hits

mai 2014

Hvor er alle som bryr seg?

I morgen skal jeg lede et frokostmøte i Civita om menneskerettighetssituasjonen i Tibet. Statsministeren i den tibetanske eksilregjeringen skal innlede. Han er Tibets politiske leder. Dalai Lama er den religiøse og åndelige lederen.

I 2013 var eksilminister Lobsang Sangay på Oslo Freedom Forum og snakket om situasjonen i Tibet. Han har svært god oversikt over den politiske og humanitære situasjonen i sitt hjemland. Det burde interessere nordmenn som i den siste måneden har skrevet side opp og side ned om Dalai Lama og menneskerettigheter. 

Nå har alle som er opptatt av menneskerettigheter i Tibet, en mulighet til å høre Tibets politiske leder og stille ham spørsmål direkte. Derfor er underlig at det fortsatt er ledige plasser på morgendagens Civitafrokost. Men det er kanskje sånn vi er, mer opptatt av symbolpolitikk enn av realitetene? Vi kan kritisere regjeringen for ikke å møte Dalai Lama, slå oss på brystet og si at vi er opptatt av menneskerettigheter og av Tibet, men møte opp når den politiske lederen av Tibet kommer til Oslo, det blir for krevende?

Lobsang Sangay er uansett hjertelig velkommen i morgen. Jeg er sikker på at tilhørerne får høre en engasjert og dyktig politiker, og at debatten om menneskerettigheter i Tibet vil bli god.

 

 

Myter og fakta om europeisk arbeidsmigrasjon

Er det sant at arbeidsinnvandrere reiser til land med gode velferdsordninger, og er det slik at tilbøyeligheten til å reise ut er høyere i noen land enn i andre? 

Eurobarometeret, en meningsmåling blant innbyggere i alle de 27 EU-landene, korrigerer den første og modifiserer den andre myten. Velferdsordninger kommer langt ned på listen når EU-borgerne skal svare på hva som er årsaken til at de reiser ut. Dessuten er de fleste EU-borgere relativt forsiktige når det gjelder å ville forlate eget hjemland, selv om lønnsforskjellene mellom landene er store og foreløpig har vært en viktig årsak til migrasjon. 

Arbeidsminister Robert Eriksson vil se på hvordan vi kan begrense misbruk av trygdeordninger i utlandet. Vi kan få inntrykk av at dette er et stort problem og at arbeidsinnvandrere kommer til Norge for å nyte godt av våre velferdsordninger og misbruke dem om anledningen byr seg. Eurobarometeret viser imidlertid at det er grekerne som er klart mest opptatt av velferdsgoder, ikke de polakker eller rumenere som det har kommet mange av til Norge. Hele 40 prosent av grekerne svarer at velferdsgoder er viktig. Men generelt viser Eurobarometeret at velferdsordninger kommer langt ned på listen over årsaker til å søke arbeid i andre EU-land.

Vi har foreløpig ikke mange grekere i Norge, men vi har polakker. Blant polakkene er det 14 prosent som svarer at velferdsgoder i landet de drar til er viktig, noe som er fire prosent over EU-snittet. Rumenere og bulgarere ligger på nivå med polakkene. Det samme gjør for eksempel Italia, Bulgaria, Latvia og Ungarn. Land som Portugal, Litauen, Slovenia og Slovakia ligger på mellom 20 og 27 prosent, men ikke i noen av disse landene er velferdsgoder blant de tre viktigste årsakene til å migrere, bortsett fra Litauen.

I en uttalelse til UgebrevetA4 i Danmark, sier professor Dorte Sindbjerg Martinsen ved Københavns universitet: "En stor del af østeuropæerne har taget arbejde i Storbritannien, hvor det sociale sikkerhedsnet er betydeligt dårligere end i Danmark og de andre nordiske lande. Så en hypotese, om at man først og fremmest rejser efter velfærdsgoder, holder ikke." Norge har også mottatt mange arbeidsinnvandrere, særlig fra Polen og Litauen. Det primære motivet for østeuropeere for å komme til Norge er arbeid og det å tjene penger, derav også betegnelsen arbeidsinnvandring. Med arbeid følger et ønske om å bedre sine levekår og fremtidsutsikter. I tillegg er geografisk nærhet og gode, billige kommunikasjonsmuligheter viktige grunner til at korttidsmigrasjon og pendling er mulig. 

Vandring innad i Europa vil være enklere enn vandring over større avstander, geografisk og kulturelt. Nettverk i mottakerlandet er også en viktig faktor. Mange får informasjon om Norge gjennom slekt og venner som allerede er eller har vært i Norge. En arbeidssøker som kjenner noen som allerede er bosatt, får lettere informasjon om arbeids- og boforhold. Får man først en gruppe arbeidsinnvandrere til et land, og det fungerer, er sjansen større for at flere vil komme fra samme opprinnelsesland.



Østeuropeere som kommer til Norge har kunnet opptil femdoble lønnen. Bedre lønn i det landet de drar til er den viktigste årsaken til å utvandre i alle EU-landene. Arbeidsledighet i hjemlandet regnes som like viktig som karrieremuligheter i andre land. 

Polakkene reiser først og fremst til land der de har nettverk, og mange av dem returnerer etter en stund til Polen eller drar videre til et annet land. Arbeidsinnvandring er dynamisk. Visedirektør for Senter for Migrasjonsforskning Joanna Nestorowicz ved Universitetet i Warszawa påpeker at mange av de polakkene som ønsket å reiser ut for arbeid etter 2004, allerede har reist, vært ute og kommet hjem igjen. Hun mener det ikke er samme potensial for utvandring fra Polen i dag som i 2004. Hun tror at polakker vil fremdeles reise ut for å tjene penger, men når lønnsforskjellen minsker, vil de i større grad bli værende i Polen. 

Det er sannsynlig at polakkene vil komme til Norge så lenge lønnsforskjellene er store og etterspørselen etter arbeidskraft er stor. Men det er også sannsynlig at vi har vært vitne til en engangshendelse med så stor migrasjon fra Polen som følge av gode jobb- og lønnsmuligheter etter EU-utvidelsen. I dag har vi nesten 160 000 bosatte innvandrere fra EU-Øst i Norge, mens foreløpige oversikter fra blant annet Frischsenteret viser at mange kommer for å arbeide, men reiser ut igjen etter noen år. 

Det er arbeidsmuligheter og lønn som trekker, ikke velferdsordninger. De langt fleste ønsker å bo å arbeide i eget land, kanskje med en arbeidsperiode i et annet EU-land i løpet av yrkeslivet. Det er sannsynlig at EU-landene vil ligne mer på hverandre når lønns- og velferdsnivåene i landene blir likere.

 

 

 

 

 

 

 

Fødselsmønstre i utvikling

Innvandrerkvinner føder stadig færre barn og nærmer seg fruktbarhetsnivået til etnisk norske kvinner. 

Det er interessante endringer på gang i det norske fødselsmønsteret. Demografisk utvikling er gjerne en interesse for tålmodige sjeler, men med innvandring fra EØS og flere andregenerasjonsinnvandrere, har det blitt mer fart i sakene. Antall innvandrere som bor i Norge har mer enn doblet seg de siste ti årene. SSB utga for noen måneder siden en oppdatert oversikt over demografisk utvikling, og her er det flere interessante funn.

Innvandrerkvinner bidrar fremdeles mye til fruktbarheten i Norge, men det er ikke først og fremst fordi de får litt flere barn i snitt. Årsaken er at innvandringen har vært høy og at mange av innvandrerne er i 20- og 30-årene da det er vanlig å få barn. Av de rundt 60 000 barna som fødes i Norge hvert år, er 15 000 født av innvandrere, men det er ikke lenger innvandrerkvinner fra Midtøsten (Iran, Irak, Tyrkia og inkl. Pakistan) som bidrar mest. I 2012 var det flere nyfødte barn med mor fra Øst-Europa enn fra Midtøsten. I snitt fikk innvandrerkvinner 2,1 barn i 2012, mens nordmenn i snitt ligger på 1,8. I 2000 fikk innvandrerkvinner i Norge i snitt 2,6 barn.

I tillegg påvirkes demografien av fruktbarheten til ulike grupper kvinner. Innvandrerkvinner som kommer fra Asia, som gjerne forbindes med høy fruktbarhet, har hatt en dramatisk nedgang i fruktbarheten på nesten ett barn per kvinne. Selv om de fremdeles ligger over norske kvinner, ville en slik nedgang for norske kvinner betydd at vi fikk under ett barn hver i snitt. Kvinner fra land som Tyrkia, Irak, Pakistan og Iran har hatt en nedgang i fødselsratene fra 3,4 (1999) til 2,5 (2012), og tilsvarende har kvinner fra Øst-Asia hatt en nedgang fra 2,5 (2000) til 1,6 (2012).

Fruktbarhet og botid

Innvandrerkvinner får altså færre barn enn tidligere. Døtrene deres får enda færre, flere landgrupper ligger til og med lavere enn norske kvinner. Fruktbarheten synker dess lenger innvandrerkvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika har bodd Norge. Det skyldes flere forhold. For det første påvirkes naturlig nok innvandrerkvinnene av fødselsmønstret i landet de flytter til. Dess lenger de har bodd i Norge, dess mer ligner fødselsmønstret norske kvinner. 

Men: For det andre påvirkes også fødselsmønstret av hva som skjer i det opprinnelige hjemlandet, og i mange opprinnelsesland for norske innvandrere har det skjedd mye de siste tiårene. I store deler av verden har fruktbarheten gått ned, selv om land i Afrika, noen fattige land i Latin-Amerika og land i Midtøsten fremdeles har mye høyere fruktbarhet enn europeiske og øst-asiatiske land. 

Typisk vil innvandrerkvinner ende med et fødselsmønster som ligger et sted mellom der de kom fra og dit de flytter, men trenden på sikt er likevel at innvandrerkvinner og deres døtre nærmer seg mer og mer det landet de flytter til. Ti år etter innvandringen har mange europeiske innvandrerkvinner omtrent samme fruktbarhetsnivå som kvinner i landet de nå bor i.

Migrasjonsutvikling

Det som blir spennende fremover er å følge fødselsmønstrene til døtre av innvandrere. Så langt viser det lille, men voksende, grunnlaget man har, at de nærmer seg norske kvinners fruktbarhetsnivå etter bare en generasjon. Utviklingen for østeuropeiske kvinner blir også viktig. Polen er i dag det landet med flest innvandrere til Norge, deretter følger Litauen og Sverige. 

Østeuropeiske kvinner har tradisjonelt hatt en lav fruktbarhet. I Polen og Litauen har den lenge vært på mellom 1,2 og 1,6 barn per kvinne. Men østeuropeiske kvinner som kommer til Norge har fått flere barn. Deres snitt ligger på 2 barn per kvinne.

Dessuten er det interessant å følge migrasjonsutviklingen. Hvor mange innvandrere blir boende i Norge livet ut? Tall fra SSB viser at det er flest innvandrere som vandrer ut igjen. I 2011 stod innvandrere for 70 prosent av utvandringen. Ser man på lengre tidsperioder, som kan være lurt når det gjelder demografi, viser tallene at over halvparten av innvandrerne som kom til Norge mellom 1971 og 2001, ikke lenger bor i Norge. 

Bryter man ned tallene, er det migrasjonsforskjeller mellom land og innvandringsårsaker. Arbeidsinnvandrere og borgere fra vestlige land har høyere migrasjonstilbøyelighet enn andre innvandrergrupper, og arbeid er den klart viktigste årsaken til innvandringen etter 2004, etterfulgt av familiegjenforening. Likevel, botid avgjør hvor bofaste innvandrerne blir. Etter ti år blir de fleste innvandrerne boende i Norge, og da har de, som fødselsmønstrene viser, i stor grad tilpasset seg det norske fødselsmønstret. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 4.5.2014

 

 

 

 

 

 

Dagen derpå

Så er 1. mai over. Kamptalene er holdt, flagget er heist og firt. Selv om Minerva helt rettmessig og selvfølgelig gratulerte med dagen på lederplass i går, er det likevel et tankekors at gratulasjonene aldri kommer andre veien.

LO-lederen ga ikke ved dørene på Youngstorget i går. Nå hører 1. maitaler til kamptalesjangeren, der patos og store ord er viktige ingredienser, men retorikken tilsier at det norske trepartssamarbeidet kun har en part, arbeiderbevegelsen. Bildet utenfor Youngstorget er heldigvis mer nyansert. Om Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om "patent" på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søknaden godkjent, uttalte professor i sammenlignende politikk, Stein Kuhnle, da Civita lanserte boken Den norske velferden. Det er poenget, selv om det er fraværende i 1. maitalene.

Litt historie kan klargjøre. Rundt forrige århundreskifte var både LO og forløperen til dagens NHO etablert. Arbeidsmarkedslover kom på løpende bånd, og mange åpenbare konflikter mellom arbeid og kapital fikk sine norske løsninger og institusjonelle rammeverk i perioden flere historikere har kalt venstrestaten, fra 1900 til Hovedavtalen i 1935. Lov om 8-timersdagen kom i 1919, etter en lang kamp der arbeiderbevegelsen skal ha sin del av æren. Det var Venstremannen Paal Berg som hadde idéen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Enkelte historikere legger størst vekt på at arbeiderbevegelsen nå vant frem. Andre påpeker at det i vel så stor grad var  arbeiderbevegelsen som modererte seg, ble samarbeidsvillig og innså betydningen av felles mål og omforente løsninger. Arbeidsgiverne var også tjent med Hovedavtalen. De beholdt styringsretten, men fikk ordnede forhold for organisering av forhandlinger, tariffavtaler og arbeidsvilkår. Avtalen ble et sterkt verktøy for koordinering og forhandling, men også for samarbeid og respekt.  

1. mai er en viktig merkedag, selv om 70 prosent av den norske befolkningen ifølge TSN-gallup fra TV2 ser på dagen som en vanlig fridag. Om oppslutningen rundt 1. mai (og mer generelt oppslutningen om den norske arbeidslivsmodellen og fagorganiseringen) skal øke, er realiteter viktigere enn retorikk. Likevel skaper 1. mairetorikken et bilde som er mer egnet til å skyve folk fra seg enn å samle flere tilhengere. Dagen derpå tilbringes nok med årets lønnsoppgjør i tankene. Der er forhåpentlig tonen mer konstruktiv.