hits

februar 2014

Fordommer mot lav utdanning

Aftenposten skrev i går om den spanske familien Berzal/Hermosa, som følte seg godt mottatt i Norge. De nøt det nye, norske livet. Berzal hadde fått jobb som ingeniør, mens Hermosa jobbet hardt med å lære seg norsk for å finne jobb innen sitt fagfelt, kommunikasjon. For noen måneder siden kunne Aftenposten skrive om Tomas Norkus fra Litauen, som jobbet på Storo dekkservice. Vinklingen på denne artikkelen var at Tomas måtte gjøre tunge løft og fikk møkk på hendene, i et arbeid få nordmenn var interessert i å gjøre. 

En liknende vinkling var det i Aftenposten-kommentatoren Hilde Haugsgjerds artikkel for noen uker siden. Her skriver hun relativt positivt om arbeidsinnvandring og understreker at vi trenger arbeidskraft i Norge, men artikkelen bar tittelen "Det nye tjenerskapet" og er illustrert med en kvinne som gjør rent i et privat hjem.

De ulike vinklingene er ikke enestående. For noen dager siden var det den ungarske legen Istvan Gál som kunne fortelle at han hadde tidoblet lønnen sin etter at han kom til Norge, lærte seg norsk og fikk jobb som lege. Felles for alle eksemplene er at arbeidsinnvandrerne søker et bedre liv i Norge. De som lykkes, lærer seg norsk, og de får relevant arbeid i forhold til sin utdanning og kompetanse. 

Men stereotypiene melder seg raskt. Vi fremstiller høyt utdannede innvandrere positivt, mens lavt utdannede innvandrere fremstilles som tjenerskap eller noen som får "møkkajobbene" nordmenn ikke vil ha. Om innvandrernes landbakgrunn spiller en rolle, har det sannsynligvis mer med utvalget som kommer til Norge å gjøre, enn med hvor de kommer fra. Satt på spissen har vi foreløpig spanske ingeniører og polske håndverkere, ikke omvendt. I tillegg er det sannsynlig at flere østeuropeere med høyere utdanning ikke har arbeid som tilsvarer utdanning og kvalifikasjoner, noe blant annet Aftenposten skrev om i januar. 

Tall fra SSB viser at innvandrere som kommer til Norge, har et høyere utdanningsnivå enn snittet for nordmenn. I denne rapporten fra 2013 skriver SSB at "innvandrere har en høyere andel med lang utdanning enn befolkningen generelt. Samtidig er innvandrerne den gruppen som har høyest andel med lav utdanning. Lengst utdanning har de innvandrerne som har bodd kort tid i Norge." Tar vi polakker som eksempel, har to av tre polske menn videregående skole som høyest fullførte utdanning, mens det blant polske kvinner er 39 prosent som har videregående utdanning og hele 26 prosent som har universitets- eller høyskoleutdanning som er lenger enn fire år. Ser man på statistikken fra EU-land utenom Norden og Øst-Europa, er utdanningsgraden svært høy, både blant menn og kvinner, og langt høyere enn gjennomsnittet for den norske befolkningen.

Foreløpig er det langt færre søreuropeere enn østeuropeere i Norge. De som kommer fra Sør-Europa, har nesten uten unntak høyere utdanning (se SSB-artikkelen), mens mesteparten av østeuropeerne hittil har hatt videregående skole som høyeste utdanning. Line Eldring fra Fafo sier at det ikke er gjort forskning på om vi nordmenn er mer gjestfrie overfor spanjoler og andre søreuropeere enn folk fra Øst-Europa. Om det skal forskes, er det mer relevant å forske på nordmenns holdninger til innvandrere med ulik utdanning. Dette handler sannsynligvis mer om vår respekt for ulike jobber som krever ulik kompetanse, enn om hvor innvandrerne kommer fra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kompetente kapitalister

Hvordan få investorer til å velge risiko fremfor trygghet? Det var kjernen på dagens frokostmøte hos Civita. Kort fortalt er staten for rik, de private investorene for rasjonelle. Staten sitter på pengesekken, men er ikke kompetente kapitaleiere, slik at de i samme grad kan bidra til bedriftens vekst. De private investorene retter seg etter de insentivene som finnes, og prioriterer bort risikoen ved å investere i nystartede bedrifter, for heller å investere der det er mindre risiko, høy avkastning og best skatteregler. I Norge er det eiendom.

Paneldeltaker og investor Karl-Christian Agerup hadde tre spørsmål på dagens frokost. Det første var: Har vi for lite kapital i Norge? Det enkle svaret er nei, men den har feil eiere, og vi har få insentiver til å investere kapitalen der den virkelig trengs, i fasen før bedriftene går med overskudd. Når bedriftene begynner å tjene penger, er kommet seg over den såkalte "dødens dal", er det ikke mangel på kapital. Da er risikoen mindre, og kapitalen ikke like sårt tiltrengt. 

Det andre spørsmålet var: Bruker staten sitt virkemiddelapparat riktig? Også her var svaret nei. Staten kan i hovedsak bruke skattepolitikken og ulike støtte- og investeringsordninger, men skjevhetene er mange. Hvordan det kan gjøres bedre, kan du lese om i Civita-rapporten Kompetent kapital, eller du kan gå gjennom innspillene til virkemidler fra Truls Berg i  Innovation Forum Norway og styreleder 3in.no. Dessuten kom en av spørsmålsstillerne med et direkte innspill til Scheel-utvalget: Hva med å lage like skatteordninger for egenkapital og fremmedkapital?

Det tredje spørsmålet til Agerup var: Hvordan kan private krefter stimuleres? Svaret er, delvis ved skatteinsentiver, og delvis ved å satse på miljøer som driver forskning og utvikling, koble dem med miljøer som kan kommersialisering og legge til rette for at kompetanse møter kapital.

Siv Jensen har, sammen med Regjeringen og næringsministeren, varslet innsats på flere områder. De har gitt Scheel-utvalget et friere mandat til å se på skattesystemet. Forhåpentlig avskaffer de formuesskatten først som sist, går gjennom selskapsbeskatning og fradragsordninger og avgifter som ikke er innovasjons- og investeringsfremmende. Dessuten skal virkemiddelene for innovasjon og oppstart av bedrifter gjennomgås, "hver stein skal snus". Det resulterer forhåpentligvis i en bedre bruk av offentlige penger og flere virkemidler som faktisk virker for å fremme oppstart og videreutvikling av gründervirksomheter.

Men det aller viktigste politikere, media og andre samfunnsdebattanter kan gjøre, er å begynne å snakke opp privat kapital, gründerånd og det å skape noe. Gårsdagens Aftenposten-artikkel om formuesskatt er bare ett eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Skal vi ha kompetent kapital i Norge, må vi også ønske privat eierskap. Den viktigste forskjellen på Norge og USA er, ifølge paneldeltaker og seriegründer Per-Otto Wold, ikke at vi ikke har gode ideer, ikke at vi ikke har kapital, men at vi i Norge ikke har nok evne, vilje og tro på å lykkes. Vi liker å tro på gründeren, men vi må også like kapitalisten. Da må vi tåle å se at noen private er kapitalister, men samtidig også investorer som kan støtte opp om nye virksomheter og arbeidsplasser.

 

 

 

Føler du deg overvåket?

Våkn opp! Hopp i dusjen, kok kaffevannet og rist toast til frokost. Alt blir registrert. Overvåkning i hjemmet er en smal sak. Vi er alle koblet til internett, og vi har alle strøm i boligene våre. Datalagring, i det godes navn, kan gi uante muligheter for innsyn i din hverdag.

Ideen om toveis kommunikasjon mellom nettselskapet og hver enkelt kunde er en gammel drøm. De første eksperimentene på dette området skjøt fart på 1980-tallet, og tanken den gangen var å bruke selve forsyningsnettet til denne kommunikasjonen. Nå gjør internett og GSM-nettet jobben. Toveiskommunikasjon kan lette hverdagen for strømbrukerne. Skjemaer for måleravlesning blir overflødig, du trenger ikke en gang lese av og sende på SMS. Før ble måleren avlest årlig eller ved eierskifte, og i dag praktiseres selvavlesning. Strømleverandørene på sin side kan lettere dimensjonere kabler og beregne forbruk og kapasitet, når de enklere kan måle faktisk strømbruk og utarbeide mer detaljerte forbruksmønstre og statistikker. Det er bra for miljøet og for energiplanlegging. 

Forbrukerstyring 

Data på overordnet nivå brukes aktivt i nettplanleggingen, men her kan ingen enkeltforbruker identifiseres, og det er den store forskjellen. Ser vi litt lenger frem kan man tenke seg at toveiskommunikasjon også kan brukes til direkte styring av forbrukerens anlegg, og da særlig varmtvannsproduksjon og elektriske oppvarmingssystemer. I fremtiden er det naturlig å tenke seg at forbrukeren ikke nødvendigvis lenger kan rå over disse apparatene helt selv. Tenk deg at vi for klimaets skyld vedtar at du ikke skal ha det varmere i huset enn 20 grader. Det blir enkelt å få til ved en fjernstyring av din termostat. Har du dårlig isolasjon i boligen, kan netteier lett kunne se om du trenger å etterisolere boligen din eller om du bør skifte vinduer.

I tillegg kan hyppige målinger brukes til adferdsbasert forbruksstyring ved at man lar markedet bestemme. Elkraft er dyrere om dagen enn om natten og dyrere i ukedagene enn i helgen. For å gi kunden et incitament til å flytte forbruk til perioder der lasten er lav, må vi ha en prismekanisme som fungerer. Større forbrukere har timesavregning, som betyr at forbrukeren kan betale forskjellig pris for energien fra time til time. Dette er nettopp det man ønsker å oppnå også for den jevne forbruker.

Jeg spurte min bror, som jobber med sterkstrøm, hva man kan lese ut av strømdata. Her er hva han svarte: En måling som viser et helt år vil lett avsløre om forbrukeren har basert seg på elektrisk fyring eller om han bruker olje/ved/fjernvarme (som ofte er samme konsern som nettselskapet) eller andre metoder. Straks dette er etablert kan man gå videre. Alle hjem har en eller flere varmtvannsbeholdere. En standard beholder på 200 liter har et varmeelement på 2000 eller 2500 W. Et stykke ut på natten vil beholderen nå likevekt, og en endring i belastning på 2000 W indikerer at det er beholderen som slår seg av og på. Når førstemann opp går i dusjen klokken syv vil beholderen slå seg på kort tid etter. Dersom dette skjer hver dag klokken syv, vet nettselskapet når man står opp, alle dager i uken. Det neste er hvor lenge den står på etter klokken syv. Dette forteller oss mye om hvor mange mennesker som sannsynligvis bor der. 

Er det noen hjemme?

Jo lengre periode vi måler, dess sikrere kan vi være. Vi vet nå også når det ikke er noen hjemme eller når husstanden tar ferie. Har vi å gjøre med en enmannshusholdning, kan vi lett finne ut når vedkommende har besøk. De fleste husholdningsapparater har sine egne «forbrukssignaturer», det være seg kjøleskap, varmeovner, beredere, vaskemaskiner eller støvsugere. Det er enkelt å plukke ut disse apparatene, bare på bakgrunn av forbrukssignaturen. Når denne i tillegg blir identifisert over tid, vet vi automatisk veldig mye om de som bor der.

Nettselskapet blir eier av de dataene som registreres. Du vil som forbruker få en komplett energiprofil. Den kan brukes til mye, avhengig av hvem som får tilgang. Energileverandøren må uansett få informasjon om energiforbruket for å kunne fakturere deg for riktig forbruk. Det er slik det fungerer i dag. Men det er fristende å få tilgang til forbrukerprofilen. Den gir energileverandøren en unik innsikt i hva som foregår og når det skjer innenfor huset fire vegger. Hvordan du lever er ikke lenger synlig kun på det du selv deler på sosiale medier, men livsførselen din avtegnes i energiprofilen din.

Konklusjonen er at samlet gir disse ufarlige, enkle opplysningene et komplett og interessant bilde. Det eneste man trenger å gjøre er å analysere dataene; alle svarene ligger der for dem som har evne og mulighet til å se etter dem. Nettselskapet vet om du er hjemme eller ikke. Hva er vel ikke den opplysningen verdt for riktig aktør, eller skal vi legge til, aktører med kriminelle hensikter? I California ble nettselskapenes data hacket av kriminelle som lett kunne finne ut når folk ikke var hjemme. Det førte til at nettovervåkningen foreløpig er lagt på is.

Da DLD ble vedtatt, ble det pålagt å oppbevare datainformasjon kun med det formål at Statlige myndigheter ville ha mulighet til å begjære innsyn i spesielle tilfeller. Når får nettselskapene det samme pålegget? Lagring av eldata er enkelt og billig. Når får politiet tilgang til en online sanntidsmåler for å overvåke mistenkte? Når får skattemyndighetene tilgang for å kryssjekke boplikt eller andre skattemessige forhold? Argumentene for er mange, og det er ?gode? formål. Både Tollvesenet, Skatteetaten og NAV ønsker å få selvstendig påtalemyndighet og etterforskningsrett. 

Ett skritt videre kan bli et skritt i gal retning. Åpnes det opp for bruk av teknologien til gode formål, først og fremst energiplanlegging, vil samtidig presset øke for å kunne ta i bruk dataene til andre gode formål. Når skjønner vi at personvernet bare er en illusjon og at husets fire vegger ikke lenger er der?

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 3.2.2014