hits

april 2014

Private overtar i Danmark

I Danmark er bruken av private helseforsikringer nå ti ganger høyere enn i Sverige og i Norge. Forsikringer er det som bidrar mest til finansieringen av private sykehus.  2,9 millioner dansker har private helseforsikringer (både behandlings- og brukerbetalingsforsikringer). Det betyr at mer enn halvparten av den danske befolkningen har tegnet forsikring for helse.

Danskene har hittil hatt skattefritaksmuligheter, men selv etter 2012, da det ble avskaffet, har danskenes vilje til å tegne helseforsikringer ikke avtatt. Det har sine fordeler: Ved bruk av private behandlere avlaster man offentlige budsjetter og kapasitet, og behandlingene skjer raskere, noe som gir kortere sykdomsforløp og raskere retur til arbeid og dermed lavere utgifter til sykepenger og mindre avbrekk for arbeidsgiver. Danske arbeidstakere med helseforsikring er tre til 15 uker raskere tilbake i jobb, dersom de har lidelser i kne, ben, skuldre og rygg, ifølge en beregning fra Forsikring & Pension.

Den danske tankesmien Cepos har sett på hvor danskene får behandling. De finner at danskene i stadig større grad velger private behandlingstilbud som supplement til det offentlige. Nesten 60 prosent av behandlingsforsikringene går til å dekke operasjoner, mens 20-25 prosent brukes til fysioterapi og kiropraktor, og mellom 10 og 15 prosent brukes til psykolog og psykiater.

Den danske etterspørselen etter helsetjenester er stor og vil øke. Danskene har latt private krefter slippe til for å dekke etterspørselen. For første gang viser tall fra Danske Regioner og Forsikringer og Pension at danske private sykehus tjener flere penger ved å operere forsikringspasienter enn ved å behandle offentlige pasienter. Historisk har den største andelen av sykehusenes inntekter kommet fra offentlige bidrag, men i 2012 var bidraget for første gang større fra forsikringsselskapene. 

Det er et paradoks at stadig flere dansker er villige til å forsikre seg og benytte private helsetjenester, når danskenes velferdsmodell ligner på den norske med en stor offentlig sektor. Nordmenn har, om mulig, større betalingsvilje enn danskene, og spørsmålet er om vi vil se samme utviklingen i Norge. 

Det er hevet over en hver tvil at etterspørsel etter helsetjenester vil øke også i Norge. Det er også sannsynlig at et offentlig system ikke vil makte å behandle alle og at køer dermed vil vedvare. Den åpenbare løsningen må være å slippe private tilbyder til i større grad enn i dag, gjerne kombinert med forsikringsløsninger.

Så kan det diskuteres hva dette vil gjøre med tilliten til det offentlige helsevesenet og hvordan det vil påvirke omfordeling og skatteviljen. Men med høy betalingsvilje og stor etterspørsel kan det være bedre å tilrettelegge for styrt delprivatisering av de områdene som gir de største gevinstene i form av raskere behandlinger, i stedet for å la privatiseringen skje på siden av det offentlig systemet og derved undergrave tilliten.

 

Grafene vi ikke vil se

Forrige ukes Brennpunkt inneholdt et stort kinderegg for den norske befolkningen: I fremtiden kan vi ha sekstimersdag og samme velferd som i dag, ved at vi betaler bare litt mer skatt. Grunnlaget var SSB-forskere Erling Holmøy og Birger Strøms fremskrivninger av skatteinntekter og arbeidsinnsats. Alt så vel og bra ut, bortsett fra forutsetningen om lik kvalitet i velferdsstaten i 2060 som i dag. Det har jeg kommentert her. Dessuten har jeg sammen med kollega Villeman Vinje kommentert skatteforutsetningene her

Det Brennpunktredaksjonen ikke hadde sett før programmet ble sendt, var den samme Holmøy i SSB sin analyse av arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgssektoren. Den kan leses her

Samme hvordan vi vrir og vender på det: Med eldre befolkning, økt velstand og mer fritid, vil vi etterspørre helse- og omsorgstjenester, og især pleie og omsorg. 

Samlet sysselsetting i helse og omsorg utgjør 11 prosent av alle sysselsatte i Norge dag. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe i denne sektoren i fremtiden. Som SSB skriver: "Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helse- tjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag."

Så kan vi diskutere følgende: Vil vi ha mer kvalitet i helse- og omsorgstjenestene fremover? Tror vi at familieomsorg vil bli viktigere fremover? Tror vi at arbeidskraftsbehovet som er beskrevet i SSB-rapporten er realistisk å dekke?

Litt malurt i begeret må dessverre til. Brennpunkts kinderegg er for godt til å være sant. Bedre helse vil ikke nødvendigvis dempe helseetterspørselen. Mer fritid vil heller ikke dempe etterspørselen etter særlig alle tjenester som faller inn under pleie og omsorg. Selv om økningen i privat forbruk ikke skulle bli så stor som Perspektivmeldingen og SSB har lagt til grunn, vil stor forskjell i kvalitet mellom offentlig helse- og omsorg svekke tilliten til offentlig finansiert velferd, og dermed viljen til å betale skatt.

At vi i fremtiden vil utføre flere pleie- og omsorgsoppgaver hjemme, altså gjennom familieomsorg, er også en forutsetning vi kan diskutere. SSB tror ikke at det nødvendigvis vil skje, særlig fordi vi har så høy sysselsetting både blant kvinner og menn. Det blir sannsynligvis ingen storstilt vandring tilbake til hjemmet for å pleie gamle foreldre.

Til sist er det ikke snakk om noen 6-timersdag for ansatte i helse og omsorg. Her er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser. Færre arbeidstimer innebærer flere skift. Pasientene må ha pleie og omsorg 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med SSBs fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse og omsorg i fremtiden, sprenger flere skift i helse og omsorg grafen. 

 

Ikke Brennaktuelt å jobbe mindre

Brennpunkt sender i kveld et program med tittelen Kampen om tiden. Her spør de hva som skjer med velferdsstaten om vi velger å jobbe mindre. Det korte svaret er at da får vi mindre velferd.

Dagens velferdsordninger er basert på at vi alle arbeider og betaler skatt. Det er verdien av vår fremtidige arbeidsinnsats som er suverent viktigst for å finansiere den fremtidige velferden. Av ressursene Norge har, utgjør arbeidskraften over 80 prosent, mens Oljefondet kun utgjør fire prosent av verdiene. Endringer i hvordan og hvor mye vi arbeider, vil bety mye for hvordan velferdsordningene finansieres.

I fremtiden har vi behov for at flere arbeider, og at vi arbeider lenger og mer. Derfor er mer fritid eller 6-timers arbeidsdag helt feil vei å gå. Vi må i fremtiden finne løsninger som gjør at flere kan jobbe mer. Frem mot 2040 vil vi få en dobling i antall eldre over 80 år. Det krever at mange jobber i helse og omsorg. I Perspektivmeldingen som ble lagt frem i  2013, sier regjeringen at vi må jobbe 165 timer mer i snitt hvert år for at velferdsordningene våre skal være bærekraftige. Det blir også færre yrkesaktive per pensjonist. I dag er vi rundt 2,5 yrkesaktive bak hver pensjonist. I 2060 vil vi kun være 1,5. 

I helsesektoren vil man mangle 57 000 helsefagarbeiderårsverk og 28 000 sykepleierårsverk i 2035, og da snakker vi om årsverk - ikke hoder. Dersom disse skal jobbe færre timer, trenger vi enda flere hoder. De finnes ikke. Skal vi ha 6-timers vakter på et sykehjem, må det være fire skift i løpet av ett døgn, og ikke tre som i dag. Det sier seg selv at det er helt urealistisk. Kvinner jobber i snitt 30,8 timer i uken, og mange har dermed i realiteten allerede innført 6- timers dagen. To tredjedeler av de som jobber deltid vil gjerne jobbe mer om de får en arbeidstidsordning tilpasset livssituasjonen. Det er et lyspunkt.

Det er sannsynlig at vi har tatt ut mesteparten av potensialet for å få flere kvinner inn i arbeidslivet. Perspektivmeldingen peker på at kvinner med barn mellom tre og seks år i dag har en sysselsettingsandel på 85 prosent, noe som er svært høyt. I takt med at yngre generasjoner med høyere sysselsettingsgrad kommer inn i arbeidslivet (økt vilje til å arbeide og høyere utdanningsnivå trekker opp jobbtilbøyeligheten), samtidig som eldre generasjoner med lavere sysselsettingsgrad går ut av arbeidslivet, vil sysselsettingsandelen kunne øke noe, men ikke mye.  

Yrkesdeltakelsen i Norge er høy i internasjonal sammenheng, og vi har lavere arbeidsledighet enn de fleste andre land. Det er særlig sysselsettingen blant kvinner og blant de eldste i arbeidsstyrken som bidrar til at Norge ligger høyt i en slik sammenlikning. Samtidig arbeider hver norske sysselsatt færre timer enn arbeiderne i de fleste andre OECD-land. Normalarbeidstiden for heltidsansatte er lavere enn gjennomsnittet i OECD, og vi har mer fravær knyttet til bl.a. permisjoner (når vi får barn) og sykefravær enn mange andre land.

Arbeidsinnsatsen kan økes på to måter: Enten at de som allerede er sysselsatt jobber mer, eller at flere blir sysselsatt. Et fulltidsårsverk i Norge er i dag 1625 timer (2011), mens gjennomsnittlig arbeidstid er 1430 timer. Skal vi holde oss innenfor handlingsregelen også i 2060, må gjennomsnittlig arbeidstid øke til 1595 timer. Skulle vi klare å ha like høy sysselsettingsgrad som Island, ville vi fått balanse i budsjettene i 2060 med de forutsetningene som ligger til grunn for referansebanen i Perspektivmeldingen. Det betyr at vi i 2060 må få sysselsettingsgraden opp fra 71,5 prosent til 75,5 prosent (15?74 år). I dag er forskjellene mellom islandsk sysselsetting og norsk sysselsetting høyest blant de yngste og de eldste aldersgruppene. Vi kan også se til Sverige. Skulle vi oppnå lik gjennomsnittlig arbeidstid som Sverige, 1650 timer, vil vi kunne beholde dagens sysselsettingsnivå (som er likt Sveriges).

Det er altså ikke brennaktuelt å redusere arbeidsinnsatsen vår, dersom vi ønsker omfattende offentlige velferdsordninger.