hits

mai 2013

Kvinner og deltid - ingen quick fix

LOs nye leder Gerd Kristiansen går høyt ut på banen om kvinner og deltid i dagens Aftenposten. Hun vil ha færre norske kvinner i deltidsarbeid, mener 37,5 time er en grei arbeidsdag og sparker spesielt til småbarnsmødre. Det mangler ikke på reaksjoner.

Hennes tidligere kollega i Fagforbundet,  Kjellfrid T. Blakstad, skriver en god replikk til min artikkel "God omsorg vil gi god organisering" i siste nummer av Søkelys på arbeidslivet (1-2, 2013). Blakstad har et nyansert syn på utfordringene med deltidsarbeidende kvinner. Hun trekker frem god ledelse, noe jeg selv ikke hadde utdypet i min artikkel, men som jeg er helt enig i. De vellykkede eksemplene på god organisering skjer der ledelse og ansatte sammen erkjenner hva som ikke fungerer og sammen finner gode arbeidstidsløsninger. Jeg har trukket frem den såkalte 3-3-turnusen, men det finnes flere varianter som fungerer.

Vi er også enige om at det finnes mange gode organiseringsmuligheter for mer heltidsarbeid innenfor rammene av dagens arbeidsmiljølov, selv om det er enkelte punkter i loven man kan se nærmere på. Arbeidsmiljøloven tillater arbeid annenhver helg, men praksis på mange arbeidsplasser med turnus og deltidsarbeid er arbeid hver tredje helg. Den praksisen har resultert i den deltidsspiralen vi har i dag. 

Heidi Nicolaisen i FAFO skriver i sin kommentar at det ikke finnes en quick fix. Det har hun rett i, men vi må begynne et sted. Selv om utfordringen er sammensatt, er den ikke uløselig. I Finland arbeider 90 prosent av kvinnene heltid i omsorgssektoren. For mange er deltidsarbeid frivillig, men valget er ikke bare et individuelt valg. Det har også konsekvenser for samfunnets behov for arbeidskraft.  Heltid avler heltid, deltid avler deltid.

Sigrun Vågeng, som også kommenterer Gerd Kristiansen i dagens Aftenposten, utdyper sitt poeng om bedre arbeidstidsordninger i sin kommentar i Søkelys på arbeidslivet. Hennes poeng er det samme som Fagforbundets: Det finnes flere gode eksempler på arbeidstidsorganisering rundt om i Norge. De er eksempler til etterfølgelse. 12.2.2013 la KS, Fagforbundet, Sykepleierforbundet og Delta frem en felles erklæring om heltidskultur. Det er bra at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene tar ordentlig tak i kvinners deltidsjobbing, og mye mer konstruktivt enn Gerd Kristiansens uthenging av småbarnsmødre.

 

Modellforvirring

Dagens debatt på Politisk kvarter mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg om den norske modellen var forvirrende. Blir modellen rasert med Siv Jensen i regjering? Er det Arbeiderpartiet som har eierskapet til modellen? Og snakker vi om den norske arbeidslivsmodellen eller om den nordiske (samfunns) modellen?

Vi kan spole tilbake til august 2009 før forrige stortingsvalgkamp. Da uttalte bl.a. Jens Stoltenberg at "valget står mellom de rødgrønne, som vil bevare og utvikle den norske modellen, og høyresiden, som vil svekke fellesskapet gjennom privatisering og skattelette".  De rødgrønne har bl.a. ment at borgerlig skattepolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk vil bryte med den norske modellen og at de borgerlige vil bygge den norske modellen ned. 

Hvilken modell er det vi egentlig snakker om? Siv Jensen forklarte at den nordiske modellen er den brede samfunnsmodellen, mens kallenavnet til den norske modellen var Arbeiderpartimodellen, en modell hun mente at Arbeiderpartiet brukte etter sitt eget forgodtbefinnende. Jens Stoltenberg understreket forskjellene mellom den nordiske modellen og den norske modellen, og pekte nettopp på forskjeller mellom de nordiske landene når det gjelder arbeidslivspolitikk. "Vi har fått vår egen norske modell", sa han.

Å snakke om den norske samfunnsmodellen som om det bare er en velferdsmodell eller enda snevrere, at det er det norske trepartssamarbeidet og arbeidslivsmodellen det handler om, blir feil. Det er selvsagt noe mer. Etter mitt syn er de viktigste kjennetegnene i denne samfunnsmodellen følgende at vi har en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Dette er vesentlige kjennetegn ved den nordiske modellen, som også kjennetegner Norge. 

Så kan vi spørre: Hvorfor diskuterer Siv Jensen og Jens Stoltenberg samfunnsmodellen? Og hvorfor sier Stoltenberg at det historisk har vært stor kamp om elementene i modellen? Det er antagelig fordi eierskap til den norske modellens historie også gir politisk eierskap til fremtidig politikk. Derfor er det viktig å fremheve både de borgerlige og de sosialdemokratiske ideene som ligger til grunn for dagens samfunn, fordi det viser at alle partier, både til høyre og venstre, i dag har legitimitet i velferds- og arbeidslivspolitikken. 

Stolenbergs argumentasjon er resultatet av en seiglivet myte: At den norske velferdsstaten og moderniseringen først og fremst er et resultat av Arbeiderpartiets målrettede nasjonsbygging. I boken Den norske velferden viser vi hvordan denne oppfatningen er feil, og hvordan de borgerlige ideene, partiene og politikerne har vært helt sentrale i utformingen av den norske velferdsstaten. Deres bidrag har vært omfattende, men viktigst er kanskje deres konsekvente forsvar for velferdens finansiering og bærekraft. 

Den nordiske modellen er hele tiden i endring og under påvirkning fra både politikken og internasjonale utviklingstrekk, partier og organisasjoner. Reformer som gjør velferdsstaten bærekraftig over tid, er nødvendig, dersom man i hovedsak vil opprettholde velferdsordningenes utforming og omfang. Det var poenget til Siv Jensen i dagens Politisk kvarter. 

Ingen politiske partier har eierskap til den nordiske modellen, sa professor i sammenliknende politikk, Stein Kuhnle, på en Civitafrokost om den norske velferden. Men alle politiske partier bør ha mulighet til å foreslå hvordan samfunnsmodellen vår bør reformeres for  fremtiden, uten å bli beskylt for å ville rasere Norge.

 

 

 

 

Hvem skal hjelpe eldre?

Som jeg skrev i Dagbladet i dag: Vi kan ikke basere fremtidens eldreomsorg på at én av tre velger et helse- og omsorgsyrke. Den demografiske omveltningen Norge står ovenfor, er en varslet endring. I kontrast til andre typer av krevende utfordringer, for eksempel finansielle, skiller denne seg ut ved en fullstendig mangel på uenighet. Grunnen er enkel. Prognosene for befolkningen i Norge frem mot 2040 inneholder svært lite usikkerhet; de som blir eldre, lever allerede i dag.

Mange av dem som velger helse- og omsorgsyrker, vil arbeide ved sykehjem. Dersom vi skal opprettholde dagens dekningsgrad på 18 prosent for sykehjemsplasser, må vi bygge ut over dobbelt så mange sykehjemsplasser som vi har i dag frem mot 2040. Hvis vi ikke bygger ut flere plasser, vil dekningsgraden være under ni prosent i 2040. Mer om dette kan du lese i Civitanotatet Fremtidens eldre.

Det er enda et incentiv til at så mange som mulig får muligheten til å bo hjemme så lenge de ønsker det. Det er ikke bare ut fra et bekvemmelighetsmål om å slippe å bygge sykehjem, men fordi det er et uttrykt ønske fra svært mange nordmenn. Da har vi to muligheter: finne teknologiske løsninger som hjelper til med alt fra kommunikasjon med lege til alarmer som går hvis noe går galt eller finne ut hvordan vi skaffer mennesker til pleie og til ulike former for omsorg og hjelp. Ofte trengs begge deler.

Den første muligheten er det mange som har stor tro på. Paul Chaffey og Daniel Ras-Vidal i Abelia skriver i Finansavisen at en ny undersøkelse viser at nærmere 80 prosent mener ny teknologi kan videreutvikle velferdsstaten. Den andre muligheten er å finne flere mennesker som vil arbeide i helse- og omsorgssektoren. Noen av dem må ha medisinsk utdannelse for å kunne utføre medisinsk pleie i hjemmet. 

Men, ikke alle eldre trenger pleie. Som jeg har skrevet om  på et blogginnlegg tidligere, er det mange ulike oppgaver som kan løses uten at man har medisinsk bakgrunn. Hvor får vi dem fra? Hvilke arbeidskontrakter tilbyr vi dem? Det er de relevante spørsmålene i au pairdebatten jeg har deltatt i den siste uken. I stedet for å skyte ned forslag til alternativ hjelp, er det mer konstruktivt å se om au pairkontraktene fungerer tilfredsstillende, om de skal endres, om boligkravet skal fjernes, om det kulturelle kravet skal fjernes, og, til syvende og sist, om vi skal tillate at også au pairer, eller hjelp i hjemmet, skal få komme til Norge fra land utenfor EU.

Au pair for eldre?

Dagsavisen har i dag et stort oppslag om au pairordning for eldre. Civita har skrevet et notat hvor dette er et av mange forslag til hvordan vi skal takle eldrebølgen. Formålet er ikke først og fremst å spare offentlige kasser, snarere er det at vi ønsker at eldre skal få bo hjemme så lenge som mulig. Støres eldremelding, Morgendagens eldre, har samme formål.

Utgangspunktet er at de aller fleste både kan og vil bo hjemme så lenge som mulig.

Innovasjon vil bidra til at vi får teknologiske hjelpemidler, men noen tjenester må fremdeles utføres av ?varme hender?. Det er sannsynlig at den kommunale hjemmehjelptjenesten vil komme til kort når antallet eldre øker. Én mulighet som vil avlaste kommunene, er å gi skattefradrag for tjenester i hjemmet (RUT), som å ansette praktikant, eller å leie inn private hjemmehjelpere eller kjøpe andre mindre tjenester. Skattefradrag kan bidra til flere private aktører i bransjen. De omsorgstjenestene som får skattefradrag, må utføres i eller i nær tilknytning til hjemmet. I Sverige reduseres skatten til tjenestekjøperen med 50 prosent av arbeidskostnaden (inkludert merverdiavgift), men maksimalt med 50 000 kroner per person i året. Slik blir det rimeligere å kjøpe seg tjenester som vil gjøre det mindre belastende å bo hjemme. RUT-ordningen har blitt populær blant eldre, som bruker det blant annet til å skaffe seg hjemmehjelpstjenester. Personer over 75 år er den gruppen som benytter seg mest av RUT-fradraget.

I Irland er au pairordningen populær. For å hindre misbruk og sørge for så gode arbeidsforhold som mulig, vil en nærmere undersøkelse av den irske ordningen være en god idé. I Canada har de avskaffet au pairordningen, men samtidig åpnet for arbeidsinnvandring. At au pairer bør bli arbeidsinnvandrere har jeg også argumentert for her . Vi har ikke uten videre nok arbeidskraft til all den hjemmehjelpen vi vil trenge. Au pairer eller ikke, hovedpoenget er uansett at arbeidskontraktene må være ordentlig, det er ikke noe mål i seg selv med kulturutveksling. Mange eldre har sannsynligvis mye å bidra med i kulturutvekslingssammenheng, men det er en bonus for begge parter, både den som får hjelp og den som yter hjelp.

Morgendagens eldre vil ha behov for hjelp. Kommunal hjemmehjelp vil få nok å gjøre. Alle forslag som kan bidra til at flere får den hjelpen de trenger, er velkomne. Det er ikke alle som er så syke at de må på sykehjem, og profesjonell pleie av syke eldre må ivaretas av kompetent personell. Hjemmehjelp handler om alle de små tingene som eldre ikke lenger kan ivareta selv. Vi får svært mange eldre som kan greie seg hjemme med LITT hjelp. Mange eldre befinner seg et sted mellom å være helt frisk og å være så pleietrengende at de må på sykehjem er stor. Det er her hjemmehjelpen trengs.

Jeg anbefaler eventuelle motdebattanter å lese hele notatet før de dømmer ulike forslag. Særlig stortingsrepresentanter bør lese det, for da kan de få ideer til behandlingen av stortingsmeldingen fra Støre.

 

 

 

Kunst, humor og ikke-voldelige protester

Oslo Freedom Forum byr på mange vitnesbyrd om tortur, vold, dødsstraff og seksuell trakassering. Finnes det måter å protestere på uten å bruke vold?

Dagens Civitafrokost med deltakere fra OFF handlet om ikke-voldelig motstand. Serbiske Srdja Popovic, arkitekten bak avsettelsen av Slobodan Milosević i Seriba, innledet. Popovic er en demokratiaktivist som har bistått demokratiaktivister rundt om i verden, og ble i 2012 kåret av magasinet Wired til en av de 50 viktigste personene som vil forandre verden. Popovic fortalte om hvordan ikke-voldelige initiativ kunne fungere. Det handler kunnskap, kunnskap om hvordan man når ut, får med seg folk, protesterer på måter som ikke blir tatt av regimet. Autoritære regimer lærer fort, ikke-voldelige bevegelser må lære fortere, sier Srdja Popovic.

Dessuten er humor en god mulighet når man vil protestere. Autoritære ledere vil være seriøse og liker ikke spøk, samtidig er det vanskeligere for dem å kontrollere humor.

Sikkerhetspolitisk forsker Erica Chenoweth kunne gi oss noen oppmuntrende opplysninger: Når ikke-voldelige bevegelser er vellykket, er sjansene mye større for vellykket demokratisk utvikling etterpå. Dersom mange kvinner har mulighet til å delta i protestene, eller at den udemokratiske lederen har sittet lenge ved makten, er det mer sannsynlig at ikke-voldelige bevegelser kan lykkes, men det tar tid å bygge demokratier, minimum ti, noen ganger tyve år. Hennes analyse av 323 ikke-voldelige kampanjer viste at de var dobbelt så vellykkede som voldelige.

Som Peter Ackerman sa på Civitafrokosten: De viktigste kriteriene for suksess for ikke-voldelig motstand er at man finner grunnleggende mål man er enig om, selv om man er uenig i andre mål. De uenighetene kan diskuteres og løses i demokratiske former. Dessuten, få så mange som mulig til å slutte opp om den ikke-voldelige motstanden.

En ikke-voldelig måte å protestere på er gjennom kunsten, gjerne med humorisme og satire. Kunst kan nå mennesker gjennom alle sanser, inspirerer og engasjere, men ikke uten risiko. De siste innleggene på OFF viste med all tydelighet hvilken risiko kunstnerne utsetter seg for, ikke-vold blir møtt med vold og arrestasjoner. Likevel fortsetter de innsatsen. Det krever mot, som Amir Ahmad Nasr slo fast i sitt innlegg.

Den bahrainske bloggeren Ali Abdulemam som for første gang på to år snakket offentlig på OFF etter å ha vært savnet, fortalte om hvordan man protesterte i Bahrain ved å tute takten til en protestsang med bilhornet, slå takten med snoren på flaggstangen eller trampe takten i asfalten, dog ikke uten risiko for arrestasjon.

Lapiro de Mbanga fra Kamerun skrev en kritisk sang om presidenten Paul Biya, og endte i fengsel i tre år. Han ble frigitt etter internasjonalt press og har i dag fått politisk asyl i USA.

Natalia Kaliada var grunnlegger og kunstnerisk ansvarlig for Hviterusslands frie teater. Hun laget og satte opp kritiske teaterstykker som særlig la vekt på hva stalig undertrykkelse og hva som skjer i samfunn der frykt er allstedsnærværende. Den hviterussiske diktatoren Alexander Lukashenko fikk henne arrestert og torturert, men hun klarte å flyktet til Storbritannia og fikk politisk asyl.

Ali Ferzat fra Syria er en politisk tegneserieforfatter, og han hadde publisert over 15 000 tegninger før det syriske opprøret startet. Da tegningene kritiserte Assad ble, symbolsk nok, fingrene og hendene hans brukket av maskerte menn. Han har ikke gitt opp og fortsetter sin billedkritikk som er mer nødvendig enn noen gang.

Owen Maseko fra Zimbabwe tok sjansen på å male et kritisk maleri av Gukurahundi massakren av anslagsvis 20 000 mennesker i Zimbabwe som diktatoren Robert Mugabe var ansvarlig for. Under ett døgn etter maleriutstillingsåpningen ble han arrestert.

Mario Vargas Llosa er forfatter, politiker og journalist fra Peru som fikk Nobelprisen i litteratur i 2010. Han har skrevet mer enn 30 romaner, teaterstykker og essayes, om individuell motstand, opprør og kamp mot undertrykkende maktstrukturer. På Oslo Freedom Forum levererte han et kraftfullt forsvar for bøker, litteratur og verdien av å lese, og dermed for ytringsfrihet og kritisk debatt. Llosas politiske engasjement kan du lese mer om på Minervanett.

Oslo Freedom Forum handler nettopp om dette: Motet som skal til for å kjempe med ikke-voldelige midler mot regimer som har mer enn nok av voldelige metoder å svare med. Men, som dagens Civitafrokost viste, det er også håp og store sjanser for å lykkes.

Modige kvinner om seksuell trakassering

Det er ikke noen spøk å være kvinne når landet du bor i er i krig, opplever politiske opptøyer eller har dårlig fungerende samfunn.OFF presenterte fire land, Syria, Egypt, Mali og Kongo (DRC) og fire vitnesbyrd om seksuell trakassering, voldtekt er et effektivt våpen i krig.

Soraya Bagath fortalte om demonstrasjonene på Tahirplassen i Egypt. Kvinner som aldri hadde vært på noen demonstrasjon før, stod side om side med menn og deltok i den egyptiske revolusjonen gjennom sosiale media. Men, i kjølvannet fulgte voldtekter og seksuell trakassering, og samme natten som Mubarak måtte gå av, ble Lara Logan seksuelt angrepet. Nå er det en realitet for flere kvinner fra Tahirplassen, en effektiv måte å stoppe kvinnelige aktivister. En av de tidligere deltakerne på OFF, Mona Eltahaway, fikk brukket begge armene da hun var på vei til Tahirplassen, og på videoen som Soraya Bahgat viste, så vi hvordan en mobb trakasserte en kvinne seksuelt. Et betimelig spørsmål: Hva kan gjøres? Soraya Bahgat har startet Tahrir Bodyguard - frivillige som beskytter kvinner mot seksuelle overgrep.

Lee Ann De Reus fortsatte med å fortelle om Kongo, landet der det til en hver tid er 200-300 kvinner som blir behandlet for skader etter seksuelt misbruk. Afua Hirsch fortsetter om situasjonen i Mali etter opprørene. Flere trodde det ville bli tryggere med sharialover, men nei, det ble flergifte, tvangsgifte, steining og pisking. Islamister i Mali tvinger kvinner til å gifte seg og mannen deler konen med 5-6 andre menn på bryllupsnatten. Er det håp? Afua Hirsch kan heldigvis fortelle at de fleste menn i Mali fordømmer seksuell trakassering og voldtekt, men kvinner kan ikke protestere, for det er farlig å gå ut og delta på protestmøter.

Arzina Beghum fra Bangladesh gir litt håp. Hun er første kvinne i sin familie som unngikk å bli tvangsgiftet som 12-åring og er nå student ved universitetet. Foreløpig har hun klart å få til at tvangsgifte ikke er lov i hennes landsby, men det er mange landsbyer i Bangladesh, og en gift datter betyr en mindre munn å mette.

Shame on you. Felles for kvinnene i disse landene er at det er forbundet med fare og skam og stå frem og fortelle at de har blitt voldtatt. De møter ikke sympati, men blir beskyldt for å ha forårsaket det selv. I stedet for å beskytte ofrene eller ta gjerningsmennene, havner detaljene i sladrespalter og de blir spurt: Hva gjorde du ute? Hvorfor gikk du dit? Hadde du på deg makeup? Det er farlig å gå ut alene, farlig å gå på toalettet om natten i syriske flyktningeleire, farlig å være kvinne når seksuell trakassering er del av krigføringen.

Som syriske Jenan Moussa sa: Early in the revolution, you saw women protesting, making flags, drawing graffiti. Now they're not outside anymore. When I sneak into Syria and ask about women, the men say there are none leading the protests any more.

Fem modige vitnesbyrd ble levert på Oslo Freedom Forum.

OFF - tall sier mer enn ord

OFF Tall sier mer enn ord

Da er det femte Oslo Freedom Forum i gang. Totalt har 157 mennesker fra 77 land vært i Oslo for å snakke om menneskerettigheter i løpet av disse årene. De er fordelt relativt jevnt på alle verdensdeler. 42 av dem har vært fengslet av politiske grunner, og de har til sammen sittet 201 år i fengsel.

Enda mørkere tall viser at tre av dem har vært slaver, 25 av dem har vært torturert og 22 av dem lever i dag i eksil. Dessverre har tre mennesker også blitt fengslet i sine hjemland etter at de har snakket på OFF. Seks av dem har ikke kunnet forlate hjemlandene for å komme til Oslo. Dem har vi sett på video. Ett menneske er i dag meldt savnet.

Men det hjelper å snakke. 30 diktaturer har vært blottstilt, 307 bøker har blitt skrevet og 27 filmer om ulike deltakere er laget. Femten av OFFs innledere har vært på forsiden av TIME. Syv mennesker har fått Nobels fredspris, åtte har fått Raftoprisen og fire har fått Sakharovs pris for ytringsfrihet.

Du kan følge med disse to dagene online. Da blir du en av over 400 000 som har fulgt OFF-innleggene. Til sammen har over én million mennesker vært innom OFFs programsider. Dessuten kan du følge OFF på Twitter. Da er du blant de over syv millionene som allerede gjør det.

Som det står i velkomstinnlegget: OFF will only succeed with your involvement.

Oslo Freedom Forum - menneskerettigheter på alvor

Oslo Freedom Forum, OFF, arrangeres for femte gang i år, og endelig er media og det offisielle Norge på plass fra første stund. Det er bra, for de menneskene som kommer til Oslo er ingen hvem som helst. Noen risikerer livet, andre bor i eksil og noen kan ikke vende tilbake til hjemlandet etter deltakelsen.

Det er sterke og viktige innlegg om menneskerettighetsbrudd over hele kloden som formidles. Menneskene som kommer får formidlet sine budskap, men vel så viktig er det at de knytter kontakter med hverandre og med alle fremmøtte. Det er i hverdagen videre at forandringer kan skje. Jeg stålsetter meg for de to neste dagenes konferanse, men jeg vet også at vi får høre om pågående endringsprosesser og positiv utvikling.

Et eksempel får vi på frokostmøtet hos Civita med arkiteken bak avsettelsen av Slobodan Milosevic i Serbia, Srdja Popovic. Møtet er åpent, og for alle som ikke får med seg OFF, er det verdt å gå på. OFF streames på www.oslofreedomforum.com.

Keynote speaker i morgen er den kinesisk menneskerettsforkjemperen Chen Guangcheng, han er intervjuet i Aftenposten i dag. Han er en av mange det er verdt å lytte til.

Jeg vil blogge de to neste dagene fra OFF, som etter fem år er etablert som en av verdens viktigste menneskerettighetskonferanser, støttet av blant annet Helsingforskomiteen, Amnesty,Civita, LIM, Oslo Kommune og Regjering.

Hva er samfunnsøkonomisk lønnsom samferdsel?

Dagens Civitafrokost hadde et kompetent panel med samferdselsminister Marit Arnstad, NHO-direktør Kristin Skogen Lund og FrP-leder Siv Jensen. De var enige om mangt, og de sluttet seg i stor grad til Civitarapporten Veien mot målet - mer samferdsel for pengene (omtalt i Aftenposten 8.5.)

Kristin Skogen Lund sa i sin innledning: Vi er jo enige om situasjonen i samferdsel, hvorfor skjer det ikke noe substansielt? 

Jeg vil legge til at panelet var ikke enige om hva samfunnsøkonomisk lønnsomhet er. Og det går rett til kjernen, hvordan prioriteres samferdselsprosjekter? Et eksempel var E18 vestover. Der var det påstand mot påstand - lønnsomt eller ikke? 

Et moment som bør telle med i tilstrekkelig grad, men som er vanskelig å beregne hensynet til næringslivets behov og besparelser ved god samferdsel. Kristin Skogen Lund var naturlig nok opptatt av samferdselens betydning for regionssentra og utvidelse av arbeidsmarkeder ved god kommunikasjon. Siv Jensen nevnte muligheter for å oppmuntre til kollektivtransport ved å la bedrifter kunne trekke fra kostnader ved gratis månedskort til ansatte, mens samferdselsminister Marit Arnstad bekreftet usikkerheten når næringslivets besparelser skal beregnes i samferdselsprosjekter. 

Panelet var enige om at stabil finansiering og helhetlig planlegging er nøkkelen til gode samferdselsprosjekter. Men som Aftenposten påstod for et par dager siden (6.5.): Vi bygger ikke de veiene som lønner seg mest. Derfor er det en interessant politisk debatt fremover hvilke kriterier som ligger til grunn når samferdselsprosjekter prioriteres, det vil si: svaret på hva samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter egentlig er.

 

Bygg vei der vi trenger det

Vi kan ikke fortsette å bygge broer og tunneler der det ikke lønner seg. Vi må faktisk prioritere samferdsel der det bor folk. Vi kan heller ikke bruke 25 år på å bygge ti mil vei gjennom Vestfold. Hadde den veien vært bedre planlagt, kunne vi ha bygget veien på mellom fem og syv år, og vi hadde hatt veien klar før årtusenskiftet. Nå stopper trafikken ved Tønsberg, og veien er ikke ferdig før i 2017. Ikke nok med det, vi kunne spart 35 prosent av kostnadene og brukt pengene på annen nødvendig samferdsel. 

Regjeringens gjentatte svar når det stilles kritiske spørsmål er: Vi bevilger mer penger enn noen gang til samferdsel. Men (manglende) bevilgninger er imidlertid ikke det eneste problemet i samferdselssektoren. Like viktig, og til dels viktigere, er tiltak som kan bidra til en mer effektiv planlegging og gjennomføring av prosjektene. Gjennomsnittlig planleggingstid for investeringer i vei og jernbane er i dag 10 år. Det er for lav effektivitet og manglende gjennomføringskraft i sektoren. Regjeringen har innrømmet at mange av prosjektene i gjeldende Nasjonal transportplan (NTP) er forsinket. Dermed er det et potensiale for store besparelser og raskere utbygging av samferdselsprosjektene. En klattvis utbygging medfører ekstra kostnader og tidsbruk. Med større prosjekter kan entreprenørene lettere organisere maskiner og ressurser i hele utbyggingsperioden.

Civita lanserer på onsdag en rapport som beskriver problemene i samferdselssektoren og forslag til hvordan de kan løses. De viktigste utfordringene er: 

-uforutsigbar finansiering

-et lite rasjonelt og forpliktende planleggingsregime

-utfordringen Aftenposten skriver om i dag: at vi ikke bygger de veiene som lønner seg mest

-kapasitets- og organisasjonsutfordringer i transportetatene og i kommunene, som bidrar til konflikter, nye forsinkelser og lavere kvalitet enn ønsket

-mange og små bompengeselskaper, som gir ekstraarbeid og lite rasjonell drift, med unødvendig høye innkrevings- og finansieringskostnader.

Civita arrangerer frokostmøte onsdag 8. mai, der vi utfordrer samferdselsminister Marit Arnstad, Siv Jensen (FrP) og Kristin Skogen Lund (NHO) til å svare på hva som skal til for at vi skal kunne investere mer, planlegge bedre og gjennomføre samferdselsprosjektene mer effektivt. Vi får se om noen av løsningene Civitarapporten foreslår, vil bli aktuell politikk med en ny regjering. Forslaget i Nasjonal transportplan er i hovedsak å bevilge mer penger. Vel så viktig er det å forbedre effektiviteten i planleggingen og beslutningsprosessene, og selvfølgelig å bygge ut samferdsel der det trengs mest.

 

 

 

42 mrd: forsvarsutstyr uten bemanning

Vi bruker milliarder på forsvarsmateriell som vi ikke har mannskaper til å bemanne. Det er godt det ikke kriges i Norge.

Civita publiserer i dag en utredning om Forsvaret, Forsvarspolitikken ved et veiskille. Den avdekker at vi har våpnene, men ikke mannskapene. Et av eksemplene er fregatter. Her har vi fem stykker, men bare tre besetninger. Fem fregatter trenger minimum fem besetninger. Og om vi tror at det bare er å få F16-fly på vingene hver dag, er det en illusjon. Vi har 50 stykker, men bare 15 stykker som er tilgjengelig.

Rapporten avdekker flere slike forhold. Hovedpoenget er at vi må ha et forsvar som styres etter hvilken stridsevne vi ønsker. Det inkluderer ikke bare utstyret vi har tilgjengelig, men hvordan vi bemanner og bruker det.

Nils Holme, tidligere sjef for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har skrevet rapporten og uttalt seg til Aftenposten om de viktigste utfordringene Forsvaret står overfor. Han sier: Hvis forsvarssjefen blir tvunget, måtte han fortelle at det knapt finnes kapasitet i Norge for høyintensitetsstrid. Det parerer forsvarsjef Harald Sunde med å si at forsvarsevnen er tilfredsstillende eller meget tilfredsstillende. Også statsråd Anne- Grethe Strøm-Erichsen har en annen oppfatning av virkeligheten, mens Ine Eriksen Søreide, som er leder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomité, mener at Nils Holme treffer spikeren på hodet.

Forsvarspolitikk må på dagsordenen. Ikke bare fordi det er viktig å vite om Norge kan forsvares, men også fordi vi faktisk bruker 42 milliarder i året over statsbudsjettet, blant annet på utstyr som vi ikke benytter godt nok. Forsvarsdepartementet burde ikke snike seg unna debatten ved å si at informasjon om forsvarets status og utvikling er gradert informasjon. Når virkelighetsoppfatningen er så forskjellig som det som presenteres i Aftenposten, er det klart for meg at skattebetalerne og borgerne i Norge burde få vite mer om hva vi bruker pengene på og hva vår ungdom gjør i forsvaret.