hits

mai 2016

Norsk rettshjelp for kvinnelige samvittighets- fanger 

Hvem hjelper kvinnelige samvittighetsfangene? Nystiftede Vigdis Freedom Foundation ønsker å bidra med rettshjelp.


De fleste samvittighetsfangene er menn. I mange land har menn en større (relativ) frihet, og samfunnet har større forventninger til menn. Oppdragelse kan bidra til mer selvtillit og større mot til å opponere. Når menn fengsles, står det i mange tilfeller en kone eller en mor utenfor fengslet som sørger for oppmerksomhet om fangen og hans sak. Når kvinner fengsles for det samme, står de ofte alene.

Grunnleggeren av Vigdis Freedom Foundation er den norske advokaten Anne Christine Kroepelien, én person, ett initiativ, et lite skritt. Som privilegert norsk kvinne og advokat i en verden hvor liberale verdier angripes, har en inspirasjon til å stifte Vigdis Freedom Foundation vært Arnulf Øverlands ord: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Kvinners forventninger om å styre hjemme og sørge for barnas oppdragelse, kan hindre dem i å ta en offentlig rolle. Kvinner som engasjerer seg risikerer å bli betraktet som avvikende. Kanskje familiene ikke vedkjenner seg kvinner som kjemper for kvinners rettigheter i offentligheten. Uansett er kvinner mer utsatt enn menn, og de er fysisk svakere og utsettes lettere for fysiske overgrep.

Iranske Marina Nemat fortalte sin historie under gårsdagens lanseringen av Vigdis Freedom Foundation. Da hun var 16 år, ble hun arrestert, torturert, voldtatt og tvunget til å gifte seg med en av torturistene fordi hun hadde uttalt seg negativt om prestestyret etter revolusjonen. Etter to år i fengsel hadde foreldrene tatt avstand fra henne og ville ikke vedkjenne seg henne. 

I mange land må mennesker kjempe for ytringsfrihet, likestilling, og menneskeverd. Det er rettigheter vi i Norge tar for gitt. Samvittighetsfanger er menneskerettsaktivister som aldri har brukt vold eller oppfordret til vold. I Russland fengsles mennesker for ha postet synspunkter på Facebook, i Saudi Arabia for å ha blogget og i Iran for å ha andre synspunkter enn prestestyret. Tyrkiske journalister fengsles for å ha avslørt korrupsjon. Selv om ord aldri dreper, knebler, mishandler og henretter myndigheter mennesker som kjemper for retten til å si det man vil, være den man er, eller tro på det man ønsker.

Vigdis Freedom Foundation vil derfor yte rettshjelp til kvinnelige samvittighetsfanger. Håpet er at det er mulig, gjennom god rettshjelp i tide, å unngå at uskyldige kvinner sitter urettmessig fengslet. Bistand fra advokat er en viktig forutsetning for en rettferdig prosess. Nå anklages og fengsles også advokater som forsvarer menneskerettsaktivister. Vigdis Freedom Foundation ønsker å også beskytte advokater - uansett kjønn - som tar saker for kvinner som risikerer å bli samvittighetsfanger. 

Mennesker trenger nettverk. Vigdis Freedom Foundation vil etablere et nettverk for advokater som bistår kvinnelige samvittighetsfanger og legge til rette for utveksling av internasjonale rettskilder. Det finnes mye informasjon om hvordan FN-konvensjonene anvendes og tolkes - case law - samlet i store databaser som kan være vanskelig tilgjengelig for en advokat som sitter alene med en upopulær sak i et land med begrenset ytringsfrihet. Internett kan være begrenset, og informasjon er bare tilgjengelig på engelsk. Vigdis Freedom Foundation vil bidra med informasjon, med oversettelser og til å sikre internasjonal observasjon av rettssaker. Dommere skjerper seg når det er internasjonale observatører i rettssalen. 

Forhåpentligvis kan kvinnelige samvittighetsfangers juridiske posisjon styrkes gjennom rettshjelp. Forhåpentligvis kan advokater beskyttes gjennom nettverk.

Navnet Vigdis er knyttet til nordiske kvinner. Vig betyr "kamp" i betydningen beskyttelse, og dis betyr søster, Vigdis var en norrøn valkyrie. I tillegg er Vigdis Finnbogadottir Islands og verdens første kvinnelige demokratiske valgte president og et forbilde for alle som ønsker likestilte politiske og sosiale rettigheter. Vigdis Finnbogadottir er beskytter for Vigdis Freedom Foundation.

Dersom vi slutter å bry oss om liberale verdier, har vi allerede mistet dem. Den største trusselen mot liberale demokratier er vår egen likegyldighet. Vigdis Freedom Foundation kan ikke hjelpe alle kvinnelige samvittighetsfanger, men det er likevel slik liberale verdier forsvares: Med små skritt, av mennesker som tar pennen fatt eller bruker stemmen, og av mennesker som hjelper dem å gjøre det når samfunnene de lever i ikke respekterer menneskerettighetene.

Det er enkeltmenneskers mot, styrke og seier som gjør at flere over tid får mulighet til å leve liv i frie og liberale samfunn, samfunn som respekterer menneskerettighetene.

 

"Ulikhetskrisa" kan løses med god utdannings- politikk

Hvis man er opptatt av å redusere ulikhet i samfunnet, er det mye viktigere å finne ut hvorfor noen skoler lykkes bedre enn andre i å løfte de svakeste elevene, enn å insistere på å beholde en vekstdempende formuesskatt.

Nylig ble skattereformen vedtatt i Stortinget. SV valgte å stå utenfor et bredt skatteforlik, fordi partiet mente at forliket ikke hadde gått langt nok i å ha en fordelingsprofil. Snorre Valen mener vi er inne i en "ulikhetskrise", og at den må løses ved økt beskatning av de rikeste.

Valen og jeg er åpenbart uenige om hva skattereformen burde legge til rette for. Jeg mener en god bedriftsbeskatningspolitikk først og fremst må legge til rette for vekst, ikke fordeling. Valen og jeg er også uenige om hva som vil dempe ulikhet. Mens Valen vil løse den ved beskatning, vil jeg satse på velferdspolitikken og en god skole- og utdanningspolitikk.

Skattesystemet i Norge utjevner forskjeller, men det er inntektsskattene som utjevner klart mest. De ti prosentene med høyest inntekt i Norge, betaler en tredjedel av all inntektsskatt (direkte personskatt), like mye som de 70 prosentene som har lavest inntekt. Likevel er det ikke skattesystemet som virker mest utjevnende i Norge. Det er det offentlige overføringer og sterkt subsidierte tjenester som gjør. Enkelt sagt er spiller velferdssystemet langt større rolle for fordelingen enn skattesystemet.

Ulikhet kan måles på flere måter, ett mål er Gini. En gini-koeffisient måler inntektsforskjellene på en skala fra 0, der alle har samme inntekt, til 1, der all inntekt tilfaller én person. Ser man på Gini-koeffisienten før og etter omfordeling, er det velferdsstatsoverføringer som betyr aller mest - over 70 prosent. Skattesystemet omfordeler 28 prosent, og av dette forklarer samlet formuesskatt én til to prosent. Dersom man bare ser på formue knyttet til bedrifter - såkalt arbeidende kapital - blir effekten på fordelingen nær null.

Overføringene gjennom velferdsstaten har dermed langt større betydning enn skattleggingen for den endelige ulikheten.

Dette er det statiske bildet. Hva så med dynamikken? I Norge er det mange tjenester som utjevner ulikhet. Særlig viktig er helsetjenester og utdanning. I Norge er begge deler stort sett offentlig finansiert, og den enkelte har små direkte utgifter. Av disse to hovedtypene tjenester er det i all hovedsak utdanning som kan bidra til endring, det vil si som kan minske eller utjevne forskjeller over tid.

Et av formålene til det norske utdanningssystemet er å bidra til sosial mobilitet. Utdanning er viktig,  fordi det kan bidra til å gi den enkelte mulighet til å realisere sine evner og ambisjoner. Lykkes utdanningssystemet godt, vil flest mulig kunne realisere dette, uavhengig av sosial bakgrunn.

Utdanningsnivået til foreldre påvirker barns skoleprestasjoner. Sosio-økonomisk bakgrunn har også stor betydning. NIFU har dessuten, i en omfattende analyse av ressursbruk og prestasjoner i grunnutdanningen, funnet at mellom syv og 12 prosent av forskjellene i elevprestasjoner skyldes forhold ved skolen.

I en ny analyse av videregående skoler, presterer Oslo-skolen best. Oslo-skolen har også den klart største andelen av innvandringselever. Det er derfor interessant å analysere årsakene til dette nærmere. Motsatt befinner de tre nordligste fylkene seg nederst i de fleste analyser av skoleforskjeller. Det er minst like interessant å finne årsakene til dette som til at Oslo-skolen lykkes.

Hva som gjør en skole god og hvordan flest mulig skoler kan bli gode, vil være nøkkelen til å redusere forskjeller og gi alle like muligheter i livet. Oppsummert: Formuesskatten betyr nesten null for fordeling og lavere ulikhet, mens skole betyr svært mye.

Innlegget er publisert på minervanett.no 24.5.2016

 

Kompetansen teller mest

Integreringsmeldingen, som nylig ble lagt frem, har mange forslag som skal lette og bedre veien inn i arbeidslivet for dem som kommer. De 69 tiltakene skal bidra til å nå målet om at innvandrerne og barna deres skal bidra til og delta i samfunnet.

Opplæring, kompetanseheving, bedre bruk av kompetansen innvandrerne har med seg, og enklere godkjenning av utdanninger, vil bidra til å heve og utnytte kompetansen bedre, og dermed bedre innvandrernes arbeidsdeltakelse.

Denne uken kom det også en annen analyse av sammenhengen mellom kompetanse og arbeidsdeltakelse hos nordmenn og innvandrere. I et NHO-notat konkluderes det med at det er kompetansen om avgjør om man er i arbeid, ikke om man er innvandrer eller ikke. Analysen som er gjort, bygger ikke på formalkompetanse, men på resultater fra PIAAC (en prøve som måler kompetanse forstått som ferdighetene leseforståelse, tallforståelse, problemløsning/IKT-ferdigheter). Ser man på sysselsettingsandelen etter PIAAC-resultat, er den omtrent lik i de ulike ferdighetsintervallene mellom innvandrere og nordmenn.

Lik kompetanse betyr lik arbeidsdeltakelse. Det innebærer at godt kvalifiserte innvandrere er i arbeid, slik godt kvalifiserte nordmenn er, og tilsvarende at dårlig kvalifiserte innvandrere står utenfor arbeidslivet, slik det også er tilfellet for nordmenn.

OECD skriver i "Employment outlook 2015" at Norge er et av de få landene der omtrent hele lønnsgapet mellom innvandrere og nordmenn forklares ved kompetanse (målt ved PIAAC og lønn).

Det handler stort sett om mindre kompetanse, men overkvalifisering, som vil si at vi ikke evner å ta i bruk all kompetanse, er mer vanlig blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Gapet minskes når botiden øker (SSB). Det er, som NHO skriver i sitt notat, en god indikasjon på at anvendbar kompetanse i arbeidslivet er vel så viktig som formell kompetanse. Men det forutsetter at man får prøve seg i arbeidslivet.

Det er likevel en vei å gå. I dette Civita-notatet har vi sett på innvandreres formelle kompetanse. Denne figuren viser høyeste utdanningsnivå (målt i 2014) for utvalgte grupper innvandrere i Norge:



Det er ikke sikkert at alle ressursene skal settes inn for heve den formelle kompetansen. Nordmenn tilegner seg mye kompetanse gjennom arbeidslivet (høy PIAAC-skår). Det gjør innvandrere også.

Akkurat som NAV-tiltak som ligger nært en ordinær arbeidssituasjon er det som virker best for å få nordmenn tilbake til arbeidslivet, er også ordinært arbeid i introduksjonsprogrammet det desidert mest effektive tiltaket for innvandrere. Det bør derfor være normen.

Kvalifisering er nøkkelen til arbeid, og arbeid gir kvalifisering, både for nordmenn og innvandrere.