hits

juli 2013

14 til far, resten til mor

Snart er det valg, og en av sakene som seiler opp, er fedrekvoten. Det står om 14 uker av livet til et barn som kanskje blir 100 år. Far trenger kvote for å ikke krangle med mor eller med arbeidsgiver. Får han ikke kvote, er det mange som er helt sikre på at han ikke vil velge å være hjemme. Tiden med babyen er ikke så viktig at far tar opp kampen uten kvoten i hånden.

Det som slår meg i debatten, er hvilken tillit vi har til far. Fedre som intervjues, understreker stadig hvor fint det er å være hjemme med babyen. Hvis de syns det, hvorfor trenger de da en kvote? Er det ikke like fint å være hjemme med babyen når man har 48 uker å ta av (minus ukene før og etter fødsel til mor)?

Venstresiden, sentrumspartiene og arbeidslivsorganisasjonene står sammen om å ønske kvoten. Hovedargumentet er at det fører til mer likestilling, fortrinnsvis likestilling i arbeidslivet, men indirekte også mer likestilling hjemme. Om det er pragmatisme eller ideologi som styrer ønsket om å ha fedrekvoten kan variere. Den pragmatiske posisjonen vil være å ha kvoten inntil man stoler på at holdningsendringene har kommet langt nok til å kunne fjerne den. Ideologisk vil de som ønsker en villet, lik fordeling av ansvar ute og hjemme fortsette å argumentere for en fedrekvote, mens de som mener at permisjonen kan deles etter familiens egne ønsker, vil argumentere for en kvote til fri fordeling. Foreløpig er det bare Høyre og FrP som ønsker fri deling av permisjonen.

De som vil ha kvoten, mener at kvotefrihet vil kjøre likestillingen i revers. Resultatet vil bli at far igjen må kjempe for å være sammen med babyen, ofte både på hjemmebane og på jobb. Eksempelet som trekkes frem, er Danmark. Der tar ikke far ut permisjon i i like stor grad etter at kvoten ble avskaffet. En viktig nyanse jeg først ble klar over i dag, var at danskene kun hadde kvoten i tre år, ikke i 20 år, slik vi nå har hatt i Norge. Det kan forklare hvorfor det gikk som det gjorde i Danmark.

Helt sikkert er det at når man har kvoter og rettigheter, er det ingen overraskelse at de blir brukt. Fedrekvoten er resultatet av en villet familiepolitikk. Far skal ta sin del av omsorgen hjemme slik at mor og far stiller likere både hjemme og i arbeidslivet. At forskning da viser at kvoten blir brukt, er en bekreftelse på at kvoter virker, far tar ut permisjon. Regelen er jo slik at permisjonen bortfaller om far ikke bruker sin del.

Et annet argument for å ha kvoten er at mor arbeider mer. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre. I 1993 var fedrekvoten på fire uker. Da var det faktisk slik at mange fedre tok ut kvoten sammen med mor. Lang felles ferie ble en utilsiktet konsekvens av fedrekvoten. Meningen var jo at far skulle klare brasene på hjemmebane selv. 1. juli 2013 ble den utvidet til 14 uker. Deler av permisjonen tas sikkert fremdeles sammen med mor, men far får også en del uker alene.

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar, ikke bare at fedrene arbeider litt mindre.

Siden kvoter virker så bra, kan vi jo i forlengelsen tenke oss kvoter for henting i barnehagen. Straks barnet er ett år, overtar barnehagen omsorgen på dagtid. Skal det være likestilling, bør far hente og bringe minst to ganger i uken. Dessuten bør han være hjemme minst 50 prosent av dagene med sykt barn. Det er mange muligheter om man ønsker politisk påvirkning på familielivet. Muligheten til å vise familiene og fedrene tillit til å ta egne valg, skrumper derimot inn, dess flere føringer som legges på familielivet. Det ser foreløpig ikke ut til at fedrekvotetilhengerne vil ta sjansen på at fedrene (og mødrene) velger annerledes enn det som er riktig i dagens Norge, nemlig 14 uker til far og resten til mor.

Mer likestilling?

Norsk familiepolitikk belønner yrkesaktivitet. Norske foreldre har mulighet til å ta permisjon og sender ettåringen i barnehage. Likestilling og yrkesdeltakelse har kommet i forgrunnen og bildet er at Norge har "verdens beste" ordninger for å kombinere barnefødsler og yrkesaktivitet. Men norske småbarnsforeldre blir stadig eldre.

De store postene i familiepolitikken, foreldrepermisjonen og barnehagedekningen, er utformet med en sterk tro på at disse ordningene bidrar til mer likestilling i arbeidslivet. Historisk har også ordningene virket slik. Fedre tar permisjon, mødrene kombinerer arbeid og barnefødsler. Nå tyder imidlertid mye på at familiepolitikkens virkning på likestillingen i arbeidslivet har nådd et nivå som gjør at ytterligere tiltak bare vil ha marginal effekt. De store familiepolitiske ordningene er kraftig utbygget etter at kvinnene begynte å delta for fullt i arbeidslivet. I dag deltar kvinner nesten like mye i yrkeslivet som menn. Yrkesdeltakelsen er 68,1 prosent for kvinner og 73,6 prosent for menn, men forskjellen blir større hvis man tar hensyn til at flere kvinner enn menn arbeider deltid. Deltidsarbeid i småbarnsfasen er for mange konsekvensen av tidsklemma, men det er stort sett kvinner som arbeider deltid.

Julian Johnsen og Katrine Løken ved Universitetet i Bergen har funnet ut at "flaggskipene" i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun har en liten effekt på likestillingen i arbeidslivet. Selv om likestilling er et av de viktigste målene med disse ordningene, har de i beskjeden grad gitt endringer. Barnehagedekningen har steget fra rundt 40 prosent i 1990 til nær 100 prosent i dag. Lengden på fødselspermisjonen har også økt mye de siste tiårene. I 1977 ble betalt fødselspermisjon utvidet fra 12 til 18 uker ? i dag er permisjonen 47 uker med 100 prosent dekningsgrad. Kvinners yrkesdeltakelse, derimot, har stort sett vært den samme siden 1990. Det ser heller ikke ut til at fedrekvoten har påvirket kvinners yrkesdeltakelse, men den har forandret situasjonen i hjemmet. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men altså ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre. I 1993 var fedrekvoten på fire uker.

I juli 2013 blir den utvidet til 14 uker. Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar. Mye tyder likevel på at det er vanskelig å tvinge frem enda større likhet med stadig mer omfattende familiepolitiske tiltak.

Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen mener at om man kutter virkemidlene, som for eksempel å fjerne fedrekvoten, blir resultatet mindre likestilling. Og hun vil "tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet vårt i en bestemt retning." I denne sammenhengen betyr det at far og mor skal ta så like valg som mulig. Derfor ser det ut til at den politiske løsningen må være at mor og far tar like mye permisjon, jobber like mye og tar like mye av omsorgsarbeidet hjemmet. Alt dette skal skje når begge foreldrene er godt i gang med yrkeskarrieren.

Jeg er uenig, vi nærmer oss en grense der ytterligere politiske tiltak vil gripe utilbørlig inn i privatlivet. Men et sted kan vi bruke politikken: Støtten til unge studenter som blir foreldre bør bli likere støtten til de yrkesaktive.

I 30-årene er lønnsstigningen og karriereutviklingen størst. Vi velger altså å få barn når vi er som mest opptatt med jobb. For en familie blir resultatet oftest at far fortsetter sin karriere, mens mor reduserer sine ambisjoner. Det gir far et forsprang i karrieren som mor sent eller aldri klarer å ta igjen. Dersom flere får barn tidligere, vil den mest intense barneperioden være over før eventuelle karrierer i yrkeslivet starter for alvor. En kvinne som har fått barn i 20-årene, vil kunne arbeide mer uavbrutt fra 30-årsalderen frem til pensjonsalder. Ordninger som oppfordrer kvinner til å få barn tidligere, vil kunne bidra til at kvinner, uansett yrkeskarriere og utdanning, får flere barn, at de føder barn når de er mest fertile, at de kan starte karriereløp mer parallelt med menn, og at yrkeskarrieren kan forløpe uten lange avbrekk. Det vil også kunne styrke likestillingen. Fordelen her er at vi får frivillige insentiver til mer likestilling, uten å ty til kvoter og politisk styring.

Innlegget er også publisert på NRK Ytring 16.7.2013

Valgfriheten og det offentlige tilbudet

Valgfrihet krever noe å velge mellom. Valgfrihet er viktig, både fordi vi har ulike behov og fordi konkurranse mellom ulike tilbud gir bedre og mer effektive tjenester. Monopoler, om de er private eller offentlige, ivaretar ikke valgfrihet. Jeg har skrevet en bok om valgfriheten i Norge og om hva de fremtidige valgfrihetsdebattene vil dreie seg om. Dagens tilbud av offentlige tjenester er ett av områdene hvor mer valgfrihet vil bli diskutert, og hvor det vil være politisk uenighet. Mange av dagens offentlige tjenester har ingen konkurranse. Det offentlige har monopol på tilbudet av sine tjenester. Det kan være mulig å ha et diversifisert offentlig tilbud, som ulike offentlige skoletilbud eller helsetilbud, men i praksis skjer det sjelden.

De siste 30 årene har vi fått økt valgfrihet i Norge, takket være oppløsning av monopoler som Televerket og NRK. På 1970-tallet var det få som mente at Televerket og NRK var monopoler som måtte brytes opp, men etter 1990 er det få som har ment at det er ønskelig å gå tilbake til 1970-tallets monopolsituasjon.

Hva mener vi om offentlig helsetilbud, skole, eldreomsorg, brannvesen, ambulansetjenester eller jernbaner om 10 eller 20 år?

Valgfrihet krever at monopoler brytes. I den norske debatten kan vi oversette det med privatisering. I dag har Civita gitt ut et notat om nettopp hva som menes med privatisering og hvordan ulike tjenester i forskjellige land er organisert på forskjellige måter. Notatet klargjør følgende fire måter å se ulike tjenester med tilhørende finansering på:

 

1.Offentlig finansiering - offentlig tilbud

2.Offentlig finansiering - privat tilbud

3.Privat finansiering - offentlig tilbud

4.Privat finansiering - privat tilbud

 

Løsning nummer én og tre vil naturlig nok ofte være monopoler. Er det offentlig finansiert skole med et offentlig skoletilbud, vil det ikke være valgmuligheter for alternative skoler med annerledes uformet undervisningstilbud. Modell to og fire åpner for valgfrihet, fordi private tilbud følger markedslogikk og åpner for at flere kan tilby tjenester, også i konkurranse med et offentlig tilbud. 

Den andre forskjellen ligger i finansieringen. Her vil man kunne hevde at offentlig finansiering vil ivareta behovet for å gi alle samme mulighet til å velge. Løsning nummer én og to gjør det. Nummer tre og fire krever at hver enkelt bruker egne penger i stedet for å betale skatt først og etterpå få igjen en gratistjeneste når man trenger det. 

Den norske modellen er i alt vesentlig grad tuftet på alternativ én, men som Civitakollega Torstein Ulserød viser i notatet og i en kronikk i Aftenposten, er det enkelte områder hvor vi har valgt løsning nummer to. For eksempel barnehageutbyggingen. 

Når vi debattere offentlig og private tilbud i Norge, bør vi ha de ulike modellene i bakhodet. Om vi ønsker mer valgfrihet, kan vi ikke basere oss på alternativ én, men om vi ønsker at alle i tillegg skal stille likt økonomisk, bør vi satse mer på alternativ to. Gjør vi ikke det, kan det lett bli at vi innbiller oss at vi har alternativ én, mens vi på siden får alternativ fire. I klartekst betyr det at de som ikke er fornøyde med det offentlige tilbudet, etterspør et privat tilbud og er villige til å betale av egen lomme for å kunne velge det. 

 

Barnehage alltid bra?

90 prosent av familiene velger i dag barnehage for barn mellom ett og fem år. Ni prosent av familiene velger å la en av foreldrene være hjemme. I dagens Aftenposten diskuteres det om tre dager tilvenning er nok, eller om tre uker er bedre. Barnevernspedagog Nina Stanghov Ulstein mener at barn ideelt sett bør være hjemme til de er minst halvannet år gamle. Er barnehager for ettåringer alltid bra?

Barnehageutbyggingen har styrt valget av barneomsorg. De familiepolitiske ordningene som virkelig betyr noe, er knyttet til yrkesdeltakelse. Det har vært en sterk politisk vilje til å tilrettelegge mest mulig for å kunne kombinere yrkesaktivitet og barn. Les mer i Den store barnerapporten utgitt av Civita i juni 2013.

Barnehagedekningen har vokst som et resultat av kvinners økte deltagelse i arbeidslivet siden 1970-tallet. Full barnehagedekning kom etter barnehageforliket i 2003.  Barnehagedekningen gir mødre og fedre anledning til å velge å arbeide i stedet for å passe barn, men det gir også signal om at alternativer utenfor barnehagen blir vanskeligere å velge.

I dag går de fleste barn i barnehage, noe som også er reflektert i endrede holdninger til kjønnsroller fra 1970-årene og frem til i dag. I 1977 mente rundt 60 prosent av de intervjuede i SSBs fruktbarhetsundersøkelse at kvinner med barn under skolepliktig alder burde være hjemme og ta seg av barna. Andelen var sunket til 30 prosent bare 11 år etter. I 2007 var spørsmålet reformulert til om barn under skolepliktig alder sannsynligvis ville lide om moren var yrkesaktiv, og det var det kun 10 prosent som var enig i. Utbyggingen av barnehager er et forhold som reflekteres i holdningene.

Med dagens dekningsgrad for barnehager er det imidlertid noen som stiller spørsmål om hvordan det på lengre sikt vil gå med barn som ikke trives i barnehage. Flere uttrykker nå bekymring for særlig de yngste barnas tid i barnehagen. Vi har ikke klare holdepunkter for å besvare dette spørsmålet ennå. 

Mange foreldre velger å sende ettåringen i barnehage, mens en undersøkelse viser at bare hver femte mor mener at barnehage er det beste for ettåringen. Professor i utviklingspsykologi Lars Smith mener svarene i undersøkelsen først og fremst skyldes økonomi, men også at det er sosialt press for å benytte barnehagetilbudet.

I april i år publiserte forsker Mari Rege en studie som viste at mødre med kontantstøtte som var hjemme med sitt andre eller tredje barn, hadde bedre mulighet til å følge opp eldre søsken på skolen. Disse barna hadde bedre skoleresultater, enn barn som gikk på SFO eller kom hjem til et tomt hus. Poenget i Reges studie var ikke kontantstøtten, men effekten av at mor var hjemme.

Lærere, førskolelærere og barnehageassistenter møter et mangfold og barn og skal behandle dem likeverdig. Likevel er det som førsteamanuensis May Britt Drugli understreker i Adresseavisen: "Elever som har et godt forhold til læreren, jobber bedre. Dermed har de større sjanse til å få gode resultater. Det tjener jenter på, gutter taper." Adferdsforskjeller er tydelige lenge før skolealderen, med den konsekvens at likeverdig behandling i praksis blir vanskelig. Foreldre stiller med et helt annet utgangspunkt, de elsker barna sine uansett og vil lettere tilgi og korrigere uønsket oppførsel. Det er mulig å stille spørsmål ved om ikke foreldrenes påvirkning i dagliglivet burdet vare lengre enn til ettårsdagen. 

I 2005 kom Simen Tveitereid ut med boken Hva skal vi med barna?. Her kritiserer han SV som har gått i bresjen for at barnehage er best egnet til å forme barn. Tveitereid med flere har også trukket frem små barns symptomer på stress når de er full tid i barnehage fra ettårsalderen. 

Vi har valgt å institusjonalisere omsorgen for barn. Alternativene hjemmeværende mor, dagmamma eller praktikant, korttidsbarnehage eller barnepark, er begreper som snart er på vei ut av vokabularet - mens hjemmeværende far ennå ikke er kommet skikkelig inn. Men rundt ni av 10 ansatte i barnehagene er kvinner. Litt forenklet kan vi si at de før passet sine egne barn, mens de nå passer andres barn. Vi må være yrkesaktive for å opprettholde full barnehagedekning og gode foreldrepermisjonsordninger. Hvis vi bryter ut av det mønstret, vil det få konsekvenser for barnehagetilbudet.

Det er frivillig å velge barnehage som omsorgsløsning i Norge, men det er mulig å reflektere over hvor frivillig det egentlig er når vi subsidierer barnehageplassen for 1?3-åringer med 180 000 kroner i året og foreldrene betaler maksimalt 2 330 kroner i måneden. Foreldrene er langt på vei disiplinert til å velge barnehageplass for ett-åringen, kanskje i mangel av gode alternativer? 

En familiepolitikk som i sterk grad dreier seg om å oppfylle arbeidslinjens krav og kravet til likestilling, løser kanskje tidsklemma for mor og far, men barna risikerer å havne midt i klemma. Langtidskonsekvensene for barna er det for tidlig å si noe om ennå. 

Innlegget stod på trykk i Vårt Land 3.7.2013