hits

juni 2014

Nei til tiggeforbud

Jeg er mot et tiggerforbud i Norge, selv om det gir oss et tiggeproblem.

Tigging er nedverdigende, og det er gjerne siste utvei, men å be om almisser har folk gjort bestandig, enten om det er av nød eller tvang. Om vi putter noe i koppen er frivillig. Vi kan velge å gi til tiggere, og vi kan velge å la være. Vi kan også skille mellom hvem vi vil gi til og hvem vi ikke vil gi til. 

Tigging er et symptom på andre problemer; fattigdom eller rusavhengighet. Fattigdomstigging har vi sett lite til i Norge i nyere tid, mens rusavhengige har vi etter hvert tolerert som "verdige" tiggere. Det ubehagelige for mange nordmenn er at med romfolket har fattigdommen igjen kommet innpå oss, ved T-banen, ved kjøpesenteret og under broer og i parker. 

Dessverre er tigging en del av en ond sirkel. Det bidrar ikke bedring på sikt, men gjør at man hele tiden befinner seg på eksistensgrensen, uten noen særlige fremtidsutsikter. Det vet den som tigger, og det vet den som velger å gi noe til tiggeren. Er dermed tiggeproblemet uløselig? Dilemmaet er at et forbud ikke avskaffer de egentlige problemene. Snarere kan det vise seg at tiggingen antar mer kriminelle former, som stjeling og innbrudd. Om tiggingen er kamuflert kriminalitet eller menneskehandel, må det etterforskes og tiltales som det, men tiggingen i seg selv bør ikke være ulovlig. 

At tigging er lovlig, løser heller ikke de grunnleggende årsakene, men et samfunn kan ikke bare forby det man ikke liker, uten at vi dermed går på akkord med grunnleggende liberale verdier. Forbud mot sexkjøp har gjort forholdene verre for de prostituerte, noe den nye Unge Høyre-lederen tidligere har skrevet om her. Forbyr vi tigging, kan forholdene, om mulig, bli enda verre for tiggerne, selv om de ikke lenger skulle befinne seg i Oslos gater.

Fattigdoms- og rusproblemer må bekjempes der de er, både innenfor og utenfor Norges grenser, selv om det er et Sisyfosarbeid. Legalisering av narkotika kan høres urealistisk ut, men vil sannsynligvis føre til mindre tigging. Fattigdomsproblemene, som er årsaken til at romfolket reiser mange mil for å tigge, må løses der de kommer fra. Utdanning og arbeid får folk ut av fattigdom. Men vi kan ikke tro at fattigdom og rusmisbruk forsvinner fordi vi forbyr tigging. 

 

"Høyrekreftenes lausbikkjer" - Civita er 10 år!

I dag feirer Civita 10-årsjubileum. Civita ble stiftet i 2004, og da var begrepet tankesmie eller tenketank nærmest helt ukjent i Norge. Det skulle da også gå noen år før Civita og begrepet tankesmie ble kjent i den offentlige debatten. 

Civita har brøytet veien for andre tankesmier. I dag dukker de opp som paddehatter i den norske offentlige debatten, og stadig færre spør nå om hva en tenketank eller tankesmie er. Men likevel er det grunn til å reflektere over tankesmien og dens rolle i offentligheten. At dette kan være så mangt, viser en rask gjennomgang av Civitas ulike merkelapper gjennom de ti årene taneksmien har eksistert.

Merkelappene avhenger litt av om den som kommenterer eller introduserer er for eller mot det Civita står for, eller om det er passende for den rollen Civita skal ha i den debatten det er snakk om. Da jeg spurte på kontoret, kom det raskt en liste med over 50 ulike betegnelser. De som har sympati med det ideologiske grunnsynet, nøyer seg gjerne med å bruke bare Civita, for de andre er det bare fantasien som setter grenser.

Kjært - og ukjært barn...

Her er et lite utvalg, de mest moderate først: Borgerlig, borgerlig liberal, liberale, liberalkonservative eller konservative.

De mer kritiske bruker sterkere lut: Høyrevridde, høyresidas, høyreideologiske, høyrekreftenes, nyliberale, liberalistiske, også sett med tillegget lausbikkjer, mørkeblå, ytterliggående høyrehold, høyreliberalistisk propagandasentral, borgerlig debattsentral eller høyreradikal. 

Så har vi alle henvisningene til penger: Klubb for de søkkrike, Høyre-millionærenes, NHO og Rederiforbundets velfinansierte tankesmie, marknadsliberalarane eller den pengesterke, nyliberale tenketanken.

Den litt søte og ufarlige er det ikke-sosialistiske nettverket eller rett og slett koseliberale. I samme gate har vi den hyggelige, Liberalkameratene, eller den helt urealistiske: Utopienes tankesmie, eller hva med høyresidens glassklokke eller høyrebøygen? Den personlige er selvfølgelig Kristin Clemets tankesmie, eller så hender det at Civita er tankesmien i matbransjen: Dei kvilelause frokostvertane. En klassiker er bankesmien, en tankesmie der det hamres mer enn det tenkes og hvor bruk av fotnoter og tabeller er helt vesentlig.

Til slutt har vi kategorien den spottende: Den mørkeblå tanketomme tenketanken, en celle, en passiv mottaker av direktiver, eller den som sår tvil om alt, den såkalte tankesmien, eller "tankesmien", Civita. Kommentarer i denne kategorien er det færre som tar alvorlig nå enn før.

De mange ulike merkelappene gjennom de siste ti årene vitner om en uklar rolle, men det er blitt tydeligere etter hvert, og i dag brukes gjerne bare Civita, nettopp fordi det forutsettes at rollen er klar og tankesmien er kjent. 

Uavhengigheten settes på prøve

Tankesmier arbeider prepolitisk, er gjerne uavhengig av andre organisasjoner eller partier, men har tydelige verdigrunnlag eller ideologiske grunnlag, noe de mer moderate merkelappene vitner om. Dersom ikke dette er oppfylt, vil ikke tankesmien oppfylle sin rolle. For Civita har uavhengighet av partiene vært viktig. Det var vanskelig da Kristin Clemet ble leder med sin Høyre-ministerbakgrunn, noe som også gjenspeiles i ulike merkelapper.

Likevel mener jeg historien har vist at Civita har evnet å spille en uavhengig rolle i de aller fleste sammenhenger. I nesten hele Civitas eksistens har det vært en rødgrønn regjering. Det er først det siste halvåret at regjeringskontorene rommer partier som står nærmere Civita. Fremover vil Civita måtte tåle granskning av uavhengighet, fordi det ofte vil være lett å være for enig eller ukritisk til den sittende regjeringen. Dersom tankesmien skal bevise sin uavhengighet, er det etter min mening ikke noe annet alternativ enn å holde fast ved det som er utgangspunktet, det ideologiske og verdimessige grunnlaget.

"Gratis" kommentariat?

Tankesmien skal altså manøvrere i rommet mellom operativ politikk, forskning og samfunnsanalyse. Derfor er det en stadig avveining mot å bli for operative, og derved gå i bena på politikerne, eller at man analyserer så mye at man ikke synes i mediebildet i det hele tatt. En refleksjon i DN torsdag 5. juni fra Erling Sivertsen ved Høgskolen i Volda er interessant. Han spør om ikke nedbemanningen i pressen åpner rommet for tankesmienes rolle som "gratis" politiske kommentatorer. Når innleggene kommer fra tankesemiemedarbeidere i stedet for medienes egne kommentatorer, får pressen oppfylt den oppgaven uten å betale. 

Jeg tror ikke det er tankesmienes primære rolle. Snarere tror jeg de bør konsentrere seg om å kommentere basert på egne analyser eller arbeider, ikke ta rollen som en dagsaktuell politisk kommentator. Likevel vitner kommentaren om at tankesmienes rolle i mediene følges og reflekteres over, og det er lett å være enig i at en tankesmie som ikke når ut med ideer og politisk ideologi raskt vil forsvinne.

Hvordan måles prepolitikk?

De politiske tankesmiene har en fordel politikerne ikke har. De kan tillate seg å mene og argumentere for saker som politikerne enten ikke vil, tør eller kan selv. Civita skal ikke sanke stemmer til neste valg. Rollen som utfordrer, i beste fall en som legger premissene for en sak som blir politikk en stund senere, er vel tankesmiens våte drøm. Dersom Civita skulle klare å løfte en debatt, belyse argumentene og senere se politikken gjennomført, vil det være suksesskriterium nummer én. Deri ligger også vanskeligheten, hvordan måler man en tankesmies suksess?

Sannsynligvis er ikke en eksakt måling mulig, men i forbindelse med valget 2013 og Civitas 10-årsjubileum, skrives det om Civita av andre. Hva som skrives kan gi en pekepinn på om Civita har lyktes. Om det er positivt, får vi nøkternt trekke fra litt, er det negativt, vet vi hva vi må jobbe med de neste ti årene.

En tankesmie uten ideer og utfordringer vil uansett ikke ha livets rett i det lange løp.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 12.6.2014

 

 

 

 

Ja til endringer i arbeidsmiljøloven

Nå skjer det noe i Arbeids- og sosialdepartementet. I dag varsler arbeidsminister Robert Eriksson endringer i arbeidsmiljøloven. Det var på tide. Endringene bør ikke komme som noe sjokk på noen. I regjeringserklæringen skrev FrP og Høyre blant annet at de ville: 

- Legge til rette for et åpent arbeidsliv, blant annet gjennom å utvide adgangen til bruk av 
midlertidige ansettelser slik at reglene for privat sektor blir mer like reglene i staten. 

- Myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid, alternative turnusordninger og uttak av overtid. 

- Legge til rette for at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gå gjennom 
alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene. 

I Civita har vi lenge argumentert for flere av endringene som nå foreslås. Oppmykningen av bestemmelsene for midlertidig ansettelser har Morten Kinander begrunnet her. Det viktigste argumentet er at midlertidighet gir flere mennesker en mulighet til en fot innenfor arbeidslivet. Samtidig bør midlertidigheten begrenses i tid, slik det er foreslått. 

Forslaget om at fagforeningene nå mister "vetoretten" er bra. Til nå er tvister mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner om arbeidstidsorganisering lokalt blitt avgjort av sentrale fagforeninger med innstillingsrett. Det er mye bedre at en nøytral instans, som Arbeidstilsynet, avgjør tvister, enn at en av partene kan overstyre den andre ved uenighet. Glenn Nerdal har skrevet mer om det her.

Gjennomsnittsberegning av tid i turnus er også en viktig endring. AML brytes over en lav sko i helsevesenet på grunn av vanskeligheter i turnusarbeidet. I dette notatet om omsorg og deltid har jeg skrevet om de ulike utfordringene i helse, og mer spesifikt er nødvendige lovendringer for arbeidstidsorganisering i helse og omsorg omtalt her. At regjeringen i tillegg har varslet at de vil nedsette et arbeidstidsutvalg for å se nærmere på arbeidsorganiseringen fremover er bra.

Endringer for vikarbransjen har jeg skrevet om her. Jeg pekte på hva som ville kunne skje etter 1.1.2013, nemlig at de seriøse vikarbyråene med fast ansettelse og tarifflønn i byråene ble for dyre. Det har delvis skjedd. I stedet for få mer ryddige forhold, er man i ferd med å få en lite regulert underentreprenørbransje i stedet. Arbeidsministerens forslag om unntak fra likebehandlingsprinsippet ved tariffavtale er derfor også med på å sikre at seriøse vikarbyråer har livets rett.

Til sist er forslaget om aldersgrenser i AML og de ulike forslagene til justeringer også bra. Med lengre levealder og flere eldre, samtidig som vi vil kunne få store finansieringsutfordringer for velferdsstaten fremover, er det et viktig tiltak for å sørge for at vi i snitt står i jobb noen år ekstra. 

Forslaget skal nå ut på høring, og reaksjonene vil mest sannsynlig følge de vanlige skillelinjene i arbeidslivet og i politikken. Det er å håpe at det blir flertall i stortinget og at lovendringene kan iverksettes i god til før neste stortingsvalg.