hits

mars 2014

Ulikhet og vekst

Det er en besnærende tanke at stor grad av likhet og omfordeling også bidrar til økonomisk vekst. Det er som å få i pose og sekk. 

Dessverre er det ikke enkelt å finne sammenhenger mellom graden av ulikhet og økonomisk vekst. Slike sammenhenger er komplekse og innbefatter ofte mange ulike samfunnsforhold og historiske forhold. Civitas fagsjef Marius Doksheim har i vinter pekt på nettopp hvor farlig det er å hoppe rett til forenklede konklusjoner.

Det har også den danske tankesmien Cepos gjort. Sjefsøkonom i Cepos, Mads Lundby Hansen, har sett på IMFs siste publikasjon om temaet og pekt på åpenbare svakheter i analysen som IMF har gjort av hvordan økonomisk vekst og omfordeling fungerer.

IMFs konklusjon er at det er en positiv sammenheng mellom likhet, omfordeling og økonomisk vekst. Cepos-notatet har på sin side pekt på hvorfor sammenhengene ikke er så enkle. 

Kort fortalt har IMFs analyse ikke inkludert land hvor omfordelingen allerede er svært omfattende. Det er land som Tyskland, Frankrike, England, Nederland og Australia. Disse landene har mindre omfordeling enn de skandinaviske landene. Verken Norge, Sverige eller Danmark er inkludert i grafen IMF bruker.



Heldigvis modifiserer IMF sin egen analyse noe og kommenterer at ytterligere omfordeling for utvalgte land ser ut til å ha en direkte negativ effekt når omfordelingen er større enn 13 Ginipoeng (på Giniskalaen). IMF skriver også at historiske analyser viser at når man når et gitt nivå på omfordelingen, vil ytterligere omfordeling skade vekstevnen. Det samme gjelder når nivået for likhet i et samfunn blir ekstremt. Da hindres økonomisk vekst.

Det er vanskelig å være uenig i at stor ulikhet mellom borgere i et land er negativt. Men det er viktig å ikke trekke raske konklusjoner og iverksette politikk som forutsetter at større omfordeling og likhet er ensbetydende med større økonomisk vekst, uten å ta hensyn til hvor på skalaen vi befinner oss. I IMFs diagram er vi ikke en gang med innenfor rammen.

 

 

 

 

08.03.2014

I dag er det 8. mars. Som jeg har sagt tydelig og klart fra på Minervas uhøytidelige enquête i anledning dagen, skal jeg ikke gå i tog. Jeg sier til og med at kanskje 8. mars har utspilt sin rolle slik det nå er lagt opp.

Flere har kommentert at dagen de senere årene har vært en politisk venstresidemarkering, og dagen har også en sosialistisk opprinnelse. Det er mange paroler i årets tog som klart hører hjemme på venstresiden i politikken. At reservasjonsretten (les selvbestemt abort) også får borgerlige feminister til å gå i tog, er ikke vanskelig å forstå. Standpunkt i abortspørsmål, og etiske spørsmål generelt, går gjerne på tvers av partilinjer.

Det er flere ting å kritisere ved 8. mars: det er ikke rom for mangfold av paroler, eller paroler som går på tvers av hovedparolen, og det er lite internasjonal solidaritet. Siden vi i Norge i dag som kvinner har alle muligheter, er det kanskje vanskeligere for oss å skue utover, enn å krangle om bagateller for å bli enda likere. 

Så det som er positivt: Nå er det slått fast at kvinner med og uten barn tjener like mye, og glasstaket er knust. Det er bare biter igjen, ifølge en ny rapport. Vi har verdens beste ordninger for å kunne kombinere arbeid og barnefødsler, krangel om justeringer her fremstår som navlebeskuende for alle utenfor Norges grenser.

Jeg feirer 8. mars hvert år, og i år har jeg 25 årsjubileum. 8. mars 1989 fikk jeg min første jobb, danket ut over 200 søkere. Det var ikke kvotering, for det jobbet allerede en annen kvinne der jeg fikk jobb. Mulighetene og lysten til utdanning og jobb fikk jeg fordi jeg hadde en mor som tok utdanning, var yrkesaktiv og gikk i 8. marstog på 1970-tallet. Hun stemte borgerlig. Mange med henne har lagt grunnlaget for like muligheter for alle i Norge. Utviklingen fra 1970-årene og frem til i dag har vært formidabel.

Kvinner har inntatt alle nivåer i politikken og i organisasjonsliv. Da gjenstår toppledelse i næringslivet og professoratene på universitetene. I utdanningsvalg har vi en vei å gå for å øke kvinneandelen i tekniske utdanninger, mens guttene mangler i helse, omsorg og i barneskolen. Om vi noen gang får jevnet ut det, får tiden vise. Jenter er i alle fall i overvekt i tidligere mannsdominerte utdanninger som juss, medisin og økonomi.

Det er på tide å heve blikket fra kontantstøtten og pappapermen og snakke om likestilling der det virkelig trengs, nemlig i alle land der kvinner nektes utdanning eller blir undertrykket og trakassert.

Det som virkelig betyr noe for kvinners likestilling over hele kloden er utdanning. At kvinner utsettes for vold, trakassering og diskriminering kan bekjempes isolert, men roten ligger i kunnskap, mulighet til å forsørge seg selv og bli selvstendige. Vold og trakassering må bekjempes hele året rundt, utdanning for jenter likeså. Det er saker som alle kan og bør kjempe for. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 8.3.2014 

 

 

 

Stat og moral

Når staten eier selskaper som blir tatt for korrupsjon, er virkningene mindre enn om de var privateid. Om det blir bøter, eier staten selskapet, og pengene går ut og inn, om enn i ulike kasser. Staten er fortsatt eier. Selskapet risikerer dårlig omtale i en periode. Det kan kortvarig gi redusert omsetning for markedsorienterte selskaper. Men uten en engasjert, privat eier som taper på dette, vil normalt de interne reaksjonene overfor involverte ansatte være mer moderate. 

Korrupsjon har med holdninger å gjøre. Derfor blir det ekstra ille når vi nok en gang får en korrupsjonsskandale i en bedrift med stort statlig eierskap som Kongsberg Gruppen. De er ikke de eneste. De siste årene har vi hatt flere korrupsjonssaker i heleide eller deleide statlige bedrifter.

Korrupsjon forekommer både i statseide og i private bedrifter, men har vi grunn til å være mer skuffet når det skjer i statseide bedrifter? Når det offentlige eier, er perspektivet normalt langsiktig. Tålmodige, langsiktige eiere  har tid til å vente, råd til å si nei til raske gevinster. Det gjør at man kan forvente en ekstra høy standard av statseide selskaper.

Når statseide bedrifter blir dømt for korrupsjon, må de betale bøter. Staten som aksjonær blir straffet, men staten som innkrever av bøter tjener penger. Det samme er ikke tilfelle for private bedrifter, der går bøtene ut over aksjonærene.

Problemet oppstår når statseide bedrifter kopierer privateide bedrifters avlønningssystemer, samtidig som staten er en passiv eier. Når eieren ikke sender noen signaler, kan ukultur vokse frem, uten at det reageres fra eierne. At staten som eier sier at den har nulltoleranse for korrupsjon, er ikke verdt mer enn papiret det er skrevet på når det ikke følges opp i praksis.

Vi legger ikke fra oss menneskelige egenskaper når vi er ute i markedet, som konsumenter, bedriftseiere, politikere eller byråkrater. Markedet består av mennesker, med alt det innebærer. Når staten går inn som eier i markedet, gjelder de samme kravene som til private eiere. Markedet er basert på tillit og valgfrihet, men det må være en frihet under ansvar. Uten en noenlunde felles forretningsetikk, pålitelighet og redelighet, vil systemet bryte sammen. Markedet fordrer at vi har med oss visse verdier, og at vi har tillit til den andre. Mer om marked og moral har jeg skrevet om her: Civitapamflett Marked og Moral.

For at markedet skal fungere, trenger vi en stat som lager gode rammebetingelser, en fungerende rettsstat og fravær av korrupsjon. Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens i et demokratisk samfunn bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli oppdaget. Du kan gjøre hva du vil, men du må ta konsekvensene, og du må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom du driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres. 

Det kan høres enkelt ut å si at man i forretningslivet utelukkende skal søke den størst mulige inntjening eller avkastning, og ikke ta hensyn til etikk utover kravene til sannferdighet, lovlydighet, åpenhet og til det å overholde avtaler. Men i en verden der store og raske penger kan skape enorme fristelser, krever det moralsk standhaftighet å holde fast ved ærlighet og sannferdighet, og holde seg klart innenfor lovens bokstav og i tråd med andre aktørers rimelige forventninger. Hva som er lovlig, er ikke alltid moralsk.

Som korrupsjonssakene viser, er det lite som tilsier at moralen er bedre i offentlig sektor eller i politikken enn den er i næringslivet. Vi er alle mennesker. Men næringslivet må, som skaper og forvalter av store verdier, først og fremst stille krav til seg selv. Derfor er også statens rolle som passiv eier av bedrifter i markedet problematisk. 

Alternativet er ikke å bli en aktiv eier. Staten er lovgiver og kontrollmyndighet, nettopp av aktiviteter i markedet. Den eierformen som best kombinerer langsiktighet og lønnsomhet er den aktive private eieren. Korrupsjon i statseide selskaper er enda et argument for at staten ikke bør være næringslivseier, men heller legge til rette for at private eier, driver og videreutvikler norsk næringsliv.