hits

juni 2015

Au pairer bør bli arbeids- innvandrere

Debatten om utnyttelse av au pairer er i gang igjen. Etter Brennpunktdokumentaren i 2013 har det vært stille en stund, men nå er LO-leder Gerd Kristiansen ute og vil forby ordningen fordi den misbrukes. Jeg er uenig. Den bør heller anerkjennes for det den er: arbeidsinnvandring.

Au pair betyr å være "på likefot". Det er grunn til å reagere når det ikke er tilfelle. Det at man blir avhengig av vertsfamilien, for bosted, kost og arbeid, har problematiske sider. Vil man for eksempel vekk fra denne familien, må man dra tilbake til hjemlandet. En vanlig arbeidstaker kan i stedet bytte arbeidsplass.

I dag omtales au pairens lønn som lommepenger. Lommepengene, eller lønnen, er 5 400 kroner, hvorav det aller meste beholdes etter skatt. I tillegg vil dagens au pair-kontrakt maksimalt innebære en arbeidsdag på fem timer, og dessuten dekkes kost og losji, norskkurs og reise fra hjemlandet. Det er også vanlig å dekke billett til offentlig kommunikasjon. Hele denne pakken innebærer reelt sett en ganske høy lønn før skatt og en skyhøy lønn sammenlignet med det mange av au pair'ene kan få i sine hjemland.

Etter mitt syn burde de vært behandlet som arbeidsinnvandrere, slik at de kunne arbeide en vanlig norsk arbeidsdag og fått lønn deretter. Dermed kunne de betalt for blant annet kost og losji og andre kostnader som i dag dekkes av arbeidsgiver. Det ville også hatt den fordelen at arbeidsforhold og bosted ble adskilt og behandlet uavhengig av hverandre. Slik kunne au pairen hatt flere arbeidsforhold og kanskje fordelt sin tid mellom to eller tre arbeidsgivere.

For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold. Norge fremstår som et godt land å være au pair i, man tjener godt og jobber betydelig mindre enn i andre land det er vanlig å dra til. Bruken av au pairer har økt i Norge, og de kommer ikke lenger fra vest-europeiske land, men fra nye EU-land eller fra Filippinene. Likevel er Regjeringen mot å gjøre au pair-ordningen om til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring. De anser denne formen for arbeidsinnvandring som sosial dumping og utnytting av billig arbeidskraft.

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer. I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger. Det bør også gjøres i Norge.

Medisinen er ikke forbud mot au pairer, men ordnede arbeidsforhold.

Offentlig er ikke alltid best

 

Debatten rundt driften av landets sykehjem handler altfor ofte om hvem som utfører tjenestene, og ikke nok om kvalitet. 

Det er et velkjent argument fra alle som ikke liker privat omsorg at konkurranseutsetting av sykehjem automatisk innebærer lavere bemanning og dermed lavere kvalitet. Senest ute med denne argumentasjonen er Ebba Boye i tankesmien Manifest i et innlegg på NRK Ytring 11. mai. (Denne uken har også Linn Herning i organisasjonen For Velferdsstaten gitt ut boken «Velferdsprofitørene» om samme tema). Boye setter likhetstegn mellom høy kvalitet og offentlig bemanning og drift av sykehjem. Det stemmer ikke.

For å underbygge at det offentlige er bedre, viser Boye til forskning i USA og i Sverige.  Det er ikke mulig å sammenligne norske forhold med forholdene i USA, et land som på ingen måte har en norsk velferdsmodell. I Sverige er det også forskning som gir stikk motsatt resultat av det Boye viser til, blant annet Socialstyrelsens rapport Kommun och enhetsundersökningen 2014, Östersundsstudien eller John Arfwidssons og Jacob Westerbergs studie "Profit Seeking and the Quality of Eldercare", bare for å nevne noen.

Argumentasjonen som går igjen er at offentlige drevne sykehjem er best på grunn av godt arbeidsmiljø, god organisering, god kontakt med beboere og kvalitet i omsorgen. Dette er mål for all omsorg, uansett hvem som driver sykehjemmet. 

Kvalitet er også viktig 

Det er hva bestilleren, altså kommunene, etterspør, som er avgjørende for hvordan tjenestene blir: Vil kommunene ha billigst mulig tjeneste uten krav til kvalitet, eller vil de ha både kvalitet og pris? Ingen kommune vil bare ha det billigst mulig, uten krav til kvalitet. 

Synet på hvordan denne kombinasjonen best kan oppnås, vil variere fra politiker til politiker. Noen har stor tro på at konkurranse vil bidra til tjenesteutvikling og innovasjon og derved god kvalitet, mens andre har tro på at private kan levere mer kostnadseffektive løsninger enn kommunen selv. Uansett hvem som driver sykehjem for en kommune, skal brukerne være sikret en definert, enhetlig og god standard. Alle som driver sykehjem er underlagt de samme strenge lover og regler. Lønnen hos de private leverandørene av sykehjemsdrift følger arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse (alle ansatte «beholder sine individuelle lønns- og arbeidsvilkår») og bedriftens tariffavtale.

Konkurranse i seg selv gir verken lavere bemanning eller dårligere arbeidsmiljø. Men det er mange eksempler fra kommune-Norge, både i kommuner som har konkurranseutsetting og som ikke har det, som avdekker mangelfull tjenestekvalitet i eldreomsorgen, brudd på arbeidsmiljøloven, høyt sykefravær osv. Dette kan handle om mange forhold: Ubesatte stillinger, manglende kompetanse, dårlig organisering, svakhet i ledelse. Dette er utfordringer som mange kommuner sliter med i eldreomsorgen, og utfordringen er altså ikke mindre om det er kommunene selv som står for driften. 

Avsporet debatt  

Forskning sier at det er vanskelig å påvise kvalitetsforskjeller mellom offentlig og privat driftet eldreomsorg i Norge (FAFO 2013), men at det er mulig at man ved privat driftet eldreomsorg kan påvise at man får noe mer kvalitet for hver krone (Oslo Economics 2012). Mange kommuner har dessverre ikke gjennomført undersøkelser om kvaliteten på de tjenestene de tilbyr. Men noen kommuner gjør det, og det er gjerne når kommunale sykehjem konkurranseutsettes. Da blir kommunen interessert i å følge opp anbudet, og det fører igjen til at de ønsker å vite noe om kvaliteten på de sykehjemmene de selv drifter. Det er ikke slik at kvalitetsundersøkelser, der de foreligger, kun avdekker avvik hos private sykehjem. I Helsetilsynets undersøkelser finner man avvik i opp til 50 prosent av virksomhetene når de fører tilsyn.

Norge bruker mer penger på eldreomsorg per innbygger enn noe annet land. Vi har høyere bemanningsfaktor og høyere kompetanse på våre sykehjem enn hva som er tilfellet i våre naboland. Den største utfordringen, både for kommunale og for private, er mangel på faglært personell. Den vil ikke bli mindre i årene som kommer, med økte krav til kvalitet og flere eldre som trenger omsorg. Derfor er det avgjørende at sykehjem og omsorgstjenester drives så godt som mulig. 

Diskusjonene om eldreomsorg og sykehjem handler i alt for stor grad om hvem som skal utføre tjenesten. Det er mye viktigere at man fremover går over til å diskutere hvordan tjenestene oppfattes av beboere og pårørende, hva som skaper god kvalitet og hvordan dette best kan måles.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 2.6.2015