hits

juni 2013

Det store barneregnskapet

Vi har svært gode stønader og subsidier for alle som er yrkesaktive og får barn. Det er arbeidslinjen i praksis. Har foreldrene rett til maksimal utbetaling av foreldrepenger og har barn i barnehage fra ettårsalderen, får de rundt 2,5 million koner i stønader og subsidier om de får to barn. Tilsvarende får en familie der en av foreldrene er hjemmeværende, under 600 000 kroner. Jeg har i dag publisert en rapport Det store barneregnskapet om stønader og subsidier for barn, og hvordan fødselsmønstret har utviklet seg de siste 30 årene (kan lastes ned på www.civita.no). 

Støtten til barnefamiliene er innrettet slik at den stimulerer til å få barn sent. Det er økonomisk gunstig å vente til man er godt etablert i arbeidslivet. Det ble markant færre fødsler blant kvinner mellom 25 og 30 år da svangerskapspermisjonen ble utvidet fra 18 uker til 44 uker midt på 1990-tallet. For første gang i norsk historie får kvinner mellom 35-40 år flere barn enn kvinner mellom 20-25 år. Vi får barn når vi nærmer oss den biologiske yttergrensen. For å opprettholde befolkningen må vi få 2,1 barn i snitt. I Norge i dag får vi 1,9 barn. Vi har, ved hjelp av en villet familiepolitikk, lagt forholdene til rette for å kunne kombinere arbeid og omsorg for barn, men får man første barn et stykke ut i 30-årene, er sjansene små for at man får flere enn to barn.

For alle kvinner vil det være biologisk gunstig å få barn i 20-årene. Om kvinnene senere velger yrkeskarriere og videre utdanning, vil de kunne følge et mer uavbrutt mønster og slik sett kunne ha samme karriere- og lønnsutvikling som menn. Begge deler understøtter behovet å se på støtteordninger for unge kvinner som får barn.

Lånekassen bidrar i dag med støtte i 44 uker med en maksimal betaling på 94 400 kroner, tilsvarende lån i to semestre, dersom man får barn når man er student. Hvis vi vil sikre at vi får mange nok barn og sikre arbeidslinjen, kan det være fornuftig å vurdere en omlegging av støtten til barnefamiliene, blant annet slik at flere vil velge å få barn tidligere, for eksempel når de er studenter. Lånekassen kan bidra, barnehagetilbudet til studentene bør være så rimelig som mulig, og man kan vurdere om studiepoeng bør kvalifisere til foreldrepenger.

For å opprettholde velferden, må vi arbeide. Det viktigste "arbeidet" vi gjør er å få barn.

 

 

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen

11. juni for 100 år siden fikk kvinner stemmerett i Norge, dvs. ett år før 100-årsjubileumet for Grunnloven i 1914. Norge klarte akkurat ikke pallplassen i verdensmesterskapet om innføring av kvinnersstemmerett. New Zealand, Australia og Finland slo oss, men vi slo svenskene og har siden scoret høyt på mange statistikker over kvinnelig deltakelse og innflytelse. 

Den norske Grunnloven fra 1814 var moderne og fremsynt. Nesten halvparten av norske menn fikk stemmerett, en svært høy andel sammenlignet med andre land på samme tid. Mange av dem var bønder, som enten eide eller bygslet jord, og med stemmeretten fikk de politisk innflytelse. Små klasseskiller og et egalitært og liberalt samfunn var viktige forutsetninger for tidlig innføring av kvinners stemmerett, ifølge nylig publisert forskning. Vi var derfor tidlig ute med å debattere stemmerett for kvinner i Norge. Stemmerettssaken ble behandlet ikke mindre enn 15 ganger i Stortinget mellom 1890 og 1913.

I løpet av 1800-tallet kom flere reformer og lovendringer som styrket menneskers evne og mulighet til å gjøre selvstendige valg. 1800-tallet var også foreningene og sivilsamfunnets århundre. Norge var et land av frivillige sammenslutninger, interesseforeninger og bevegelser. Mangfold og initiativ var viktige trekk ved utviklingen. Også her ligger røttene til kampen for kvinners stemmerett. 

Norske Kvinners Sanitetsforenings første leder, Frederikke Marie Qvam, var en av de viktigste foregangskvinnene i stemmerettskampen. Norsk Kvindesaksforening ble etablert i 1884, og året etter kom Kvindestemmeretsforeningen. Åpne, frivillige foreninger var en viktig drivkraft i kampen for kvinners stemmerett.

De borgerlige kvinnene gikk foran. Frisinnede Venstre hadde Anna Rogstad som vararepresentant på Stortinget allerede i 1911, mens Høyre hadde den første innvalgte stortingsrepresentanten, Karen Platou, i 1921. Arbeiderpartiet fikk sin første innvalgte kvinne i 1927. 

Hvor har vi gått siden 1913? Som med mye annet har venstresiden lenge hatt hegemoni i den offentlige debatten om hvordan likestilling og feminisme skal defineres. Det holder å minne om 8. marsfeiringen i år og diskusjonene som fulgte om borgerlige kvinners deltakelse og paroler i toget. Men viktigere enn fortiden er hva kvinnekamp og likestilling skal handle om fremover. 

Borgerlig likestilling handler ikke bare om likhet, men også om likeverd. Vi må akseptere at det er forskjeller i menneskers preferanser. Det vi ikke bør akseptere, er negative holdninger til mennesker som velger annerledes. En liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hovedhensikten og målsettingen: Er det resultatlikhet som til syvende og sist er det saliggjørende? Vi svarer nei. Vi mener det er valgfrihet, mulighetslikhet og autonomi, uansett kjønn, som er viktigst. 

Hvilke liv skal vi strekke oss etter? Likestillingspolitikken har lenge hatt som premiss at kvinner streber etter mannsstandarden. Det blir ikke mer likestilling før menn frivillig begynner å strebe etter kvinnestandarden. Eller kanskje vi heller skal si genuin aksept og respekt for at det er langt flere ting som skiller oss enn kjønn, er det som blir viktig fremover. Som liberale mennesker er vi opptatt av "statsfrie" rom og "grenser" for politikk, selv om vi kan være dypt uenig i hvordan mennesker velger å innrette seg. Det betyr ikke at vi vil lene oss tilbake og la være å diskutere politikk og likestilling, snarere tror jvi debatten blir langt bedre om ulike kvinner og menn får slippe til. Det er argumentene som er viktige, ikke om vi er menn eller kvinner. Vi er like mye verdt.

Mange kan være stolte av å være borgerlige, samfunnsengasjerte kvinner anno 2013.  Stemmerett er valgfrihet par excellence. Jeg ønsker flere kvinner velkommen i samfunnsdebatten, ved stemmeurnene og i politikken. Gratulerer med dagen!

Bort med vetoretten

Så er Spekter og Sykepleierforbundet igjen i krangel om den omstridte tredje-hver-helg-jobbingen. Det hele dreier seg imidlertid om mer enn helgestriden. Det handler om hvem som skal bestemme hva, om arbeidsgivers mulighet til å legge opp arbeidstidsplaner og om krav til begrunnelse fra tillitsvalgte når vetoretten brukes i forbindelse med endringer i arbeidsplaner.

Gjennom en arbeidstidsreform i 1987 valgte de ansatte i sektoren å ta ut en arbeidstidsforkortelse fra 38 timer pr uke til 35,5 timer pr uke i form av en ekstra en frihelg, dvs. at de gikk fra å arbeide hver annen til hver tredje helg, uten å legge om turnussystemene for øvrig. Arbeidstidsreduksjonen i 1987 er dermed en medvirkende årsak til at omfanget av deltidsarbeid i sektoren eksploderte. Daværende LO-nestleder Gerd Kristiansen sa til Dagsrevyen 11.10.2011 at: "Vi valgte å bruke kompensasjonen til å opprette deltidsstillinger, slik at vi heltidsarbeidende kunne jobbe hver tredje helg." I dag er sektoren derfor preget av en utstrakt deltidsbruk, kompliserte arbeidstidskabaler og stort behov for arbeidskraft, fordi hver ansatt i snitt arbeider mindre. Tredje-hver-helg er basert på hevd. Arbeidsmiljøloven tillater arbeid annenhver helg.

Jeg har sympati med Spekters Anne-Kari Bratten og alle helse- og omsorgslederes frustrasjon. Det er ikke enkelt å være leder i helse- og omsorgssektoren med 22 000 årlige forhandlinger om arbeidstidsplaner. 

Et optimalt turnussystem vil være basert på heltid/lang deltid. Det gir best utnyttelse av arbeidskraften, redusert behov for mange ansatte og lavest mulig ressursbruk med å koordinere og samordne arbeidet. En omlegging av turnussystemene i omsorgssektoren krever ledere som har organisasjonskompetanse og kan lede omstillingsprosesser. Bedre organisering kan gjøres på flere måter, men fellesnevneren for vellykket arbeidstidsorganisering er at både ansatte og arbeidsgivere må involveres for at organiseringen skal fungere på lang sikt. En betydelig økning i arbeidsinnsatsen er realistisk, dersom det legges om til turnussystemer som inkluderer helger og ferier, og det er allerede gjennomført flere gode forsøk med ulike arbeidstidsordninger.

Tillitsvalgtes vetorett blokkerer for godt samarbeid. Arbeidstidsplanene er arbeidsgivers ansvar. De er bundet på hender og føtter og har ansvar, men ikke myndighet. Første skritt på veien til et godt samarbeid om arbeidstidsplanene må være å avskaffe den ene partens vetorett.

 

 

 

Kan sykehusene styres?

I dag startet jeg dagen med Civitafrokost med Helseminister Jonas Gahr Støre, Bent Høie fra Høyre, Anne-Kari Bratten fra Spekter og forfatter av boken Sykt bra, Morten Eriksen-Deinoff. De fikk spørsmålet: Kan sykehusene styres?

Dagens paneldeltakere svarte ja, heldigvis. Spør man heller hvordan sykehusene skal styres, blir det straks mer uenighet. Det handler i første rekke om å finne balansepunktet mellom politisk styring og nok handlingsrom for sykehusledere på alle nivåer til å kunne være ledere. 

Det handler også om byråkrati, regler og detaljstyring. Et av helseministerens forslag er å gå gjennom hva som rapporteres. Det trengs, når han selv bekrefter at han får rapporter om at det rapporteres for mye. Detaljinteressen går begge veier. Helseministeren har fått mer enn 220 spørsmål fra Stortinget siste sesjon, mot Kommunaldepartementets 29 spørsmål. Samtidig har sykehusledere 142 ulike rapporteringskrav, ifølge siste innleder og forfatter av boken Sykt bra om sykehusledelse, Morten Eriksen-Deinoff. 

Jeg har tidligere skrevet om god arbeidstidsorganisering i helse og omsorg her. Når Anne-Kari Bratten i Spekter forteller at det er opp til 25 000 forhandlingsarenaer om helt vanlige arbeidstidsplaner i løpet av ett år, har også arbeidstakerorganisasjonene et ansvar for å gå gjennom hvordan arbeidstid avtales og gjennomføres. Jonas Gahr Støre vil nå bruke arbeidsmiljølovens bestemmelse om dagarbeid mellom klokken 06.00 og 21.00 for å utnytte kapasiteten ved teknisk utstyr bedre ved sykehusene. I dag benyttes det mellom klokken 08.00 og 17.00 og i mange tilfeller kun mellom 09.00 og 15.00. Det skal ikke mye fantasi til å se at turnuskabaler og arbeidstidsavtaler ved en slik utvidelse kan bli enda mer krevende.

Det er politiske uenigheter om sykehusstyring i Norge, og de handler om struktur. Skal sykehusene styres direkte av et nasjonalt helsedirektorat, eller skal det regionale nivået beholdes? Bent Høie fra Høyre mente det første, helseminister Støre mente det siste. Venstres Rebecca Borsch og Trine Skei Grande foreslår en nasjonal plan for sykehusstrukturen, behandlingstilbudet og prioriteringer som må gjøres.

Minervas Jan Arild Snoen konkluderer likevel med at uenighetene ikke er tabloide nok til å påvirke valgutfallet. Jeg vil tilføye at det kom flere gode poeng frem i debatten, både om ledelse, og om viktigheten av å kunne råde over de ressursene man har uten unødig byråkratisk rapportering. Men som Støre sa: Helse er nok for viktig til at politikerne ikke må ha et overordnet ansvar. Så er det opp til dem å finne balansen mellom overordnet ansvar og detaljstyring.