hits

juli 2014

Forbud fungerer ikke

Tigging blir nå forbudt, og sexkjøp og narkotika er allerede forbudt i Norge. Det er enkelt å forstå forbudene. Alle de tre aktivitetene har til felles at de i utgangspunktet er uønsket av de fleste, og at det ofte følger alvorlig kriminalitet med i kjølvannet. Men er det sikkert at forbud virker etter hensikten?

De siste månedene har debatten om tigging tatt seg opp igjen, og før sommeren vedtok Stortinget et forbud mot tigging, dog skal det være opp til hver enkelt kommune om de ønsker å innføre et slikt forbud. Det er særlig romfolk som har fått myndighetene til å gjeninnføre et forbud mot tigging.

Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at et forbud mot tigging ikke fungerer for å bekjempe fattigdom og rusmisbruk i denne bloggen. Her nevnte jeg også to andre forhold hvor forbud ikke fungerer; sexkjøp og narkotika. 

La meg ta sexkjøp først. Sexkjøpsloven var ment å beskytte prostituerte, men kriminaliseringen har ført til en mer utrygg tilværelse for mange. Civita arrangerte for noen måneder siden et frokostmøte om sexkjøpsloven, etter at min tidligere kollega Kristian Tonning Riise hadde skrevet en rapport som anbefalte avkriminalisering av sexkjøp. Frokostmøtet var en tankevekker. Særlig var innlegget til Liv Jessen, mangeårig leder av Pro Sentret, et sterkt forsvar for hvorfor sexkjøpsloven ikke fungerer. Hun argumenterte så godt for sexarbeiderne at flere i salen ble overbevist og endret standpunkt. Liv Jessen var gått fra å se sexarbeiderne som ofre til å se dem som mennesker med behov for rettigheter. Kriminaliseringen gjennom sexkjøpsloven bidrar til det motsatte. De blir en gruppe uten rettigheter, og i stedet for å ha politiet som beskyttere, må de skjule seg og sin virksomhet. 

Sexkjøpsloven hindrer ikke prostitusjon, den hindrer heller ikke menneskehandel og andre alvorlige kriminelle forhold. Som jeg argumenterte for med tiggerforbudet, må de kriminelle forholdene etterforskes og påtales. De er allerede forbudt i norsk lov.

Debatten på frokostmøtet og mange av de ulike undersøkelsene som er referert i Civita-rapporten Trenger vi en ny prostitusjonspolitikk, bidrar til å belyse et vanskelig spørsmål fra vinkler som ikke har forbud som utgangspunkt. Avkriminalisering av sexkjøp vil ikke i seg selv løse kriminelle problemer i kjølvannet av prostitusjon, men det kan bidra til at mange prostituerte får en tryggere og bedre hverdag. 

Mitt andre eksempel var legalisering av narkotika, noe jeg i bloggen beskrev som urealistisk. Forbud mot narkotika skaper kriminalitet i stor skala, og selv med en enorm ressursinnsats over mange år ser det ikke ut til at vi verken i Norge eller i de fleste land i verden som har forbud klarer å bekjempe noe som helst. Det er likevel noen steder i verden hvor debatt om legalisering av narkotika, først og fremst lettere stoffer, er i anmarsj. 

I Portugal har man allerede for over ti år siden avkriminalisert all bruk av narkotiske stoffer, noe som har ført til en dreining fra straff til forebygging og helsehjelp. Det totale forbruket har vært stabilt, men mange flere har fått hjelp og færre unge har begynt med narkotika etter legaliseringen i 2001.

For tre år siden arrangerte Civita et frokostmøte der spørsmålet var ganske likt sexkjøpsmøtet: Har narkotikapolitikken i Norge vært vellykket, eller trenger vi en helt ny politikk? Møtedeltakerne var enige om at kampen mot narkotika ikke hadde fungert, men hva den nye politikken skulle være sprikte fra å beholde lovgivningen, men satse på helsehjelp i fengslene, til å avkriminalisere bruk av narkotika. 

Som de prostituerte, trenger narkotikabrukerne beskyttelse og hjelp. Norske fengsler har mange "narkotikainnsatte", uten at det omsettes og brukes mindre narkotika. Det kan være at vi trenger flere eksempler som Portugal, og at vi må være villige til å prøve ut ny politikk. Bruk av narkotika vil neppe forsvinne, men det er mulig at vold, overdoser og kriminelle handlinger knyttet til narkotika vil reduseres.

Foreløpig er tigging, sexkjøp og narkotika forbudt i Norge. Og det er krevende å skulle argumentere for at noe av dette skulle bli lovlig eller legaliseres. Motkreftene er sterke. Sannsynligvis vil velfungerende eksempler fra land som ikke har forbud være det som på sikt kanskje kan overbevise. At Norge blir et foregangsland har jeg foreløpig liten tro på. 

Innlegget er publisert på verdidebatt.no 8.7.2014