hits

februar 2015

Det gylne gjennomsnitt

Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er ikke en like het potet som adgangen til midlertidige ansettelser. Heldigvis, for det er av stor betydning for et godt fungerende arbeidsliv at gjennomsnittsberegning av arbeidstid fungerer godt. Kort fortalt går det ut på at man kan jobbe lengre dager eller flere timer i en periode enn den vanlige arbeidstiden, og at man tilsvarende får lengre friperioder enn det som er vanlig.

Regjeringen har foreslått endringer i arbeidsmiljøloven som gir økt adgang til å inngå lokale avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid. De får støtte av Produktivitetskommisjonen, som peker på at mer fleksibel bruk av arbeidskraft over tid vil kunne øke produktiviteten. Enkelt sagt vil forslaget om endret gjennomsnittsberegning føre til at det vil være færre ansatte på jobb når det er lite å gjøre, og flere ansatte som arbeider når det er mye å gjøre.

På alle arbeidsplasser der arbeidsbelastningen varierer, vil gjennomsnittsberegning bidra til større effektivitet. Økt grunnbemanning, overtid eller innleie av arbeidskraft kan også brukes for å løse bemanningsbehov, men det mest effektive er adgangen til gjennomsnittsberegning. Overtid belaster arbeidstakere mer, er dyrere for bedriftene, og er bare lovlig dersom bedriften har et "særlig og tidsavgrenset" behov for ekstra arbeidskraft. Bruker man derimot gjennomsnittsberegning, kan bedriften bruke sine egne arbeidstakere, og de ansatte får en forutsigbarhet i arbeidstiden og fritiden. I motsetning til overtid, vil gjennomsnittsberegninger av arbeidstiden ikke innebære en lengre total arbeidstid. Mer arbeid i en periode, betyr mer fri i andre perioder. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid vil derved kunne redusere overtidsbruk, bruk av midlertidige ansatte og vikarer, og bidra til større stillingsbrøker. 

Hva står så striden om gjennomsnittsberegninger om, og går regjeringen langt nok med de foreslåtte endringene?

Dagens regler for gjennomsnittsberegninger er kompliserte. Under er en oversikt over gjeldene regler, med foreslåtte endringer i parentes: 

 

Maks per

dag

Maks per

uke

Maks gj. snitt per uke over
 8 uker

Maks gj. snitt per uke over 26 uker

Maks gj. snitt per uke over 52 uker

Alminnelig arbeidstid

9 timer

40 timer

 

 

 

Individuell avtale

9 timer (10)

45 timer

Ikke mulig å avtale

 

40 timer

Lokal avtale med tillitsvalgt i tariffbundet virksomhet

10 timer (12,5)

54 timer

48 timer

 

40 timer

Samtykke fra Arbeidstilsynet

13 timer

Ingen begrensning

48 timer

40 timer

 

Godkjenning fra fagforening med innstillingsrett

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning

Ingen begrensning 

Det er åpenbart en konfliktlinje mellom hva som kan avtales lokalt og hva som kan avtales sentralt. Mer lokal rett, gir mindre makt sentralt. Maktforholdet endres også dersom Arbeidstilsynet gis større myndighet på bekostning av fagforeningenes "vetorett". Regjeringens foreslåtte endringer vil gi dem med individuell avtale eller lokal tariffavtale en noe større mulighet til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, men bare i antall timer per dag, ikke per uke eller halvår. 

Regelverket ville vært noe enklere dersom maksgrensen for en uke tilsvarte 5 dager med vakter på henholdsvis 10 og 12,5 timer. Når timeantallet  for en arbeidsuke ikke utvides, begrenser det mulighetene til å tilpasse arbeidstiden til behovet for bedriftene, og det kan også begrense den ansattes muligheter til å samle mer arbeidstid i én uke mot fri den neste. 

Og hva så med dem som ikke har tariffavtale? De må enten gjøre individuelle avtaler, eller få en godkjenning fra Arbeidstilsynet. Det blir en time større forskjell med forslaget på hva som er lovlig arbeidstid per dag for dem med individuell avtale og dem med lokal tariffavtale enn det var tidligere. Det er det ingen grunn til at det bør være. Virksomheter uten avtale kan ha like store behov og gode grunner til å gjøre unntak der partene lokalt er enige som virksomheter med lokal tariffavtale.  

Den foreslåtte grensen på 12,5 timer ved lokal avtale er et skritt i riktig retning. Det forenkler mye. I helsevesenet kan man eksempelvis ved det nye forslaget avtale to vakter i døgnet i stedet for tre vakter døgnet. Dette vil hjelpe alle virksomheter med døgnkontinuerlig bemanningsbehov.

Hvor er så det gylne gjennomsnitt? Målet må være at der det er enighet individuelt eller lokalt, bør lovverket legge til rette for en god organisering av arbeidstid. Unntak og sentrale godkjenninger krever merarbeid. Med ulike grenser for hva som kan gjøres på ulike nivåer, er det vanskelig å få oversikt, og ansatte med ulike avtaler forskjellsbehandles. Grensene for hvor lang en arbeidsdag kan være og hvor mange timer et arbeidsår er, bør være tydelig definert i loven. Innenfor disse grensene bør det legges opp til fleksibilitet. 

Til slutt kan jeg minne om at gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i Norge i 2013 var rundt 34 timer per uke, godt under arbeidsmiljølovens normalarbeidsuke på 40 timer. Vi har litt å gå på.

 

 

 

 

 

 

Folk flest vil ikke kvoteres

Med jevne mellomrom kommer spørsmålet om kvotering av kvinner til styrer eller topplederstillinger opp som tema i den offentlige debatten.  

Kvoteringsforkjempernes argument er at den ønskede likestillingen vil ta lang tid uten pressmidler. Tilhengerne av kvoteringen mener gjerne at kvoteringen vil føre til at begge kjønns kompetanse blir brukt, likestillingen vil øke, ledelsen av selskapene vil styrkes, og selskapenes konkurranseevne vil bedres. 

Noen hevder også at kvotering er et virkemiddel for å gjenopprette rettferdighet i en urettferdig situasjon, der kvinner er underrepresentert. Men skal det være slik at vi skal bruke et diskriminerende virkemiddel, som lovpålagt kvotering vil være, for å rette opp i en situasjon som oppfattes som urettferdig? 

I notatet mitt om styrekvotering har jeg listet opp mange ulike forskeres vurderinger av effektene av styrekvotering. Konklusjonen er at det er svært vanskelig å si noe definitivt om at eventuelle positive effekter skyldes kvotering. Kvotering er diskriminerende og bedrifter må heller arbeide systematisk med sine ansatte og sin rekruttering for å sørge for å benytte begge kjønns kompetanse best mulig.

Det er imidlertid ikke bare lovpålagt kvotering som kan være problematisk. Nylig publiserte de nederlandske forskerne Meir Shemla og Anja Kreienberg en rapport som hadde undersøkt hva som skjer når bedrifter kvoterer, "gender-based affirmative action measures". De ville finne ut hvordan arbeidssøkende menn og kvinner reagerte dersom bedrifter aktivt hadde kvoteringsordninger for å sikre likestilling internt. Dette er altså ikke lovpålagt kvotering, men selvpålagt kvotering brukt som virkemiddel for å tiltrekke seg flere kvinner. 

Resultatene viser at det motsatte skjedde. Den aktive kvoteringspolitikken bidro ikke til jevnere kjønnsfordeling. Snarere skremte praksisen både menn og kvinner bort fra å søke jobb i de bedriftene som aktivt flagget kvotering. Kvoteringen virket negativt, fordi søkerne oppfattet at kjønn var viktigere enn kompetanse og erfaring.

De færreste ønsker å være kvotert, nettopp fordi det trekker deres egen kompetanse i tvil. Forskerne mente det påvirket både egen oppfatning av kompetanse og prestasjoner negativt og tilsvarende andres vurdering av den som ble oppfattet som å være kvotert.

Jeg holder derfor fast ved min konklusjon. Tilrettelegg gjerne for rekruttering og utvikling av kvalifiserte menn og kvinner, sørg for å beholde dem man vil satse på, uavhengig av kjønn, men ikke bruk kvotering. 

 

 

Sex, natur og fjellhytter

Det har vært en interessant uke. Flere temaer som har fått nordmenn ut i spaltene, i debattene og i de sosiale mediene. Det åpenbare først, première på Fifty Shades of Grey, slaktet herfra til evigheten, men likevel utsolgte kinosaler og all time high for salg av sexleketøy. Deretter vaksinenekterne som spør hvorfor ikke naturen skal få gå sin gang og la barna få meslinger, og biskopen som ville bevare iskanten. Det hele ble toppet av fremleggelsen av første delrapport fra Produktivitetskommisjonen. Den ble etterfulgt av en diskusjon om fjellhytter, latskap og hva som egentlig er produktivt. Det er den siste diskusjonen om de 538 sidene i produktivitetsrapporten som er viktigst.

Nordmenn blir altså angrepet for å være late, like sex og fritid, en produktiv kombinasjon? Samtidig får forsvarere av natur, som vaksinenektere og biskoper, massiv kritikk. Vurderingene mine om ukens saker er som følger: Det er fritt frem å se Fifty Shades of Grey, eller ta med barna og se Munch og Melgaard, bare vit hva du gjør. Det er ikke fritt frem å la være å vaksinere seg. Slutter mange nok med det, utsetter man andre for stor fare, noen ganger dødelig fare. Biskoper som leker politikere og snakker på vegne av kirken som om kirken er noe vi alle er en del av, må tåle kritikk. Ikke fordi de er politiske, men fordi de legger det frem som om alle (i kirken) står bak standpunktene. Denne uken må likevel sexlivet, kirken og naturen vike for produktivitetsdiskusjonen.

Hvorfor er det viktig med produktivitet? Den er grunnlaget for velstanden, og noe av den velstanden får nordmenn i fjellheimen. Like viktig er velstanden vi skaper gjennom et godt helsevesen og gode utdanningsmuligheter, men fordi vi har  begrensede ressurser, er produktivitet viktig. Både skattekroner vi kan bevilge og antall arbeidstakere som kan jobbe innenfor disse sektorene, har sin begrensning.

80 prosent av nasjonalformuen vår er verdien av arbeidskraften. Fremover blir Norge befolket av mange flere eldre, mens det blir færre i arbeidsdyktig alder. Presset på dem blir større om vi skal holde samlet produksjon av varer og tjenester oppe. Når trenden er at vi stadig ønsker mer fritid, som turer i fjellheimen, eller som deltidsjobbing, blir det både viktig at så mange som mulig bidrar med arbeidstimer, og at de arbeidstimene vi produserer blir så produktive som mulig. Blir arbeidsinnsatsen mer produktiv, kan vi tillate oss mer fritid.

Påfyllet av oljeinntekter vil flate ut, og selv om oljesektoren fremdeles vil sysselsette mange, vil omstillinger komme. De neste delprosjektene til Produktivitetskommisjonen vil derfor dreier seg om teknologi, utvikling og innovasjon som vil legge grunnlaget for en kunnskapsøkonomi som erstatter oljeøkonomien. Det blir et delprosjekt som ser nærmere på bruk av arbeidskraftsressursene våre, og ikke minst vil offentlig effektivitet og produktivitet bli analysert nærmere.

Men slapp av, nyt kjærlighetslivet og fritiden. I går var det Valentines day og mange nordmenn har startet vinterferien. Jeg anbefaler å se Fifty shades of grey om det gjør sexlivet bedre, gi din kjære røde roser, og så kan jeg håpe at Produktivitetskommisjonens videre arbeid vil føre til at vi i fremtiden skal ha råd til Fifty shades of white i fjellheimen og på sykeheimen.