstre i utvikling

Innvandrerkvinner føder stadig færre barn og nærmer seg fruktbarhetsnivået til etnisk norske kvinner. 

Det er interessante endringer på gang i det norske fødselsmønsteret. Demografisk utvikling er gjerne en interesse for tålmodige sjeler, men med innvandring fra EØS og flere andregenerasjonsinnvandrere, har det blitt mer fart i sakene. Antall innvandrere som bor i Norge har mer enn doblet seg de siste ti årene. SSB utga for noen måneder siden en oppdatert oversikt over demografisk utvikling, og her er det flere interessante funn.

Innvandrerkvinner bidrar fremdeles mye til fruktbarheten i Norge, men det er ikke først og fremst fordi de får litt flere barn i snitt. Årsaken er at innvandringen har vært høy og at mange av innvandrerne er i 20- og 30-årene da det er vanlig å få barn. Av de rundt 60 000 barna som fødes i Norge hvert år, er 15 000 født av innvandrere, men det er ikke lenger innvandrerkvinner fra Midtøsten (Iran, Irak, Tyrkia og inkl. Pakistan) som bidrar mest. I 2012 var det flere nyfødte barn med mor fra Øst-Europa enn fra Midtøsten. I snitt fikk innvandrerkvinner 2,1 barn i 2012, mens nordmenn i snitt ligger på 1,8. I 2000 fikk innvandrerkvinner i Norge i snitt 2,6 barn.

I tillegg påvirkes demografien av fruktbarheten til ulike grupper kvinner. Innvandrerkvinner som kommer fra Asia, som gjerne forbindes med høy fruktbarhet, har hatt en dramatisk nedgang i fruktbarheten på nesten ett barn per kvinne. Selv om de fremdeles ligger over norske kvinner, ville en slik nedgang for norske kvinner betydd at vi fikk under ett barn hver i snitt. Kvinner fra land som Tyrkia, Irak, Pakistan og Iran har hatt en nedgang i fødselsratene fra 3,4 (1999) til 2,5 (2012), og tilsvarende har kvinner fra Øst-Asia hatt en nedgang fra 2,5 (2000) til 1,6 (2012).

Fruktbarhet og botid

Innvandrerkvinner får altså færre barn enn tidligere. Døtrene deres får enda færre, flere landgrupper ligger til og med lavere enn norske kvinner. Fruktbarheten synker dess lenger innvandrerkvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika har bodd Norge. Det skyldes flere forhold. For det første påvirkes naturlig nok innvandrerkvinnene av fødselsmønstret i landet de flytter til. Dess lenger de har bodd i Norge, dess mer ligner fødselsmønstret norske kvinner. 

Men: For det andre påvirkes også fødselsmønstret av hva som skjer i det opprinnelige hjemlandet, og i mange opprinnelsesland for norske innvandrere har det skjedd mye de siste tiårene. I store deler av verden har fruktbarheten gått ned, selv om land i Afrika, noen fattige land i Latin-Amerika og land i Midtøsten fremdeles har mye høyere fruktbarhet enn europeiske og øst-asiatiske land. 

Typisk vil innvandrerkvinner ende med et fødselsmønster som ligger et sted mellom der de kom fra og dit de flytter, men trenden på sikt er likevel at innvandrerkvinner og deres døtre nærmer seg mer og mer det landet de flytter til. Ti år etter innvandringen har mange europeiske innvandrerkvinner omtrent samme fruktbarhetsnivå som kvinner i landet de nå bor i.

Migrasjonsutvikling

Det som blir spennende fremover er å følge fødselsmønstrene til døtre av innvandrere. Så langt viser det lille, men voksende, grunnlaget man har, at de nærmer seg norske kvinners fruktbarhetsnivå etter bare en generasjon. Utviklingen for østeuropeiske kvinner blir også viktig. Polen er i dag det landet med flest innvandrere til Norge, deretter følger Litauen og Sverige. 

Østeuropeiske kvinner har tradisjonelt hatt en lav fruktbarhet. I Polen og Litauen har den lenge vært på mellom 1,2 og 1,6 barn per kvinne. Men østeuropeiske kvinner som kommer til Norge har fått flere barn. Deres snitt ligger på 2 barn per kvinne.

Dessuten er det interessant å følge migrasjonsutviklingen. Hvor mange innvandrere blir boende i Norge livet ut? Tall fra SSB viser at det er flest innvandrere som vandrer ut igjen. I 2011 stod innvandrere for 70 prosent av utvandringen. Ser man på lengre tidsperioder, som kan være lurt når det gjelder demografi, viser tallene at over halvparten av innvandrerne som kom til Norge mellom 1971 og 2001, ikke lenger bor i Norge. 

Bryter man ned tallene, er det migrasjonsforskjeller mellom land og innvandringsårsaker. Arbeidsinnvandrere og borgere fra vestlige land har høyere migrasjonstilbøyelighet enn andre innvandrergrupper, og arbeid er den klart viktigste årsaken til innvandringen etter 2004, etterfulgt av familiegjenforening. Likevel, botid avgjør hvor bofaste innvandrerne blir. Etter ti år blir de fleste innvandrerne boende i Norge, og da har de, som fødselsmønstrene viser, i stor grad tilpasset seg det norske fødselsmønstret. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 4.5.2014

 

 

 

 

 

 

Dagen derpå

Så er 1. mai over. Kamptalene er holdt, flagget er heist og firt. Selv om Minerva helt rettmessig og selvfølgelig gratulerte med dagen på lederplass i går, er det likevel et tankekors at gratulasjonene aldri kommer andre veien.

LO-lederen ga ikke ved dørene på Youngstorget i går. Nå hører 1. maitaler til kamptalesjangeren, der patos og store ord er viktige ingredienser, men retorikken tilsier at det norske trepartssamarbeidet kun har en part, arbeiderbevegelsen. Bildet utenfor Youngstorget er heldigvis mer nyansert. Om Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om "patent" på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søknaden godkjent, uttalte professor i sammenlignende politikk, Stein Kuhnle, da Civita lanserte boken Den norske velferden. Det er poenget, selv om det er fraværende i 1. maitalene.

Litt historie kan klargjøre. Rundt forrige århundreskifte var både LO og forløperen til dagens NHO etablert. Arbeidsmarkedslover kom på løpende bånd, og mange åpenbare konflikter mellom arbeid og kapital fikk sine norske løsninger og institusjonelle rammeverk i perioden flere historikere har kalt venstrestaten, fra 1900 til Hovedavtalen i 1935. Lov om 8-timersdagen kom i 1919, etter en lang kamp der arbeiderbevegelsen skal ha sin del av æren. Det var Venstremannen Paal Berg som hadde idéen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Enkelte historikere legger størst vekt på at arbeiderbevegelsen nå vant frem. Andre påpeker at det i vel så stor grad var  arbeiderbevegelsen som modererte seg, ble samarbeidsvillig og innså betydningen av felles mål og omforente løsninger. Arbeidsgiverne var også tjent med Hovedavtalen. De beholdt styringsretten, men fikk ordnede forhold for organisering av forhandlinger, tariffavtaler og arbeidsvilkår. Avtalen ble et sterkt verktøy for koordinering og forhandling, men også for samarbeid og respekt.  

1. mai er en viktig merkedag, selv om 70 prosent av den norske befolkningen ifølge TSN-gallup fra TV2 ser på dagen som en vanlig fridag. Om oppslutningen rundt 1. mai (og mer generelt oppslutningen om den norske arbeidslivsmodellen og fagorganiseringen) skal øke, er realiteter viktigere enn retorikk. Likevel skaper 1. mairetorikken et bilde som er mer egnet til å skyve folk fra seg enn å samle flere tilhengere. Dagen derpå tilbringes nok med årets lønnsoppgjør i tankene. Der er forhåpentlig tonen mer konstruktiv. 

 

 

 

Private overtar i Danmark

I Danmark er bruken av private helseforsikringer nå ti ganger høyere enn i Sverige og i Norge. Forsikringer er det som bidrar mest til finansieringen av private sykehus.  2,9 millioner dansker har private helseforsikringer (både behandlings- og brukerbetalingsforsikringer). Det betyr at mer enn halvparten av den danske befolkningen har tegnet forsikring for helse.

Danskene har hittil hatt skattefritaksmuligheter, men selv etter 2012, da det ble avskaffet, har danskenes vilje til å tegne helseforsikringer ikke avtatt. Det har sine fordeler: Ved bruk av private behandlere avlaster man offentlige budsjetter og kapasitet, og behandlingene skjer raskere, noe som gir kortere sykdomsforløp og raskere retur til arbeid og dermed lavere utgifter til sykepenger og mindre avbrekk for arbeidsgiver. Danske arbeidstakere med helseforsikring er tre til 15 uker raskere tilbake i jobb, dersom de har lidelser i kne, ben, skuldre og rygg, ifølge en beregning fra Forsikring & Pension.

Den danske tankesmien Cepos har sett på hvor danskene får behandling. De finner at danskene i stadig større grad velger private behandlingstilbud som supplement til det offentlige. Nesten 60 prosent av behandlingsforsikringene går til å dekke operasjoner, mens 20-25 prosent brukes til fysioterapi og kiropraktor, og mellom 10 og 15 prosent brukes til psykolog og psykiater.

Den danske etterspørselen etter helsetjenester er stor og vil øke. Danskene har latt private krefter slippe til for å dekke etterspørselen. For første gang viser tall fra Danske Regioner og Forsikringer og Pension at danske private sykehus tjener flere penger ved å operere forsikringspasienter enn ved å behandle offentlige pasienter. Historisk har den største andelen av sykehusenes inntekter kommet fra offentlige bidrag, men i 2012 var bidraget for første gang større fra forsikringsselskapene. 

Det er et paradoks at stadig flere dansker er villige til å forsikre seg og benytte private helsetjenester, når danskenes velferdsmodell ligner på den norske med en stor offentlig sektor. Nordmenn har, om mulig, større betalingsvilje enn danskene, og spørsmålet er om vi vil se samme utviklingen i Norge. 

Det er hevet over en hver tvil at etterspørsel etter helsetjenester vil øke også i Norge. Det er også sannsynlig at et offentlig system ikke vil makte å behandle alle og at køer dermed vil vedvare. Den åpenbare løsningen må være å slippe private tilbyder til i større grad enn i dag, gjerne kombinert med forsikringsløsninger.

Så kan det diskuteres hva dette vil gjøre med tilliten til det offentlige helsevesenet og hvordan det vil påvirke omfordeling og skatteviljen. Men med høy betalingsvilje og stor etterspørsel kan det være bedre å tilrettelegge for styrt delprivatisering av de områdene som gir de største gevinstene i form av raskere behandlinger, i stedet for å la privatiseringen skje på siden av det offentlig systemet og derved undergrave tilliten.

 

Grafene vi ikke vil se

Forrige ukes Brennpunkt inneholdt et stort kinderegg for den norske befolkningen: I fremtiden kan vi ha sekstimersdag og samme velferd som i dag, ved at vi betaler bare litt mer skatt. Grunnlaget var SSB-forskere Erling Holmøy og Birger Strøms fremskrivninger av skatteinntekter og arbeidsinnsats. Alt så vel og bra ut, bortsett fra forutsetningen om lik kvalitet i velferdsstaten i 2060 som i dag. Det har jeg kommentert her. Dessuten har jeg sammen med kollega Villeman Vinje kommentert skatteforutsetningene her

Det Brennpunktredaksjonen ikke hadde sett før programmet ble sendt, var den samme Holmøy i SSB sin analyse av arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgssektoren. Den kan leses her

Samme hvordan vi vrir og vender på det: Med eldre befolkning, økt velstand og mer fritid, vil vi etterspørre helse- og omsorgstjenester, og især pleie og omsorg. 

Samlet sysselsetting i helse og omsorg utgjør 11 prosent av alle sysselsatte i Norge dag. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe i denne sektoren i fremtiden. Som SSB skriver: "Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helse- tjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag."

Så kan vi diskutere følgende: Vil vi ha mer kvalitet i helse- og omsorgstjenestene fremover? Tror vi at familieomsorg vil bli viktigere fremover? Tror vi at arbeidskraftsbehovet som er beskrevet i SSB-rapporten er realistisk å dekke?

Litt malurt i begeret må dessverre til. Brennpunkts kinderegg er for godt til å være sant. Bedre helse vil ikke nødvendigvis dempe helseetterspørselen. Mer fritid vil heller ikke dempe etterspørselen etter særlig alle tjenester som faller inn under pleie og omsorg. Selv om økningen i privat forbruk ikke skulle bli så stor som Perspektivmeldingen og SSB har lagt til grunn, vil stor forskjell i kvalitet mellom offentlig helse- og omsorg svekke tilliten til offentlig finansiert velferd, og dermed viljen til å betale skatt.

At vi i fremtiden vil utføre flere pleie- og omsorgsoppgaver hjemme, altså gjennom familieomsorg, er også en forutsetning vi kan diskutere. SSB tror ikke at det nødvendigvis vil skje, særlig fordi vi har så høy sysselsetting både blant kvinner og menn. Det blir sannsynligvis ingen storstilt vandring tilbake til hjemmet for å pleie gamle foreldre.

Til sist er det ikke snakk om noen 6-timersdag for ansatte i helse og omsorg. Her er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser. Færre arbeidstimer innebærer flere skift. Pasientene må ha pleie og omsorg 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med SSBs fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse og omsorg i fremtiden, sprenger flere skift i helse og omsorg grafen. 

 

Ikke Brennaktuelt å jobbe mindre

Brennpunkt sender i kveld et program med tittelen Kampen om tiden. Her spør de hva som skjer med velferdsstaten om vi velger å jobbe mindre. Det korte svaret er at da får vi mindre velferd.

Dagens velferdsordninger er basert på at vi alle arbeider og betaler skatt. Det er verdien av vår fremtidige arbeidsinnsats som er suverent viktigst for å finansiere den fremtidige velferden. Av ressursene Norge har, utgjør arbeidskraften over 80 prosent, mens Oljefondet kun utgjør fire prosent av verdiene. Endringer i hvordan og hvor mye vi arbeider, vil bety mye for hvordan velferdsordningene finansieres.

I fremtiden har vi behov for at flere arbeider, og at vi arbeider lenger og mer. Derfor er mer fritid eller 6-timers arbeidsdag helt feil vei å gå. Vi må i fremtiden finne løsninger som gjør at flere kan jobbe mer. Frem mot 2040 vil vi få en dobling i antall eldre over 80 år. Det krever at mange jobber i helse og omsorg. I Perspektivmeldingen som ble lagt frem i  2013, sier regjeringen at vi må jobbe 165 timer mer i snitt hvert år for at velferdsordningene våre skal være bærekraftige. Det blir også færre yrkesaktive per pensjonist. I dag er vi rundt 2,5 yrkesaktive bak hver pensjonist. I 2060 vil vi kun være 1,5. 

I helsesektoren vil man mangle 57 000 helsefagarbeiderårsverk og 28 000 sykepleierårsverk i 2035, og da snakker vi om årsverk - ikke hoder. Dersom disse skal jobbe færre timer, trenger vi enda flere hoder. De finnes ikke. Skal vi ha 6-timers vakter på et sykehjem, må det være fire skift i løpet av ett døgn, og ikke tre som i dag. Det sier seg selv at det er helt urealistisk. Kvinner jobber i snitt 30,8 timer i uken, og mange har dermed i realiteten allerede innført 6- timers dagen. To tredjedeler av de som jobber deltid vil gjerne jobbe mer om de får en arbeidstidsordning tilpasset livssituasjonen. Det er et lyspunkt.

Det er sannsynlig at vi har tatt ut mesteparten av potensialet for å få flere kvinner inn i arbeidslivet. Perspektivmeldingen peker på at kvinner med barn mellom tre og seks år i dag har en sysselsettingsandel på 85 prosent, noe som er svært høyt. I takt med at yngre generasjoner med høyere sysselsettingsgrad kommer inn i arbeidslivet (økt vilje til å arbeide og høyere utdanningsnivå trekker opp jobbtilbøyeligheten), samtidig som eldre generasjoner med lavere sysselsettingsgrad går ut av arbeidslivet, vil sysselsettingsandelen kunne øke noe, men ikke mye.  

Yrkesdeltakelsen i Norge er høy i internasjonal sammenheng, og vi har lavere arbeidsledighet enn de fleste andre land. Det er særlig sysselsettingen blant kvinner og blant de eldste i arbeidsstyrken som bidrar til at Norge ligger høyt i en slik sammenlikning. Samtidig arbeider hver norske sysselsatt færre timer enn arbeiderne i de fleste andre OECD-land. Normalarbeidstiden for heltidsansatte er lavere enn gjennomsnittet i OECD, og vi har mer fravær knyttet til bl.a. permisjoner (når vi får barn) og sykefravær enn mange andre land.

Arbeidsinnsatsen kan økes på to måter: Enten at de som allerede er sysselsatt jobber mer, eller at flere blir sysselsatt. Et fulltidsårsverk i Norge er i dag 1625 timer (2011), mens gjennomsnittlig arbeidstid er 1430 timer. Skal vi holde oss innenfor handlingsregelen også i 2060, må gjennomsnittlig arbeidstid øke til 1595 timer. Skulle vi klare å ha like høy sysselsettingsgrad som Island, ville vi fått balanse i budsjettene i 2060 med de forutsetningene som ligger til grunn for referansebanen i Perspektivmeldingen. Det betyr at vi i 2060 må få sysselsettingsgraden opp fra 71,5 prosent til 75,5 prosent (15?74 år). I dag er forskjellene mellom islandsk sysselsetting og norsk sysselsetting høyest blant de yngste og de eldste aldersgruppene. Vi kan også se til Sverige. Skulle vi oppnå lik gjennomsnittlig arbeidstid som Sverige, 1650 timer, vil vi kunne beholde dagens sysselsettingsnivå (som er likt Sveriges).

Det er altså ikke brennaktuelt å redusere arbeidsinnsatsen vår, dersom vi ønsker omfattende offentlige velferdsordninger. 

 

 

 

Ulikhet og vekst

Det er en besnærende tanke at stor grad av likhet og omfordeling også bidrar til økonomisk vekst. Det er som å få i pose og sekk. 

Dessverre er det ikke enkelt å finne sammenhenger mellom graden av ulikhet og økonomisk vekst. Slike sammenhenger er komplekse og innbefatter ofte mange ulike samfunnsforhold og historiske forhold. Civitas fagsjef Marius Doksheim har i vinter pekt på nettopp hvor farlig det er å hoppe rett til forenklede konklusjoner.

Det har også den danske tankesmien Cepos gjort. Sjefsøkonom i Cepos, Mads Lundby Hansen, har sett på IMFs siste publikasjon om temaet og pekt på åpenbare svakheter i analysen som IMF har gjort av hvordan økonomisk vekst og omfordeling fungerer.

IMFs konklusjon er at det er en positiv sammenheng mellom likhet, omfordeling og økonomisk vekst. Cepos-notatet har på sin side pekt på hvorfor sammenhengene ikke er så enkle. 

Kort fortalt har IMFs analyse ikke inkludert land hvor omfordelingen allerede er svært omfattende. Det er land som Tyskland, Frankrike, England, Nederland og Australia. Disse landene har mindre omfordeling enn de skandinaviske landene. Verken Norge, Sverige eller Danmark er inkludert i grafen IMF bruker.



Heldigvis modifiserer IMF sin egen analyse noe og kommenterer at ytterligere omfordeling for utvalgte land ser ut til å ha en direkte negativ effekt når omfordelingen er større enn 13 Ginipoeng (på Giniskalaen). IMF skriver også at historiske analyser viser at når man når et gitt nivå på omfordelingen, vil ytterligere omfordeling skade vekstevnen. Det samme gjelder når nivået for likhet i et samfunn blir ekstremt. Da hindres økonomisk vekst.

Det er vanskelig å være uenig i at stor ulikhet mellom borgere i et land er negativt. Men det er viktig å ikke trekke raske konklusjoner og iverksette politikk som forutsetter at større omfordeling og likhet er ensbetydende med større økonomisk vekst, uten å ta hensyn til hvor på skalaen vi befinner oss. I IMFs diagram er vi ikke en gang med innenfor rammen.

 

 

 

 

08.03.2014

I dag er det 8. mars. Som jeg har sagt tydelig og klart fra på Minervas uhøytidelige enquête i anledning dagen, skal jeg ikke gå i tog. Jeg sier til og med at kanskje 8. mars har utspilt sin rolle slik det nå er lagt opp.

Flere har kommentert at dagen de senere årene har vært en politisk venstresidemarkering, og dagen har også en sosialistisk opprinnelse. Det er mange paroler i årets tog som klart hører hjemme på venstresiden i politikken. At reservasjonsretten (les selvbestemt abort) også får borgerlige feminister til å gå i tog, er ikke vanskelig å forstå. Standpunkt i abortspørsmål, og etiske spørsmål generelt, går gjerne på tvers av partilinjer.

Det er flere ting å kritisere ved 8. mars: det er ikke rom for mangfold av paroler, eller paroler som går på tvers av hovedparolen, og det er lite internasjonal solidaritet. Siden vi i Norge i dag som kvinner har alle muligheter, er det kanskje vanskeligere for oss å skue utover, enn å krangle om bagateller for å bli enda likere. 

Så det som er positivt: Nå er det slått fast at kvinner med og uten barn tjener like mye, og glasstaket er knust. Det er bare biter igjen, ifølge en ny rapport. Vi har verdens beste ordninger for å kunne kombinere arbeid og barnefødsler, krangel om justeringer her fremstår som navlebeskuende for alle utenfor Norges grenser.

Jeg feirer 8. mars hvert år, og i år har jeg 25 årsjubileum. 8. mars 1989 fikk jeg min første jobb, danket ut over 200 søkere. Det var ikke kvotering, for det jobbet allerede en annen kvinne der jeg fikk jobb. Mulighetene og lysten til utdanning og jobb fikk jeg fordi jeg hadde en mor som tok utdanning, var yrkesaktiv og gikk i 8. marstog på 1970-tallet. Hun stemte borgerlig. Mange med henne har lagt grunnlaget for like muligheter for alle i Norge. Utviklingen fra 1970-årene og frem til i dag har vært formidabel.

Kvinner har inntatt alle nivåer i politikken og i organisasjonsliv. Da gjenstår toppledelse i næringslivet og professoratene på universitetene. I utdanningsvalg har vi en vei å gå for å øke kvinneandelen i tekniske utdanninger, mens guttene mangler i helse, omsorg og i barneskolen. Om vi noen gang får jevnet ut det, får tiden vise. Jenter er i alle fall i overvekt i tidligere mannsdominerte utdanninger som juss, medisin og økonomi.

Det er på tide å heve blikket fra kontantstøtten og pappapermen og snakke om likestilling der det virkelig trengs, nemlig i alle land der kvinner nektes utdanning eller blir undertrykket og trakassert.

Det som virkelig betyr noe for kvinners likestilling over hele kloden er utdanning. At kvinner utsettes for vold, trakassering og diskriminering kan bekjempes isolert, men roten ligger i kunnskap, mulighet til å forsørge seg selv og bli selvstendige. Vold og trakassering må bekjempes hele året rundt, utdanning for jenter likeså. Det er saker som alle kan og bør kjempe for. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 8.3.2014 

 

 

 

Stat og moral

Når staten eier selskaper som blir tatt for korrupsjon, er virkningene mindre enn om de var privateid. Om det blir bøter, eier staten selskapet, og pengene går ut og inn, om enn i ulike kasser. Staten er fortsatt eier. Selskapet risikerer dårlig omtale i en periode. Det kan kortvarig gi redusert omsetning for markedsorienterte selskaper. Men uten en engasjert, privat eier som taper på dette, vil normalt de interne reaksjonene overfor involverte ansatte være mer moderate. 

Korrupsjon har med holdninger å gjøre. Derfor blir det ekstra ille når vi nok en gang får en korrupsjonsskandale i en bedrift med stort statlig eierskap som Kongsberg Gruppen. De er ikke de eneste. De siste årene har vi hatt flere korrupsjonssaker i heleide eller deleide statlige bedrifter.

Korrupsjon forekommer både i statseide og i private bedrifter, men har vi grunn til å være mer skuffet når det skjer i statseide bedrifter? Når det offentlige eier, er perspektivet normalt langsiktig. Tålmodige, langsiktige eiere  har tid til å vente, råd til å si nei til raske gevinster. Det gjør at man kan forvente en ekstra høy standard av statseide selskaper.

Når statseide bedrifter blir dømt for korrupsjon, må de betale bøter. Staten som aksjonær blir straffet, men staten som innkrever av bøter tjener penger. Det samme er ikke tilfelle for private bedrifter, der går bøtene ut over aksjonærene.

Problemet oppstår når statseide bedrifter kopierer privateide bedrifters avlønningssystemer, samtidig som staten er en passiv eier. Når eieren ikke sender noen signaler, kan ukultur vokse frem, uten at det reageres fra eierne. At staten som eier sier at den har nulltoleranse for korrupsjon, er ikke verdt mer enn papiret det er skrevet på når det ikke følges opp i praksis.

Vi legger ikke fra oss menneskelige egenskaper når vi er ute i markedet, som konsumenter, bedriftseiere, politikere eller byråkrater. Markedet består av mennesker, med alt det innebærer. Når staten går inn som eier i markedet, gjelder de samme kravene som til private eiere. Markedet er basert på tillit og valgfrihet, men det må være en frihet under ansvar. Uten en noenlunde felles forretningsetikk, pålitelighet og redelighet, vil systemet bryte sammen. Markedet fordrer at vi har med oss visse verdier, og at vi har tillit til den andre. Mer om marked og moral har jeg skrevet om her: Civitapamflett Marked og Moral.

For at markedet skal fungere, trenger vi en stat som lager gode rammebetingelser, en fungerende rettsstat og fravær av korrupsjon. Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens i et demokratisk samfunn bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli oppdaget. Du kan gjøre hva du vil, men du må ta konsekvensene, og du må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom du driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres. 

Det kan høres enkelt ut å si at man i forretningslivet utelukkende skal søke den størst mulige inntjening eller avkastning, og ikke ta hensyn til etikk utover kravene til sannferdighet, lovlydighet, åpenhet og til det å overholde avtaler. Men i en verden der store og raske penger kan skape enorme fristelser, krever det moralsk standhaftighet å holde fast ved ærlighet og sannferdighet, og holde seg klart innenfor lovens bokstav og i tråd med andre aktørers rimelige forventninger. Hva som er lovlig, er ikke alltid moralsk.

Som korrupsjonssakene viser, er det lite som tilsier at moralen er bedre i offentlig sektor eller i politikken enn den er i næringslivet. Vi er alle mennesker. Men næringslivet må, som skaper og forvalter av store verdier, først og fremst stille krav til seg selv. Derfor er også statens rolle som passiv eier av bedrifter i markedet problematisk. 

Alternativet er ikke å bli en aktiv eier. Staten er lovgiver og kontrollmyndighet, nettopp av aktiviteter i markedet. Den eierformen som best kombinerer langsiktighet og lønnsomhet er den aktive private eieren. Korrupsjon i statseide selskaper er enda et argument for at staten ikke bør være næringslivseier, men heller legge til rette for at private eier, driver og videreutvikler norsk næringsliv. 

 

 

 

Fordommer mot lav utdanning

Aftenposten skrev i går om den spanske familien Berzal/Hermosa, som følte seg godt mottatt i Norge. De nøt det nye, norske livet. Berzal hadde fått jobb som ingeniør, mens Hermosa jobbet hardt med å lære seg norsk for å finne jobb innen sitt fagfelt, kommunikasjon. For noen måneder siden kunne Aftenposten skrive om Tomas Norkus fra Litauen, som jobbet på Storo dekkservice. Vinklingen på denne artikkelen var at Tomas måtte gjøre tunge løft og fikk møkk på hendene, i et arbeid få nordmenn var interessert i å gjøre. 

En liknende vinkling var det i Aftenposten-kommentatoren Hilde Haugsgjerds artikkel for noen uker siden. Her skriver hun relativt positivt om arbeidsinnvandring og understreker at vi trenger arbeidskraft i Norge, men artikkelen bar tittelen "Det nye tjenerskapet" og er illustrert med en kvinne som gjør rent i et privat hjem.

De ulike vinklingene er ikke enestående. For noen dager siden var det den ungarske legen Istvan Gál som kunne fortelle at han hadde tidoblet lønnen sin etter at han kom til Norge, lærte seg norsk og fikk jobb som lege. Felles for alle eksemplene er at arbeidsinnvandrerne søker et bedre liv i Norge. De som lykkes, lærer seg norsk, og de får relevant arbeid i forhold til sin utdanning og kompetanse. 

Men stereotypiene melder seg raskt. Vi fremstiller høyt utdannede innvandrere positivt, mens lavt utdannede innvandrere fremstilles som tjenerskap eller noen som får "møkkajobbene" nordmenn ikke vil ha. Om innvandrernes landbakgrunn spiller en rolle, har det sannsynligvis mer med utvalget som kommer til Norge å gjøre, enn med hvor de kommer fra. Satt på spissen har vi foreløpig spanske ingeniører og polske håndverkere, ikke omvendt. I tillegg er det sannsynlig at flere østeuropeere med høyere utdanning ikke har arbeid som tilsvarer utdanning og kvalifikasjoner, noe blant annet Aftenposten skrev om i januar. 

Tall fra SSB viser at innvandrere som kommer til Norge, har et høyere utdanningsnivå enn snittet for nordmenn. I denne rapporten fra 2013 skriver SSB at "innvandrere har en høyere andel med lang utdanning enn befolkningen generelt. Samtidig er innvandrerne den gruppen som har høyest andel med lav utdanning. Lengst utdanning har de innvandrerne som har bodd kort tid i Norge." Tar vi polakker som eksempel, har to av tre polske menn videregående skole som høyest fullførte utdanning, mens det blant polske kvinner er 39 prosent som har videregående utdanning og hele 26 prosent som har universitets- eller høyskoleutdanning som er lenger enn fire år. Ser man på statistikken fra EU-land utenom Norden og Øst-Europa, er utdanningsgraden svært høy, både blant menn og kvinner, og langt høyere enn gjennomsnittet for den norske befolkningen.

Foreløpig er det langt færre søreuropeere enn østeuropeere i Norge. De som kommer fra Sør-Europa, har nesten uten unntak høyere utdanning (se SSB-artikkelen), mens mesteparten av østeuropeerne hittil har hatt videregående skole som høyeste utdanning. Line Eldring fra Fafo sier at det ikke er gjort forskning på om vi nordmenn er mer gjestfrie overfor spanjoler og andre søreuropeere enn folk fra Øst-Europa. Om det skal forskes, er det mer relevant å forske på nordmenns holdninger til innvandrere med ulik utdanning. Dette handler sannsynligvis mer om vår respekt for ulike jobber som krever ulik kompetanse, enn om hvor innvandrerne kommer fra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kompetente kapitalister

Hvordan få investorer til å velge risiko fremfor trygghet? Det var kjernen på dagens frokostmøte hos Civita. Kort fortalt er staten for rik, de private investorene for rasjonelle. Staten sitter på pengesekken, men er ikke kompetente kapitaleiere, slik at de i samme grad kan bidra til bedriftens vekst. De private investorene retter seg etter de insentivene som finnes, og prioriterer bort risikoen ved å investere i nystartede bedrifter, for heller å investere der det er mindre risiko, høy avkastning og best skatteregler. I Norge er det eiendom.

Paneldeltaker og investor Karl-Christian Agerup hadde tre spørsmål på dagens frokost. Det første var: Har vi for lite kapital i Norge? Det enkle svaret er nei, men den har feil eiere, og vi har få insentiver til å investere kapitalen der den virkelig trengs, i fasen før bedriftene går med overskudd. Når bedriftene begynner å tjene penger, er kommet seg over den såkalte "dødens dal", er det ikke mangel på kapital. Da er risikoen mindre, og kapitalen ikke like sårt tiltrengt. 

Det andre spørsmålet var: Bruker staten sitt virkemiddelapparat riktig? Også her var svaret nei. Staten kan i hovedsak bruke skattepolitikken og ulike støtte- og investeringsordninger, men skjevhetene er mange. Hvordan det kan gjøres bedre, kan du lese om i Civita-rapporten Kompetent kapital, eller du kan gå gjennom innspillene til virkemidler fra Truls Berg i  Innovation Forum Norway og styreleder 3in.no. Dessuten kom en av spørsmålsstillerne med et direkte innspill til Scheel-utvalget: Hva med å lage like skatteordninger for egenkapital og fremmedkapital?

Det tredje spørsmålet til Agerup var: Hvordan kan private krefter stimuleres? Svaret er, delvis ved skatteinsentiver, og delvis ved å satse på miljøer som driver forskning og utvikling, koble dem med miljøer som kan kommersialisering og legge til rette for at kompetanse møter kapital.

Siv Jensen har, sammen med Regjeringen og næringsministeren, varslet innsats på flere områder. De har gitt Scheel-utvalget et friere mandat til å se på skattesystemet. Forhåpentlig avskaffer de formuesskatten først som sist, går gjennom selskapsbeskatning og fradragsordninger og avgifter som ikke er innovasjons- og investeringsfremmende. Dessuten skal virkemiddelene for innovasjon og oppstart av bedrifter gjennomgås, "hver stein skal snus". Det resulterer forhåpentligvis i en bedre bruk av offentlige penger og flere virkemidler som faktisk virker for å fremme oppstart og videreutvikling av gründervirksomheter.

Men det aller viktigste politikere, media og andre samfunnsdebattanter kan gjøre, er å begynne å snakke opp privat kapital, gründerånd og det å skape noe. Gårsdagens Aftenposten-artikkel om formuesskatt er bare ett eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Skal vi ha kompetent kapital i Norge, må vi også ønske privat eierskap. Den viktigste forskjellen på Norge og USA er, ifølge paneldeltaker og seriegründer Per-Otto Wold, ikke at vi ikke har gode ideer, ikke at vi ikke har kapital, men at vi i Norge ikke har nok evne, vilje og tro på å lykkes. Vi liker å tro på gründeren, men vi må også like kapitalisten. Da må vi tåle å se at noen private er kapitalister, men samtidig også investorer som kan støtte opp om nye virksomheter og arbeidsplasser.

 

 

 

Føler du deg overvåket?

Våkn opp! Hopp i dusjen, kok kaffevannet og rist toast til frokost. Alt blir registrert. Overvåkning i hjemmet er en smal sak. Vi er alle koblet til internett, og vi har alle strøm i boligene våre. Datalagring, i det godes navn, kan gi uante muligheter for innsyn i din hverdag.

Ideen om toveis kommunikasjon mellom nettselskapet og hver enkelt kunde er en gammel drøm. De første eksperimentene på dette området skjøt fart på 1980-tallet, og tanken den gangen var å bruke selve forsyningsnettet til denne kommunikasjonen. Nå gjør internett og GSM-nettet jobben. Toveiskommunikasjon kan lette hverdagen for strømbrukerne. Skjemaer for måleravlesning blir overflødig, du trenger ikke en gang lese av og sende på SMS. Før ble måleren avlest årlig eller ved eierskifte, og i dag praktiseres selvavlesning. Strømleverandørene på sin side kan lettere dimensjonere kabler og beregne forbruk og kapasitet, når de enklere kan måle faktisk strømbruk og utarbeide mer detaljerte forbruksmønstre og statistikker. Det er bra for miljøet og for energiplanlegging. 

Forbrukerstyring 

Data på overordnet nivå brukes aktivt i nettplanleggingen, men her kan ingen enkeltforbruker identifiseres, og det er den store forskjellen. Ser vi litt lenger frem kan man tenke seg at toveiskommunikasjon også kan brukes til direkte styring av forbrukerens anlegg, og da særlig varmtvannsproduksjon og elektriske oppvarmingssystemer. I fremtiden er det naturlig å tenke seg at forbrukeren ikke nødvendigvis lenger kan rå over disse apparatene helt selv. Tenk deg at vi for klimaets skyld vedtar at du ikke skal ha det varmere i huset enn 20 grader. Det blir enkelt å få til ved en fjernstyring av din termostat. Har du dårlig isolasjon i boligen, kan netteier lett kunne se om du trenger å etterisolere boligen din eller om du bør skifte vinduer.

I tillegg kan hyppige målinger brukes til adferdsbasert forbruksstyring ved at man lar markedet bestemme. Elkraft er dyrere om dagen enn om natten og dyrere i ukedagene enn i helgen. For å gi kunden et incitament til å flytte forbruk til perioder der lasten er lav, må vi ha en prismekanisme som fungerer. Større forbrukere har timesavregning, som betyr at forbrukeren kan betale forskjellig pris for energien fra time til time. Dette er nettopp det man ønsker å oppnå også for den jevne forbruker.

Jeg spurte min bror, som jobber med sterkstrøm, hva man kan lese ut av strømdata. Her er hva han svarte: En måling som viser et helt år vil lett avsløre om forbrukeren har basert seg på elektrisk fyring eller om han bruker olje/ved/fjernvarme (som ofte er samme konsern som nettselskapet) eller andre metoder. Straks dette er etablert kan man gå videre. Alle hjem har en eller flere varmtvannsbeholdere. En standard beholder på 200 liter har et varmeelement på 2000 eller 2500 W. Et stykke ut på natten vil beholderen nå likevekt, og en endring i belastning på 2000 W indikerer at det er beholderen som slår seg av og på. Når førstemann opp går i dusjen klokken syv vil beholderen slå seg på kort tid etter. Dersom dette skjer hver dag klokken syv, vet nettselskapet når man står opp, alle dager i uken. Det neste er hvor lenge den står på etter klokken syv. Dette forteller oss mye om hvor mange mennesker som sannsynligvis bor der. 

Er det noen hjemme?

Jo lengre periode vi måler, dess sikrere kan vi være. Vi vet nå også når det ikke er noen hjemme eller når husstanden tar ferie. Har vi å gjøre med en enmannshusholdning, kan vi lett finne ut når vedkommende har besøk. De fleste husholdningsapparater har sine egne «forbrukssignaturer», det være seg kjøleskap, varmeovner, beredere, vaskemaskiner eller støvsugere. Det er enkelt å plukke ut disse apparatene, bare på bakgrunn av forbrukssignaturen. Når denne i tillegg blir identifisert over tid, vet vi automatisk veldig mye om de som bor der.

Nettselskapet blir eier av de dataene som registreres. Du vil som forbruker få en komplett energiprofil. Den kan brukes til mye, avhengig av hvem som får tilgang. Energileverandøren må uansett få informasjon om energiforbruket for å kunne fakturere deg for riktig forbruk. Det er slik det fungerer i dag. Men det er fristende å få tilgang til forbrukerprofilen. Den gir energileverandøren en unik innsikt i hva som foregår og når det skjer innenfor huset fire vegger. Hvordan du lever er ikke lenger synlig kun på det du selv deler på sosiale medier, men livsførselen din avtegnes i energiprofilen din.

Konklusjonen er at samlet gir disse ufarlige, enkle opplysningene et komplett og interessant bilde. Det eneste man trenger å gjøre er å analysere dataene; alle svarene ligger der for dem som har evne og mulighet til å se etter dem. Nettselskapet vet om du er hjemme eller ikke. Hva er vel ikke den opplysningen verdt for riktig aktør, eller skal vi legge til, aktører med kriminelle hensikter? I California ble nettselskapenes data hacket av kriminelle som lett kunne finne ut når folk ikke var hjemme. Det førte til at nettovervåkningen foreløpig er lagt på is.

Da DLD ble vedtatt, ble det pålagt å oppbevare datainformasjon kun med det formål at Statlige myndigheter ville ha mulighet til å begjære innsyn i spesielle tilfeller. Når får nettselskapene det samme pålegget? Lagring av eldata er enkelt og billig. Når får politiet tilgang til en online sanntidsmåler for å overvåke mistenkte? Når får skattemyndighetene tilgang for å kryssjekke boplikt eller andre skattemessige forhold? Argumentene for er mange, og det er ?gode? formål. Både Tollvesenet, Skatteetaten og NAV ønsker å få selvstendig påtalemyndighet og etterforskningsrett. 

Ett skritt videre kan bli et skritt i gal retning. Åpnes det opp for bruk av teknologien til gode formål, først og fremst energiplanlegging, vil samtidig presset øke for å kunne ta i bruk dataene til andre gode formål. Når skjønner vi at personvernet bare er en illusjon og at husets fire vegger ikke lenger er der?

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 3.2.2014 

 

 

50 er det nye 60

Da folketrygden ble innført, var pensjonsalderen 70 år. Ikke lenge etter ble den justert ned til 67 år, mens arbeidsmiljølovens paragraf 15-13a fremdeles har 70 år som grense. Det er bra, for i fremtiden må vi jobbe lenger. Velferdsstaten er ikke bærekraftig, og det blir færre som jobber i forhold til antall pensjonister de nærmeste tiårene. De gode nyhetene er at det blir flere i de eldre årskullene i yrkeslivet også, gitt at de fremdeles arbeider.

Derfor blir jeg overrasket når jeg hører historier om hvor vanskelig det er å bytte jobb etter at man er fylt 50. Arbeidstakeren anses som gammel, tidsperspektivet arbeidsgiveren ofte krever ved en ansettelse kan være ti år, og kompetanseinvesteringene i eldre arbeidstakere ansees som bortkastet. Er du 60 år, er det ti år til du blir 70, men er du 50 er det 20 år med muligheter i arbeidslivet. Likevel er 50 blitt det nye 60.

Årsakene er ikke at vi plutselig er blitt mye eldre, men at vi nærmer oss den psykologiske pensjonsaldersgrensen på 62 år. Det er baksiden av AFP- og fleksibilitetsmedaljen. Med AFP har vi fått flere som står i jobb, men samtidig har vi sendt et signal nedover i rekkene om at ved 62 år skjer det noe. Pensjonsordningene er på samme tid en mulighet til å stå lenger i jobb, men også en mulighet til å la være, og mulighetene er ulikt fordelt.

Det største hindret er forskjellene i offentlige og private pensjonsordninger. Alle i offentlig sektor har AFP-ordning, mens bare rundt 50 prosent i privat sektor har samme mulighet. Uten å gå inn på de ulike reglene som gjelder, vil et bytte av jobb med rettigheter til en jobb uten rettigheter være ugunstig og en reell sperre for jobb-bytte. Ulike tjenestepensjonsordninger spiller også inn. Bedriftene på sin side kan regne på ulønnsomme og lønnsomme arbeidstakere når det gjelder pensjonsforpliktelser, og igjen kan det skvise ut eldre arbeidstakere. 

Nå er det ikke slik at det å bytte jobb når man er over 50 er det viktigste for å stå i jobb lenger, men det er av stor betydning at man behandles, og at man oppfatter seg selv, som en normal deltaker i yrkeslivet så lenge som mulig. Man er ikke 60 før man fyller, og da har man ti år igjen til den offisielle aldersgrensen. 

Det første som må gjøres er en harmonisering av pensjonsordningene mellom offentlig og privat sektor. Det er noe alle er klar over, men som er krevende å gjennomføre politisk. Særlig er det viktig å hindre innlåsningsmekanismer, noe som ble nevnt på frokostseminar i regi av Senter for seniorpolitikk i dag i innlegget fra NAV "Hvordan pensjonsregler påvirker mobiliteten". Selv mener jeg at man bør se på om AFP-aldersgrensen burde vært hevet, samtidig som også bedriftsinterne aldersgrenser, som gjerne er 67 år, burde vært justert til 70. Særaldersgrensene for ulike yrker bør gjennomgås, noe regjeringen legger opp til. I tillegg kan Avinors tilrettelegging og satsing på eldre arbeidstakere stå som eksempel på hvordan det kan legges til rette, enten det er snakk om rekruttering av eldre arbeidstakere eller beholde egne arbeidstakere så lenge som mulig. I bedriften arbeides det aktivt med helseveiledning, økonomisk rådgivning, pensjonsrådgivning, medarbeidersamtaler og kursing, enten med sikte på kompetanseheving eller omskolering internt. Det har ført til at gjennomsnittsalderen for pensjonering har gått opp i bedriften. 

En siste refleksjon er hvordan et livsløp ser ut. Jeg har skrevet mye om når vi får barn i Norge, og debattene om skole og utdanning handler i dag blant annet om at vi utdanner oss for mye (for lenge). Hvis det er slik at vi stort sett holder på med utdanning og småjobbing før vi er 30, at vi deretter får barn mellom 30 og 40, og noen ganger enda senere, og at vi er utdatert og snart pensjonister når vi blir 50, er det ikke mye tid igjen til å være arbeidstaker. Det er stikk i strid med det vi må forberede oss på fremover.

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

Ja til flere privatskoler

Jeg gir kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen full støtte. Forslaget om å åpne for at flere privatskoler kan søke om godkjenning, uavhengig av skolens formål, er bra. Dagens lovtekst begrenser hvilke formål en privatskole kan drives etter. Det avgjørende bør heller være at det stilles krav til kvalitet ved det skoletilbudet som skal godkjennes. Får Røe Isaksen det som han vil, vil det ikke lenger kreves at privatskoler skal ha et religiøst, pedagogisk, idrettslig eller internasjonalt formål. Som NRK viste denne uken, kan kokkelærlinger få sin egen privatskole, om det nå gis dispensasjoner, slik kunnskapsministeren i første omgang har foreslått. 

Rundt 2,5 prosent av norske barn går på private grunnskoler. Snittet i OECD er 10 prosent. Skolene spiller en avgjørende rolle som supplement til det offentlige. Det er ikke et poeng i seg selv at det skal bli mange privatskoler i Norge, men det er helt vesentlig at norske elever får muligheter til å velge utdanningsløp som er tilpasset deres evner og motivasjon.

Det viktigste liberale argumentet for en mer liberal friskolelov er at det gir foreldre og elever større mulighet til å velge skole. Flere friskoler vil skape større valgmuligheter for elevene og også bidra til at slike valg blir enklere å ta. Flere undersøkelser viser at et stort flertall i befolkningen ønsker valgfrihet i skolen. Erfaringer fra andre land viser at både foreldre som har valgt friskole, og de som har valgt offentlig skole, er mer fornøyde fordi de, i begge tilfeller, har hatt en mulighet til å velge. Flere fakta om svenske friskoler har Kristin Clemet redegjort for i denne bloggen, hun har også kommentert norsk lovgivning her

Dersom slike friskoler skal bety større reell valgfrihet, er det vesentlig at skolene får utforme sine tilbud uavhengig av hva staten måtte mene er et godt formål. Skolene må oppfylle grunnleggende kvalitetskrav, men de bør i større grad kunne velge sitt eget formål og egne undervisningstilbud, forutsatt at elevene ved skolen blir like kvalifiserte for videre utdanning som elever fra den offentlige skolen. Mangfold og konkurranse i utdanningstilbud gir også mulighet til innovasjon og forbedring av læremetoder, skolemiljø og resultater. Et større mangfold av skoler vil også kunne gi flere mulighet til å velge et undervisningsopplegg som passer ens egne evner, interesser og anlegg. 

Mange er bekymret for at flere friskoler vil føre til økt sosial segregering, der de ressurssterke velger de beste utdanningstilbudene, mens de ressurssvake må avfinne seg med et dårligere tilbud. Det er lite som tyder på at dette er et problem dersom skolene (i hovedsak) er offentlig finansierte og åpne for alle. Det kan like gjerne være tvert om - ved at flere elever får muligheten til å velge et opplæringstilbud som passer for dem. Ulike elever har ulike behov som kan dekkes gjennom ulike typer skoler. 

Elevgruppen ved en offentlig skole er i det alt vesentlige geografisk bestemt. Dermed kan en offentlig skole ha en mer homogen elevmasse enn en friskole, særlig i større byer. At friskoler vil gjøre forskjellene større enn de allerede er i den offentlige skolen, er derfor ikke selvsagt. I Civita-notatet Argumenter for en liberal friskolelov vises det bl.a. til undersøkelser som viser at elever med et dårlig utgangspunkt, økonomisk eller faglig, kan gjøre det bedre når det er tilrettelagt for et godt friskolesystem.  

I første omgang er det snakk om en dispensasjon fra dagens lovbestemmelser. Neste skritt bør være å endre loven.

 

 

 

 

 

Polske Janusz - sosial jumping i praksis

Arbeidsinnvandring er også sosial jumping, ikke bare sosial dumping. Den polske bussjåføren på forsiden av Aftenposten tjener nok penger i Norge til å finansiere barnas utdannelse, bygging av villa i Polen, nedbetaling av lån og til og med ferie med familien en gang i året. 

Norge har siden 2004 vært åpent for arbeidsinnvandrere fra hele EØS. De fleste som kommer, gjør et kjempehopp i inntekt bare ved å komme hit, og den gode lønnsutviklingen fortsetter ettersom botiden i Norge øker. Janusz Adamczyk tjener over fire ganger mer som bussjåfør i Norge enn han ville gjort med samme jobb i Polen. 

Sosial jumping betyr at en arbeidsmigrant gjør et hopp i lønns- og arbeidsvilkår ved å vandre. Jeg har skrevet om sosial jumping her. Det er også sosial jumping når arbeidsmigranten får økte sjanser til å bedre sine levekår i det landet han eller hun migrerer til. Aftenposten kan i dag fortelle at nesten 80 000 polakker er registrert bosatt i Norge i dag. Det er sosial jumping når arbeidsmigranten han eller hun går fra svart til hvitt arbeid, får fast arbeid, får leid en egen bolig og senere kanskje kjøpt bolig. Ikke minst er det jumping at arbeidstakeren gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst. 

At arbeidsmigrantene i større omfang bestemmer seg for å bli i Norge, er også en tydelig indikasjon på sosial jumping. Utdanningsmuligheter, pensjonsordninger og det arbeidsinnvandrerne oppfatter som mulighet til et  godt og trygt liv for seg og sin familie, fremkommer ofte som viktige bosettingsårsaker, sammen med lønn og arbeidsvilkår. Janusz Adamczyk vil også gjerne bosette seg i Norge etter hvert, kanskje i landlige omgivelser i Lommedalen der han i dag leier. Det er nemlig en myte at det kun er lønn som er viktig for arbeidsinnvandrere. Har man først arbeid, er det andre faktorer som er vel så viktig for trivsel og beslutning om å bli boende i Norge. Den sosiale jumpingen er med andre ord ikke kun knyttet til arbeidsforhold, men til levekår generelt. 

Janusz har startet forberedelsene. Den eldste sønnen får norskundervisning i Polen, Janusz selv har lært seg litt norsk allerede. Kona til Janusz, Beata, arbeider som spesialistsykepleier i Polen. Hun er garantert jobb i Norge om familien skulle velge å flytte, forutsatt at også hun lærer seg norsk. Foreløpig er det færre høyt utdannede arbeidsinnvandrere fra Polen, men bildet er mer nyansert enn for ti år siden, da det ble åpnet for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.  

Det er problematisk når det i debatten om arbeidsinnvandring skapes et inntrykk av at innvandring er et tapsprosjekt, og at sosial dumping er det første begrepet man kommer på, når man hører om arbeidsinnvandring. Det etterlater inntrykk av at vi kunne greid oss bedre uten innvandring. Men det er slett ikke sikkert. Norge er på noen områder avhengig av innvandrere, både med høyere og lavere kompetanse. Norge har lenge hatt en sterk velstandsvekst. En av årsakene er arbeidskraften vi har fått fra utlandet, som har fylt de ledige jobbene og lettet presset i økonomien.

De langt fleste arbeidsinnvandrere til Norge jumper, de dumper ikke. Arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn de har mulighet til i sitt hjemland, og i Norge får de mulighet til fast arbeid, sosial trygghet og god lønnsutvikling. Det bedrer deres livssituasjon. Det er berikende for dem, for alle norske arbeidsplasser som mottar arbeidsinnvandrere, og for den norske økonomien.

 

Lærernes arbeidsdag

I et innlegg på Utdanning.no skriver Hogne W. Helgesen, hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet Sandnes, at jeg ikke har forståelse for lærernes arbeidsdag. Utdanningsforbundet er naturlig nok ikke enig i at lærernes arbeidstidsavtaler bør gjøres om. Det handler om lærernes autonomi og selvstendige tid. Det vil ikke lærerne gi fra seg. Samtidig klager mange lærere på at skoledagen er fylt med mange oppgaver de ikke synes er relevante, eller som oppfattes som detaljstyring og byråkrati. 

Jeg mener at lærernes autonomi og selvstendige tid bør være et resultat av god ledelse ved skolen, ikke av en generell, detaljert arbeidstidsavtale. Derimot har jeg mer sympati for synspunktene lærerne fremmer når det gjelder unødige arbeidsoppgaver.

Hvordan lærerne fyller dagen sin og hvordan de arbeider, er avgjørende for hva elevene lærer. At lærerne i tillegg har den kompetansen som skal til for å være faglig sikre, er både et spørsmål om kvaliteten på studentene som søker seg til lærerutdanningen, hvordan lærerutdanningen er og hvordan læreren senere får anledning til å følge med faglig. Derfor er det viktig at det legges opp til kontinuerlig kompetanseheving, også etter at lærerne er ferdig med utdanningen sin. 

Det er skoleledelsen ved hver skole som er ansvarlig for sitt lærerkollegium, og som skal sørge for at lærerne får brukt tiden sin best mulig. Derfor er det helt vesentlig at de får anledning til det. Slik arbeidstidsplanene er i dag, er dette vanskelig. Hvordan arbeidstiden er avtalt, har jeg skrevet om her. Det naturlige i enhver styring og ledelse av kunnskapsmedarbeidere vil være å ta utgangspunkt i kompetansen til den enkelte læreren og de oppgavene skolen til en hver tid skal løse. Det vil i praksis bety at lederen må lede. Det kan bety at noen lærere vil tilbringe mer tid i klasserommet enn andre, at noen benytter mye tid med elever utenom klasserommet, at noen lærere får mye tid til forberedelser og etterarbeid, og at noen får hjelp av mer erfarne lærere. 

Poenget er at det ikke er arbeidstidsavtalenes detaljeringsgrad som bør avgjøre hvordan skolen drives, men den enkelte skoles utfordringer og hvordan lærerkollegiet ved den skolen kan benyttes best mulig. Dessuten er det viktig å legge til rette for kompetanseheving. Dersom arbeidsåret utvides, vil selvfølgelig arbeidsåret, målt i timer, være like langt som i dag. Det betyr bare at ukentlig arbeidstid i skoleåret reduseres tilsvarende. 

Så er det legitimt å innvende at det er altfor mange oppgaver skolen i dag pålegges, som oppfattes som detaljstyring og som unødvendig byråkrati. Det gjør skolehverdagen for mange lærere slitsom, og tiden som kunne vært benyttet til faglig arbeid eller til mer elevkontakt, lider. En omlegging av arbeidstidsavtalene for lærerne bør derfor ta arbeidsoppgavene som skal utføres, alvorlig. 

Skal skolen utvikles videre faglig, må den være attraktiv både for skoleledere og for lærere. En god skoleleder vil kunne vise sine lærere mye tillit, gi dem stor grad av autonomi, men det er skolelederen som har ansvaret for hvordan skolen drives, ikke den enkelte læreren.

 

 

Kampen om Adam Smith

Kalle Moene gjør stadige forsøk på å omfavne Adam Smith. Senest i DN nå på lørdag kunne vi lese om hvor fortreffelig sosialdemokratisk Smith var. Moene skriver om utviklingshjelp, og vil at vi ikke bare skal hjelpe til med å skape lønnsomme arbeidsplasser, men også bygge velferdsstatlige og omfordelende institusjoner. Og det er her Smith kommer til unnsetning, i Moenes språkdrakt: "Det som trengs for å få et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon, resten vil komme av seg selv ... En må ha et rettsvesen, få bort alvorlige konflikter og motsetninger, finansiere offentlige goder og fordele byrdene gjennom skattesystemet. Dette er nødvendige betingelser."

Det er riktig at nyere lesning av Smith og hans livsprosjekt stadig avdekker flere nyanser og sammenhenger, men å tillegge ham meninger som en god norsk sosialdemokrat blir feil. I så fall må det være fordi sosialdemokratene har blitt liberale, ikke at Smith var sosialdemokrat. I Wealth of Nations skriver Smith om hvordan individuell frihet er, og må være, knyttet til rettsstaten og dens institusjoner. Dersom det ikke finnes institusjoner som er i stand til å håndheve lover og regler, finnes det heller ikke individuell frihet. Individets rettigheter må beskyttes hvis de skal kunne fungere. Det er en klassisk liberal innsikt at liberal markedsøkonomi ikke kan fungere uten en rettstat som ivaretar eiendomsrett og kontraktsrett. 

Dessuten mener Smith at staten skal ivareta en rekke viktige oppgaver i samfunnet. Han skriver: "Markedet kan svikte, for eksempel i å fremskaffe fellesgoder - de man selv får gratis hvis andre betaler, som forsvar eller ren luft. Og staten må sørge for utdannelse og infrastruktur som letter handel - de ting som er nyttige, men ikke privat profitable. Og selvsagt må staten hjelpe folk i nød." Å tolke Smith dithen at distribusjon av goder kun skal maksimere den reelle materielle rikdommen til arbeiderklassen og at skattesystemet skal bidra til en (stor) omfordeling av goder, blir i å tillegge Smith et perspektiv han ikke hadde.

Smith mener at den økonomiske sfærens virksomhet i det moderne samfunnet vil sikre en velstandsøkning som gjør at dagens fattige vil bli rikere enn tidligere, det vil si at man får en nivåheving "in a well governed society." Staten skal ivareta rettsikkerheten, særlig for privat eiendom. Adam Smith mente at den klassiske liberalistiske markedsøkonomien trengte staten for å sikre et selvstendig og velfungerende rettsapparat som først og fremst skulle sikre privat eiendomsrett og kontrakter. Smith forfekter ikke resultatlikhet, men en generell nivåheving. "Idealet i det liberale samfunn der uavhengige individer nyter full frihet, gjør det beste ut fra alle forutsetninger, og gjør det beste for de som er dårligst stillet." 

I Norge i dag er det ingen som tror på en ren laissez-faire-kapitalisme. Det norske økonomiske systemet har alltid vært en blanding av stat og marked. Det gjelder alle andre (moderne) land også, selv om blandingsforholdet varierer fra land til land. Debatten handler alltid om blandingsforholdet. Noe av forklaringen på at mange misforstår Smith, er at de misforstår liberalismen mer generelt. Liberale har aldri vært totale motstandere av staten, omfordeling eller velferd. Å være for disse tingene, betyr ikke at man er sosialdemokrat.

Med Amartya Sens ord; Smith var ikke den frimarkedsfundamentalisten noen trodde at han var, men Smiths hovedanliggende er alle borgeres naturlige frihet. Denne friheten setter grenser for hvor omfattende omfordeling som er mulig, uten å gripe inn i den enkeltes frihet på en utilbørlig måte. Arbeiderens og kapitalistens frihet er like viktig. Smith var opptatt av at de til enhver tids dårligst stilte i samfunnet, skulle ha et akseptabelt velferdsnivå. Men at noen har mer enn andre, så lenge det ikke går ut over andres muligheter til en akseptabel tilgang til goder, er en konsekvens av den naturlige friheten. Det er friheten som skaper velferden, ikke distribusjonen.

Må få mer styring av arbeidstid

Vårens tariffoppgjør ser ut til å få høyere temperatur enn vanlig. Nye ledere er på plass både i Fagforbundet, i LO og i Regjeringen, og alle ser ut til å ville markere seg. Regjeringen kan bidra med en nødvendig justering av arbeidsmiljøloven, mens partene bør se nøye på hva som er avtalt i arbeidstidsavtalene for store grupper i offentlig sektor. Kanskje kan nye ansikter bidra til en endring i vetorett og rigide avtaler.

Arbeidsmiljøloven legger generelle rammer til grunn for arbeidstidsorganisering. Den har i tillegg til ytre rammer for arbeidstid, også detaljerte bestemmelser for hvordan arbeidstiden kan fordeles og organiseres. Loven angir hvem som har kompetanse til å inngå avtaler. Det er en betydelig forhandlingsarena knyttet til bruk av lovens handlingsrom når det skal etableres ordinære arbeidsplaner. I forrige uke skrev YS-leder Jorunn Berland i Dagsavisen at: "Fleksibilitet muliggjøres ved at det er tariffavtale på arbeidsplassen, og gjennom tariffavtalen har partene lokalt ubegrensede muligheter til å legge til rette for nødvendig fleksibilitet." Det har de så lenge arbeidstakerorganisasjonenes tillitsvalgte ikke nedlegger veto. I mange tilfeller er arbeidstidsavtalene mindre fleksible enn det arbeidsmiljøloven tillater. Vetoretten åpner derved en ny forhandlingsarena om kompensasjon og lønn, i stedet for det som var formålet, arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet.

Det er viktig å se arbeidsmiljøloven og de enkelte særavtalene i sammenheng. Bedre utnyttelse av arbeidstiden for arbeidstakere og arbeidsgivere må derfor delvis løses ved forhandlingsbordet, fordi det ofte er praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene for de ulike yrkesgruppene som gjør det krevende å få redusert deltid eller tilby gode tjenester når behovet er størst. Kompleksiteten i de arbeidstidskabalene som skal legges, er noen steder så stor at deltidsbruk, vikarbruk og uoversiktlige arbeidssituasjoner blir konsekvensen. 

Den største svakheten ved arbeidstidsavtaler i kombinasjon med veto i AML til de store arbeidstakergruppene i offentlig sektor, som helsearbeidere, lærere og politi, er at arbeidsgiverne deres har begrenset handlingsrom til styring av de ressursene de skal lede. Svak ledelse har vært et gjennomgangstema etter 22. juli-rapporten, og skolelederopplæring har lenge vært sett på som viktig for å få til et godt skoletilbud. Skal lederne har reelle muligheter til å lede sine ansatte, må de også gis muligheter til det gjennom de arbeidstidsavtalene de må forholde seg til, og loven kan ikke gi veto til en part. 

Hittil har arbeidstidsavtalene skapt en rigiditet, bidratt til svake ledelsesmuligheter og til en ressurssløsing som er betydelig. Dessuten har vetoretten i arbeidsmiljøloven bidratt til en skjev maktbalanse. Offentlig sektor sysselsetter mange hundretusen arbeidstakere. Hvordan deres arbeidstid er organisert og hvilke ressurser som medgår, er et forhold som angår flere enn partene i arbeidslivet. En fremtidig bærekraftig offentlig sektor vil være avhengig av gode arbeidstidsavtaler og god ledelse. De nye ansiktene på toppen i organisasjonene og i politikken har en god mulighet til å skape gode arbeidsforhold i offentlig sektor fremover. 

Mer om arbeidstidsavtalene her: Civitarapport Arbeidstidsavtaler i offentlig sektor 

 

 

 

 

 

 

 

 

Arbeidstidsavtaler må frem i lyset

Arbeidstidsavtalene for store yrkesgrupper i offentlig sektor er nøkkelen til god eller dårlig ressursutnyttelse, og bidrar til kvaliteten på tjenestene vi som borgere får og betaler for gjennom skatter og avgifter. Hvordan arbeidstiden er avtalt mellom partene i ulike deler av offentlig sektor, som for helsearbeidere, lærere og politi, er mye viktigere å se på enn hvordan arbeidsmiljøloven kan endres.

I dag publiserer Civita en rapport om de sentrale arbeidstidsavtalene i offentlig sektor, og senere denne uken går KS i gang med reforhandling av særavtalen for arbeidstid for lærerne. Det er bare starten på de forhandlingene som blir viktige fremover. Spekter skal forhandle avtaler med sykepleierne til våren, og før det er det flere arbeidsrettssaker som følge av aksjoner blant annet ved Ahus. Politiet har hendene fulle etter 22. juli-rapporten og Politirapporten fra 2013. Begge utredningene pekte på hvilke konsekvenser det har at beredskapen er dårlig når behovet er størst. En av årsakene til det er bemanning, men også hvordan arbeidstidsavtalene fungerer.

Vi kan ikke som borgere gå inn og forhandle arbeidstidsavtaler for offentlig sektor. Det kan heller ikke Høyre/FrP-regjeringen. Forhandlingene er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonenes ansvar. Likevel er det fullt mulig og viktig å ha en mening om hvordan arbeidstidsavtalene fungerer og er utformet. Er de rimelige? Gir de oss, som borgere, elever eller pasienter, de tjenestene vi kan forvente av offentlig sektor? Brukes skattepengene våre på en god måte, uten for mye ressurssløsing?

Civita-rapporten Arbeidstidsavtaler i offentlig sektor viser at avtalene kan bli bedre. Det er ikke likegyldig hva som avtales mellom partene i arbeidslivet. Det angår svært mange flere enn dem avtalene gjelder for.

Konkurransegutter og trygghetsjenter

Verdens mest likestilte land har OECDs mest skjevdelte arbeidsmarked, til mange forskere og politikeres store hodebry. 

Kanskje det har med ulik innstilling til konkurranse å gjøre? Om du liker å ta risiko eller lar deg inspirere av konkurranse med andre, velger du sannsynligvis andre yrker og har en annerledes karrierevei enn en som søker trygghet.

De siste årene har vi fått to NOUer og et likestillingsforskningsprogram, CORE, ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF). Forskning fra dette miljøet og politikkforslag i de to NOUene er viktige premissgivere for likestillingspolitikken. Det mangler ikke på ulike politiske virkemidler for å jevne ut forskjellene som forskningen avdekker. Kvotering ble nylig foreslått for større AS-selskaper og statlige bedrifter, og ekstra poeng gis til kjønn ved utdanningsvalg til utdanninger som er dominert av det andre kjønn. Ulike holdningstiltak, som "Ada" ved NTNU eller "Jenter i bil og elektro", brukes for å få flere jenter til å velge utradisjonelle yrker. 

En viss forbedring i det skjevdelte arbeidsmarkedet har skjedd. Det skyldes at jenter velger mer utradisjonelt. De har mer å vinne på å velge tidligere mannsdominerte yrker enn gutter har å tjene på det motsatte, ettersom både de økonomiske og sosiale omkostningene er større for guttene. Det viser seg også at kvinner oftere jobber i offentlig sektor, ikke kun i de store kvinnedominerte yrkene innen utdanning og helse, mens menn er overrepresentert i privat sektor og oftere har lederposisjoner. 

Er det slik at kvinner er mer trygghetssøkende, mens menn tiltrekkes av konkurranse med andre? Forskning ved The Choice Lab på NHH kan tyde på det. Forskerne her prøver å finne ut hvordan vilje til konkurrere, forhold til risiko, tro på egne evner, tidspreferanser (lang utdanning, høy lønn, interessant jobb, versus det motsatte), slår ut på hva gutter og jenter velger. Foreløpig finner de interessante forskjeller blant annet på viljen til konkurranse. I ulike eksperimenter ved The Choice Lab viser gutter mye større vilje til å konkurrere enn jenter, og det gjelder uansett hvor flinke de er.

Videre forskning på dette kan ha noe for seg. I næringslivet pekes det gjerne på at kvinner og menn, selv med lik utdannelse, velger ulike karriereveier, og langt færre kvinner enn menn tar på seg lederoppgaver i ?linjen?. Det er operativ erfaring som gjerne fører videre til topplederjobber og inn i styrerommene. Dette har ikke kun å gjøre med familie og barn. 

Vanlige forklaringsmodeller for de ulike yrkes- og utdanningsvalgene kan deles i en tilbudsside og en etterspørselsside. Tilbudssiden handler om hva jenter og gutter har av preferanser og hvordan de velger. Etterspørselssiden legger vekt på arbeidsgiverens preferanser og valg. Hvis vi skal ta etterspørselssiden først, kan vi se på arbeidsgivernes forventninger, utvalgsprosess og senere forfremmelse. Flere bedrifter med mannsdominert ledelse har gjennomgått sine rutiner for hvordan de søker etter nye arbeidstakere, hva de legger vekt på og spør etter i utvalgsprosessen og hvordan forfremmelser og topplederrekrutteringen foregår. En systematisert oversikt over hva de finner og hvordan de eventuelt lykkes eller mislykkes med en jevnere kjønnsfordeling, kan være en viktig nøkkel til større mangfold på alle nivåer i bedriftene. Tilsvarende kan mer forskning på hva som motiverer og inspirerer kvinner og menn og hvordan de forholder seg til konkurranse, bidra til å forbedre prosessene hos arbeidsgiverne. 

Jeg utfordrer herved The Choice Lab og CORE til et samarbeid. Inviter gjerne med bedrifter som har gode erfaringer og har klart å balansere sammensetningen av ledergruppene sine. Bruk deretter spaltene, konferansene, debattene og seminarene til å vise hvordan likestilling kan gjennomføres i praksis.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 14.11.2013 

 

 

 

Bill Gates til frokostmøte hos Civita

Fredag morgen kommer Bill Gates på Civitas frokostmøte i Oslo. Han skal snakke om kommersielle investeringer i utviklingsland, og hvordan privat sektor kan bidra mer til utvikling. Norge har verdens største investeringsfond i SPU, og Bill Gates har verdens største private fond. Hva de to fondene til sammen gjør, vil få betydning for internasjonal bistand. Regjeringen stiller med statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen. I tillegg kommer Anne-Marie Helland fra Kirkens Nødhjelp.

Bistand og utviklingshjelp har lenge vært fastlåst i ett spor. Det blir spennende å se om den nye regjeringen vil legge om tradisjonelt bistandsarbeid, både ved å bringe inn nye, private krefter og ved å investere mer kommersielt.

Møtet ble fulltegnet etter 10 minutter, men det er mulig å følge møtet online på www.civita.no. Det er også mulig å sende inn spørsmål på twitter med #civitafrokost. Gode spørsmål kan bli valgt ut og stilt underveis i møtet.

Kvinnevennlig pensjonssystem

Det ikke er stor kvinnediskriminering i dagens pensjonssystem, snarere er det ganske kvinnevennlig.

Har vi et kvinnevennlig pensjonssystem var spørsmålet på et seminar ved Institutt for samfunnsforskning. Jeg svarte ja, forskerne svarte ja med forbehold, fagforbundets representant svarte nei.

Pensjon er krevende å forstå. Det medgir til og med forskerne. Selv om vi til stadighet får vite at vi må tenke på pensjonen, er det ikke mange som gjør det før utbetalingene begynner å komme på konto. Ideelt sett burde vi alle tenke på pensjon på ungdomsskolen, før vi begynner å ta alle de valgene som får betydning for pensjonen. Da pensjonisttilværelsen på 1960-tallet var rundt fem år, er den i dag kanskje 25 år, og for kvinner er den ofte enda lenger - og gjerne uten ektemannen eller samboeren.

Gjøres det endringer i pensjonssystemet, får det store økonomiske konsekvenser langt fremover i tid. Derfor er pensjonsreformer krevende. Om vi skal gjennomføre flere kvinnevennlige reformer, er jeg ikke sikker på. Jeg tror urettferdigheten i pensjonssystemet i dag først og fremst dreier seg om de store ulikhetene mellom privat og offentlig sektors ordninger, og om ulike særaldersgrenser og generelle aldersgrenser for når vi går av med pensjon.

Om pensjonssystemet vi har i dag er kvinnevennlig, avhenger litt av hva man oppfatter som rettferdig. Er det slik at pensjonssystemet skal bidra til resultatlikhet, altså virke omfordelende, eller skal det bidra til at ulike valg vi bevisst tar kan straffe eller premiere oss, mens ulikheter vi ikke er herre over skal kompenseres?

Det er elementer av begge former for rettferdighet i systemet. Kvinner lever lenger enn menn, men blir kompensert fordi levealderjusteringen er lik for alle. Kvinner føder barn og har oftere enn menn omsorg for barn helt eller delvis gjennom perioder uten yrkesaktivitet eller i deltidsjobb, men norske kvinner får omsorgspoeng som teller i pensjonsgrunnlaget. Begge trekker i retning av et kvinnevennlig pensjonssystem.

På den andre siden har kvinner lavere inntekt enn menn, og pensjonen blir derfor også lavere. Kvinner blir mye oftere enker enn menn blir enkemenn, med de vanskeligheter det medfører ved å gå fra to-husholdning til en-husholdning, med eksempelvis samme bosted. Skal kvinner kompenseres for noe av dette i pensjonssystemet?  Fagforbundets representant argumenterte for en resultatlikhet i utbetaling, mens den svenske forskeren viste en oversikt over hvor heldig kvinner kom ut om man så på forholdet mellom innbetalinger til pensjon og hva man fikk utbetalt, eller om man så på avkastningen av hva man hadde spart opp. Begge deler lå langt over tilsvarende for menn.

Konklusjonen min så langt er at det ikke er en stor kvinnediskriminering i systemet i dag, snarere er pensjonssystemet vi har ganske kvinnevennlig. Levealder trekker en vei (kvinner får utbetalt pensjon lenger), mens livsløp med deltid trekker en annen vei (kvinner får mindre hvert år). Likevel betyr lik levealder mye mer enn noe redusert arbeidstid, som i tillegg kompenseres delvis med omsorgspoeng. Likestillingsforkjemperne har oppnådd mye i pensjonssystemet.

 

Innlegget er også publisert på minervanett.no 25.10.2013

 

Søndagsåpent - hørt det før

Historien fra 1980-tallets lukkelovsdebatt, den gang om hvorvidt man skulle åpne for lengre åpningstider i butikkene, utspiller seg på nytt i dagens avisspalter og medier, når man nå diskuterer søndagsåpne butikker. På 1980-tallet var det Forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen fra Høyre som kjempet mot LOs Tor Halvorsen. I dag er det de borgerlige partiene Venstre, Høyre og FrP som går inn for søndagsåpne butikker, til sterke protester fra de rødgrønne, KrF og LO. 

Lukkelovsstriden på 1980-tallet illustrerer både ønsket om mer valgfrihet for borgerne og motstand fra partene i arbeidslivet. Da som nå sto forbrukerinteresser mot arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser. Å rekke butikken før stengetid var en reell problemstilling på 1970-tallet. Butikkene stengte klokken fem, det var loven. I dag står slaget om søndagsåpne butikker.

Ifølge Astrid Gjertsen var liberaliseringen av lukkeloven en av de tøffeste politiske kampene hun måtte ta i sin ministerperiode. Butikkeierne, særlig kolonialeierne, truet med utmelding av Høyre. Butikkeierne fryktet tap i omsetningen og svært lange arbeidsdager. Argumentet var at folk ikke ville handle mer, mens personalutgiftene ville øke. 

Lengre åpningstider fikk også konsekvenser for arbeidstakere i bransjer som måtte holde åpent lenger, noe fagbevegelsen var imot - i første omgang. De ønsket å beskytte arbeidstakerne mot arbeid utover ettermiddagen og kvelden. Kjell Helland fra Arbeiderpartiet hevdet at: "Klokken vil bli skrudd hundre år tilbake". LO-historiker Trond Bergh bemerker at frykten var at utviklingen igjen kunne gå mot et "skiftarbeidersamfunn". Argumentasjonen var imidlertid bredere. Fagbevegelsen hevdet at andre faktorer, som beliggenhet, var viktigere for tilgjengeligheten enn åpningstid. De var også bekymret for at det ville bli dyrere for butikkene å holde åpent, at konkurransen ble skarpere, og at de økte utgiftene til slutt ble overført på forbrukeren gjennom høyere priser. 

Konflikten mellom arbeidsliv og privatliv ble satt på spissen gjennom lukkelovsdebatten. Som yrkesdeltaker ville nye åpningstider kreve arbeid på andre tider av døgnet, men som forbruker ville åpningstidene bety mer fleksibilitet og valgfrihet. Det ble forbrukerperspektivet som vant frem. Lukkelovens begrensninger beskyttet noen arbeidstakere i varehandelen, men på bekostning av alle borgeres muligheter til å gjøre noe så vanlig som å handle.

Stortingets forbruker- og administrasjonskomité dro på studiereise til Steinkjer i forbindelse med fremleggelsen av regjeringens forslag til ny åpningstidslov. Byen hadde lenge praktisert liberale åpningstider. Erfaringene var blandede, avhengig av hvem man snakket med. Ordføreren påpekte at åpningstidene var positive for handelen, og kjøpmennene selv påpekte at de tjente på det, men mest fordi nabokommunene ikke hadde tilsvarende åpningstider. En butikkmedarbeider tok forbrukernes parti og sa at "kundene er triveligere om kvelden enn om dagen, og de tar seg god tid." Handel og kontor i Steinkjer hadde motforestillinger som var i tråd med Arbeiderpartiets bekymring for lange arbeidsdager på ubekvemme tidspunkter.

Mens LO, Arbeiderpartiet og kjøpmennene selv forholdt seg til aktørene som arbeidere og bedriftsledere, appellerte Gjertsen til den hverdagslige rollen som forbruker. Standpunktet til Gjertsen var at det ikke var politikerne, men butikkene og kundene, som skulle avgjøre når melk og brød skulle handles. Dette var helt i takt med tiden. Styrket privatøkonomi og økt forbrukermentalitet hadde over lengre tid endret folks vaner og holdninger, og også styrket folks følelse av forbrukermakt. I tillegg hadde familielivet endret seg. I stadig flere familier var begge foreldrene i arbeid, og for dem var hverdagshandelen vanskelig å få til når butikkene stengte klokken fem. At en deregulering betød mer frihet i hverdagen hadde en umiddelbar appell for mange. Siden 1980-tallet har disse trendene bare forsterket seg.

I februar 2012 var det 324 søndagsåpne butikker i Norge. De dagligvarebutikkene som har fått dispensasjon til søndagsåpent, opplever en kraftig vekst i omsetningen. Det er opp til hver enkelt kommune å gi dispensasjon. Kiosker, bensinstasjoner, turistbutikker, små butikker under 100 kvadratmeter og butikker som selger blomster og planter kan holde åpent på søndager. 

Argumentene for og mot søndagsåpne butikker er gjenkjennelige. Åpne butikker på søndager vil kunne ta opp konkurransen med handelslekkasjer til Sverige og sørge for mindre konkurransevridning mellom de bedriftene som i dag er søndagsåpne og de som vil kunne bli det etter en lovendring. Søndagsåpne butikker vil gi mer valgfrihet for forbrukerne. Dessuten vil det øke behovet for deltidsarbeid og ekstraarbeid som særlig er aktuelt for ungdom og studenter. Blant de som i dag jobber utenfor vanlig arbeidstid, er 48 prosent mellom 15 - 29 år. 

Motargumentene varierer mellom hensynet til arbeidstakerne og respekt for den kristne hviledagen. I tillegg mener KrF at søndag som hviledag er godt for folkehelsen. Det er bedre å være ute enn å handle på kjøpesentre på en søndag, "Jeg opplever at veldig mange bruker søndagen til å kjenne litt på ro og også glede i livet", sier Knut Arild Hareide i KrF til nrk.no.

 LO-forbundet Handel og Kontor er mot søndagsåpne butikker. Arbeidstakere vil måtte arbeide på ugunstige tidspunkter og ha mindre fritid sammen med familien. Flere bedrifter påpeker også at konkurransen vil bli større og at de vil bli "tvunget" til å holde åpent for å holde tritt med de andre søndagsåpne butikkene. 

Høyre, FrP og Venstre har programfestet søndagsåpne butikker i sine partiprogrammer for 2013 - 2017, og nå går den nye regjeringen inn for søndagsåpent. De får stå i stormen, slik Astrid Gjertsen gjorde. 

 

 

 

 

#Blålikestilling

Det er 20-årsjubileum for innføringen av fedrekvoten. Jeg håper at det ikke blir nødvendig med et 30-årsjubileum. Mange er likestillingsforkjempere er bekymret for den blå-blå regjeringen vi nå får. De kan ta det med ro. Samarbeidsavtalen de fire borgerlige partiene har blitt enig om tar utgangspunkt i den familievennlige politikken til KrF. Kvoten går ned fra 14 til 10 uker, og "det åpnes for en tillitsbasert unntaksordning etter objektive kriterier". Det gir ifølge KrF mer valgfrihet til familiene, samtidig som far beholder en (fremdeles) romslig kvote.  

Etter valget har det dukket opp en ny betegnelse, både på seminarer og i sosiale medier: Blålikestilling. Det er mange på rødgrønn side som lurer på hva det egentlig er. Som på mange andre politiske områder, handler det mer om virkemidler og om vektlegging av ulike mål, enn om et generelt ønske om likestilling. Skal familien få bestemme mer selv, skal hensynet til barnet veie tyngre enn likestillingen mellom foreldrene, og hva skal staten tilby og betale for?

Vi har kvote for far i dag og et gitt antall foreldrepermisjonsuker, men skal man først regulere med kvoter, subsidiere barnehager og ha en konsistent familiepolitikk, er det to "dyre" problemer som melder seg. Far har ikke selvstendig opptjeningsrett til fedrekvote. Det koster over én milliard kroner å gi ham det. Dessuten må tiden fra permisjonsslutt til barnehageplass dekkes. Den kan faktisk bli lenger enn selve permisjonstiden. Om far velger å ikke ta ut kvoten, betyr det i praksis at permisjonstiden forkortes, og at familien må finne andre omsorgsløsninger etter at de 32 ukene etter fødsel er brukt opp. Da er barnet godt under ett år. Hvor lang tid det tar til barnet får rett til barnehageplass, avhenger av når på året barnet er født. Er det født før 1.9., blir ukene i omsorgsvakuum 20 uker. Er de derimot født etter 1.9., kan gapet bli over 60 uker. Tar far ut kvote, er 14 uker av gapet dekket.  Å tilby løpende opptak i barnehage eller flere årlige opptak koster også penger. Ifølge barnehage.no mangler det over 30 000 barnehageplasser for å få det til, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttaler til samme nettsted at det totale beløpet trolig vil komme på mellom fire og fem milliarder kroner.

Hvordan løser man omsorgsgapet, og kan vi kreve en politisk løsning? Hvem tar ut ulønnet permisjon? Hvem går over til deltid for å få kabalen til å gå opp? Vi vet at svaret er mor, og at det er hun som nedprioriterer yrkeskarrieren når barna er små. Det er både praktiske og økonomiske årsaker til dette. Den som trapper ned har lavere ambisjoner om lønn eller er i arbeid med lavere lønn, og siden ikke alle barn begynner i barnehage med en gang permisjonstiden er over, må foreldrene finne praktiske løsninger. Alle som får barn vet at det handler om å prioritere hvordan man bruker døgnets 24 timer, og hvordan man løser praktiske omsorgsoppgaver. Staten kan hjelpe til med mye, men ikke med alt. Det er særlig de tre første årene som er utfordrende. Etter treårsdagen går de fleste i barnehage. Siden alternative omsorgsmuligheter utover barnehage omtrent ikke eksisterer lengre, er det kanskje en idé å se på rimeligere alternativer for små barn, som dagmammaer som arbeider hvitt eller barneparker med kortere åpningstider.

Uansett er det nå en pause fra den rødgrønne kvoteiveren. #blålikestilling handler om å tilrettelegge for valgfrihet. Jeg håper politikerne fremover gjør alvor av det gamle borgerlige slagordet: Grenser for politikk. 

Et lengre innlegg om fedrekvoten og blålikestilling er publisert på minervanett.no

 

 

Velgerne vil ha mer valgfrihet

Flere kommentatorer og bloggere har denne uken pekt på at årsaken til valgresultatet ikke bare er ønsket om nye ansikter, men at det handler om holdningsendringer. Paul Chaffey i Abelia peker i sin blogg på tre ulike undersøkelser: Unios spørreundersøkelse, som jeg har kommentert her, Fafos velferdsundersøkelse og svarene i Aftenpostens valgomat.

De tre undersøkelsene understreker til sammen et ønske om mer valgfrihet. Valgfrihet handler om å ha alternativer å velge mellom. Alle de borgerlige partiene ønsker et samfunn med mer valgfrihet, selv om det er gradsforskjeller. I boken Valgfrihet har jeg pekt på ulike valgfrihetsdebatter jeg tror kommer, og fem av dem er oppsummert i denne kronikken i Aftenposten. Det handler om valgfrihet i utdanning, i arbeidslivet og i helse- og omsorg. Dessuten handler det om valgfrihet generelt i samfunnet, om hvordan vi ser på sivilsamfunnets rolle og hva som skal være forbudt eller påbudt. 

Høyre har stått bak den viktigste valgfrihetsbølgen etter krigen, da Willoch-regjeringen liberaliserte blant annet mediene, åpningstidene, boligmarkedet og telemarkedet. Nå har partiet sjansen til å gjennomføre nye valgfrihetsreformer, sammen med en, to eller tre av de andre borgerlige partiene. Her følger en liten oppsummering av hva de potensielle regjeringspartnere mener om valgfrihet, og dermed også en pekepinn på hvilke reformer som vil være lettest å gjennomføre.

Venstre setter personlig frihet høyt, og liker ikke politikk der paternalisme og umyndiggjøring av individet går for langt. Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet. Venstres engasjement for bedriftseiere og gründere er tydelig drevet av ønsket om mangfold og frihet til å etablere egne virksomheter. Dessuten er partiet opptatt av lokaldemokrati, og argumenterer ofte for den friheten kommunene og lokalsamfunnene bør ha, og Venstre markerer ofte motstand mot statlig styring på bekostning av kommunalt selvstyre. Venstre er opptatt av sivilsamfunnet som en selvstendig arena, ikke som et supplement til offentlig eller privat sektor. Det å definere grenser for politisk inngripen er viktig. Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker, der liberale standpunkter trer tydelig frem. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange av Venstres standpunkter, og herunder kommer argumentasjon om valgfrihet. De siste årene har også Venstre markert seg sterkt som en valgfrihetsforkjemper i arbeidslivspolitikken, mens i miljøpolitikken er partiet mindre villig til å liberalisere eller øke valgfriheten, snarere tvert imot. 

Fremskrittspartiet argumenterer også for mer valgfrihet, og særlig dreier det seg om skatter, avgifter og moms, og om paternalistiske politikere som styrer folks liv. Skatteprotesten har en klar frihetsdimensjon: Det er dine penger, ikke statens. I tillegg til bompenger, handler det om avgiftene på bil, bensin, alkohol og tobakk. Generelt er offentlige inngrep i folks hverdag, som regler om butikkenes åpningstider og bygningsmyndighetenes restriksjoner, viktig å redusere for FrP. FrP er på linje med Høyre i synet på friskoler og på behovet for mer fleksibilitet i arbeidslivet.

KrFs utgangspunkt for valgfrihet er at enkeltmennesket og familien, som de minste enhetene i samfunnet, må kunne velge fritt, men at denne valgfriheten kan begrenses dersom valgene går ut over fellesskapet eller tredjepersoner. Det er når valgene ikke er i tråd med KrFs verdigrunnlag at problemene med å forsvare andres valgfrihet oppstår. Ikke noe av dette er unikt for KrF. KrF blir særlig utfordret når valgfriheten dreier seg om personlige livsspørsmål, som abort, som andre spørsmål knyttet til livets start og slutt, og til bruk av skadelige stoffer. KrF er det partiet som tydeligst markerer motstand mot valgfrihet på disse områdene. 

KrF kan også være skeptisk til valgfrihetsreformer som øker kommersialiseringen. For KrF vil kommersialisering på områder der det offentlige har stort ansvar, ikke være høyt prioritert, og i noen tilfeller ikke ønskelig, fordi det kan undergrave det offentlige tilbudet, og dermed kanskje gå ut over mennesker som ikke er i stand til å velge andre tilbud. Idealistiske eller frivillige tilbud vil KrF derimot stort sett gå inn for, så lenge motivene for å drive med virksomheten ikke er å tjene penger. Partiet antar også at den moralbaserte motivasjonen gjenspeiles hos ansatte, og dermed tilfører noe verdifullt i selve utførelsen av tjenesten. 

Ulik politikk vil i større eller mindre grad legge til rette for valgfrihet, og dermed for borgernes muligheter til å velge livsvei. Om vi skal ta holdningsendringene på alvor, bør det være rom for mer valgfrihet med den nye regjeringen. Blir det ikke noen synlige valgfrihetsreformer, blir skuffelsen stor hos et flertall av av befolkningen. 

 

Familiepolitikk og likestilling: Høna eller egget?

Har familiepolitikken fremmet likestillingen, eller er det likestillingen som har "tvunget" frem familiepolitiske tiltak? I Nytt Norsk Tidsskrift utspiller det seg for tiden en debatt om hvordan forskning på likestilling og familiepolitikk foregår. Den er interessant, fordi den stiller spørsmål ved forskernes bruk av metode, hvilke konklusjoner de trekker på hvilke grunnlag, og hva de objektivt (og subjektivt) mener om effektene av familiepolitikken.

I Det store barneregnskapet har jeg sett på ulike familiepolitiske ordninger og hvordan de har utviklet seg de siste 30 - 40 årene. Jeg har også kommentert forskning på ulike familiepolitiske ordninger. En av konklusjonene var at familiepolitikken i liten grad har påvirket resultatlikheten i arbeidslivet. Ifølge en gjennomgang av kvasi-eksperimentell forskning (som forsøker å finne årsakssammenhenger ved å se på forholdene rett før og rett etter innføringen av et tiltak, for dermed å isolere effektene av tiltaket fra annen påvirkning), utført av Johnsen og Løken ved Universitetet i Bergen, har "flaggskipene" i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun hatt en triviell effekt på likestillingen i arbeidslivet (artikkel i NNT 2/2013). 

Deres forskning blir imøtegått av et kobbel av likestillingsforskere i det etterfølgende nummeret av NNT (3/2013). De trekker frem ulike problemer ved kvasieksperimentelle metoder og mener at familiepolitikken har hatt effekt på likestillingen, noe de begrunner ved å henvise til ulik empirisk forskning. Det vipper ikke Johnsen og Løken av pinnen. De svarer sine motdebattanter med at disse bruker egne tolkninger av den empiriske utviklingen over tid som bevis for at familiepolitikken virker. Et eksempel er en panelanalyse som sier at mødre kom raskere i jobb etter fødsel nå enn på midten av 1990-tallet. Hva skyldes det? Forskerne kan trekke frem ulike forhold, som godt barnehagetilbud, lengre fedrekvote osv., men de kan ikke peke på hvilken faktor som har spilt inn, eller hvilken kombinasjon av faktorer som er avgjørende. Vi har sannsynlige forklaringer, men ikke klare funn. 

Dessuten sier Johnsen og Løken noe vesentlig: "Bakgrunnen for vår artikkel i NNT 2/2013 er at likestillingsdebatten i stor grad preges av til dels subjektive tolkninger av empiriske forhold." Resultatene av forskningen de selv har sett på er overraskende entydig: "Ikke en eneste av studiene vi gjennomgikk kunne identifisere en umiddelbar og positiv effekt av familiepolitikken på resultatlikheten i arbeidslivet." 

Familiepolitikken har sterke virkemidler til disposisjon: lang foreldrepermisjon, subsidierte barnehageplasser og ulike økonomiske støtteordninger. Innføring av kvote for far er ytterligere et sterkt virkemiddel i familiepolitikken. Men siden politikken utformes for å oppnå ulike resultater, er det viktig å finne ut om den faktisk fører til endringer. Det vil si at vi må forstå årsaksmekanismene. 

Kristin Clemet har i en artikkel i Dagsavisen, "Forskningens rolle i politikken", pekt på hvordan forskning brukes (eller misbrukes) til å fremme ulik politikk og at politikk noen ganger handler mer om ideologi, enn om forskningsresultater. Hun skriver at forskningen kan ha sine begrensninger:

  • Forskning er av varierende kvalitet og grundighet.
  • Forskning påvirkes, bevisst eller ubevisst, av forskernes ideologi, interesser og bakgrunn.
  • Forskningen ser bare stykkevis og delt og kan, heldigvis, aldri overskue alt. Derfor blir den heller aldri ferdig, ettersom én undersøkelse kan motsies av en neste, som motsies av en tredje osv.
  • Forskere, som forsker på det samme, kommer ofte frem til ulike svar - og det hender at også forskere opptrer som "synsere".
  • Mye av forskningen gir bare mening, dersom man studerer hele forskningsfeltet og danner seg et inntrykk av all forskning på et område.

Spørsmålene politikerne må stille er: Kan vi forsvare lange permisjonsordninger? Om fedrekvoten viser seg å ikke endre arbeidslikestillingen, men bare påvirker hvem som gjør hva hjemme, skal den fremdeles beholdes? Dersom barnehageutbyggingen ikke gir mer likestilling i arbeidslivet, men heller bidrar til å fortrenge alternative omsorgsmuligheter, skal vi vedta politikk som styrker alternativer? Noen ganger vil de finne svar i god forskning, andre ganger vil forskningen sprike, og noen ganger handler det om grunnleggende politiske verdier som ikke er avhengig av en forskningsrapport.

Forskerdebatten peker på problemene ved å forklare ulike politiske tiltak og deres effekter. Derfor holder jeg fast ved konklusjonen i Det store barneregnskapet: Vi skal være forsiktig med å øke lengden på permisjoner og å ta i bruk kvoter. Dessuten bør vi også være klar over noe begge forskergrupperingene understreker: Familiepolitikken har flere mål. Politikk som fremmer likestilling og som gir insentiver til arbeidsdeltakelse har blitt prioritert. Dagens politiske debatt har løftet frem et tredje mål: Å sørge for at barn som lever i lavinntektsfamilier får det bedre. Her tror jeg det er prioritering av ressurser som er svaret.

 

 

Jeg er ikke bekymret for privatisering

Valgfrihet er viktig, både fordi vi har ulike behov og fordi konkurranse mellom ulike tilbud gir bedre og mer effektive velferdstjenester. Unio-leder Anders Folkestad i Unio var bekymret da vi diskuterte privatisering i Her og nå, og han fikk bakoversveis av sin egen privatiseringsmåling ifølge Aftenposten. 

Jeg mener Folkestad villeder i sin argumentasjon om hvorfor han ikke vil ha privatisering, og jeg har sammen med Torstein Ulserød svart Folkestad på NRK Ytring. Folkestad skaper inntrykk av at det er snakk om full privatisering med både privat tjenesteproduksjon og finansiering. Det  samme gjør partiene på venstresiden når de forsøker å skremme med privatisering.  Men det vi diskuterer i Norge er om vi skal ha et system der det offentlige både finansierer, har asvar for og tilbyr tjenestene, eller et system der det offentlige fremdeles finansierer og har ansvaret, men hvor både private og offentlige aktører kan tilby tjenester.

Universitetet i Oslo, Fafo og Civita er blant dem som har undersøkt om vi har fått en storstilt privatisering av velferd, slik det ble spådd på 80-tallet. Det har, til tross for antakelser om at så var tilfelle, vist seg å være feil. Vi har ikke fått storstilt privatisering, og det er heller ingen politiske partier i dag som vil at det offentlige skal trekke seg ut av store velferdssektorer. Snarere er det stor enighet om at det offentlige skal ha ansvaret og finanseringen, men vi diskuterer hvem som skal kunne tilby. 

Sammenlignbare land velger ulike varianter på ulike områder. I Danmark har de privat brannvesen, men offentlige barnehager. Vi har både private og offentlige barnehager, vi har post-i-butikk, som det var store diskusjoner rundt før det ble en realitet. I dag er de fleste svært fornøyd med både barnehager og posten. Vi har eksempelvis private tannlegetjenester og private, men offentlig finansierte, fastleger og barnehager.

Det er i prinsippet fire ulike modeller for organisering av velferdstjenester.

1.Offentlig finansiering - offentlig tilbud

2.Offentlig finansiering - privat tilbud

3.Privat finansiering - offentlig tilbud

4.Privat finansiering - privat tilbud

Løsning nummer én og tre vil naturlig nok ofte være monopoler. Er det offentlig finansiert skole med et offentlig skoletilbud, vil det ikke være valgmuligheter for alternative skoler med annerledes uformet undervisningstilbud. Skole er et unntak. Her ønsker ingen norske partier å tillate utbytte eller fire på kravene til kvalitet. Diskusjonen handler om krav til formål eller ikke. Modell to og fire åpner for valgfrihet, fordi private tilbud følger markedslogikk og åpner for at flere kan tilby tjenester, også i konkurranse med et offentlig tilbud. 

Den andre forskjellen ligger i finansieringen. Her vil man kunne hevde at offentlig finansiering vil ivareta behovet for å gi alle samme mulighet til å velge. Løsning nummer én og to gjør det. Nummer tre og fire krever at hver enkelt bruker egne penger i stedet for å betale skatt først og etterpå få igjen en gratistjeneste når man trenger det. 

Den norske modellen er i alt vesentlig grad tuftet på alternativ én, men som Torstein Ulserød viser i et Civita-notat, er det enkelte områder hvor vi har valgt løsning nummer to. For eksempel barnehageutbyggingen. 

Når vi debatterer offentlig og private tilbud i Norge, bør vi ha de ulike modellene i bakhodet. Om vi ønsker mer valgfrihet, kan vi ikke basere oss på alternativ én, men om vi ønsker at alle i tillegg skal stille likt økonomisk, bør vi satse mer på alternativ to. Gjør vi ikke det, kan det lett bli at vi innbiller oss at vi har alternativ én, mens vi på siden får alternativ fire. I klartekst betyr det at de som ikke er fornøyde med det offentlige tilbudet, etterspør et privat tilbud og er villige til å betale av egen lomme for å kunne velge det. 

 

 

 

 

Til den nye arbeidsministeren

Hva skal vi gjøre med de unge som faller ut av arbeidslivet? Hva skal vi gjøre med NAV? 

Det er blant spørsmålene som vil stå fremst for en eventuelt ny arbeidsminister etter valget. En av de heteste kandidatene til posisjonen er Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Han kom i forrige uke ut med boken Den onde sirkelen, noen uker etter det dypt tragiske drapet på en NAV-ansatt, og samme uken som vi fikk høre kreftsyke John Rasmussens historie, blant annet om hvordan han aldri fikk tak i saksbehandleren sin og møtte krav om dokumentasjon som i hans situasjon fremsto som urimelig.

Beskrivelsen av den onde sirkelen stemmer. Det er egentlig ikke virkelighetsbildet politikerne diskuterer, men hva som virker (eller ikke virker). Oppsummert er det hardt arbeid, fra NAV-medarbeidere, arbeidsgivere, lærere, psykologer, leger og annet støtteapparat. Politikerne kan legge premissene, slik at disse i best mulig grad finner balansen mellom gulrot og pisk.

Det skal lønne seg å jobbe. Konsekvensen av det, rent økonomisk, er at yrkesdeltakelse skal gi mer igjen i lommeboken enn passivitet. Med dagens mange ulike støtteordninger, vil det kravet være vanskelig å møte i praksis.

Individuell behandling er et annet krav det er vanskelig å oppfylle. Her følger en liten liste over noen av de viktigste tiltakene NAV kan tilby: Arbeidspraksis i skjermet virksomhet, arbeidsrettet rehabilitering, opplæringstiltak, tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift og varig tilrettelagt arbeid, arbeid med bistand og lønnstilskudd (de er nærmere beskrevet i Civitanotatet Helse og Arbeid). Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging. Dessverre er det sik at vi vet at flere av tiltakene ikke fungerer slik de er ment: Å få mennesker (varig) tilbake i arbeid eller arbeidsrettet aktivitet. Dessverre er det også slik at NAV ikke har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging til alle, noe blant annet saken om de mellom 60- og 70 000 "konvertittene" viser. "Konvertittene" er i NAV-sjargongen alle dem som er på arbeidsavklaringspenger og nærmer seg fireårsgrensen, det vil si at de enten må over på andre ytelser, som uføretrygd, eller komme seg ut av NAV-systemet gjennom yrkesdeltakelse.

Det står i kontrast til at Norge har et omfattende system for aktivisering av personer utenfor arbeidsmarkedet, og er blant OECD-landene som satser mest på arbeidsintegrerende tiltak. I Norge er en stor del av disse tiltakene rettet mot aktiviteter i skjermede bedrifter. Forskning på arbeidsintegrerende tiltak viser at tiltak rettet mot ordinært arbeid har størst suksess i å få folk i arbeid. Tiltak som integrerer behandling av sykdom og arbeid i ordinære bedrifter har vist seg å være spesielt vellykkede. Det norske systemet baserer seg i stor grad på en skjermet sektor heller enn kvotering i ordinært arbeid, tilrettelegging i ordinære bedrifter eller lønnsubsidiering.

Kravet til individuell behandling fører til lengre ventetider. Som gjennomgangen over viser, så finnes det et bredt spekter av tiltak for aktivisering av personer utenfor arbeidslivet. Dette er positivt i den grad det bidrar til at mottakerne får et tiltak som er best mulig tilpasset deres situasjon, men bidrar også til å gjøre systemet komplisert og uoversiktlig. At alle skal få en grundig vurdering av hvilket tiltak som passer best bidrar til lengre ventetider. NAV har begrenset med ressurser til å følge opp tiltakene. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. Det betyr at det blir opp til brukeren selv å sørge for at han får god nok oppfølging, noe som gjør at mindre ressurssterke eller motiverte brukere kan falle gjennom. Dette er problematisk, siden det kan være de som har størst behov for oppfølging. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk. 

For å få flest mulig tilbake i arbeid må hovedmålsetningen være å få de tiltakene som har best effekt for mottakerne til å fungere. Det er også viktig med individuell tilpasning og kort ventetid. Disse to målsetningene står ofte i konflikt, da best mulig individuell tilpasning krever at mer tid brukes på utredninger og fordrer at det finnes ledige plasser på det tiltaket som vurderes som best. 

Den nye arbeidsministeren kan arbeide etter følgende hovedspor: 

  •  Forenkle antall tiltak NAV tilbyr og være realistisk på hva som oppnås med de ulike tiltakene. Det vil si at alle med arbeidsevne settes fortest mulig i gang med aktivitet som ligger så nær opp til vanlig arbeidsdeltakelse som mulig. Dermed vil NAVs arbeid forenkles, og tiltak med størst suksess for ordinær arbeidsdeltakelse være førstevalget.
  •  Få med vanlige arbeidsgivere. Det er vanlig arbeid som fungerer best for de aller fleste. Lønnstilskudd, redusert arbeidsgiveravgift eller tilskudd til tilrettelegging på arbeidsplassen er gulrøtter til arbeidsgiverne. For at en arbeidsgiver skal ansette arbeidstakere som ikke kan arbeide 100 prosent fra dag én, trengs det økonomiske insitamenter.
  •  De som kan jobbe, heltid eller deltid, med litt hjelp, kan på sin side få skattefritak eller betydelig skattelette i starten, slik at det garantert vil lønne seg å jobbe. 
  • Være realistisk når det gjelder mennesker som er uføre. De trenger ikke gå fire år på arbeidsavklaringspenger før de får uføretrygd. Det vil spare NAV for krevende individuell oppfølging.
  • Ha en åpen retur. Skulle det vise seg at en uføretrygdet likevel senere i livet vil kunne arbeide, helt eller delvis, må det være enkelt å kombinere arbeidsdeltakelse og uførepensjon, uten at man straffes økonomisk.

Ta liberaliseringsstafetten på alvor

I fjor skrev Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, et innlegg i Dagens Næringsliv under overskriften "21 ting vi kan tillate". Det førte til en lang rekke innlegg også fra andre som ville fjerne et forbud eller påbud, og "legaliseringsdebatten" var i gang. Så ble det ganske stille inntil FrP i går presenterte sin 30-punktsliste med forbud de vil fjerne om de kommer til makten etter valget.

I motsetning til Venstre, møter FrP hånlatter og motstand når de vil liberalisere skjenkebestemmelser, tillate hjemmebrenning og salg av lakrispiper i butikken. Det blokkerer enkelt den viktige diskusjonen vi heller bør ta: Hvorfor skal lovboken vokse?

Etter legaliseringsdebatten i fjor sommer, gjennomførte Civita en telling av alle forbud og påbud som er foreslått fjernet og innført de siste ti årene. Gjennomgangen viste at forskjellene på de politiske blokkene er små. Alle partier har foreslått nye forbud og påbud, og lovboken vokser. Alt i alt ble det fremmet forslag om innføring av nesten 700 nye forbud og påbud i perioden, altså ca. 70 forslag pr år i snitt. Litt over halvparten av dem ble vedtatt.

Derimot er det forskjell på blokkene når det gjelder viljen til å fjerne forbud eller liberalisere lover og regler. Det ble riktig nok bare foreslått å fjerne ca. 370 forbud og påbud i samme periode, men de borgerlige partiene sto for 90 prosent av forslagene. Dessverre ble bare ca. 70 av dem vedtatt, siden de rødgrønne partiene nå har flertall.

Forskjellen på de enkelte partiene er enda større. FrP skårer høyt, både når det gjelder vilje til å innføre og fjerne forbud, og Venstre er det partiet som vil fjerne flest forbud og innføre færrest nye forbud. Ellers er bildet preget av at de rødgrønne partiene er flinkest til å innføre nye og dårligst til å fjerne gamle forbud - mens de borgerlige partiene i større grad vil fjerne forbud og tillate mer.

Det er viktig at de som vil innføre nye forbud og påbud - eller som ikke vil fjerne de vi har - har begrunnelsesbyrden. Det er altså de som vil ha eller opprettholde et forbud som må forklare hvorfor det er viktig. Av og til er det lett å begrunne et forbud. Det er for eksempel lett å forklare at vi ikke kan velge hvilken side av veien vi vil kjøre på. Andre ganger er det verre. Det er ikke like lett å forklare hvorfor det er forbudt å drikke vin i parken. Anders Anundsen fra FrP møtte Vegard Wennesland fra Ap i gårsdagens Dagsnytt 18. Forklaringen fra Wennesland på hvorfor vi ikke trengte å fjerne det,  var at han hadde tatt seg en øl i parken, og at politiet velger å ikke håndheve forbudet. Da er det berettiget å spørre om vi egentlig trenger det.

Men selv når et forbud lar seg begrunne godt, er det ikke sikkert at forbud virker best.  Kanskje vi blir mer hensynsfulle overfor hverandre, hvis vi må reflektere over egen adferd og gjøre valg fremfor bare slavisk å følge regler. 

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Debatten om påbud og forbud må kunne løftes til et mer prinsipielt nivå. En kritisk gjennomgang av ulike forbud og påbud bør gjennomføres. Venstres Sveinung Rotevatn og FrPs Anders Anundsen har startet en viktig debatt som handler om mer enn vin i parken og lakrispiper.

 

 

 

Barnetrygden viktig for de fattigste

I 1946 ble barnetrygden vedtatt "enstemmig og uten debatt" som den første universelle ordningen i norsk sosialpolitikk, for øvrig etter at Høyrekvinnene hadde presset regjeringen til at aleneforsørgere også skulle kunne få støtte for det første barnet, og ikke bare fra det andre, som regjeringen hadde foreslått. I dag, nesten 70 år senere, er barnetrygden forsidesak i Aftenposten: "Barnetrygd til stadig flere seniorer", underforstått: Bør vi se på om barnetrygden skal behovsprøves?

Her er noen fakta om dagens barnetrygd: Barnetrygd gis fra fødsel til barnet er 18 år. Satsen er 970 kroner per barn per måned, dvs. 11 640 kroner per år. Enslige forsørgere får barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske antallet barn de har. I tillegg kan man få et småbarnstillegg, som gis til enslige forsørgere med barn på mindre enn tre år. Småbarnstillegget er på 660 kroner per måned, det vil si 7 920 kroner per år. Småbarnstillegget gis som ett tillegg til enslige forsørgere, uavhengig av hvor mange barn man har mellom 0 og 3 år.

Barnetrygden er en av de viktigste støtteordningene for lavinntektsfamilier, mens den for mange med høyere inntekt spiller stadig mindre rolle. Satsene på barnetrygden har vært nominelt uendret siden 1996, samtidig som den generelle økningen i støtten til barnefamilier i hovedsak er koblet til arbeidsinntekt. Samlet gjør det at ordningene treffer barnefamilier som har dårlig råd, dårligere enn før. Nominelt uendret barnetrygd svekker år for år den reelle kjøpekraften til barnetrygden. For ett barn fikk man 970 kroner per måned i 1998. Dette beløpet tilsvarer 737 kroner i 2012. Dersom man hadde justert barnetrygden med konsumprisindeksen hvert år fra 1998 til 2012, hadde dagens barnetrygd vært på 1 275 kroner per måned. 

SSB-forskerne Epland og Kirkeberg har sett på effekten av kontantstøtten og barnetrygden mellom 1996 og 2004. Kontantstøtten har altså gitt økte inntekter til lavinntektsfamiliene, mens barnetrygden deres reelt er redusert. Forskernes konklusjon er at vinningen gikk opp i spinningen: Like mange barn har havnet under lavinntektsgrensen som følge av redusert realverdi av barnetrygden de siste årene, som det kontantstøtten har løftet opp. I dag er det så få som benytter kontantstøtten, at konklusjonen fra 2004 må modifiseres. Det betyr likevel ikke at barnetrygden ikke er viktig for lavinntektsfamilier. Til tross for at den er nominelt uendret, betyr den fremdeles mye, skriver forskerne. Det alternativet som hjelper flest barn i lavinntektsfamilier, er å oppjustere barnetrygden og beholde kontantstøtten, men en oppjustering av barnetrygden ville kompensert for en eventuell fjerning av kontantstøtten. Forskerne mener at gapet etter 2004 blir større, og at en oppjustering av barnetrygden er det som vil ha størst betydning for å redusere antall barn som lever i lavinntektsfamilier. Den positive virkningen av kontantstøtten for lavinntektsfamilier har gradvis avtatt etter 1998, fordi barnetrygden reelt er blitt redusert. 

I 2009 konkluderte Fordelingsutvalget med følgende: Hvis de nominelle satsene i barnetrygden fortsetter å holdes uendret, vil de husholdningene som har barnetrygd som en relativt stor del av inntektene, sakke akterut i inntektsfordelingen. Utvalget mener på denne bakgrunn at satsene framover bør oppjusteres i tråd med lønnsveksten i økonomien for å videreføre barnetrygdens omfordelende effekter. Dette vil sikre at de gruppene der barnetrygden utgjør en viktig del av inntektene får en inntektsutvikling på linje med den øvrige delen av befolkningen. En underregulering av barnetrygdsatsene bidrar til at særlig familier med mange barn kommer stadig dårligere ut i inntektsfordelingen.

Lavinntektsfamilier kan enten være familier med lavinntektsyrker eller deltidsarbeid, enslige forsørgere eller familier der en eller begge er utenfor yrkeslivet. Den viktigste stønaden for lavinntektsfamilier er barnetrygden. Med noen forbehold, er konklusjonen at det har blitt flere lavinntektsfamilier som følge av at barnetrygden ikke har vært justert siden 1996.

Et forslag kan være å prisjustere barnetrygden. En prisjustering vil gi en månedlig trygd på 1 275 kroner, mot dagens 970 kroner. Det vil bety at utbetalingene til barnetrygden vil øke fra 14,7 mrd. kroner til rundt 19 mrd kroner (2011-tall). Det er en kostbar velferdsreform. Derfor er det flere partier som nå går inn for, eller vurderer, å behovsprøve barnetrygden. Venstre er tydeligst. De ønsker en inntektsgradering av barnetrygden. Både KrF og Høyre har vurdert inntektsgradering. KrF har foreløpig gått inn for å beholde dagens barnetrygdordning, mens Høyre løpende vurderer behovsprøving, uten at partiet har konkludert. FrP vil beholde lik barnetrygd for alle.

Uansett hva en eventuell borgerlig regjering går inn for, er det viktig å ta med seg at barnetrygden er den viktigste støtteordningen for barn som lever i lavinntektsfamilier. En eventuell reform bør sørge for en oppjustering av barnetrygden for lavinntektsfamilier. Om oppjusteringen skal komme alle barnefamilier til gode eller om den skal behovsprøves, blir opp til Stortinget å avgjøre.

 

 

 

To tanker i hodet

Det går an å ha to tanker om skolepolitikk i hodet samtidig. Kompetanseheving for lærerne er viktig uansett. Friskoler bidrar til at elever får større valgmuligheter. 

Gårsdagens Brennpunkt og valgdebatt på NRK satte Finland og Sverige opp mot hverandre. Det hadde de ikke trengt. Det norske friskolesystemet Høyre og Venstre ønsker ligner på det danske. I Danmark har man ikke utbyttemuligheter, lave egenbetalinger, og ingen krav til formål, men til kvalitet. En reportasje fra Danmark hadde vært en bedre innfallsvinkel på dokumentaren.

I debatten om friskoler (private skoler med offentlig tilskudd) er det valgfriheten som er viktigst. Det å kunne velge skole er positivt i seg selv. Det bidrar til mangfold og til muligheter til å finne en skole som passer for den enkelte. Friskolene kan i beste fall inspirere den offentlige skolen og bidra til at kvaliteten øker. Det som ikke fremkom i Brennpunkt var at offentlige skoler i samme kommuner som gode friskoler, også hadde forbedret seg.

Gode lærere er viktigst, uansett friskoler eller offentlige skoler. Det viser resultatene i den finske skolen. Dessuten: Lærere som er engasjerte, er gjerne gode lærere. Satser læreren på en karriere i en friskole, må læreren ofte gjennom en egen skolering som er tilpasset skolens pedagogikk eller formål, i tillegg til å ha generell kompetanse. 

 

 

 

  

Blå og rød historiefortelling

Følgende sitat er fra Arbeiderpartiets partiprogram i 1965: Våre sosiale trygder og institusjoner, fri utdanning i godt utbygde skoler, kortere arbeidsdag, mer demokratiske omgangsformer på arbeidsplassen, trygging av lønnstagernes rettigheter - alt dette har sitt utspring i våre sosialistiske ideer. I Per Fugellis kronikk i Aftenposten om den røde og den blå friheten er budskapet er det samme: De røde er gode, de blå står for egoisme forkledd i blå fløyel, underforstått at hensiktene ikke er gode. Det er den røde historiefortellingen fra 1965 som følges opp nesten 50 år senere.

For to år siden utga Civita boken Den norske velferden. Den fortalte om de borgerlige bidragene til velferdsordningene våre og nyanserte Aps selvbilde. Det er behov for å repetere budskapet, og her er kortversjonen: Den norske velferdens borgerlige historie.

De borgerlige har en historie å fortelle som er minst like viktig som Ap. Det handler om å ha legitimitet i velferdsdebatten. De norske velferdsordningene utgjør en viktig del av den norske samfunnsmodellen. Derfor er det viktig å vite hvordan velferdsordningene er blitt etablert, og hvordan partiene har argumentert for dem. Velferdsordningene våre er under stadig revisjon, både når det gjelder innhold og  finansiering. Hovedbildet er at ordningene stadig utvides og gjøres mer gunstige, men også at de er omfattende, krever mange ressurser og bærekraftige offentlige finanser.

Dagens uenigheter dreier seg mer om midlene enn om målet, selv om det også er ideologiske forskjeller i synet på valgfrihet, på hvordan offentlige tjenestetilbud skal utformes, om private skal få slippe mer til og på hvor grensene for politisk inngripen skal gå. 

Foreløpig har vi et økonomisk vindu frem mot 2020. Forventede inntekter på statsbudsjettet er nå høyere enn forventede utgifter, og vi har mange yrkesaktive per pensjonist. Etter 2020 vil bildet endres, særlig fordi flere vil bli pensjonister, samtidig som det vil bli færre yrkesaktive. Civita-notatet om perspektivmeldingen Ikke bærekraftig velferdsstat: Behov for reformer og min blogg om ungdomspartiledernes fremtidsbekymringer, viser at det er mye å gripe fatt i, dersom ikke historiefortellingene om 20 år blir en forfallshistorie.

Det er bedre å kunne fortelle at de riktige grepene ble tatt da vi hadde sjansen, enn å fremdeles holde på selvbildet fra 1965 og fortelle at alt er bra i Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja til KrFs støtte til lavinntektsfamilier

Familiepolitikken bør treffe dem som trenger det mest, nemlig barn som lever i familier med lav inntekt. KrFs forslag til familiepolitiske endringer vil løfte mange lavinntektsfamilier. Det er bra, for det trengs. 

En målsetting for familiepolitikken burde være at den sørger for et sikkerhetsnett for barn som lever i familier med lave inntekter. Flere partier på borgerlig side har foreslått behovsprøvd barnetrygd eller oppjustering av satsene, og at barnehageplassene skal bli enda rimeligere for lavinntektsfamilier. Venstre vil prioritere barn i lavinntektsfamilier, og Trine Skei Grande sier til Aftenposten at det er viktigere enn å prioritere alle barnefamilier. KrF vil øke støtten for alle. Det blir lett for dyrt, noe Sigrid Sollund påpekte da hun hadde besøk av Knut Arild Hareide i NRKs partilederutspørring. Han ville ikke svare hvor han ville ta pengene fra. 

Men vi bør ikke avfeie KrFs forslag til en bedre familiepolitikk av den grunn, selv om økte utgifter på ett område bør innebære reduksjoner på andre. Flere av forslagene som presenteres i dagens Aftenposten er gode, og jeg har skrevet om flere av dem her. Den økte engangsstøtten vil ikke bare komme lavinntektsfamiliene til gode, men også være bra for studenter. En av fem fødende kvinner fikk engangsstønad i 2009. Nesten halvparten av dem var innvandrerkvinner. Nærmere en tredjedel av kvinnene antas å være studenter. 18 prosent av kvinnene som mottok engangsstønad i 2009, var enslige forsørgere.

KrF vil også innføre et nytt skattefradrag på 5 000 kroner per barn opp til 18 år. For at lavinntektsfamilier (som ikke har høy nok inntekt til å få utnyttet fradraget) skal kunne nyte godt av dette, vil KrF gi dem 5 000 kroner i kontanter. Dessuten vil KrF øke kontantstøtten.  Jeg vil heller se på de to viktigste ordningene for lavinntektsfamilier: barnetrygden og prisene i barnehagen.

Barnetrygden får man, uansett om man er yrkesaktiv eller ikke. Barnetrygden er også den familiepolitiske ordningen som betyr mest for lavinntektsfamilier, og den hjelper familiene helt til barna blir myndige. Den er i dag på 970 kroner per måned per barn, det vil si 11 640 kroner i året helt til barnet er myndig. Denne summen har imidlertid vært uendret siden 1996, til tross for generell prisstigning og lønnsvekst. Skulle barnetrygden fulgt vanlig prisstigning, ville beløpet per barn per måned vært 15 300 kroner i året. Allerede i 2009 konkluderte Fordelingsutvalget: "At barnetrygden ikke er oppregulert, fører til at lavinntektsfamilier kommer stadig dårligere ut, og, alt annet likt, at vi får flere barn som lever i lavinntektsfamilier." Barnetrygden kan prisjusteres. En prisjustering vil gi en månedlig trygd på 1 275 kroner, mot dagens 970 kroner. Det vil bety at utbetalingene til barnetrygden vil øke fra 14,7 mrd. kroner til rundt 19 mrd kroner (2011-tall). Fordelingsutvalget anbefalte en slik justering av barnetrygden i 2010. En slik reform er kostbar, og Venstres forslag om behovsprøving vil være en av flere muligheter til å dekke inn økningen i barnetrygden til lavinntektsfamiliene.

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig økonomi, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere. Makspris belønner dermed de med god inntekt. Man burde i stedet vurdere å begunstige dem med lavere inntekter. I dag har rundt en fjerdedel av kommunene reduserte priser for lavinntektsfamilier, basert på behovsprøving. I Oslo er minimumsprisen på 830 kroner per måned. I tillegg har noen bydeler i Oslo, Drammen og Stavanger gratis kjernetid for lavinntektsfamilier.

Det er vellykket med gratis kjernetid for lavinntektsfamilier i Oslo. Gratis kjernetid eller godt subsidierte priser er et tiltak for lavinntektsfamilier som kan vurderes i alle landets kommuner. Betalingen av barnehageplass bør differensieres etter behov i større grad enn i dag, slik at det kommer lavinntektsfamiliene mer til gode.

I tillegg til barnetrygden og barnehagesubsidieringen finnes det en rekke ulike familie- og sosialpolitiske behovsprøvde ordninger for lavinntektsfamilier. Mange av dem er innrettet mot småbarnsperioden. En generell gjennomgang av de ulike ordningene med tanke på en forenkling er å anbefale. En oppjustering av barnetrygden vil kunne gi mer støtte frem til barna er store og gjøre andre ordninger overflødige. Slik vil politikken treffe de som trenger det mest. 

 

Arbeidsmiljøloven må endres

Ila landsfengsel har fått avslag av LO-Stat på et forslag om å gjennomføre et prøveprosjekt med doble skift, dvs. en arbeidsdag på 14 timer. Kriminalomsorgsdirektoratet, Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund (både lokalt og nasjonalt), og ledelsen ved Ila landsfengsel vil alle gjennomføre prøveprosjektet, men siden LO-Stat har vetorett, blir ikke prosjektet igangsatt.

Arbeidsmiljølovens (AML) hovedregel er at arbeidstiden ikke må overstige ni timer i løpet av et døgn eller 40 timer i løpet av syv dager, men fagforeningene kan gjennom avtaler omgå denne regelen. I dag kan de sentrale fagforeningene velge å godkjenne eller forkaste en arbeidstidsavtale som allerede er godkjent av partene lokalt AML §10-12(4). Arbeidsgiversiden og de lokale arbeidstakerorganisasjonene er prisgitt de sentrale fagforeningenes velvilje, og forhandlingsstyrken mellom partene er derfor svært ujevnt fordelt. Fafo-rapporten Arbeidstidsordninger som fraviker Arbeidsmiljøloven fra 2010 påpeker at "Lovendringen kan ha forrykket den tidligere balansen på arbeidstidsområdet ved at arbeidstakerorganisasjonene så på seg selv som mer enerådige."

Leder av LO-Stat, Tone Rønoldtangen, vil av helse- og sikkerhetsmessige årsaker ikke godkjenne arbeidstidsordningene de fengselsansatte ønsker, selv om lederen av Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund er sikker på at de ansatte vil få lavere sykefravær og en bedre arbeidssituasjon. Hvem som har rett, vet vi ikke før ordningen er prøvd ut, men hvem som har rett til å avgjøre om det skal prøves ut, vet vi. Den ene parten kan med loven i hånd stoppe enhver søknad om arbeidstidsplaner som går ut over AMLs hovedbestemmelse.

Spørsmålet som nå diskuteres er hvem som skal godkjenne de lokale ordningene: Arbeidstilsynet, slik de borgerlige partiene ønsker, eller fagforeningene sentralt, slik de rødgrønne ønsker og som er gjeldende lov?

I  Civita-notatet  Arbeidstidsavtaler i arbeidsmiljøloven er ulike sider ved AML §10-12(4) drøftet og dokumentert. Jeg er enig i notatets konklusjon: Det mest hensiktsmessige svaret vil være ingen av dem. Ved lokal enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker eller lokal fagforening, burde det ikke være nødvendig med et generelt krav til godkjenning fra en overordnet myndighet. De lokale partene vil i de aller fleste tilfeller ha best oversikt over hvilken arbeidstidsordning som passer på arbeidsplassen, og det er lite trolig at arbeidstakerne på en gitt arbeidsplass velger å gå med på en arbeidstidsordning de ikke selv ønsker. 

For å hindre misbruk og løse tvister, kan Arbeidstilsynet ta stilling til arbeidstidsavtaler fremforhandlet lokalt, dersom en av de lokale partene ønsker avtalen vurdert av tilsynet. De sentrale fagforeningene vil sikkert også kunne bistå sine lokale representanter om de skulle trenge det, men det vil være fagforeningene lokalt som har det siste ordet. Arbeidstilsynet bør også få hjemmel til å foreta stikkontroller på arbeidsplassene, for å forsikre seg om at det er reell enighet om arbeidstidsavtalene lokalt. 

Ila landsfengsels ønske om å få prøve ut en arbeidstidsordning med doble skift er ikke enkeltstående. Mange arbeidsplasser har behov for organisering av arbeidstiden som går ut over AMLs hovedbestemmelse. Noen av dem får dispensasjon, andre bryter AML, og noen forsøker ikke en gang å søke og sliter med bemanningsproblemer og deltidsproblematikk. Derfor er neste skritt å se på AMLs bestemmelser om overtid og gjennomsnittsberegning, slik at det blir enklere og mer hensiktsmessig å organisere arbeidsplasser med behov for skift- og turnusordninger. 

Ingen kritiske spørsmål til Jens

I går kveld ble det nok en gang debatt om formuesskatten. Denne gangen var det NRK som kunne fortelle om en masteroppgave ved NHH som konkluderte med at formuesskatten ikke er noe problem for de bedriftene som var analysert, selv om bedriftseierne må ta ut penger av selskapet for å betale formuesskatt. Analysen er omfattende og grundig, men inneholder visse metodiske svakheter. Argumentet på Dagsrevyen og i partilederdebatten fra Arendal var at her var beviset for at formuesskatten bør beholdes, og at den ikke har skadevirkninger.

Debatten i går kveld hadde som utgangspunkt at formuesskatten er bra. Derfor var det ingen kritiske spørsmål til Jens Stoltenberg og de rødgrønne om hvorfor Norge eksempelvis er et av de få landene som fremdeles har formuesskatt, eller de åpenbare skadevirkningene formuesskatten får for bedrifter som enten har dårlig likviditet eller går med underskudd. Stoltenberg ble heller ikke konfrontert med ulik forskning som viser andre resultater enn masteroppgaven fra NHH.

Derimot ble Høyre stilt til veggs med spørsmål, først i Dagsrevyen og deretter i nesten et kvarter fra Arendal. Vinklingen var utelukkende negativ. Utgangspunktet var at her var beviset for at formuesskatten ikke er skadelig. Det er en sannhet med modifikasjoner. Masteroppgaven viser også at en tredjedel av bedriftene som betaler formuesskatt, betaler mer i formuesskatt enn de har i overskudd (årsresultat). Forfatterne skriver:

Det  har  blitt  hevdet  at  formuesskatt  fører  til  en  betydelig  nedbygging  av  bedrifters egenkapital. Analysene våre underbygger denne påstanden. I 2011 var det 1 565 selskaper hvor majoritetseier fikk en formuesskatt knyttet til eierskapet som var høyere enn årsresultatet. Disse besluttet samtidig å dele ut et utbytte som også var høyere enn årsresultatet. Svaret på forskningsspørsmål nummer 1 blir dermed at formuesskatten kan bidra til en nedbygging av selskapenes egenkapital, men dette gjelder kun tilfelle i et fåtall av bedriftene.

Likevel, bedrifter som betaler høyere formuesskatt enn overskuddet er over tid, vil få problemer med soliditet, muligheter til å ansette og beholde medarbeidere, utføre vanlig vedlikehold eller utvide virksomheten. En måte å betale formuesskatt på, er å ta ut utbytte. Det er dette masteroppgaven har sett på. Andre måter å dekke skatten på, kan være at eierne tar ut høyere lønn eller skriver ned innskutt kapital som så kan tas ut til eierne. 

Et annet problem med masteroppgaven er utvalget av bedrifter som er med i analysen. 70 000 bedrifter er analysert, og de er eid av 66 000 eiere med over 50 prosent eierandel. I dette utvalget er det nok også mange private investeringsselskaper og foretak som er drevet av eieren alene. Den største gruppen er forretningsmessig tjenesteyting (ofte konsulenter), noe som bidrar til at analyseutvalget ikke blir representativt for mange vanlige små og mellomstore norske bedrifter. 

Om lag 310 000 personer betaler formuesskatt på investeringer de har gjort i bedrifter og arbeidsplasser. Mesteparten av Norges bedrifter er først og fremst små og mellomstore med under 50 ansatte. Det er disse, ryggraden i bedrifts-Norge, som er den største skaperen av arbeidsplasser, som i hovedsak betaler formuesskatt på kapital investert i næringsvirksomhet. Dette svekker robustheten til bedriftene og deres evne til innovasjon og nyskaping.

Investeringer i næringsvirksomhet er mer risikofylt enn bankplasseringer. Pengene man investerer, bindes opp i virksomheten, gjerne i verdier som det er tidkrevende og risikofylt å selge. Går bedriften med underskudd, gjør formuesskatten en vanskelig situasjon verre og øker risikoen for konkurs. Går bedriften med overskudd, betales det uansett skatt, og det er av penger som eierne har tjent. Selv om eieren personlig skulle betale null i skatt, vil det altså betales skatt gjennom selskapet hun eller han eier. 

Har man tjent penger, er det ikke noe problem å betale skatt, men formuesskatt betales uansett om formuesgodet gir inntekter eller ikke. Det kan komme skjevt ut hvis man eier noe som man ikke får inntekter fra. Et godt eksempel på dette har tidligere blitt omtalt i Dagens Næringsliv, der en person hadde arvet en aksjepost i et firma, men hvor han ikke var i en posisjon verken til å bestemme utbytte eller påvirke firmaets resultater. Vedkommende hadde et ordinært yrke og en ordinær inntekt i tillegg til sin aksjepost, men måtte betale formuesskatt, selv om han ikke fikk utbytte eller inntekter fra formuesgodet.

Formuesskatt er en skatt på allerede beskattede midler.  Skatt betales også av utbytte som eieren tar ut av selskapet, i mange tilfeller nettopp for å betale formuesskatt. Det bidrar til å tømme mange selskaper for kapital som ellers kunne ha gått til investeringer og styrking av bedriften.

Kun en håndfull land i verden har formuesskatt, og disse har ofte unntak for kapital investert i næringsvirksomhet. Hvorfor Jens Stoltenberg ikke blir konfrontert med noe av dette i debatter om formuesskatt er forunderlig. Det bidrar til en skjev og ubalansert debatt. 

 

 

 

Hør på de unge!

I dag oppfordres unge velgere til å stemme i mange aviser. Aftenposten har en ekstra forside og mange sider redaksjonelt stoff om unge og valget. Ungdomspartilederne har mange gode forslag til hva vi bør være opptatt av i valgkampen. Men for at de unge skal bli hørt, må de engasjere seg og stemme.

Om 20 år kan den norske staten gå i minus. Civita har sett på de optimistiske forutsetningene Perspektivmeldingen bygger på. Det er særlig to av forutsetningene som har store betydning for bærekraften vil velferdsstaten. Den første er kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester. De siste tiårene har det vært en kvalitetsøkning i disse tjenestene på rundt 1,5 prosent årlig. Om de politiske partiene ikke endrer retning, er det rimelig å vente at denne kvalitetsveksten vil vare ved en god stund og først vil få en lavere veksttakt når det blir tydelig at velferdsstaten står under press. 

Den andre overoptimistiske hovedforutsetningen er at dagens arbeidsinnsats vil ligge fast. De siste 20 årene har arbeidsinnsatsen i gjennomsnitt vist en stabil, nedadgående trend. At fritid verdsettes mer når vi blir mer velstående, er ikke overraskende, og det er lite realistisk å anta et linjebrudd i arbeidsinnsatsen, uten at det samtidig støttes opp av endret politikk. 

Hovedbudskapet fra Perspektivmeldingen den rødgrønne regjeringen valgte å vektlegge var: Dagens kvalitetsnivå på offentlige tjenester i 2060, og dagens arbeidsinnsats i 2060. Det vil gi et årlig budsjettunderskudd på 140 mrd. 2013-kroner. Uansett hvilken regjering vi får etter valget, vil den love økt kvalitet på de offentlige tjenester.  

Dersom vi i 2060 antar at kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester de siste tiårene har fortsatt veksten på 1,5 prosent årlig, og vi fortsetter trenden med redusert arbeidsinnsats, vil det årlige budsjettunderskuddet i 2060 være på over 500 mrd. 2013-kroner, ikke 140 mrd. 2013-kroner, som en videreføring av dagens velferds- og arbeidsinnsatsnivå vil føre til. 

Dette er forhold som unge velger bør være opptatt av. Dersom vi både vil fortsette å øke kvaliteten på de offentlige tjenestene, samtidig som vi arbeider mindre, er det de som er unge i dag som vil merke innstramningene. De må enten arbeide mer, betale mer skatt eller oppleve et redusert velferdstilbud - uansett blir det blir det en kombinasjon som er vanskelig å selge politisk. 

Heldigvis har ungdomspartilederne skjønt det, og de foreslår også reformer. Det er ungdommene som er utålmodige. De vil gjennomføre reformer mens vi ennå er i en overskuddssituasjon. De etablerte politikerne som i dag fører valgkamp, ser heller ut til å skyve problemene foran seg. Da blir det demografien, i kombinasjon med et dårligere oljemarked, som vil tvinge frem reformer når oljefondet for lengst er borte. 

Foreløpig har de politiske partiene, uansett farge, bevilget omtrent like mye penger til velferd, noe Civita viser i rapporten Spiller det noen rolle? Dagens valgkamp handler om mye av det samme, mer penger er ofte løsningen. Det tror ikke ungdomspartilederne noe på og kaller dagens partiledere for uansvarlige. 

Ifølge dem er festen snart over. Flere av ungdomspartiene, blant annet KrF, Venstre og Høyre, vil stramme inn sykelønnsordningen. Det er jeg enig i, og hvorfor kan du lese om her. Dessuten vil de behovsprøve flere velferdsordninger. Noen av de ordningene som gjelder familiepolitikken har jeg skrevet om her. Flere av dem kan behovsprøves. Dessuten må vi arbeide lenger. Det nytter ikke å bruke de 25-30 første årene av livet til utdanning, deretter jobbe i 30 år, og så gå av med pensjon når man er 62 år. I 1967 var pensjonsalderen 70 år, mens forventet gjennomsnittlig levetid for menn var 71 år. I dag kan flere som pensjonerer seg når de er 62 år faktisk være pensjonister lengre enn de er yrkesaktive. 

De unge får ikke bare strammere statsfinanser å hanskes med. De får klima- og miljøutfordringer også. Heldigvis er ungdommene ikke bare kritiske og alvorlige. Det vil ikke bare handle om mer skatt, lengre arbeidsdager og store miljøutfordringer. Ungdomspartiene vil satse på innovasjon og kunnskap, de vil få flere inn i arbeidslivet og er selv klare for å arbeide mer og lengre. 

Når Prableen Kaur i Aftenposten i dag oppfordrer unge til å bruke stemmeretten, er det bra. Men hun har ikke rett i at ungdommen ikke blir hørt etter valget. Ungdomspartilederne har ofte vist seg mer ansvarlige og mer langtidstenkende enn de voksne. Og det er ungdommen som vil få rett. Samtidig er det også ungdommen som må takle fremtidens utfordringer. Min oppfordring til dem er derfor: Stem for å bli hørt.

68 200 avklares snart til uførhet

1.3.2014 kan vi risikere at 68 200 personer blir en del av uførestatistikken. Arbeidsavklaringspenger (AAP) ble innført 1.3.2010. Neste år er det fire år siden, og maksimal lengde man kan få AAP er fire år. Det vil i så fall bety et stort byks i antall uføre. Aftenposten publiserte i dag en oversikt om den "tikkende bomben" på pultene hos NAV-medarbeiderne.

At aktivisering er viktig for at uføre skal kunne komme seg i jobb, har lenge vært anerkjent. Forskjellen mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd ligger i at det er et vilkår for å få arbeidsavklaringspenger at man deltar i en aktiv prosess for å komme i arbeid, og at arbeidsavklaringspenger kun er en ytelse man kan motta i fire år. Civita har publisert to notater om helse og arbeidstiltak og om arbeid og uførhet. Her er blant annet ulike arbeidsmarkedstiltak beskrevet.

Arbeidsavklaringspenger er stort sett en sammenslåing av attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Den aktive prosessen for å komme i arbeid kan bestå i alt fra å lage en aktivitetsplan til gjennomføring av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging.

68 200 personer har i snart fire år ventet på å bli avklart. NAV har en nærmest umulig oppgave foran seg frem til 1.3.2014, dersom målet er at alle disse skal komme ut i arbeid. NAVs egen evaluering gir liten grunn til optimisme. Lite oppfølging, lav motivasjon hos mottakere og nedprioritering av aktiviseringstiltak på NAV-kontorer med knappe ressurser, er noen av konklusjonene. At ordningen skulle være tidsavgrenset hadde tilsynelatende liten effekt. Nær to tredjedeler av alle som sluttet på tidsavgrenset uførestønad gjorde det fordi de gikk over på varig uførepensjon, mens bare én av tolv kom i arbeid.

Flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, og i mange tilfeller har uføretrygdede en såkalt restarbeidsevne. Det er mulig å kunne arbeide samtidig som inntektsevnen er redusert med minst halvparten. All forskning tyder på at arbeidslivstilknytning er bra for helsen for de aller fleste, og avgjørende for komme tilbake i vanlig arbeid. Gradert uføretrygd er et virkemiddel som brukes i alt for liten grad i dag. I 2010 var i overkant av 80 % av alle uføre 100 % uføre, på tross av at muligheten for gradert uføretrygd har eksistert i flere år, og at det lenge har vært et mål å få flere til å bruke det.

NAV har begrenset med ressurser til å følge opp alle de ulike tiltakene. Der tiltakene foregår i skjermede bedrifter, er det i stor grad opp til bedriften selv å sørge for at tiltaket fungerer godt. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk.

Tallenes tale fra dagens Aftenposten er klar. NAVs vurdering av egne muligheter ser ut til å stemme, få kommer ut i arbeid, og mange ender som uføre etter fire år. Når antallet som kommer ut i arbeid gjennom arbeidsavklaringstiltak er såpass lite, er det behov for å vurdere hvilke tiltak som fungerer og hva NAV realistisk kan få til med de ressursene de har.

14 til far, resten til mor

Snart er det valg, og en av sakene som seiler opp, er fedrekvoten. Det står om 14 uker av livet til et barn som kanskje blir 100 år. Far trenger kvote for å ikke krangle med mor eller med arbeidsgiver. Får han ikke kvote, er det mange som er helt sikre på at han ikke vil velge å være hjemme. Tiden med babyen er ikke så viktig at far tar opp kampen uten kvoten i hånden.

Det som slår meg i debatten, er hvilken tillit vi har til far. Fedre som intervjues, understreker stadig hvor fint det er å være hjemme med babyen. Hvis de syns det, hvorfor trenger de da en kvote? Er det ikke like fint å være hjemme med babyen når man har 48 uker å ta av (minus ukene før og etter fødsel til mor)?

Venstresiden, sentrumspartiene og arbeidslivsorganisasjonene står sammen om å ønske kvoten. Hovedargumentet er at det fører til mer likestilling, fortrinnsvis likestilling i arbeidslivet, men indirekte også mer likestilling hjemme. Om det er pragmatisme eller ideologi som styrer ønsket om å ha fedrekvoten kan variere. Den pragmatiske posisjonen vil være å ha kvoten inntil man stoler på at holdningsendringene har kommet langt nok til å kunne fjerne den. Ideologisk vil de som ønsker en villet, lik fordeling av ansvar ute og hjemme fortsette å argumentere for en fedrekvote, mens de som mener at permisjonen kan deles etter familiens egne ønsker, vil argumentere for en kvote til fri fordeling. Foreløpig er det bare Høyre og FrP som ønsker fri deling av permisjonen.

De som vil ha kvoten, mener at kvotefrihet vil kjøre likestillingen i revers. Resultatet vil bli at far igjen må kjempe for å være sammen med babyen, ofte både på hjemmebane og på jobb. Eksempelet som trekkes frem, er Danmark. Der tar ikke far ut permisjon i i like stor grad etter at kvoten ble avskaffet. En viktig nyanse jeg først ble klar over i dag, var at danskene kun hadde kvoten i tre år, ikke i 20 år, slik vi nå har hatt i Norge. Det kan forklare hvorfor det gikk som det gjorde i Danmark.

Helt sikkert er det at når man har kvoter og rettigheter, er det ingen overraskelse at de blir brukt. Fedrekvoten er resultatet av en villet familiepolitikk. Far skal ta sin del av omsorgen hjemme slik at mor og far stiller likere både hjemme og i arbeidslivet. At forskning da viser at kvoten blir brukt, er en bekreftelse på at kvoter virker, far tar ut permisjon. Regelen er jo slik at permisjonen bortfaller om far ikke bruker sin del.

Et annet argument for å ha kvoten er at mor arbeider mer. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre. I 1993 var fedrekvoten på fire uker. Da var det faktisk slik at mange fedre tok ut kvoten sammen med mor. Lang felles ferie ble en utilsiktet konsekvens av fedrekvoten. Meningen var jo at far skulle klare brasene på hjemmebane selv. 1. juli 2013 ble den utvidet til 14 uker. Deler av permisjonen tas sikkert fremdeles sammen med mor, men far får også en del uker alene.

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar, ikke bare at fedrene arbeider litt mindre.

Siden kvoter virker så bra, kan vi jo i forlengelsen tenke oss kvoter for henting i barnehagen. Straks barnet er ett år, overtar barnehagen omsorgen på dagtid. Skal det være likestilling, bør far hente og bringe minst to ganger i uken. Dessuten bør han være hjemme minst 50 prosent av dagene med sykt barn. Det er mange muligheter om man ønsker politisk påvirkning på familielivet. Muligheten til å vise familiene og fedrene tillit til å ta egne valg, skrumper derimot inn, dess flere føringer som legges på familielivet. Det ser foreløpig ikke ut til at fedrekvotetilhengerne vil ta sjansen på at fedrene (og mødrene) velger annerledes enn det som er riktig i dagens Norge, nemlig 14 uker til far og resten til mor.

Mer likestilling?

Norsk familiepolitikk belønner yrkesaktivitet. Norske foreldre har mulighet til å ta permisjon og sender ettåringen i barnehage. Likestilling og yrkesdeltakelse har kommet i forgrunnen og bildet er at Norge har "verdens beste" ordninger for å kombinere barnefødsler og yrkesaktivitet. Men norske småbarnsforeldre blir stadig eldre.

De store postene i familiepolitikken, foreldrepermisjonen og barnehagedekningen, er utformet med en sterk tro på at disse ordningene bidrar til mer likestilling i arbeidslivet. Historisk har også ordningene virket slik. Fedre tar permisjon, mødrene kombinerer arbeid og barnefødsler. Nå tyder imidlertid mye på at familiepolitikkens virkning på likestillingen i arbeidslivet har nådd et nivå som gjør at ytterligere tiltak bare vil ha marginal effekt. De store familiepolitiske ordningene er kraftig utbygget etter at kvinnene begynte å delta for fullt i arbeidslivet. I dag deltar kvinner nesten like mye i yrkeslivet som menn. Yrkesdeltakelsen er 68,1 prosent for kvinner og 73,6 prosent for menn, men forskjellen blir større hvis man tar hensyn til at flere kvinner enn menn arbeider deltid. Deltidsarbeid i småbarnsfasen er for mange konsekvensen av tidsklemma, men det er stort sett kvinner som arbeider deltid.

Julian Johnsen og Katrine Løken ved Universitetet i Bergen har funnet ut at "flaggskipene" i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun har en liten effekt på likestillingen i arbeidslivet. Selv om likestilling er et av de viktigste målene med disse ordningene, har de i beskjeden grad gitt endringer. Barnehagedekningen har steget fra rundt 40 prosent i 1990 til nær 100 prosent i dag. Lengden på fødselspermisjonen har også økt mye de siste tiårene. I 1977 ble betalt fødselspermisjon utvidet fra 12 til 18 uker ? i dag er permisjonen 47 uker med 100 prosent dekningsgrad. Kvinners yrkesdeltakelse, derimot, har stort sett vært den samme siden 1990. Det ser heller ikke ut til at fedrekvoten har påvirket kvinners yrkesdeltakelse, men den har forandret situasjonen i hjemmet. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men altså ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre. I 1993 var fedrekvoten på fire uker.

I juli 2013 blir den utvidet til 14 uker. Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar. Mye tyder likevel på at det er vanskelig å tvinge frem enda større likhet med stadig mer omfattende familiepolitiske tiltak.

Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen mener at om man kutter virkemidlene, som for eksempel å fjerne fedrekvoten, blir resultatet mindre likestilling. Og hun vil "tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet vårt i en bestemt retning." I denne sammenhengen betyr det at far og mor skal ta så like valg som mulig. Derfor ser det ut til at den politiske løsningen må være at mor og far tar like mye permisjon, jobber like mye og tar like mye av omsorgsarbeidet hjemmet. Alt dette skal skje når begge foreldrene er godt i gang med yrkeskarrieren.

Jeg er uenig, vi nærmer oss en grense der ytterligere politiske tiltak vil gripe utilbørlig inn i privatlivet. Men et sted kan vi bruke politikken: Støtten til unge studenter som blir foreldre bør bli likere støtten til de yrkesaktive.

I 30-årene er lønnsstigningen og karriereutviklingen størst. Vi velger altså å få barn når vi er som mest opptatt med jobb. For en familie blir resultatet oftest at far fortsetter sin karriere, mens mor reduserer sine ambisjoner. Det gir far et forsprang i karrieren som mor sent eller aldri klarer å ta igjen. Dersom flere får barn tidligere, vil den mest intense barneperioden være over før eventuelle karrierer i yrkeslivet starter for alvor. En kvinne som har fått barn i 20-årene, vil kunne arbeide mer uavbrutt fra 30-årsalderen frem til pensjonsalder. Ordninger som oppfordrer kvinner til å få barn tidligere, vil kunne bidra til at kvinner, uansett yrkeskarriere og utdanning, får flere barn, at de føder barn når de er mest fertile, at de kan starte karriereløp mer parallelt med menn, og at yrkeskarrieren kan forløpe uten lange avbrekk. Det vil også kunne styrke likestillingen. Fordelen her er at vi får frivillige insentiver til mer likestilling, uten å ty til kvoter og politisk styring.

Innlegget er også publisert på NRK Ytring 16.7.2013

Valgfriheten og det offentlige tilbudet

Valgfrihet krever noe å velge mellom. Valgfrihet er viktig, både fordi vi har ulike behov og fordi konkurranse mellom ulike tilbud gir bedre og mer effektive tjenester. Monopoler, om de er private eller offentlige, ivaretar ikke valgfrihet. Jeg har skrevet en bok om valgfriheten i Norge og om hva de fremtidige valgfrihetsdebattene vil dreie seg om. Dagens tilbud av offentlige tjenester er ett av områdene hvor mer valgfrihet vil bli diskutert, og hvor det vil være politisk uenighet. Mange av dagens offentlige tjenester har ingen konkurranse. Det offentlige har monopol på tilbudet av sine tjenester. Det kan være mulig å ha et diversifisert offentlig tilbud, som ulike offentlige skoletilbud eller helsetilbud, men i praksis skjer det sjelden.

De siste 30 årene har vi fått økt valgfrihet i Norge, takket være oppløsning av monopoler som Televerket og NRK. På 1970-tallet var det få som mente at Televerket og NRK var monopoler som måtte brytes opp, men etter 1990 er det få som har ment at det er ønskelig å gå tilbake til 1970-tallets monopolsituasjon.

Hva mener vi om offentlig helsetilbud, skole, eldreomsorg, brannvesen, ambulansetjenester eller jernbaner om 10 eller 20 år?

Valgfrihet krever at monopoler brytes. I den norske debatten kan vi oversette det med privatisering. I dag har Civita gitt ut et notat om nettopp hva som menes med privatisering og hvordan ulike tjenester i forskjellige land er organisert på forskjellige måter. Notatet klargjør følgende fire måter å se ulike tjenester med tilhørende finansering på:

 

1.Offentlig finansiering - offentlig tilbud

2.Offentlig finansiering - privat tilbud

3.Privat finansiering - offentlig tilbud

4.Privat finansiering - privat tilbud

 

Løsning nummer én og tre vil naturlig nok ofte være monopoler. Er det offentlig finansiert skole med et offentlig skoletilbud, vil det ikke være valgmuligheter for alternative skoler med annerledes uformet undervisningstilbud. Modell to og fire åpner for valgfrihet, fordi private tilbud følger markedslogikk og åpner for at flere kan tilby tjenester, også i konkurranse med et offentlig tilbud. 

Den andre forskjellen ligger i finansieringen. Her vil man kunne hevde at offentlig finansiering vil ivareta behovet for å gi alle samme mulighet til å velge. Løsning nummer én og to gjør det. Nummer tre og fire krever at hver enkelt bruker egne penger i stedet for å betale skatt først og etterpå få igjen en gratistjeneste når man trenger det. 

Den norske modellen er i alt vesentlig grad tuftet på alternativ én, men som Civitakollega Torstein Ulserød viser i notatet og i en kronikk i Aftenposten, er det enkelte områder hvor vi har valgt løsning nummer to. For eksempel barnehageutbyggingen. 

Når vi debattere offentlig og private tilbud i Norge, bør vi ha de ulike modellene i bakhodet. Om vi ønsker mer valgfrihet, kan vi ikke basere oss på alternativ én, men om vi ønsker at alle i tillegg skal stille likt økonomisk, bør vi satse mer på alternativ to. Gjør vi ikke det, kan det lett bli at vi innbiller oss at vi har alternativ én, mens vi på siden får alternativ fire. I klartekst betyr det at de som ikke er fornøyde med det offentlige tilbudet, etterspør et privat tilbud og er villige til å betale av egen lomme for å kunne velge det. 

 

Barnehage alltid bra?

90 prosent av familiene velger i dag barnehage for barn mellom ett og fem år. Ni prosent av familiene velger å la en av foreldrene være hjemme. I dagens Aftenposten diskuteres det om tre dager tilvenning er nok, eller om tre uker er bedre. Barnevernspedagog Nina Stanghov Ulstein mener at barn ideelt sett bør være hjemme til de er minst halvannet år gamle. Er barnehager for ettåringer alltid bra?

Barnehageutbyggingen har styrt valget av barneomsorg. De familiepolitiske ordningene som virkelig betyr noe, er knyttet til yrkesdeltakelse. Det har vært en sterk politisk vilje til å tilrettelegge mest mulig for å kunne kombinere yrkesaktivitet og barn. Les mer i Den store barnerapporten utgitt av Civita i juni 2013.

Barnehagedekningen har vokst som et resultat av kvinners økte deltagelse i arbeidslivet siden 1970-tallet. Full barnehagedekning kom etter barnehageforliket i 2003.  Barnehagedekningen gir mødre og fedre anledning til å velge å arbeide i stedet for å passe barn, men det gir også signal om at alternativer utenfor barnehagen blir vanskeligere å velge.

I dag går de fleste barn i barnehage, noe som også er reflektert i endrede holdninger til kjønnsroller fra 1970-årene og frem til i dag. I 1977 mente rundt 60 prosent av de intervjuede i SSBs fruktbarhetsundersøkelse at kvinner med barn under skolepliktig alder burde være hjemme og ta seg av barna. Andelen var sunket til 30 prosent bare 11 år etter. I 2007 var spørsmålet reformulert til om barn under skolepliktig alder sannsynligvis ville lide om moren var yrkesaktiv, og det var det kun 10 prosent som var enig i. Utbyggingen av barnehager er et forhold som reflekteres i holdningene.

Med dagens dekningsgrad for barnehager er det imidlertid noen som stiller spørsmål om hvordan det på lengre sikt vil gå med barn som ikke trives i barnehage. Flere uttrykker nå bekymring for særlig de yngste barnas tid i barnehagen. Vi har ikke klare holdepunkter for å besvare dette spørsmålet ennå. 

Mange foreldre velger å sende ettåringen i barnehage, mens en undersøkelse viser at bare hver femte mor mener at barnehage er det beste for ettåringen. Professor i utviklingspsykologi Lars Smith mener svarene i undersøkelsen først og fremst skyldes økonomi, men også at det er sosialt press for å benytte barnehagetilbudet.

I april i år publiserte forsker Mari Rege en studie som viste at mødre med kontantstøtte som var hjemme med sitt andre eller tredje barn, hadde bedre mulighet til å følge opp eldre søsken på skolen. Disse barna hadde bedre skoleresultater, enn barn som gikk på SFO eller kom hjem til et tomt hus. Poenget i Reges studie var ikke kontantstøtten, men effekten av at mor var hjemme.

Lærere, førskolelærere og barnehageassistenter møter et mangfold og barn og skal behandle dem likeverdig. Likevel er det som førsteamanuensis May Britt Drugli understreker i Adresseavisen: "Elever som har et godt forhold til læreren, jobber bedre. Dermed har de større sjanse til å få gode resultater. Det tjener jenter på, gutter taper." Adferdsforskjeller er tydelige lenge før skolealderen, med den konsekvens at likeverdig behandling i praksis blir vanskelig. Foreldre stiller med et helt annet utgangspunkt, de elsker barna sine uansett og vil lettere tilgi og korrigere uønsket oppførsel. Det er mulig å stille spørsmål ved om ikke foreldrenes påvirkning i dagliglivet burdet vare lengre enn til ettårsdagen. 

I 2005 kom Simen Tveitereid ut med boken Hva skal vi med barna?. Her kritiserer han SV som har gått i bresjen for at barnehage er best egnet til å forme barn. Tveitereid med flere har også trukket frem små barns symptomer på stress når de er full tid i barnehage fra ettårsalderen. 

Vi har valgt å institusjonalisere omsorgen for barn. Alternativene hjemmeværende mor, dagmamma eller praktikant, korttidsbarnehage eller barnepark, er begreper som snart er på vei ut av vokabularet - mens hjemmeværende far ennå ikke er kommet skikkelig inn. Men rundt ni av 10 ansatte i barnehagene er kvinner. Litt forenklet kan vi si at de før passet sine egne barn, mens de nå passer andres barn. Vi må være yrkesaktive for å opprettholde full barnehagedekning og gode foreldrepermisjonsordninger. Hvis vi bryter ut av det mønstret, vil det få konsekvenser for barnehagetilbudet.

Det er frivillig å velge barnehage som omsorgsløsning i Norge, men det er mulig å reflektere over hvor frivillig det egentlig er når vi subsidierer barnehageplassen for 1?3-åringer med 180 000 kroner i året og foreldrene betaler maksimalt 2 330 kroner i måneden. Foreldrene er langt på vei disiplinert til å velge barnehageplass for ett-åringen, kanskje i mangel av gode alternativer? 

En familiepolitikk som i sterk grad dreier seg om å oppfylle arbeidslinjens krav og kravet til likestilling, løser kanskje tidsklemma for mor og far, men barna risikerer å havne midt i klemma. Langtidskonsekvensene for barna er det for tidlig å si noe om ennå. 

Innlegget stod på trykk i Vårt Land 3.7.2013

 

 

Det store barneregnskapet

Vi har svært gode stønader og subsidier for alle som er yrkesaktive og får barn. Det er arbeidslinjen i praksis. Har foreldrene rett til maksimal utbetaling av foreldrepenger og har barn i barnehage fra ettårsalderen, får de rundt 2,5 million koner i stønader og subsidier om de får to barn. Tilsvarende får en familie der en av foreldrene er hjemmeværende, under 600 000 kroner. Jeg har i dag publisert en rapport Det store barneregnskapet om stønader og subsidier for barn, og hvordan fødselsmønstret har utviklet seg de siste 30 årene (kan lastes ned på www.civita.no). 

Støtten til barnefamiliene er innrettet slik at den stimulerer til å få barn sent. Det er økonomisk gunstig å vente til man er godt etablert i arbeidslivet. Det ble markant færre fødsler blant kvinner mellom 25 og 30 år da svangerskapspermisjonen ble utvidet fra 18 uker til 44 uker midt på 1990-tallet. For første gang i norsk historie får kvinner mellom 35-40 år flere barn enn kvinner mellom 20-25 år. Vi får barn når vi nærmer oss den biologiske yttergrensen. For å opprettholde befolkningen må vi få 2,1 barn i snitt. I Norge i dag får vi 1,9 barn. Vi har, ved hjelp av en villet familiepolitikk, lagt forholdene til rette for å kunne kombinere arbeid og omsorg for barn, men får man første barn et stykke ut i 30-årene, er sjansene små for at man får flere enn to barn.

For alle kvinner vil det være biologisk gunstig å få barn i 20-årene. Om kvinnene senere velger yrkeskarriere og videre utdanning, vil de kunne følge et mer uavbrutt mønster og slik sett kunne ha samme karriere- og lønnsutvikling som menn. Begge deler understøtter behovet å se på støtteordninger for unge kvinner som får barn.

Lånekassen bidrar i dag med støtte i 44 uker med en maksimal betaling på 94 400 kroner, tilsvarende lån i to semestre, dersom man får barn når man er student. Hvis vi vil sikre at vi får mange nok barn og sikre arbeidslinjen, kan det være fornuftig å vurdere en omlegging av støtten til barnefamiliene, blant annet slik at flere vil velge å få barn tidligere, for eksempel når de er studenter. Lånekassen kan bidra, barnehagetilbudet til studentene bør være så rimelig som mulig, og man kan vurdere om studiepoeng bør kvalifisere til foreldrepenger.

For å opprettholde velferden, må vi arbeide. Det viktigste "arbeidet" vi gjør er å få barn.

 

 

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen

11. juni for 100 år siden fikk kvinner stemmerett i Norge, dvs. ett år før 100-årsjubileumet for Grunnloven i 1914. Norge klarte akkurat ikke pallplassen i verdensmesterskapet om innføring av kvinnersstemmerett. New Zealand, Australia og Finland slo oss, men vi slo svenskene og har siden scoret høyt på mange statistikker over kvinnelig deltakelse og innflytelse. 

Den norske Grunnloven fra 1814 var moderne og fremsynt. Nesten halvparten av norske menn fikk stemmerett, en svært høy andel sammenlignet med andre land på samme tid. Mange av dem var bønder, som enten eide eller bygslet jord, og med stemmeretten fikk de politisk innflytelse. Små klasseskiller og et egalitært og liberalt samfunn var viktige forutsetninger for tidlig innføring av kvinners stemmerett, ifølge nylig publisert forskning. Vi var derfor tidlig ute med å debattere stemmerett for kvinner i Norge. Stemmerettssaken ble behandlet ikke mindre enn 15 ganger i Stortinget mellom 1890 og 1913.

I løpet av 1800-tallet kom flere reformer og lovendringer som styrket menneskers evne og mulighet til å gjøre selvstendige valg. 1800-tallet var også foreningene og sivilsamfunnets århundre. Norge var et land av frivillige sammenslutninger, interesseforeninger og bevegelser. Mangfold og initiativ var viktige trekk ved utviklingen. Også her ligger røttene til kampen for kvinners stemmerett. 

Norske Kvinners Sanitetsforenings første leder, Frederikke Marie Qvam, var en av de viktigste foregangskvinnene i stemmerettskampen. Norsk Kvindesaksforening ble etablert i 1884, og året etter kom Kvindestemmeretsforeningen. Åpne, frivillige foreninger var en viktig drivkraft i kampen for kvinners stemmerett.

De borgerlige kvinnene gikk foran. Frisinnede Venstre hadde Anna Rogstad som vararepresentant på Stortinget allerede i 1911, mens Høyre hadde den første innvalgte stortingsrepresentanten, Karen Platou, i 1921. Arbeiderpartiet fikk sin første innvalgte kvinne i 1927. 

Hvor har vi gått siden 1913? Som med mye annet har venstresiden lenge hatt hegemoni i den offentlige debatten om hvordan likestilling og feminisme skal defineres. Det holder å minne om 8. marsfeiringen i år og diskusjonene som fulgte om borgerlige kvinners deltakelse og paroler i toget. Men viktigere enn fortiden er hva kvinnekamp og likestilling skal handle om fremover. 

Borgerlig likestilling handler ikke bare om likhet, men også om likeverd. Vi må akseptere at det er forskjeller i menneskers preferanser. Det vi ikke bør akseptere, er negative holdninger til mennesker som velger annerledes. En liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hovedhensikten og målsettingen: Er det resultatlikhet som til syvende og sist er det saliggjørende? Vi svarer nei. Vi mener det er valgfrihet, mulighetslikhet og autonomi, uansett kjønn, som er viktigst. 

Hvilke liv skal vi strekke oss etter? Likestillingspolitikken har lenge hatt som premiss at kvinner streber etter mannsstandarden. Det blir ikke mer likestilling før menn frivillig begynner å strebe etter kvinnestandarden. Eller kanskje vi heller skal si genuin aksept og respekt for at det er langt flere ting som skiller oss enn kjønn, er det som blir viktig fremover. Som liberale mennesker er vi opptatt av "statsfrie" rom og "grenser" for politikk, selv om vi kan være dypt uenig i hvordan mennesker velger å innrette seg. Det betyr ikke at vi vil lene oss tilbake og la være å diskutere politikk og likestilling, snarere tror jvi debatten blir langt bedre om ulike kvinner og menn får slippe til. Det er argumentene som er viktige, ikke om vi er menn eller kvinner. Vi er like mye verdt.

Mange kan være stolte av å være borgerlige, samfunnsengasjerte kvinner anno 2013.  Stemmerett er valgfrihet par excellence. Jeg ønsker flere kvinner velkommen i samfunnsdebatten, ved stemmeurnene og i politikken. Gratulerer med dagen!

Bort med vetoretten

Så er Spekter og Sykepleierforbundet igjen i krangel om den omstridte tredje-hver-helg-jobbingen. Det hele dreier seg imidlertid om mer enn helgestriden. Det handler om hvem som skal bestemme hva, om arbeidsgivers mulighet til å legge opp arbeidstidsplaner og om krav til begrunnelse fra tillitsvalgte når vetoretten brukes i forbindelse med endringer i arbeidsplaner.

Gjennom en arbeidstidsreform i 1987 valgte de ansatte i sektoren å ta ut en arbeidstidsforkortelse fra 38 timer pr uke til 35,5 timer pr uke i form av en ekstra en frihelg, dvs. at de gikk fra å arbeide hver annen til hver tredje helg, uten å legge om turnussystemene for øvrig. Arbeidstidsreduksjonen i 1987 er dermed en medvirkende årsak til at omfanget av deltidsarbeid i sektoren eksploderte. Daværende LO-nestleder Gerd Kristiansen sa til Dagsrevyen 11.10.2011 at: "Vi valgte å bruke kompensasjonen til å opprette deltidsstillinger, slik at vi heltidsarbeidende kunne jobbe hver tredje helg." I dag er sektoren derfor preget av en utstrakt deltidsbruk, kompliserte arbeidstidskabaler og stort behov for arbeidskraft, fordi hver ansatt i snitt arbeider mindre. Tredje-hver-helg er basert på hevd. Arbeidsmiljøloven tillater arbeid annenhver helg.

Jeg har sympati med Spekters Anne-Kari Bratten og alle helse- og omsorgslederes frustrasjon. Det er ikke enkelt å være leder i helse- og omsorgssektoren med 22 000 årlige forhandlinger om arbeidstidsplaner. 

Et optimalt turnussystem vil være basert på heltid/lang deltid. Det gir best utnyttelse av arbeidskraften, redusert behov for mange ansatte og lavest mulig ressursbruk med å koordinere og samordne arbeidet. En omlegging av turnussystemene i omsorgssektoren krever ledere som har organisasjonskompetanse og kan lede omstillingsprosesser. Bedre organisering kan gjøres på flere måter, men fellesnevneren for vellykket arbeidstidsorganisering er at både ansatte og arbeidsgivere må involveres for at organiseringen skal fungere på lang sikt. En betydelig økning i arbeidsinnsatsen er realistisk, dersom det legges om til turnussystemer som inkluderer helger og ferier, og det er allerede gjennomført flere gode forsøk med ulike arbeidstidsordninger.

Tillitsvalgtes vetorett blokkerer for godt samarbeid. Arbeidstidsplanene er arbeidsgivers ansvar. De er bundet på hender og føtter og har ansvar, men ikke myndighet. Første skritt på veien til et godt samarbeid om arbeidstidsplanene må være å avskaffe den ene partens vetorett.

 

 

 

Kan sykehusene styres?

I dag startet jeg dagen med Civitafrokost med Helseminister Jonas Gahr Støre, Bent Høie fra Høyre, Anne-Kari Bratten fra Spekter og forfatter av boken Sykt bra, Morten Eriksen-Deinoff. De fikk spørsmålet: Kan sykehusene styres?

Dagens paneldeltakere svarte ja, heldigvis. Spør man heller hvordan sykehusene skal styres, blir det straks mer uenighet. Det handler i første rekke om å finne balansepunktet mellom politisk styring og nok handlingsrom for sykehusledere på alle nivåer til å kunne være ledere. 

Det handler også om byråkrati, regler og detaljstyring. Et av helseministerens forslag er å gå gjennom hva som rapporteres. Det trengs, når han selv bekrefter at han får rapporter om at det rapporteres for mye. Detaljinteressen går begge veier. Helseministeren har fått mer enn 220 spørsmål fra Stortinget siste sesjon, mot Kommunaldepartementets 29 spørsmål. Samtidig har sykehusledere 142 ulike rapporteringskrav, ifølge siste innleder og forfatter av boken Sykt bra om sykehusledelse, Morten Eriksen-Deinoff. 

Jeg har tidligere skrevet om god arbeidstidsorganisering i helse og omsorg her. Når Anne-Kari Bratten i Spekter forteller at det er opp til 25 000 forhandlingsarenaer om helt vanlige arbeidstidsplaner i løpet av ett år, har også arbeidstakerorganisasjonene et ansvar for å gå gjennom hvordan arbeidstid avtales og gjennomføres. Jonas Gahr Støre vil nå bruke arbeidsmiljølovens bestemmelse om dagarbeid mellom klokken 06.00 og 21.00 for å utnytte kapasiteten ved teknisk utstyr bedre ved sykehusene. I dag benyttes det mellom klokken 08.00 og 17.00 og i mange tilfeller kun mellom 09.00 og 15.00. Det skal ikke mye fantasi til å se at turnuskabaler og arbeidstidsavtaler ved en slik utvidelse kan bli enda mer krevende.

Det er politiske uenigheter om sykehusstyring i Norge, og de handler om struktur. Skal sykehusene styres direkte av et nasjonalt helsedirektorat, eller skal det regionale nivået beholdes? Bent Høie fra Høyre mente det første, helseminister Støre mente det siste. Venstres Rebecca Borsch og Trine Skei Grande foreslår en nasjonal plan for sykehusstrukturen, behandlingstilbudet og prioriteringer som må gjøres.

Minervas Jan Arild Snoen konkluderer likevel med at uenighetene ikke er tabloide nok til å påvirke valgutfallet. Jeg vil tilføye at det kom flere gode poeng frem i debatten, både om ledelse, og om viktigheten av å kunne råde over de ressursene man har uten unødig byråkratisk rapportering. Men som Støre sa: Helse er nok for viktig til at politikerne ikke må ha et overordnet ansvar. Så er det opp til dem å finne balansen mellom overordnet ansvar og detaljstyring.

Kvinner og deltid - ingen quick fix

LOs nye leder Gerd Kristiansen går høyt ut på banen om kvinner og deltid i dagens Aftenposten. Hun vil ha færre norske kvinner i deltidsarbeid, mener 37,5 time er en grei arbeidsdag og sparker spesielt til småbarnsmødre. Det mangler ikke på reaksjoner.

Hennes tidligere kollega i Fagforbundet,  Kjellfrid T. Blakstad, skriver en god replikk til min artikkel "God omsorg vil gi god organisering" i siste nummer av Søkelys på arbeidslivet (1-2, 2013). Blakstad har et nyansert syn på utfordringene med deltidsarbeidende kvinner. Hun trekker frem god ledelse, noe jeg selv ikke hadde utdypet i min artikkel, men som jeg er helt enig i. De vellykkede eksemplene på god organisering skjer der ledelse og ansatte sammen erkjenner hva som ikke fungerer og sammen finner gode arbeidstidsløsninger. Jeg har trukket frem den såkalte 3-3-turnusen, men det finnes flere varianter som fungerer.

Vi er også enige om at det finnes mange gode organiseringsmuligheter for mer heltidsarbeid innenfor rammene av dagens arbeidsmiljølov, selv om det er enkelte punkter i loven man kan se nærmere på. Arbeidsmiljøloven tillater arbeid annenhver helg, men praksis på mange arbeidsplasser med turnus og deltidsarbeid er arbeid hver tredje helg. Den praksisen har resultert i den deltidsspiralen vi har i dag. 

Heidi Nicolaisen i FAFO skriver i sin kommentar at det ikke finnes en quick fix. Det har hun rett i, men vi må begynne et sted. Selv om utfordringen er sammensatt, er den ikke uløselig. I Finland arbeider 90 prosent av kvinnene heltid i omsorgssektoren. For mange er deltidsarbeid frivillig, men valget er ikke bare et individuelt valg. Det har også konsekvenser for samfunnets behov for arbeidskraft.  Heltid avler heltid, deltid avler deltid.

Sigrun Vågeng, som også kommenterer Gerd Kristiansen i dagens Aftenposten, utdyper sitt poeng om bedre arbeidstidsordninger i sin kommentar i Søkelys på arbeidslivet. Hennes poeng er det samme som Fagforbundets: Det finnes flere gode eksempler på arbeidstidsorganisering rundt om i Norge. De er eksempler til etterfølgelse. 12.2.2013 la KS, Fagforbundet, Sykepleierforbundet og Delta frem en felles erklæring om heltidskultur. Det er bra at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene tar ordentlig tak i kvinners deltidsjobbing, og mye mer konstruktivt enn Gerd Kristiansens uthenging av småbarnsmødre.

 

Modellforvirring

Dagens debatt på Politisk kvarter mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg om den norske modellen var forvirrende. Blir modellen rasert med Siv Jensen i regjering? Er det Arbeiderpartiet som har eierskapet til modellen? Og snakker vi om den norske arbeidslivsmodellen eller om den nordiske (samfunns) modellen?

Vi kan spole tilbake til august 2009 før forrige stortingsvalgkamp. Da uttalte bl.a. Jens Stoltenberg at "valget står mellom de rødgrønne, som vil bevare og utvikle den norske modellen, og høyresiden, som vil svekke fellesskapet gjennom privatisering og skattelette".  De rødgrønne har bl.a. ment at borgerlig skattepolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk vil bryte med den norske modellen og at de borgerlige vil bygge den norske modellen ned. 

Hvilken modell er det vi egentlig snakker om? Siv Jensen forklarte at den nordiske modellen er den brede samfunnsmodellen, mens kallenavnet til den norske modellen var Arbeiderpartimodellen, en modell hun mente at Arbeiderpartiet brukte etter sitt eget forgodtbefinnende. Jens Stoltenberg understreket forskjellene mellom den nordiske modellen og den norske modellen, og pekte nettopp på forskjeller mellom de nordiske landene når det gjelder arbeidslivspolitikk. "Vi har fått vår egen norske modell", sa han.

Å snakke om den norske samfunnsmodellen som om det bare er en velferdsmodell eller enda snevrere, at det er det norske trepartssamarbeidet og arbeidslivsmodellen det handler om, blir feil. Det er selvsagt noe mer. Etter mitt syn er de viktigste kjennetegnene i denne samfunnsmodellen følgende at vi har en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Dette er vesentlige kjennetegn ved den nordiske modellen, som også kjennetegner Norge. 

Så kan vi spørre: Hvorfor diskuterer Siv Jensen og Jens Stoltenberg samfunnsmodellen? Og hvorfor sier Stoltenberg at det historisk har vært stor kamp om elementene i modellen? Det er antagelig fordi eierskap til den norske modellens historie også gir politisk eierskap til fremtidig politikk. Derfor er det viktig å fremheve både de borgerlige og de sosialdemokratiske ideene som ligger til grunn for dagens samfunn, fordi det viser at alle partier, både til høyre og venstre, i dag har legitimitet i velferds- og arbeidslivspolitikken. 

Stolenbergs argumentasjon er resultatet av en seiglivet myte: At den norske velferdsstaten og moderniseringen først og fremst er et resultat av Arbeiderpartiets målrettede nasjonsbygging. I boken Den norske velferden viser vi hvordan denne oppfatningen er feil, og hvordan de borgerlige ideene, partiene og politikerne har vært helt sentrale i utformingen av den norske velferdsstaten. Deres bidrag har vært omfattende, men viktigst er kanskje deres konsekvente forsvar for velferdens finansiering og bærekraft. 

Den nordiske modellen er hele tiden i endring og under påvirkning fra både politikken og internasjonale utviklingstrekk, partier og organisasjoner. Reformer som gjør velferdsstaten bærekraftig over tid, er nødvendig, dersom man i hovedsak vil opprettholde velferdsordningenes utforming og omfang. Det var poenget til Siv Jensen i dagens Politisk kvarter. 

Ingen politiske partier har eierskap til den nordiske modellen, sa professor i sammenliknende politikk, Stein Kuhnle, på en Civitafrokost om den norske velferden. Men alle politiske partier bør ha mulighet til å foreslå hvordan samfunnsmodellen vår bør reformeres for  fremtiden, uten å bli beskylt for å ville rasere Norge.

 

 

 

 

Hvem skal hjelpe eldre?

Som jeg skrev i Dagbladet i dag: Vi kan ikke basere fremtidens eldreomsorg på at én av tre velger et helse- og omsorgsyrke. Den demografiske omveltningen Norge står ovenfor, er en varslet endring. I kontrast til andre typer av krevende utfordringer, for eksempel finansielle, skiller denne seg ut ved en fullstendig mangel på uenighet. Grunnen er enkel. Prognosene for befolkningen i Norge frem mot 2040 inneholder svært lite usikkerhet; de som blir eldre, lever allerede i dag.

Mange av dem som velger helse- og omsorgsyrker, vil arbeide ved sykehjem. Dersom vi skal opprettholde dagens dekningsgrad på 18 prosent for sykehjemsplasser, må vi bygge ut over dobbelt så mange sykehjemsplasser som vi har i dag frem mot 2040. Hvis vi ikke bygger ut flere plasser, vil dekningsgraden være under ni prosent i 2040. Mer om dette kan du lese i Civitanotatet Fremtidens eldre.

Det er enda et incentiv til at så mange som mulig får muligheten til å bo hjemme så lenge de ønsker det. Det er ikke bare ut fra et bekvemmelighetsmål om å slippe å bygge sykehjem, men fordi det er et uttrykt ønske fra svært mange nordmenn. Da har vi to muligheter: finne teknologiske løsninger som hjelper til med alt fra kommunikasjon med lege til alarmer som går hvis noe går galt eller finne ut hvordan vi skaffer mennesker til pleie og til ulike former for omsorg og hjelp. Ofte trengs begge deler.

Den første muligheten er det mange som har stor tro på. Paul Chaffey og Daniel Ras-Vidal i Abelia skriver i Finansavisen at en ny undersøkelse viser at nærmere 80 prosent mener ny teknologi kan videreutvikle velferdsstaten. Den andre muligheten er å finne flere mennesker som vil arbeide i helse- og omsorgssektoren. Noen av dem må ha medisinsk utdannelse for å kunne utføre medisinsk pleie i hjemmet. 

Men, ikke alle eldre trenger pleie. Som jeg har skrevet om  på et blogginnlegg tidligere, er det mange ulike oppgaver som kan løses uten at man har medisinsk bakgrunn. Hvor får vi dem fra? Hvilke arbeidskontrakter tilbyr vi dem? Det er de relevante spørsmålene i au pairdebatten jeg har deltatt i den siste uken. I stedet for å skyte ned forslag til alternativ hjelp, er det mer konstruktivt å se om au pairkontraktene fungerer tilfredsstillende, om de skal endres, om boligkravet skal fjernes, om det kulturelle kravet skal fjernes, og, til syvende og sist, om vi skal tillate at også au pairer, eller hjelp i hjemmet, skal få komme til Norge fra land utenfor EU.

Au pair for eldre?

Dagsavisen har i dag et stort oppslag om au pairordning for eldre. Civita har skrevet et notat hvor dette er et av mange forslag til hvordan vi skal takle eldrebølgen. Formålet er ikke først og fremst å spare offentlige kasser, snarere er det at vi ønsker at eldre skal få bo hjemme så lenge som mulig. Støres eldremelding, Morgendagens eldre, har samme formål.

Utgangspunktet er at de aller fleste både kan og vil bo hjemme så lenge som mulig.

Innovasjon vil bidra til at vi får teknologiske hjelpemidler, men noen tjenester må fremdeles utføres av ?varme hender?. Det er sannsynlig at den kommunale hjemmehjelptjenesten vil komme til kort når antallet eldre øker. Én mulighet som vil avlaste kommunene, er å gi skattefradrag for tjenester i hjemmet (RUT), som å ansette praktikant, eller å leie inn private hjemmehjelpere eller kjøpe andre mindre tjenester. Skattefradrag kan bidra til flere private aktører i bransjen. De omsorgstjenestene som får skattefradrag, må utføres i eller i nær tilknytning til hjemmet. I Sverige reduseres skatten til tjenestekjøperen med 50 prosent av arbeidskostnaden (inkludert merverdiavgift), men maksimalt med 50 000 kroner per person i året. Slik blir det rimeligere å kjøpe seg tjenester som vil gjøre det mindre belastende å bo hjemme. RUT-ordningen har blitt populær blant eldre, som bruker det blant annet til å skaffe seg hjemmehjelpstjenester. Personer over 75 år er den gruppen som benytter seg mest av RUT-fradraget.

I Irland er au pairordningen populær. For å hindre misbruk og sørge for så gode arbeidsforhold som mulig, vil en nærmere undersøkelse av den irske ordningen være en god idé. I Canada har de avskaffet au pairordningen, men samtidig åpnet for arbeidsinnvandring. At au pairer bør bli arbeidsinnvandrere har jeg også argumentert for her . Vi har ikke uten videre nok arbeidskraft til all den hjemmehjelpen vi vil trenge. Au pairer eller ikke, hovedpoenget er uansett at arbeidskontraktene må være ordentlig, det er ikke noe mål i seg selv med kulturutveksling. Mange eldre har sannsynligvis mye å bidra med i kulturutvekslingssammenheng, men det er en bonus for begge parter, både den som får hjelp og den som yter hjelp.

Morgendagens eldre vil ha behov for hjelp. Kommunal hjemmehjelp vil få nok å gjøre. Alle forslag som kan bidra til at flere får den hjelpen de trenger, er velkomne. Det er ikke alle som er så syke at de må på sykehjem, og profesjonell pleie av syke eldre må ivaretas av kompetent personell. Hjemmehjelp handler om alle de små tingene som eldre ikke lenger kan ivareta selv. Vi får svært mange eldre som kan greie seg hjemme med LITT hjelp. Mange eldre befinner seg et sted mellom å være helt frisk og å være så pleietrengende at de må på sykehjem er stor. Det er her hjemmehjelpen trengs.

Jeg anbefaler eventuelle motdebattanter å lese hele notatet før de dømmer ulike forslag. Særlig stortingsrepresentanter bør lese det, for da kan de få ideer til behandlingen av stortingsmeldingen fra Støre.

 

 

 

Kunst, humor og ikke-voldelige protester

Oslo Freedom Forum byr på mange vitnesbyrd om tortur, vold, dødsstraff og seksuell trakassering. Finnes det måter å protestere på uten å bruke vold?

Dagens Civitafrokost med deltakere fra OFF handlet om ikke-voldelig motstand. Serbiske Srdja Popovic, arkitekten bak avsettelsen av Slobodan Milosević i Seriba, innledet. Popovic er en demokratiaktivist som har bistått demokratiaktivister rundt om i verden, og ble i 2012 kåret av magasinet Wired til en av de 50 viktigste personene som vil forandre verden. Popovic fortalte om hvordan ikke-voldelige initiativ kunne fungere. Det handler kunnskap, kunnskap om hvordan man når ut, får med seg folk, protesterer på måter som ikke blir tatt av regimet. Autoritære regimer lærer fort, ikke-voldelige bevegelser må lære fortere, sier Srdja Popovic.

Dessuten er humor en god mulighet når man vil protestere. Autoritære ledere vil være seriøse og liker ikke spøk, samtidig er det vanskeligere for dem å kontrollere humor.

Sikkerhetspolitisk forsker Erica Chenoweth kunne gi oss noen oppmuntrende opplysninger: Når ikke-voldelige bevegelser er vellykket, er sjansene mye større for vellykket demokratisk utvikling etterpå. Dersom mange kvinner har mulighet til å delta i protestene, eller at den udemokratiske lederen har sittet lenge ved makten, er det mer sannsynlig at ikke-voldelige bevegelser kan lykkes, men det tar tid å bygge demokratier, minimum ti, noen ganger tyve år. Hennes analyse av 323 ikke-voldelige kampanjer viste at de var dobbelt så vellykkede som voldelige.

Som Peter Ackerman sa på Civitafrokosten: De viktigste kriteriene for suksess for ikke-voldelig motstand er at man finner grunnleggende mål man er enig om, selv om man er uenig i andre mål. De uenighetene kan diskuteres og løses i demokratiske former. Dessuten, få så mange som mulig til å slutte opp om den ikke-voldelige motstanden.

En ikke-voldelig måte å protestere på er gjennom kunsten, gjerne med humorisme og satire. Kunst kan nå mennesker gjennom alle sanser, inspirerer og engasjere, men ikke uten risiko. De siste innleggene på OFF viste med all tydelighet hvilken risiko kunstnerne utsetter seg for, ikke-vold blir møtt med vold og arrestasjoner. Likevel fortsetter de innsatsen. Det krever mot, som Amir Ahmad Nasr slo fast i sitt innlegg.

Den bahrainske bloggeren Ali Abdulemam som for første gang på to år snakket offentlig på OFF etter å ha vært savnet, fortalte om hvordan man protesterte i Bahrain ved å tute takten til en protestsang med bilhornet, slå takten med snoren på flaggstangen eller trampe takten i asfalten, dog ikke uten risiko for arrestasjon.

Lapiro de Mbanga fra Kamerun skrev en kritisk sang om presidenten Paul Biya, og endte i fengsel i tre år. Han ble frigitt etter internasjonalt press og har i dag fått politisk asyl i USA.

Natalia Kaliada var grunnlegger og kunstnerisk ansvarlig for Hviterusslands frie teater. Hun laget og satte opp kritiske teaterstykker som særlig la vekt på hva stalig undertrykkelse og hva som skjer i samfunn der frykt er allstedsnærværende. Den hviterussiske diktatoren Alexander Lukashenko fikk henne arrestert og torturert, men hun klarte å flyktet til Storbritannia og fikk politisk asyl.

Ali Ferzat fra Syria er en politisk tegneserieforfatter, og han hadde publisert over 15 000 tegninger før det syriske opprøret startet. Da tegningene kritiserte Assad ble, symbolsk nok, fingrene og hendene hans brukket av maskerte menn. Han har ikke gitt opp og fortsetter sin billedkritikk som er mer nødvendig enn noen gang.

Owen Maseko fra Zimbabwe tok sjansen på å male et kritisk maleri av Gukurahundi massakren av anslagsvis 20 000 mennesker i Zimbabwe som diktatoren Robert Mugabe var ansvarlig for. Under ett døgn etter maleriutstillingsåpningen ble han arrestert.

Mario Vargas Llosa er forfatter, politiker og journalist fra Peru som fikk Nobelprisen i litteratur i 2010. Han har skrevet mer enn 30 romaner, teaterstykker og essayes, om individuell motstand, opprør og kamp mot undertrykkende maktstrukturer. På Oslo Freedom Forum levererte han et kraftfullt forsvar for bøker, litteratur og verdien av å lese, og dermed for ytringsfrihet og kritisk debatt. Llosas politiske engasjement kan du lese mer om på Minervanett.

Oslo Freedom Forum handler nettopp om dette: Motet som skal til for å kjempe med ikke-voldelige midler mot regimer som har mer enn nok av voldelige metoder å svare med. Men, som dagens Civitafrokost viste, det er også håp og store sjanser for å lykkes.

Modige kvinner om seksuell trakassering

Det er ikke noen spøk å være kvinne når landet du bor i er i krig, opplever politiske opptøyer eller har dårlig fungerende samfunn.OFF presenterte fire land, Syria, Egypt, Mali og Kongo (DRC) og fire vitnesbyrd om seksuell trakassering, voldtekt er et effektivt våpen i krig.

Soraya Bagath fortalte om demonstrasjonene på Tahirplassen i Egypt. Kvinner som aldri hadde vært på noen demonstrasjon før, stod side om side med menn og deltok i den egyptiske revolusjonen gjennom sosiale media. Men, i kjølvannet fulgte voldtekter og seksuell trakassering, og samme natten som Mubarak måtte gå av, ble Lara Logan seksuelt angrepet. Nå er det en realitet for flere kvinner fra Tahirplassen, en effektiv måte å stoppe kvinnelige aktivister. En av de tidligere deltakerne på OFF, Mona Eltahaway, fikk brukket begge armene da hun var på vei til Tahirplassen, og på videoen som Soraya Bahgat viste, så vi hvordan en mobb trakasserte en kvinne seksuelt. Et betimelig spørsmål: Hva kan gjøres? Soraya Bahgat har startet Tahrir Bodyguard - frivillige som beskytter kvinner mot seksuelle overgrep.

Lee Ann De Reus fortsatte med å fortelle om Kongo, landet der det til en hver tid er 200-300 kvinner som blir behandlet for skader etter seksuelt misbruk. Afua Hirsch fortsetter om situasjonen i Mali etter opprørene. Flere trodde det ville bli tryggere med sharialover, men nei, det ble flergifte, tvangsgifte, steining og pisking. Islamister i Mali tvinger kvinner til å gifte seg og mannen deler konen med 5-6 andre menn på bryllupsnatten. Er det håp? Afua Hirsch kan heldigvis fortelle at de fleste menn i Mali fordømmer seksuell trakassering og voldtekt, men kvinner kan ikke protestere, for det er farlig å gå ut og delta på protestmøter.

Arzina Beghum fra Bangladesh gir litt håp. Hun er første kvinne i sin familie som unngikk å bli tvangsgiftet som 12-åring og er nå student ved universitetet. Foreløpig har hun klart å få til at tvangsgifte ikke er lov i hennes landsby, men det er mange landsbyer i Bangladesh, og en gift datter betyr en mindre munn å mette.

Shame on you. Felles for kvinnene i disse landene er at det er forbundet med fare og skam og stå frem og fortelle at de har blitt voldtatt. De møter ikke sympati, men blir beskyldt for å ha forårsaket det selv. I stedet for å beskytte ofrene eller ta gjerningsmennene, havner detaljene i sladrespalter og de blir spurt: Hva gjorde du ute? Hvorfor gikk du dit? Hadde du på deg makeup? Det er farlig å gå ut alene, farlig å gå på toalettet om natten i syriske flyktningeleire, farlig å være kvinne når seksuell trakassering er del av krigføringen.

Som syriske Jenan Moussa sa: Early in the revolution, you saw women protesting, making flags, drawing graffiti. Now they're not outside anymore. When I sneak into Syria and ask about women, the men say there are none leading the protests any more.

Fem modige vitnesbyrd ble levert på Oslo Freedom Forum.

OFF - tall sier mer enn ord

OFF Tall sier mer enn ord

Da er det femte Oslo Freedom Forum i gang. Totalt har 157 mennesker fra 77 land vært i Oslo for å snakke om menneskerettigheter i løpet av disse årene. De er fordelt relativt jevnt på alle verdensdeler. 42 av dem har vært fengslet av politiske grunner, og de har til sammen sittet 201 år i fengsel.

Enda mørkere tall viser at tre av dem har vært slaver, 25 av dem har vært torturert og 22 av dem lever i dag i eksil. Dessverre har tre mennesker også blitt fengslet i sine hjemland etter at de har snakket på OFF. Seks av dem har ikke kunnet forlate hjemlandene for å komme til Oslo. Dem har vi sett på video. Ett menneske er i dag meldt savnet.

Men det hjelper å snakke. 30 diktaturer har vært blottstilt, 307 bøker har blitt skrevet og 27 filmer om ulike deltakere er laget. Femten av OFFs innledere har vært på forsiden av TIME. Syv mennesker har fått Nobels fredspris, åtte har fått Raftoprisen og fire har fått Sakharovs pris for ytringsfrihet.

Du kan følge med disse to dagene online. Da blir du en av over 400 000 som har fulgt OFF-innleggene. Til sammen har over én million mennesker vært innom OFFs programsider. Dessuten kan du følge OFF på Twitter. Da er du blant de over syv millionene som allerede gjør det.

Som det står i velkomstinnlegget: OFF will only succeed with your involvement.

Oslo Freedom Forum - menneskerettigheter på alvor

Oslo Freedom Forum, OFF, arrangeres for femte gang i år, og endelig er media og det offisielle Norge på plass fra første stund. Det er bra, for de menneskene som kommer til Oslo er ingen hvem som helst. Noen risikerer livet, andre bor i eksil og noen kan ikke vende tilbake til hjemlandet etter deltakelsen.

Det er sterke og viktige innlegg om menneskerettighetsbrudd over hele kloden som formidles. Menneskene som kommer får formidlet sine budskap, men vel så viktig er det at de knytter kontakter med hverandre og med alle fremmøtte. Det er i hverdagen videre at forandringer kan skje. Jeg stålsetter meg for de to neste dagenes konferanse, men jeg vet også at vi får høre om pågående endringsprosesser og positiv utvikling.

Et eksempel får vi på frokostmøtet hos Civita med arkiteken bak avsettelsen av Slobodan Milosevic i Serbia, Srdja Popovic. Møtet er åpent, og for alle som ikke får med seg OFF, er det verdt å gå på. OFF streames på www.oslofreedomforum.com.

Keynote speaker i morgen er den kinesisk menneskerettsforkjemperen Chen Guangcheng, han er intervjuet i Aftenposten i dag. Han er en av mange det er verdt å lytte til.

Jeg vil blogge de to neste dagene fra OFF, som etter fem år er etablert som en av verdens viktigste menneskerettighetskonferanser, støttet av blant annet Helsingforskomiteen, Amnesty,Civita, LIM, Oslo Kommune og Regjering.

Hva er samfunnsøkonomisk lønnsom samferdsel?

Dagens Civitafrokost hadde et kompetent panel med samferdselsminister Marit Arnstad, NHO-direktør Kristin Skogen Lund og FrP-leder Siv Jensen. De var enige om mangt, og de sluttet seg i stor grad til Civitarapporten Veien mot målet - mer samferdsel for pengene (omtalt i Aftenposten 8.5.)

Kristin Skogen Lund sa i sin innledning: Vi er jo enige om situasjonen i samferdsel, hvorfor skjer det ikke noe substansielt? 

Jeg vil legge til at panelet var ikke enige om hva samfunnsøkonomisk lønnsomhet er. Og det går rett til kjernen, hvordan prioriteres samferdselsprosjekter? Et eksempel var E18 vestover. Der var det påstand mot påstand - lønnsomt eller ikke? 

Et moment som bør telle med i tilstrekkelig grad, men som er vanskelig å beregne hensynet til næringslivets behov og besparelser ved god samferdsel. Kristin Skogen Lund var naturlig nok opptatt av samferdselens betydning for regionssentra og utvidelse av arbeidsmarkeder ved god kommunikasjon. Siv Jensen nevnte muligheter for å oppmuntre til kollektivtransport ved å la bedrifter kunne trekke fra kostnader ved gratis månedskort til ansatte, mens samferdselsminister Marit Arnstad bekreftet usikkerheten når næringslivets besparelser skal beregnes i samferdselsprosjekter. 

Panelet var enige om at stabil finansiering og helhetlig planlegging er nøkkelen til gode samferdselsprosjekter. Men som Aftenposten påstod for et par dager siden (6.5.): Vi bygger ikke de veiene som lønner seg mest. Derfor er det en interessant politisk debatt fremover hvilke kriterier som ligger til grunn når samferdselsprosjekter prioriteres, det vil si: svaret på hva samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter egentlig er.

 

Bygg vei der vi trenger det

Vi kan ikke fortsette å bygge broer og tunneler der det ikke lønner seg. Vi må faktisk prioritere samferdsel der det bor folk. Vi kan heller ikke bruke 25 år på å bygge ti mil vei gjennom Vestfold. Hadde den veien vært bedre planlagt, kunne vi ha bygget veien på mellom fem og syv år, og vi hadde hatt veien klar før årtusenskiftet. Nå stopper trafikken ved Tønsberg, og veien er ikke ferdig før i 2017. Ikke nok med det, vi kunne spart 35 prosent av kostnadene og brukt pengene på annen nødvendig samferdsel. 

Regjeringens gjentatte svar når det stilles kritiske spørsmål er: Vi bevilger mer penger enn noen gang til samferdsel. Men (manglende) bevilgninger er imidlertid ikke det eneste problemet i samferdselssektoren. Like viktig, og til dels viktigere, er tiltak som kan bidra til en mer effektiv planlegging og gjennomføring av prosjektene. Gjennomsnittlig planleggingstid for investeringer i vei og jernbane er i dag 10 år. Det er for lav effektivitet og manglende gjennomføringskraft i sektoren. Regjeringen har innrømmet at mange av prosjektene i gjeldende Nasjonal transportplan (NTP) er forsinket. Dermed er det et potensiale for store besparelser og raskere utbygging av samferdselsprosjektene. En klattvis utbygging medfører ekstra kostnader og tidsbruk. Med større prosjekter kan entreprenørene lettere organisere maskiner og ressurser i hele utbyggingsperioden.

Civita lanserer på onsdag en rapport som beskriver problemene i samferdselssektoren og forslag til hvordan de kan løses. De viktigste utfordringene er: 

-uforutsigbar finansiering

-et lite rasjonelt og forpliktende planleggingsregime

-utfordringen Aftenposten skriver om i dag: at vi ikke bygger de veiene som lønner seg mest

-kapasitets- og organisasjonsutfordringer i transportetatene og i kommunene, som bidrar til konflikter, nye forsinkelser og lavere kvalitet enn ønsket

-mange og små bompengeselskaper, som gir ekstraarbeid og lite rasjonell drift, med unødvendig høye innkrevings- og finansieringskostnader.

Civita arrangerer frokostmøte onsdag 8. mai, der vi utfordrer samferdselsminister Marit Arnstad, Siv Jensen (FrP) og Kristin Skogen Lund (NHO) til å svare på hva som skal til for at vi skal kunne investere mer, planlegge bedre og gjennomføre samferdselsprosjektene mer effektivt. Vi får se om noen av løsningene Civitarapporten foreslår, vil bli aktuell politikk med en ny regjering. Forslaget i Nasjonal transportplan er i hovedsak å bevilge mer penger. Vel så viktig er det å forbedre effektiviteten i planleggingen og beslutningsprosessene, og selvfølgelig å bygge ut samferdsel der det trengs mest.

 

 

 

42 mrd: forsvarsutstyr uten bemanning

Vi bruker milliarder på forsvarsmateriell som vi ikke har mannskaper til å bemanne. Det er godt det ikke kriges i Norge.

Civita publiserer i dag en utredning om Forsvaret, Forsvarspolitikken ved et veiskille. Den avdekker at vi har våpnene, men ikke mannskapene. Et av eksemplene er fregatter. Her har vi fem stykker, men bare tre besetninger. Fem fregatter trenger minimum fem besetninger. Og om vi tror at det bare er å få F16-fly på vingene hver dag, er det en illusjon. Vi har 50 stykker, men bare 15 stykker som er tilgjengelig.

Rapporten avdekker flere slike forhold. Hovedpoenget er at vi må ha et forsvar som styres etter hvilken stridsevne vi ønsker. Det inkluderer ikke bare utstyret vi har tilgjengelig, men hvordan vi bemanner og bruker det.

Nils Holme, tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har skrevet rapporten og uttalt seg til Aftenposten om de viktigste utfordringene Forsvaret står overfor. Han sier: Hvis forsvarssjefen blir tvunget, måtte han fortelle at det knapt finnes kapasitet i Norge for høyintensitetsstrid. Det parerer forsvarsjef Harald Sunde med å si at forsvarsevnen er tilfredsstillende eller meget tilfredsstillende. Også statsråd Anne- Grethe Strøm-Erichsen har en annen oppfatning av virkeligheten, mens Ine Eriksen Søreide, som er leder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomité, mener at Nils Holme treffer spikeren på hodet.

Forsvarspolitikk må på dagsordenen. Ikke bare fordi det er viktig å vite om Norge kan forsvares, men også fordi vi faktisk bruker 42 milliarder i året over statsbudsjettet, blant annet på utstyr som vi ikke benytter godt nok. Forsvarsdepartementet burde ikke snike seg unna debatten ved å si at informasjon om forsvarets status og utvikling er gradert informasjon. Når virkelighetsoppfatningen er så forskjellig som det som presenteres i Aftenposten, er det klart for meg at skattebetalerne og borgerne i Norge burde få vite mer om hva vi bruker pengene på og hva vår ungdom gjør i forsvaret.

Private helseforsikringer - en uthuling av det offentlige tilbudet?

I Nederland har alle private, obligatoriske helseforsikringer.  Civita har i dag utgitt et notat som sammenligner Nederland og Norge. Nederland har et helsesystem som er basert på private helseforsikringer. Alle må tegne forsikring, og ventetiden for behandling er en fjerdedel av ventetiden i Norge. I Norge er køene lange, og antallet som har private helseforsikringer øker stadig. Vi kan enten se det som en uthuling av det offentlig tilbudet, eller se hvordan det gjøres i Nederland.

I Civita-notatet står det: Nederlands helsereform beholdt det sterke private innslaget, samtidig som utjevningsprofilen ble forsterket, og er dermed et steg i retning den norske. Hvis helsekøene i Norge fortsetter å være lange, kan det føre til flere private helseforsikringer i Norge, noe som av mange ses på som en uthuling av det offentlige tilbudet. Går dette langt nok, nærmer Norge seg den gamle nederlandske ordningen, der befolkningen over et visst inntektsnivå sørger for sin egen helseforsikring, mens de med lavere inntekter benytter den offentlige helsetjenesten. 

De siste oversiktene over private helseforsikringer i Norge viser at over 360 000 nordmenn hadde privat helseforsikring ved utgangen av 2012. I 2005 var det kun 68 000. I Sverige har 522 000 tegnet privat helseforsikring, mens i Danmark er det over 1,2 millioner. I Sverige får rundt åtte av ti betalt forsikringen av arbeidsgiver, og i Danmark er nesten alle arbeidstakere i privat sektor forsikret gjennom arbeidsgiver. 

Redusert ventetid er den overveiende grunnen til å tegne privat helseforsikring. En dansk undersøkelse viser at arbeidstakere med privat helseforsikring kommer tilbake i jobb mye tidligere enn de som står i den offentlige køen. Pasienter med ryggoperasjoner forkorter sykefraværet med 15 uker, mens en meniskopereret er tibake rundt tre uker raskere med den private helseforsikringen.

Vi kan plassere landene på et skala med Norge på den ene siden, med minst innslag av private helseforsikringer, Sverige som nummer to, Danmark som nummer tre, med et betydelig innslag av private helseforsikringer, og Nederland som den andre ytterligheten med obligatorisk privat helseforsikring. Forskjellen er at Nederland har lagt om hele helsesystemet som en følge av forsikringsordningene, mens de skandinaviske landene er på vei mot et todelt system.

Minervas Jan Arild Snoen skriver i Dagens Næringsliv i dag 30.4, at Norge burde se nærmere på det nederlandske systemet. Kanskje vi burde tipse Sverige og Danmark om å gjøre det samme?

Fremtidens eldre: lever lenger, jobber mer, bor hjemme

Morgendagens omsorgspolitikk må ta høyde for at vi lever lenger,  og at vi vil bo hjemme så lenge som mulig. Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, som kom for noen uker siden, oppfordrer ikke til private løsninger. Det gjør vi i notatet Fremtidens eldre, som lanseres i dag.

Selv med visjoner og gode hensikter, er det urealistisk å få til innovasjon og omstilling i det omfanget som trengs, uten å ta i bruk også privat sektor. Kommunene er ikke ?satt opp? for å drive med innovasjon i stor skala. De kreftene som ofte står bak utvikling og innovasjon, nemlig private, profittdrevne, små og store bedrifter, trengs også. For å få mer nytenkning og større spredning av de gode løsningene, må også private aktører inkluderes.

Et av forslagene som presenteres i Civita-notatet er opprettelse av et innovasjonsfond. Dette tiltaket er basert på et fond opprettet i Skottland i 2006. Målet med dette fondet var at eldre skulle kunne bo lenger hjemme. Her søkte forskjellige samfunnsaktører; private, offentlige og frivillige, om midler til bruk av ny teknologi som kunne føre til høyere effektivitet og bedre tjenester. I Skottland ga dette svært gode resultater, med fornøyde brukere, færre døgnopphold på sykehus og sykehjem, samt en estimert innsparing på om lag 100 millioner kroner. Det er stor grunn til å tro at et slikt innovasjonsfond vil gi gode resultater også i Norge.

Et innovasjonsfond vil kunne bidra til at flere samfunnsaktører kommer på banen og at vi får til nytenkning. Det finnes allerede mange hjelpemidler som er klare til å tas i bruk. For å stimulere til at flere tar i bruk disse hjelpemidlene, er skattefradrag et godt økonomisk incentiv. Én mulighet er å gi skattefradrag for tjenester i hjemmet, som å ansette praktikant,  leie inn private hjemmehjelpere eller mindre tjenester. Skattefradrag kan bidra til flere private aktører i bransjen. Uavhengigheten og profittmotivet kan bidra til nytenking, utprøving av nye løsninger, og større oppmerksomhet om tiltak som kan bidra til større effektivitet.

Det store flertallet av eldre er friske og oppegående, og mange kan bidra både i arbeidslivet og med frivillig arbeid. Seniorbolaget, en pensjonistbedrift i Sverige, er et eksempel til etterfølgelse. Seniorbolaget tilbyr ulike håndverks-, konsulent- og undervisningsoppdrag, og blir vurdert som sterkt konkurransedyktige. Flere vil kunne stå lenger i jobb dersom grensen for aldersvern og særaldersgrenser heves. I dag kan arbeidsgivere si opp arbeidstakere når de fyller 70 år, uten nærmere begrunnelse. Det bør endres. Privat sektor har allerede vært gjennom en pensjonsreform. Offentlig sektor bør komme etter og reformere pensjonsordningene etter modell fra privat sektor. Da vil insentivene til å stå i jobb, eller kombinere arbeid og pensjon, bli sterkere enn de er for offentlig ansatte i dag.

Morgendagens omsorg handler først og fremst om å legge til rette for at flere kan greie seg hjemme lenger. Siden vi lever lenger og er friskere, er det heller ingen grunn til at vi ikke skal kunne være yrkesaktive eller bidra med frivillig arbeid etter at vi fyller 67 år.

 

 

Dugnadsdulting, forbud og påbud

I dag skriver Thomas Boe Hornburg om dugnadsdulting i Aftenposten. Det er bedre å dulte enn å vedta forbud, særlig på helseområdet. I tråd med Arbeiderpartiets hang til fellesskap og dugnad, vil Støre nå ha en stor dultedugnad for å forbedre folkehelse. Stortingsmeldingen om helse er full av forslag til dulting, og heldigvis få, om noen, forslag til nye påbud og forbud.

KRAM, kosthold, røyking, alkohol og mosjon, gjelder i utgangspunktet noe hver enkelt tar beslutning om og gjør. Vi spiser usunn mat, røyker, drikker for mye og sitter i sofaen. Når usunn livsstil fører til helseplager som må behandles gjennom et offentlig, skattefinansiert helsesystem, hvor langt kan man da gå for å hindre den enkeltes usunne livsstil? Ingen bærer alle konsekvenser av handlingene sine alene, andre påvirkes direkte eller indirekte. Bør den enkelte ta deler av ansvaret for sine valg?

KRAM er svært ofte begrunnet med paternalisme når noe forbys eller valgfriheten begrenses. Omfattende offentlig finansiert velferd vil bidra til en økt interesse i samfunnet for å regulere uønsket velferd med dyre behandlingskonsekvenser. Det er dermed en sammenheng mellom store velferdsstater og paternalisme. Støres melding er et forsøk på å dulte oss i riktig retning: sunnere befolkning, mindre helseutgifter.

Siden oppfatningen av hva et godt liv er, og hvordan det skal leves, er forskjellig, vil en begrensning av valgfriheten for KRAM definere at et sunt liv er bedre enn nytelsen ved røyking, drikking eller sofasitting. Dersom man vedtar tiltak for å begrense misbruk, kan det føre til stigmatisering og marginalisering av de menneskene som tiltakene rettes mot.

Det er positivt at Støre heller vil åpå dultedugnad enn at han vil øke tykkelsen på lovboken ytterligere. En opptelling Civita har foretatt, viser at de politiske partiene i tiåret 2001 - 2011 i gjennomsnitt foreslo å innføre 70 nye forbud eller påbud pr. år. Partiene foreslo også å fjerne noen forbud, men på langt nær like mange. Resultatet er derfor at lovboken vokser år for år. I tillegg har vi ulike forskrifter. Ifølge Aftenposten kom det hele 34 nye lovendringer og 154 nye forskriftsendringer pr. 1. januar 2013. Antallet lovendringer øker, ifølge avisen, med 50 prosent fra 2012 til 2013.

Det er en stor økning, men likevel en mindre økning enn i årene før. Siden 2010 har omfanget av forskrifter økt med ca. 1000 A4-sider.

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Påbud og forbud gjør det mulig å styre befolkningens livsvalg og adferd. Både som lover og som ulike regler og forskrifter påvirker derfor påbudene og forbudene borgernes valgfrihet, handlingsrom og mulighet til å ta personlig ansvar. De kan være begrensende for hva vi skal spise, drikke eller de kan påvirke forbruket vårt. Dulting er en mildere variant. Si det mange nok ganger, så tror vi det. Eller legg til rette som en mild ledesnor så de gode valgene blir enklere å ta.

Vi skal nå i gang med den store dultedugnaden. Det er kanskje bedre enn et samfunn der det blir forbudt å spise sukker og hvor det er obligatorisk å delta i mosjonsløp.

Au pairer bør bli arbeidsinnvandrere

I kveld skal Brennpunkt sende en dokumentar om au pairer, med tittelen Herskap og tjenere. Skal vi spå etter forhåndsomtalen, har dokumentaren neppe noen positiv vinkling på vertsfamiliene, og au pairene kommer til å stå frem som ofre. Men, au pairer dekker et behov for hjelp. Det er ikke uten grunn at antallet au pairer har firedoblet seg siden 2000. Problemet er heller hvilke premisser som ligger til grunn for arbeidskontrakten de tilbys. De kommer for å lære mer om norsk kultur gjennom lett arbeid i en familie. 

Selv om vi later som au pairen kommer til Norge for kulturutveksling, er de i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.

Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en privat familie i et fremmed land. Ungdom mellom 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp.

Hvordan kontrakten er utformet, har jeg skrevet mer om i VG i mars, forrige gang debatten om au pairer var i mediene.

Kanskje det er på tide å definere au pair-ordningen som det det egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold.

Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har i hjemmet. 

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger. 

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på. 

 

Kampen om friheten

I dag starter Arbeiderpartiets landsmøte, og akkurat nå holder Jens Stoltenberg landsmøtetalen. I den forbindelser har Lars Martin Mediaas, nestleder i Oslo Aps internasjonale forum og daglig leder i tankesmien Progressiv, sammen med Arve T. Thorsen, skrevet et innlegg i Dagsavisen om den sosialdemokratiske friheten. Der påstår de at det er Arbeiderpartiet som er frihetspartiet og at ?det er på tide at vi tar selve begrepet frihet tilbake igjen, fra en høyreside som altfor lenge har fått ha det som gissel.? De skriver videre at høyresidens frihet til syvende og sist er en frihet for de sterkeste. Den argumentasjonen har jeg hørt før, og Arbeiderpartiets syn på frihet og valgfrihet har jeg skrevet om i boken Valgfrihet, som ble utgitt i mars i år.

 

Valgfrihet, og frihet mer generelt, er et gode. Det å kunne velge blant ulike alternativer har en egenverdi. Ingen av de politiske partiene har monopol på begrepet frihet, men forståelsen av hva frihet innebærer, er forskjellig. Frihet til å handle gir også frihet til av og til å handle usolidarisk, usympatisk eller feil. Valgfrihet innebærer å akseptere andre valg enn de en selv ville gjort. Selv om alle partiene nå snakker om valgfrihet, er det høyst reelle ideologiske forskjeller. 

 

Alle partiene er også for mulighetslikhet. Men hva ligger i det begrepet? Er det mulighet til å delta eller mulighet til å lykkes? Forskjellige forståelser av hva mulighetslikhet innebærer, vil ofte få konsekvenser for hva partiene mener om valgfrihet. Skal man minske valgfriheten for noen for å øke mulighetslikheten i samfunnet? Og når går et ønske om mulighetslikhet over til å bli et krav om resultatlikhet?

 

Partiene vil ha ulik vektlegging av verdiene frihet og likhet. Arbeiderpartiet er ofte opptatt av å utjevne forskjeller mellom mennesker for å tilrettelegge for mulighetslikhet. Men ved å kompensere for enhver forskjell man mener å finne, kan overgangen fra likhet i muligheter til likhet i resultater være kort. Tilliten til menneskers evne til å gjøre egne, selvstendige valg er ofte lav, og viljen til å innføre tiltak som tilrettelegger for, eller styrer, forskjellige valg, er stor. I debatter der valgfrihet står sentralt, som når det gjelder muligheten til å velge skole eller hvordan foreldrepermisjonen skal deles, nedprioriterer Arbeiderpartiet gjerne valgfrihet til fordel for andre hensyn. Mangfoldets rammer er gitt. 

 

Et liberalt parti vil ofte ha en motsatt posisjon. Valgfrihet ivaretas ved mangfold, og man vil ikke legge sterke føringer på hva mangfoldet skal bestå av eller hvordan man bør velge. Derfor går f.eks. Venstre inn for friskoler, frihet vil oftest settes foran inngripen. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange liberale standpunkter. Økt lokalt selvstyre innebærer en aksept for at det kan føre til at kommunene velger ulike løsninger.

 

Inngripen i friheten for å øke mulighetslikheten finner man elementer av i alle de politiske partiene. Alle partier er for eksempel for opplæringsplikt. Å sikre muligheter til skolegang blir å gi den enkelte midler til å nyttiggjøre seg friheten. 

 

Men hvor langt skal man gå? Sosialister og sosialdemokrater vil, i større grad enn borgerlige og liberale partier, mene at valgfriheten må sikres gjennom ?tvang? for at alle skal sikres mulighetslikhet eller det de ofte omtaler som ?reell frihet?. Men hva skal politikere gjøre for å gi alle borgere like muligheter til å tilegne seg de ressurser, evner og ferdigheter som kreves for å kunne leve gode liv og oppnå posisjoner i samfunnet? 

 

Det sier seg selv at det er umulig å gi alle borgere helt like muligheter uten å gjøre enorme inngrep i den personlige friheten. For eksempel vil familiebakgrunn påvirke våre muligheter på så mange måter at man antagelig måtte nedlegge familien og gi det offentlige ansvar for all oppdragelse for å jevne ut forskjellene helt. Det er det ingen som hittil har klart.  

 

Men det er ikke nødvendig å gripe til ekstreme og totalitære eksempler for å se at det ligger vanskelige dilemmaer her. På venstresiden vil mange for eksempel hevde at friskoler bidrar til å øke eller befeste forskjeller mellom barn fra ressurssterke og -svake familier, mens borgerlige partier kan hevde at det er helt motsatt; at et større mangfold i skoletilbudet bedre ivaretar mangfoldet av elever. Fra venstresidens perspektiv vil det altså føre til større grad av mulighetslikhet hvis alle elever behandles likest mulig, mens høyresidens perspektiv er at likhet ikke er det samme som likeverd, og at det kan bli større mulighetslikhet med mer mangfold i opplæringen. 

 

Arbeiderpartiet vektlegger fellesskapet og vil gjerne sørge for at vi tar de riktige valgene. Det gir det oss ikke flere muligheter, det begrenser oss. Derfor blir partienes holdning til valgfrihet av stor betydning i tiden som kommer. Jeg er enig med forfatterne av kronikken om den sosialdemokratiske friheten om en ting: Valget til høsten er en frihetskamp.

 

 

FAFO og den nordiske (sosialdemokratiske) modellen

I dag deltok jeg på NRK P2s Politisk kvarter . FAFO lanserte en rapport om den norske modellen fra 1990 til 2012. Dette er  en delrapport i det nordiske prosjektet NORDMOD: Forvitring eller fornying i Norden 2014-2030. Jon Hippe fra FAFO og jeg var ikke så uenige om beskrivelsen av de siste 20 årene. Mange av endringene som beskrives, har også Civita skrevet om valgfrihet, velferd og offentlige bevilgninger, og de fleste av analysene kan vi slutte oss til, blant annet at den politiske utviklingen har vært preget av konsensus. Det har vært bred enighet om mange av de store reformene, som deregulering av store statlige sektorer som tele, kraft og post, NAV-reformen og pensjonsreformen. 

Det som kanskje er mer interessant, er hva Hippe og kollegaene ikke skriver om. Det var 1970-tallets norske modell som måtte endres. Derfor fikk vi deregulering og liberalisering på 1980-tallet, da Willoch ble statsminister, og endringene ble videreført av senere sosialdemokratiske regjeringer. Sentrum i norsk politikk ble flyttet til høyre, ikke til venstre. Historiefortellingen til FAFO blir annerledes når 1990 er starten, og det hele har "sosialdemokratiet" som omdreiningspunkt. Rapporten er deskriptiv og forskningsbasert, men klarer ikke å skjule den sterke tilknytningen til LO og Arbeiderpartiet, som også er oppdragsgivere. Et slagord fra Arbeiderpartiet hadde til og med sneket seg inn i dagens NORDMOD-presentasjon: "Gjør din plikt, krev din rett". Dessuten er det klart at FAFO vektlegger arbeidslivsmodellen, mens velfungerende demokrati, sterkt sivilsamfunn og velfungerende markedsøkonomi er mindre fremtredende. Disse momentene er også helt vesentlig for hvordan den norske samfunnsmodellen fungerer.

Det hadde vært mer interessant om FAFO hadde stilt seg mer kritisk til noe av utviklingen fra 1990 til i dag, selv om de peker på noen faktorer som setter modellen under press, som finansering av eldrebølgen og innvandring. Kritikken kom faktisk fra den danske innlederen, Lisbeth Pedersen, på dagens seminar. Hun trakk frem at den norske modellen gir alle et raust sikkerhetsnett, men skaper lite fleksible lønnssystemer og hindrer omstilling. Arbeidslivsmodellen er gjennomregulert. Så lenge det er vekst, skaper modellen også mange arbeidsplasser, men ikke nødvendigvis mer likhet, noe hun hevder er en viktig målsetning. Norge har fremdeles et kjønnsdelt arbeidsmarked, og det er fare for en polarisering mellom høyt- og lavtlønte. Hun var ikke den eneste som trakk frem trepartssamarbeidet og viktigheten av det norske lønnssystemet, men er det trepartssamarbeidet som garanterer for videre suksess for den norske modellen, eller er det fortsatt vekstevne, høy arbeidsdeltakelse og vellykket effektivisering av offentlig sektor?

FAFO skal levere sluttrapport for det nordiske samarbeidsprosjektet NORDMOD høsten 2014. I 2013 og første halvdel av 2014 kommer blant annet rapporter om arbeidslivsmodellens fremtid, velferdsmodellen, integreringsutfordringer, nordisk innovasjons- og næringspolitikk og demokratisk deltakelse. De andre nordiske forskergruppene skal også legge frem sine lands rapporter, slik at vi snakker om flere nordiske modeller, ikke én.

Jon Hippe hadde ambisjoner om å være kritisk til sine oppdragsgivere og foreslå nødvendige reformer. Om han klarer det, kan det jo være at reformforslagene kan brukes av en regjering med en annen farge enn den rødgrønne.