hits

april 2013

Private helseforsikringer - en uthuling av det offentlige tilbudet?

I Nederland har alle private, obligatoriske helseforsikringer.  Civita har i dag utgitt et notat som sammenligner Nederland og Norge. Nederland har et helsesystem som er basert på private helseforsikringer. Alle må tegne forsikring, og ventetiden for behandling er en fjerdedel av ventetiden i Norge. I Norge er køene lange, og antallet som har private helseforsikringer øker stadig. Vi kan enten se det som en uthuling av det offentlig tilbudet, eller se hvordan det gjøres i Nederland.

I Civita-notatet står det: Nederlands helsereform beholdt det sterke private innslaget, samtidig som utjevningsprofilen ble forsterket, og er dermed et steg i retning den norske. Hvis helsekøene i Norge fortsetter å være lange, kan det føre til flere private helseforsikringer i Norge, noe som av mange ses på som en uthuling av det offentlige tilbudet. Går dette langt nok, nærmer Norge seg den gamle nederlandske ordningen, der befolkningen over et visst inntektsnivå sørger for sin egen helseforsikring, mens de med lavere inntekter benytter den offentlige helsetjenesten. 

De siste oversiktene over private helseforsikringer i Norge viser at over 360 000 nordmenn hadde privat helseforsikring ved utgangen av 2012. I 2005 var det kun 68 000. I Sverige har 522 000 tegnet privat helseforsikring, mens i Danmark er det over 1,2 millioner. I Sverige får rundt åtte av ti betalt forsikringen av arbeidsgiver, og i Danmark er nesten alle arbeidstakere i privat sektor forsikret gjennom arbeidsgiver. 

Redusert ventetid er den overveiende grunnen til å tegne privat helseforsikring. En dansk undersøkelse viser at arbeidstakere med privat helseforsikring kommer tilbake i jobb mye tidligere enn de som står i den offentlige køen. Pasienter med ryggoperasjoner forkorter sykefraværet med 15 uker, mens en meniskopereret er tibake rundt tre uker raskere med den private helseforsikringen.

Vi kan plassere landene på et skala med Norge på den ene siden, med minst innslag av private helseforsikringer, Sverige som nummer to, Danmark som nummer tre, med et betydelig innslag av private helseforsikringer, og Nederland som den andre ytterligheten med obligatorisk privat helseforsikring. Forskjellen er at Nederland har lagt om hele helsesystemet som en følge av forsikringsordningene, mens de skandinaviske landene er på vei mot et todelt system.

Minervas Jan Arild Snoen skriver i Dagens Næringsliv i dag 30.4, at Norge burde se nærmere på det nederlandske systemet. Kanskje vi burde tipse Sverige og Danmark om å gjøre det samme?

Fremtidens eldre: lever lenger, jobber mer, bor hjemme

Morgendagens omsorgspolitikk må ta høyde for at vi lever lenger,  og at vi vil bo hjemme så lenge som mulig. Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg, som kom for noen uker siden, oppfordrer ikke til private løsninger. Det gjør vi i notatet Fremtidens eldre, som lanseres i dag.

Selv med visjoner og gode hensikter, er det urealistisk å få til innovasjon og omstilling i det omfanget som trengs, uten å ta i bruk også privat sektor. Kommunene er ikke ?satt opp? for å drive med innovasjon i stor skala. De kreftene som ofte står bak utvikling og innovasjon, nemlig private, profittdrevne, små og store bedrifter, trengs også. For å få mer nytenkning og større spredning av de gode løsningene, må også private aktører inkluderes.

Et av forslagene som presenteres i Civita-notatet er opprettelse av et innovasjonsfond. Dette tiltaket er basert på et fond opprettet i Skottland i 2006. Målet med dette fondet var at eldre skulle kunne bo lenger hjemme. Her søkte forskjellige samfunnsaktører; private, offentlige og frivillige, om midler til bruk av ny teknologi som kunne føre til høyere effektivitet og bedre tjenester. I Skottland ga dette svært gode resultater, med fornøyde brukere, færre døgnopphold på sykehus og sykehjem, samt en estimert innsparing på om lag 100 millioner kroner. Det er stor grunn til å tro at et slikt innovasjonsfond vil gi gode resultater også i Norge.

Et innovasjonsfond vil kunne bidra til at flere samfunnsaktører kommer på banen og at vi får til nytenkning. Det finnes allerede mange hjelpemidler som er klare til å tas i bruk. For å stimulere til at flere tar i bruk disse hjelpemidlene, er skattefradrag et godt økonomisk incentiv. Én mulighet er å gi skattefradrag for tjenester i hjemmet, som å ansette praktikant,  leie inn private hjemmehjelpere eller mindre tjenester. Skattefradrag kan bidra til flere private aktører i bransjen. Uavhengigheten og profittmotivet kan bidra til nytenking, utprøving av nye løsninger, og større oppmerksomhet om tiltak som kan bidra til større effektivitet.

Det store flertallet av eldre er friske og oppegående, og mange kan bidra både i arbeidslivet og med frivillig arbeid. Seniorbolaget, en pensjonistbedrift i Sverige, er et eksempel til etterfølgelse. Seniorbolaget tilbyr ulike håndverks-, konsulent- og undervisningsoppdrag, og blir vurdert som sterkt konkurransedyktige. Flere vil kunne stå lenger i jobb dersom grensen for aldersvern og særaldersgrenser heves. I dag kan arbeidsgivere si opp arbeidstakere når de fyller 70 år, uten nærmere begrunnelse. Det bør endres. Privat sektor har allerede vært gjennom en pensjonsreform. Offentlig sektor bør komme etter og reformere pensjonsordningene etter modell fra privat sektor. Da vil insentivene til å stå i jobb, eller kombinere arbeid og pensjon, bli sterkere enn de er for offentlig ansatte i dag.

Morgendagens omsorg handler først og fremst om å legge til rette for at flere kan greie seg hjemme lenger. Siden vi lever lenger og er friskere, er det heller ingen grunn til at vi ikke skal kunne være yrkesaktive eller bidra med frivillig arbeid etter at vi fyller 67 år.

 

 

Dugnadsdulting, forbud og påbud

I dag skriver Thomas Boe Hornburg om dugnadsdulting i Aftenposten. Det er bedre å dulte enn å vedta forbud, særlig på helseområdet. I tråd med Arbeiderpartiets hang til fellesskap og dugnad, vil Støre nå ha en stor dultedugnad for å forbedre folkehelse. Stortingsmeldingen om helse er full av forslag til dulting, og heldigvis få, om noen, forslag til nye påbud og forbud.

KRAM, kosthold, røyking, alkohol og mosjon, gjelder i utgangspunktet noe hver enkelt tar beslutning om og gjør. Vi spiser usunn mat, røyker, drikker for mye og sitter i sofaen. Når usunn livsstil fører til helseplager som må behandles gjennom et offentlig, skattefinansiert helsesystem, hvor langt kan man da gå for å hindre den enkeltes usunne livsstil? Ingen bærer alle konsekvenser av handlingene sine alene, andre påvirkes direkte eller indirekte. Bør den enkelte ta deler av ansvaret for sine valg?

KRAM er svært ofte begrunnet med paternalisme når noe forbys eller valgfriheten begrenses. Omfattende offentlig finansiert velferd vil bidra til en økt interesse i samfunnet for å regulere uønsket velferd med dyre behandlingskonsekvenser. Det er dermed en sammenheng mellom store velferdsstater og paternalisme. Støres melding er et forsøk på å dulte oss i riktig retning: sunnere befolkning, mindre helseutgifter.

Siden oppfatningen av hva et godt liv er, og hvordan det skal leves, er forskjellig, vil en begrensning av valgfriheten for KRAM definere at et sunt liv er bedre enn nytelsen ved røyking, drikking eller sofasitting. Dersom man vedtar tiltak for å begrense misbruk, kan det føre til stigmatisering og marginalisering av de menneskene som tiltakene rettes mot.

Det er positivt at Støre heller vil åpå dultedugnad enn at han vil øke tykkelsen på lovboken ytterligere. En opptelling Civita har foretatt, viser at de politiske partiene i tiåret 2001 - 2011 i gjennomsnitt foreslo å innføre 70 nye forbud eller påbud pr. år. Partiene foreslo også å fjerne noen forbud, men på langt nær like mange. Resultatet er derfor at lovboken vokser år for år. I tillegg har vi ulike forskrifter. Ifølge Aftenposten kom det hele 34 nye lovendringer og 154 nye forskriftsendringer pr. 1. januar 2013. Antallet lovendringer øker, ifølge avisen, med 50 prosent fra 2012 til 2013.

Det er en stor økning, men likevel en mindre økning enn i årene før. Siden 2010 har omfanget av forskrifter økt med ca. 1000 A4-sider.

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Påbud og forbud gjør det mulig å styre befolkningens livsvalg og adferd. Både som lover og som ulike regler og forskrifter påvirker derfor påbudene og forbudene borgernes valgfrihet, handlingsrom og mulighet til å ta personlig ansvar. De kan være begrensende for hva vi skal spise, drikke eller de kan påvirke forbruket vårt. Dulting er en mildere variant. Si det mange nok ganger, så tror vi det. Eller legg til rette som en mild ledesnor så de gode valgene blir enklere å ta.

Vi skal nå i gang med den store dultedugnaden. Det er kanskje bedre enn et samfunn der det blir forbudt å spise sukker og hvor det er obligatorisk å delta i mosjonsløp.

Au pairer bør bli arbeidsinnvandrere

I kveld skal Brennpunkt sende en dokumentar om au pairer, med tittelen Herskap og tjenere. Skal vi spå etter forhåndsomtalen, har dokumentaren neppe noen positiv vinkling på vertsfamiliene, og au pairene kommer til å stå frem som ofre. Men, au pairer dekker et behov for hjelp. Det er ikke uten grunn at antallet au pairer har firedoblet seg siden 2000. Problemet er heller hvilke premisser som ligger til grunn for arbeidskontrakten de tilbys. De kommer for å lære mer om norsk kultur gjennom lett arbeid i en familie. 

Selv om vi later som au pairen kommer til Norge for kulturutveksling, er de i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.

Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en privat familie i et fremmed land. Ungdom mellom 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp.

Hvordan kontrakten er utformet, har jeg skrevet mer om i VG i mars, forrige gang debatten om au pairer var i mediene.

Kanskje det er på tide å definere au pair-ordningen som det det egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold.

Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har i hjemmet. 

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger. 

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på. 

 

Kampen om friheten

I dag starter Arbeiderpartiets landsmøte, og akkurat nå holder Jens Stoltenberg landsmøtetalen. I den forbindelser har Lars Martin Mediaas, nestleder i Oslo Aps internasjonale forum og daglig leder i tankesmien Progressiv, sammen med Arve T. Thorsen, skrevet et innlegg i Dagsavisen om den sosialdemokratiske friheten. Der påstår de at det er Arbeiderpartiet som er frihetspartiet og at ?det er på tide at vi tar selve begrepet frihet tilbake igjen, fra en høyreside som altfor lenge har fått ha det som gissel.? De skriver videre at høyresidens frihet til syvende og sist er en frihet for de sterkeste. Den argumentasjonen har jeg hørt før, og Arbeiderpartiets syn på frihet og valgfrihet har jeg skrevet om i boken Valgfrihet, som ble utgitt i mars i år.

 

Valgfrihet, og frihet mer generelt, er et gode. Det å kunne velge blant ulike alternativer har en egenverdi. Ingen av de politiske partiene har monopol på begrepet frihet, men forståelsen av hva frihet innebærer, er forskjellig. Frihet til å handle gir også frihet til av og til å handle usolidarisk, usympatisk eller feil. Valgfrihet innebærer å akseptere andre valg enn de en selv ville gjort. Selv om alle partiene nå snakker om valgfrihet, er det høyst reelle ideologiske forskjeller. 

 

Alle partiene er også for mulighetslikhet. Men hva ligger i det begrepet? Er det mulighet til å delta eller mulighet til å lykkes? Forskjellige forståelser av hva mulighetslikhet innebærer, vil ofte få konsekvenser for hva partiene mener om valgfrihet. Skal man minske valgfriheten for noen for å øke mulighetslikheten i samfunnet? Og når går et ønske om mulighetslikhet over til å bli et krav om resultatlikhet?

 

Partiene vil ha ulik vektlegging av verdiene frihet og likhet. Arbeiderpartiet er ofte opptatt av å utjevne forskjeller mellom mennesker for å tilrettelegge for mulighetslikhet. Men ved å kompensere for enhver forskjell man mener å finne, kan overgangen fra likhet i muligheter til likhet i resultater være kort. Tilliten til menneskers evne til å gjøre egne, selvstendige valg er ofte lav, og viljen til å innføre tiltak som tilrettelegger for, eller styrer, forskjellige valg, er stor. I debatter der valgfrihet står sentralt, som når det gjelder muligheten til å velge skole eller hvordan foreldrepermisjonen skal deles, nedprioriterer Arbeiderpartiet gjerne valgfrihet til fordel for andre hensyn. Mangfoldets rammer er gitt. 

 

Et liberalt parti vil ofte ha en motsatt posisjon. Valgfrihet ivaretas ved mangfold, og man vil ikke legge sterke føringer på hva mangfoldet skal bestå av eller hvordan man bør velge. Derfor går f.eks. Venstre inn for friskoler, frihet vil oftest settes foran inngripen. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange liberale standpunkter. Økt lokalt selvstyre innebærer en aksept for at det kan føre til at kommunene velger ulike løsninger.

 

Inngripen i friheten for å øke mulighetslikheten finner man elementer av i alle de politiske partiene. Alle partier er for eksempel for opplæringsplikt. Å sikre muligheter til skolegang blir å gi den enkelte midler til å nyttiggjøre seg friheten. 

 

Men hvor langt skal man gå? Sosialister og sosialdemokrater vil, i større grad enn borgerlige og liberale partier, mene at valgfriheten må sikres gjennom ?tvang? for at alle skal sikres mulighetslikhet eller det de ofte omtaler som ?reell frihet?. Men hva skal politikere gjøre for å gi alle borgere like muligheter til å tilegne seg de ressurser, evner og ferdigheter som kreves for å kunne leve gode liv og oppnå posisjoner i samfunnet? 

 

Det sier seg selv at det er umulig å gi alle borgere helt like muligheter uten å gjøre enorme inngrep i den personlige friheten. For eksempel vil familiebakgrunn påvirke våre muligheter på så mange måter at man antagelig måtte nedlegge familien og gi det offentlige ansvar for all oppdragelse for å jevne ut forskjellene helt. Det er det ingen som hittil har klart.  

 

Men det er ikke nødvendig å gripe til ekstreme og totalitære eksempler for å se at det ligger vanskelige dilemmaer her. På venstresiden vil mange for eksempel hevde at friskoler bidrar til å øke eller befeste forskjeller mellom barn fra ressurssterke og -svake familier, mens borgerlige partier kan hevde at det er helt motsatt; at et større mangfold i skoletilbudet bedre ivaretar mangfoldet av elever. Fra venstresidens perspektiv vil det altså føre til større grad av mulighetslikhet hvis alle elever behandles likest mulig, mens høyresidens perspektiv er at likhet ikke er det samme som likeverd, og at det kan bli større mulighetslikhet med mer mangfold i opplæringen. 

 

Arbeiderpartiet vektlegger fellesskapet og vil gjerne sørge for at vi tar de riktige valgene. Det gir det oss ikke flere muligheter, det begrenser oss. Derfor blir partienes holdning til valgfrihet av stor betydning i tiden som kommer. Jeg er enig med forfatterne av kronikken om den sosialdemokratiske friheten om en ting: Valget til høsten er en frihetskamp.

 

 

FAFO og den nordiske (sosialdemokratiske) modellen

I dag deltok jeg på NRK P2s Politisk kvarter . FAFO lanserte en rapport om den norske modellen fra 1990 til 2012. Dette er  en delrapport i det nordiske prosjektet NORDMOD: Forvitring eller fornying i Norden 2014-2030. Jon Hippe fra FAFO og jeg var ikke så uenige om beskrivelsen av de siste 20 årene. Mange av endringene som beskrives, har også Civita skrevet om valgfrihet, velferd og offentlige bevilgninger, og de fleste av analysene kan vi slutte oss til, blant annet at den politiske utviklingen har vært preget av konsensus. Det har vært bred enighet om mange av de store reformene, som deregulering av store statlige sektorer som tele, kraft og post, NAV-reformen og pensjonsreformen. 

Det som kanskje er mer interessant, er hva Hippe og kollegaene ikke skriver om. Det var 1970-tallets norske modell som måtte endres. Derfor fikk vi deregulering og liberalisering på 1980-tallet, da Willoch ble statsminister, og endringene ble videreført av senere sosialdemokratiske regjeringer. Sentrum i norsk politikk ble flyttet til høyre, ikke til venstre. Historiefortellingen til FAFO blir annerledes når 1990 er starten, og det hele har "sosialdemokratiet" som omdreiningspunkt. Rapporten er deskriptiv og forskningsbasert, men klarer ikke å skjule den sterke tilknytningen til LO og Arbeiderpartiet, som også er oppdragsgivere. Et slagord fra Arbeiderpartiet hadde til og med sneket seg inn i dagens NORDMOD-presentasjon: "Gjør din plikt, krev din rett". Dessuten er det klart at FAFO vektlegger arbeidslivsmodellen, mens velfungerende demokrati, sterkt sivilsamfunn og velfungerende markedsøkonomi er mindre fremtredende. Disse momentene er også helt vesentlig for hvordan den norske samfunnsmodellen fungerer.

Det hadde vært mer interessant om FAFO hadde stilt seg mer kritisk til noe av utviklingen fra 1990 til i dag, selv om de peker på noen faktorer som setter modellen under press, som finansering av eldrebølgen og innvandring. Kritikken kom faktisk fra den danske innlederen, Lisbeth Pedersen, på dagens seminar. Hun trakk frem at den norske modellen gir alle et raust sikkerhetsnett, men skaper lite fleksible lønnssystemer og hindrer omstilling. Arbeidslivsmodellen er gjennomregulert. Så lenge det er vekst, skaper modellen også mange arbeidsplasser, men ikke nødvendigvis mer likhet, noe hun hevder er en viktig målsetning. Norge har fremdeles et kjønnsdelt arbeidsmarked, og det er fare for en polarisering mellom høyt- og lavtlønte. Hun var ikke den eneste som trakk frem trepartssamarbeidet og viktigheten av det norske lønnssystemet, men er det trepartssamarbeidet som garanterer for videre suksess for den norske modellen, eller er det fortsatt vekstevne, høy arbeidsdeltakelse og vellykket effektivisering av offentlig sektor?

FAFO skal levere sluttrapport for det nordiske samarbeidsprosjektet NORDMOD høsten 2014. I 2013 og første halvdel av 2014 kommer blant annet rapporter om arbeidslivsmodellens fremtid, velferdsmodellen, integreringsutfordringer, nordisk innovasjons- og næringspolitikk og demokratisk deltakelse. De andre nordiske forskergruppene skal også legge frem sine lands rapporter, slik at vi snakker om flere nordiske modeller, ikke én.

Jon Hippe hadde ambisjoner om å være kritisk til sine oppdragsgivere og foreslå nødvendige reformer. Om han klarer det, kan det jo være at reformforslagene kan brukes av en regjering med en annen farge enn den rødgrønne.