hits

mai 2015

Oslo Freedom Forum - Living in Truth

Da er det syvende Oslo Freedom Forum (OFF) i gang. I år handler det om individer som klarer å bryte ned autoritære regimer. Forbildet for årets forum er den tidligere tsjekkiske dissidenten og senere presidenten Václav Havel, som gjennom essayet "The Power of the Powerless" også er inspirasjonen til årets konferansetema, Living in Truth.

Flere av innleggene handler om å bruke kunst for å uttrykke meninger. Mest kjent for nordmenn er nok Charlie Hebdo-journalist Zineb-el-Rhazoui, som også har kronikk om ytringsfrihet i dagens Aftenposten. Deltakerne på OFF blir også oppfordret til å "viske ut en diktator" ved å manipulere tegninger av diktatorer. Jeg regner med at veggen med utviskede diktatorer blir fylt opp i løpet av de to neste dagene,

Totalt har 215 mennesker fra 87 land vært i Oslo for å snakke om menneskerettigheter i løpet av disse årene. De er fordelt relativt jevnt på alle verdensdeler. 50 av dem har vært fengslet av politiske grunner, de har til sammen 208 år i fengsel, 43 prosent lever i dag i ufrie land, og 44 er for tiden i eksil. Tragisk nok ble en tidligere OFF-deltaker, journalisten Abdulkarim al-Khaiwani, drept i Jemen i mars, og to andre deltakere er forhindret fra å komme.

Noen positive statistikker er det heldigvis, og de øker år for år. 33 diktaturer har vært blottstilt, 354 bøker har blitt skrevet og 33 filmer om ulike deltakere er laget. Syv mennesker har fått Nobels fredspris, ti har fått Raftoprisen, men dessverre er ni nektet av sine myndigheter å delta på OFF. Nordkoreanske Ji Seong-ho fikk stående applaus for sitt innlegg, og hans historie vitner om et pågangsmot av de sjeldne.

Ji Seong-ho flyktet på krykker uten hånd og høyreben 6000 miles gjennom Kina og til slutt til Syd-Korea i 2006. I dag har han klart å ta en utdanning og nå kjemper han for menneskerettigheter, for at verden skal reagere, men like viktig for at nordkoreanere skal reagere selv.

Du kan følge med disse to dagene online. Da blir du en av over 400 000 som har fulgt OFF-innleggene. Til sammen har 1 799 892 mennesker vært innom OFFs programsider og sett innlegg fra konferansene på YouTube. Dessuten kan du følge OFF på Twitter, med hashtagen #OsloFF. Da er du blant de 18 675 598 (2 millioner flere enn i oktober 2014) som allerede følger en OFF-deltaker på Twitter.

At det går an å utgjøre en forskjell er faktisk en trøst når utviklingen kan se ut til å gå i gal retning. Den arabiske våren er ikke lenger varm, og det holder å nevne Syria, IS, Ukraina eller båtflyktinger både i Middelhavet og i Sørøst-Asia. Som det står i velkomstinnlegget i år, som i fjor: Please keep the conversation going. OFF handler nettopp om å bruke ytringsfrihet, selv om det er forbundet med livsfare.

Graviditet - en sykdom?

Vi har en av verdens rauseste foreldrepermisjonsordninger og en av verdens rauseste sykelønnsordninger. Blir du gravid i Norge, er sjansen for at du er lenge borte fra aktivitet i utdanning eller arbeid svært stor.

Nylig publiserte Frischsenteret en rapport om sykefraværsforskjeller mellom kvinner og menn, "Kan kjønnsforskjellen i sykefravær forklares av holdninger, normer og preferanser?". 

Det korte svaret forskerne gir, er nei. Noen små forskjeller i holdninger mellom menn og kvinner finnes, men de bidrar ikke til  å forklare forskjellene mellom kjønnene i sykefraværet.

Forskerne skriver: "Våre funn, tatt på største alvor, betyr at om en tar en representativ mann og kvinne, fra samme jobb, med samme alder, utdanning m.m., og med samme holdninger/preferanser, er kvinnen 2,7 prosentpoeng mer sykmeldt enn mannen, av årsaker vi ikke kjenner. Videre undersøkelser gir heller ingen holdepunkter for å si at kjønnsforskjellene er knyttet til holdninger, normer og preferanser."

Rapporten slår fast at en viktig faktor til forskjellene i fravær mellom kvinner og menn er graviditeter. Sykefravær blant kvinner mellom 20 og 39 år som skyldes graviditet, forklarer opp mot 60 prosent av forskjellene i fravær mellom kvinner og menn. Hva resten av forskjellen skyldes, kan ikke forskerne gi svar på. Den såkalte X-faktoren er der fremdeles.

Graviditet er en så viktig forklaring på forskjeller i sykefravær at det er verdt å se nærmere på. Har graviditet alltid betydd høyt sykefravær? En artikkel fra 2012, "Sykefravær rundt større livshendelser" i Tidsskrift for Den norske legeforening av Simen Markussen og Ole Røgeberg, går nærmere inn på utviklingen i sykefraværet i forbindelse med graviditet. Hovedkonklusjonen her er at sykefraværet i forbindelse med graviditet har økt betydelig fra 1993 til 2005, den samme perioden som foreldrepermisjonen også ble økt betydelig (fra 22 uker 1988 til 42 uker i 1993, til 49 uker i dag). Gravides sykefravær var 15,4 prosentpoeng høyere enn kontrollgruppen i 1993 og tilsvarende økt til 24,8 prosentpoeng i 2005. De gravides sykefravær (andel dager sykmeldt) gikk fra å ligge på rundt 18 prosent i 1993 til 30 prosent i 2005. Til sammenlikning økte kontrollgruppens fravær fra 2,7 prosent i 1993 til 5,2 prosent i 2005. 

Hvordan skal man tolke denne store økningen i sykefravær blant gravide? Forskerne mener det ikke skyldes dårligere helse, eller endret sammensetning av arbeidsstokken (ulike arbeidstakere og arbeid i 1993 og 2005), eller endrete medisinske konsekvenser av graviditet. Økningen er minst like stor hos unge gravide som blant eldre gravide. De sistnevnte er naturlig nok mer i faresonen biologisk enn de yngre, og når flere eldre blir gravide, kunne det forklart økningen i sykefraværet. Det gjør det ikke.

Forskerne tror derimot det skyldes endrede holdninger hos arbeidstaker og sykemelder (gjerne fastlegen), eller vekselvirkningen mellom dem. Det ser ut til at graviditet i større grad behandles som en sykdomstilstand enn tidligere.

Vi finner det igjen i foreldrepermisjonen. Tre uker før fødsel må mor begynne å ta ut permisjon, enten hun er frisk eller sykmeldt. Det er en glidende overgang for mange fra sykmelding til foreldrepermisjon. Som en fastlege sa til meg: "Du kan teoretisk være sykemeldt i mye av svangerskapet basert på subjektive kriterier og plager og likevel ha krav på full opptjent ytelse som om du hadde jobbet hele svangerskapet."

Dersom økningen i sykmelding blant gravide skyldes en holdningsendring fra å se på gravide som friske til å se på dem som syke, kunne man vurdere å ta bort kravet om at kvinnen må begynne foreldrepermisjonen tre uker før terminen, og at hun heller får dem etter fødselen. Da vil man sende et signal om at en gravid kvinne er en frisk kvinne. Friske kvinner vil ikke ha problemer med å være i aktivitet, og statistikkene viser at de som vil, blir sykmeldt uansett, også lenge før de tre siste ukene. 

En oppmuntring til friske gravide vil være første skritt på veien til å finne ut mer om holdningene som er i spill når det gjelder gravide og sykefravær. Et eksempel på en holdningsendring har vist seg på arbeidsplasser der jordmødre enten er på besøk eller er tilknyttet arbeidsplassen. Det har en positiv effekt på sykefraværet og bidrar til en større forståelse av at det er trygt å være gravid. Gravide er i utgangspunktet friske, ikke syke.

 

 

 

 

 

 

Gratulerer med dagen

Arbeiderbevegelsen har i mange tiår brukt 1. mai til å kjempe for kortere arbeidsdager. Det har man oppnådd, men fremover må parolene ta høyde for at vi totalt sett er nødt til å arbeide mer. 

Vi vil de neste tiårene få langt flere pensjonister enn yrkesaktive. Skatteinntektene vil gå ned, og utgiftene på statsbudsjettet vil gå opp. En av løsningene for bedre budsjettbalanse er en større samlet arbeidsinnsats.

Antall timer vi i snitt arbeider per sysselsatt har sunket fra litt under 2 500 timer per år i 1930 til rundt 1 430 timer i dag. Utfordringene fremover vil være hvordan vi klarer å kombinere et ønske om en større samlet arbeidsinnsats med et ønske om mer fritid. Svaret kan ligge i mer fleksibilitet og bedre muligheter til kombinere arbeid og ulike stønader og pensjoner.

Vi vil, som en følge av at lønnsnivået er høyt, også i fremtiden sannsynligvis være opptatt av å ta ut noe av velstandsøkningen i fritid i stedet for høyere lønn. Siden 1930-tallet kan vi konstatere at arbeidstiden har gått ned. Det er blitt lengre ferier.  Antall dager som er normale arbeidsdager og lengden på en arbeidsdag og en arbeidsuke, er redusert. I tillegg arbeider mange deltid. Arbeid er gradvis erstattet av fritid.

Mer fleksibel arbeidstid

Ønsket om mer fritid trenger ikke ha sammenheng med mindre arbeidstid. Større fleksibilitet i når og hvor man arbeider kan være like attraktivt som mer fritid. Derfor tror jeg at arbeidstiden fremover vil bli mer fleksibel: Flere vil arbeide i vaktsystemer eller turnuser, og en felles fridag i uken for alle nordmenn kan med tiden være en saga blott. Fleksibiliteten vil også bli større i alle yrker og på arbeidsplasser som på ulike måter kan bruke teknologi som frigjør arbeidstakeren fra ett fysisk arbeidssted. Det er fullt mulig at dette også vil gjelde arbeidstakere som vi i dag ikke ser for oss har denne muligheten.

Fremover vet vi at det blir flere pensjonister per yrkesaktiv, og det vil isolert sett føre til et større press på velferdsordningene våre, fordi velferdsordningene er bygget på arbeidslinjen (at flest mulig arbeider og betaler skatt). En av løsningene er at vi må arbeide litt mer i snitt. Samtidig må vi også arbeide for at flere inkluderes i arbeidslivet. Det kan gjøres gjennom et godt lovverk som sørger for at flest mulig slipper til og får arbeidet mest mulig produktivt. Det kan også gjøres ved at velferdsordningene utformes slik at de stimulerer til arbeid, gjerne slik at kombinasjoner av arbeid og pensjon eller trygd blir en god mulighet for flere.

Arbeidslivet er ikke brutalisert

1. mai har ikke utspilt sin rolle, men fremover kan arbeidslivets parter tenke gjennom hvordan lovverket bør være for dem som ikke er organisert. Det vil, uansett verveinnsats, være mange som ikke er organisert. De har kun lovverket å forholde seg til. Det bør være best mulig. Dessuten kan vi bygge videre på at vi ved norske arbeidsplasser har stor grad av medbestemmelse på jobb. Det er gjerne flate strukturer og mye autonomi. Det er også en stor fordel at vi i Norge har rimelige og lydhøre arbeidsgivere. Og selv om vi har høyt sykefravær, selv når man kontrollerer for mange sysselsatte og mange kvinner i arbeidslivet, er ikke arbeidslivet i Norge brutalisert. En større grad av kombinasjonsmuligheter mellom trygd og arbeid, eller pensjon og arbeid, er veien å gå.

1. mai-parolen «Arbeid for alle» er et godt utgangspunkt. Det er arbeidskraften vi skal leve av i fremtiden. Nåverdien av den utgjør over 80 prosent av vår nasjonalformue. Derfor er det viktig at vi har reguleringer i arbeidslivet som legger til rette for at denne arbeidskraften kan benyttes på en best mulig måte. 

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 1.5.