hits

august 2013

Til den nye arbeidsministeren

Hva skal vi gjøre med de unge som faller ut av arbeidslivet? Hva skal vi gjøre med NAV? 

Det er blant spørsmålene som vil stå fremst for en eventuelt ny arbeidsminister etter valget. En av de heteste kandidatene til posisjonen er Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Han kom i forrige uke ut med boken Den onde sirkelen, noen uker etter det dypt tragiske drapet på en NAV-ansatt, og samme uken som vi fikk høre kreftsyke John Rasmussens historie, blant annet om hvordan han aldri fikk tak i saksbehandleren sin og møtte krav om dokumentasjon som i hans situasjon fremsto som urimelig.

Beskrivelsen av den onde sirkelen stemmer. Det er egentlig ikke virkelighetsbildet politikerne diskuterer, men hva som virker (eller ikke virker). Oppsummert er det hardt arbeid, fra NAV-medarbeidere, arbeidsgivere, lærere, psykologer, leger og annet støtteapparat. Politikerne kan legge premissene, slik at disse i best mulig grad finner balansen mellom gulrot og pisk.

Det skal lønne seg å jobbe. Konsekvensen av det, rent økonomisk, er at yrkesdeltakelse skal gi mer igjen i lommeboken enn passivitet. Med dagens mange ulike støtteordninger, vil det kravet være vanskelig å møte i praksis.

Individuell behandling er et annet krav det er vanskelig å oppfylle. Her følger en liten liste over noen av de viktigste tiltakene NAV kan tilby: Arbeidspraksis i skjermet virksomhet, arbeidsrettet rehabilitering, opplæringstiltak, tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift og varig tilrettelagt arbeid, arbeid med bistand og lønnstilskudd (de er nærmere beskrevet i Civitanotatet Helse og Arbeid). Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging. Dessverre er det sik at vi vet at flere av tiltakene ikke fungerer slik de er ment: Å få mennesker (varig) tilbake i arbeid eller arbeidsrettet aktivitet. Dessverre er det også slik at NAV ikke har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging til alle, noe blant annet saken om de mellom 60- og 70 000 "konvertittene" viser. "Konvertittene" er i NAV-sjargongen alle dem som er på arbeidsavklaringspenger og nærmer seg fireårsgrensen, det vil si at de enten må over på andre ytelser, som uføretrygd, eller komme seg ut av NAV-systemet gjennom yrkesdeltakelse.

Det står i kontrast til at Norge har et omfattende system for aktivisering av personer utenfor arbeidsmarkedet, og er blant OECD-landene som satser mest på arbeidsintegrerende tiltak. I Norge er en stor del av disse tiltakene rettet mot aktiviteter i skjermede bedrifter. Forskning på arbeidsintegrerende tiltak viser at tiltak rettet mot ordinært arbeid har størst suksess i å få folk i arbeid. Tiltak som integrerer behandling av sykdom og arbeid i ordinære bedrifter har vist seg å være spesielt vellykkede. Det norske systemet baserer seg i stor grad på en skjermet sektor heller enn kvotering i ordinært arbeid, tilrettelegging i ordinære bedrifter eller lønnsubsidiering.

Kravet til individuell behandling fører til lengre ventetider. Som gjennomgangen over viser, så finnes det et bredt spekter av tiltak for aktivisering av personer utenfor arbeidslivet. Dette er positivt i den grad det bidrar til at mottakerne får et tiltak som er best mulig tilpasset deres situasjon, men bidrar også til å gjøre systemet komplisert og uoversiktlig. At alle skal få en grundig vurdering av hvilket tiltak som passer best bidrar til lengre ventetider. NAV har begrenset med ressurser til å følge opp tiltakene. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. Det betyr at det blir opp til brukeren selv å sørge for at han får god nok oppfølging, noe som gjør at mindre ressurssterke eller motiverte brukere kan falle gjennom. Dette er problematisk, siden det kan være de som har størst behov for oppfølging. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk. 

For å få flest mulig tilbake i arbeid må hovedmålsetningen være å få de tiltakene som har best effekt for mottakerne til å fungere. Det er også viktig med individuell tilpasning og kort ventetid. Disse to målsetningene står ofte i konflikt, da best mulig individuell tilpasning krever at mer tid brukes på utredninger og fordrer at det finnes ledige plasser på det tiltaket som vurderes som best. 

Den nye arbeidsministeren kan arbeide etter følgende hovedspor: 

  •  Forenkle antall tiltak NAV tilbyr og være realistisk på hva som oppnås med de ulike tiltakene. Det vil si at alle med arbeidsevne settes fortest mulig i gang med aktivitet som ligger så nær opp til vanlig arbeidsdeltakelse som mulig. Dermed vil NAVs arbeid forenkles, og tiltak med størst suksess for ordinær arbeidsdeltakelse være førstevalget.
  •  Få med vanlige arbeidsgivere. Det er vanlig arbeid som fungerer best for de aller fleste. Lønnstilskudd, redusert arbeidsgiveravgift eller tilskudd til tilrettelegging på arbeidsplassen er gulrøtter til arbeidsgiverne. For at en arbeidsgiver skal ansette arbeidstakere som ikke kan arbeide 100 prosent fra dag én, trengs det økonomiske insitamenter.
  •  De som kan jobbe, heltid eller deltid, med litt hjelp, kan på sin side få skattefritak eller betydelig skattelette i starten, slik at det garantert vil lønne seg å jobbe. 
  • Være realistisk når det gjelder mennesker som er uføre. De trenger ikke gå fire år på arbeidsavklaringspenger før de får uføretrygd. Det vil spare NAV for krevende individuell oppfølging.
  • Ha en åpen retur. Skulle det vise seg at en uføretrygdet likevel senere i livet vil kunne arbeide, helt eller delvis, må det være enkelt å kombinere arbeidsdeltakelse og uførepensjon, uten at man straffes økonomisk.

Ta liberaliseringsstafetten på alvor

I fjor skrev Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, et innlegg i Dagens Næringsliv under overskriften "21 ting vi kan tillate". Det førte til en lang rekke innlegg også fra andre som ville fjerne et forbud eller påbud, og "legaliseringsdebatten" var i gang. Så ble det ganske stille inntil FrP i går presenterte sin 30-punktsliste med forbud de vil fjerne om de kommer til makten etter valget.

I motsetning til Venstre, møter FrP hånlatter og motstand når de vil liberalisere skjenkebestemmelser, tillate hjemmebrenning og salg av lakrispiper i butikken. Det blokkerer enkelt den viktige diskusjonen vi heller bør ta: Hvorfor skal lovboken vokse?

Etter legaliseringsdebatten i fjor sommer, gjennomførte Civita en telling av alle forbud og påbud som er foreslått fjernet og innført de siste ti årene. Gjennomgangen viste at forskjellene på de politiske blokkene er små. Alle partier har foreslått nye forbud og påbud, og lovboken vokser. Alt i alt ble det fremmet forslag om innføring av nesten 700 nye forbud og påbud i perioden, altså ca. 70 forslag pr år i snitt. Litt over halvparten av dem ble vedtatt.

Derimot er det forskjell på blokkene når det gjelder viljen til å fjerne forbud eller liberalisere lover og regler. Det ble riktig nok bare foreslått å fjerne ca. 370 forbud og påbud i samme periode, men de borgerlige partiene sto for 90 prosent av forslagene. Dessverre ble bare ca. 70 av dem vedtatt, siden de rødgrønne partiene nå har flertall.

Forskjellen på de enkelte partiene er enda større. FrP skårer høyt, både når det gjelder vilje til å innføre og fjerne forbud, og Venstre er det partiet som vil fjerne flest forbud og innføre færrest nye forbud. Ellers er bildet preget av at de rødgrønne partiene er flinkest til å innføre nye og dårligst til å fjerne gamle forbud - mens de borgerlige partiene i større grad vil fjerne forbud og tillate mer.

Det er viktig at de som vil innføre nye forbud og påbud - eller som ikke vil fjerne de vi har - har begrunnelsesbyrden. Det er altså de som vil ha eller opprettholde et forbud som må forklare hvorfor det er viktig. Av og til er det lett å begrunne et forbud. Det er for eksempel lett å forklare at vi ikke kan velge hvilken side av veien vi vil kjøre på. Andre ganger er det verre. Det er ikke like lett å forklare hvorfor det er forbudt å drikke vin i parken. Anders Anundsen fra FrP møtte Vegard Wennesland fra Ap i gårsdagens Dagsnytt 18. Forklaringen fra Wennesland på hvorfor vi ikke trengte å fjerne det,  var at han hadde tatt seg en øl i parken, og at politiet velger å ikke håndheve forbudet. Da er det berettiget å spørre om vi egentlig trenger det.

Men selv når et forbud lar seg begrunne godt, er det ikke sikkert at forbud virker best.  Kanskje vi blir mer hensynsfulle overfor hverandre, hvis vi må reflektere over egen adferd og gjøre valg fremfor bare slavisk å følge regler. 

Mange lover og regler er gode og nødvendige, men det gjelder ikke alle. Debatten om påbud og forbud må kunne løftes til et mer prinsipielt nivå. En kritisk gjennomgang av ulike forbud og påbud bør gjennomføres. Venstres Sveinung Rotevatn og FrPs Anders Anundsen har startet en viktig debatt som handler om mer enn vin i parken og lakrispiper.

 

 

 

Barnetrygden viktig for de fattigste

I 1946 ble barnetrygden vedtatt "enstemmig og uten debatt" som den første universelle ordningen i norsk sosialpolitikk, for øvrig etter at Høyrekvinnene hadde presset regjeringen til at aleneforsørgere også skulle kunne få støtte for det første barnet, og ikke bare fra det andre, som regjeringen hadde foreslått. I dag, nesten 70 år senere, er barnetrygden forsidesak i Aftenposten: "Barnetrygd til stadig flere seniorer", underforstått: Bør vi se på om barnetrygden skal behovsprøves?

Her er noen fakta om dagens barnetrygd: Barnetrygd gis fra fødsel til barnet er 18 år. Satsen er 970 kroner per barn per måned, dvs. 11 640 kroner per år. Enslige forsørgere får barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske antallet barn de har. I tillegg kan man få et småbarnstillegg, som gis til enslige forsørgere med barn på mindre enn tre år. Småbarnstillegget er på 660 kroner per måned, det vil si 7 920 kroner per år. Småbarnstillegget gis som ett tillegg til enslige forsørgere, uavhengig av hvor mange barn man har mellom 0 og 3 år.

Barnetrygden er en av de viktigste støtteordningene for lavinntektsfamilier, mens den for mange med høyere inntekt spiller stadig mindre rolle. Satsene på barnetrygden har vært nominelt uendret siden 1996, samtidig som den generelle økningen i støtten til barnefamilier i hovedsak er koblet til arbeidsinntekt. Samlet gjør det at ordningene treffer barnefamilier som har dårlig råd, dårligere enn før. Nominelt uendret barnetrygd svekker år for år den reelle kjøpekraften til barnetrygden. For ett barn fikk man 970 kroner per måned i 1998. Dette beløpet tilsvarer 737 kroner i 2012. Dersom man hadde justert barnetrygden med konsumprisindeksen hvert år fra 1998 til 2012, hadde dagens barnetrygd vært på 1 275 kroner per måned. 

SSB-forskerne Epland og Kirkeberg har sett på effekten av kontantstøtten og barnetrygden mellom 1996 og 2004. Kontantstøtten har altså gitt økte inntekter til lavinntektsfamiliene, mens barnetrygden deres reelt er redusert. Forskernes konklusjon er at vinningen gikk opp i spinningen: Like mange barn har havnet under lavinntektsgrensen som følge av redusert realverdi av barnetrygden de siste årene, som det kontantstøtten har løftet opp. I dag er det så få som benytter kontantstøtten, at konklusjonen fra 2004 må modifiseres. Det betyr likevel ikke at barnetrygden ikke er viktig for lavinntektsfamilier. Til tross for at den er nominelt uendret, betyr den fremdeles mye, skriver forskerne. Det alternativet som hjelper flest barn i lavinntektsfamilier, er å oppjustere barnetrygden og beholde kontantstøtten, men en oppjustering av barnetrygden ville kompensert for en eventuell fjerning av kontantstøtten. Forskerne mener at gapet etter 2004 blir større, og at en oppjustering av barnetrygden er det som vil ha størst betydning for å redusere antall barn som lever i lavinntektsfamilier. Den positive virkningen av kontantstøtten for lavinntektsfamilier har gradvis avtatt etter 1998, fordi barnetrygden reelt er blitt redusert. 

I 2009 konkluderte Fordelingsutvalget med følgende: Hvis de nominelle satsene i barnetrygden fortsetter å holdes uendret, vil de husholdningene som har barnetrygd som en relativt stor del av inntektene, sakke akterut i inntektsfordelingen. Utvalget mener på denne bakgrunn at satsene framover bør oppjusteres i tråd med lønnsveksten i økonomien for å videreføre barnetrygdens omfordelende effekter. Dette vil sikre at de gruppene der barnetrygden utgjør en viktig del av inntektene får en inntektsutvikling på linje med den øvrige delen av befolkningen. En underregulering av barnetrygdsatsene bidrar til at særlig familier med mange barn kommer stadig dårligere ut i inntektsfordelingen.

Lavinntektsfamilier kan enten være familier med lavinntektsyrker eller deltidsarbeid, enslige forsørgere eller familier der en eller begge er utenfor yrkeslivet. Den viktigste stønaden for lavinntektsfamilier er barnetrygden. Med noen forbehold, er konklusjonen at det har blitt flere lavinntektsfamilier som følge av at barnetrygden ikke har vært justert siden 1996.

Et forslag kan være å prisjustere barnetrygden. En prisjustering vil gi en månedlig trygd på 1 275 kroner, mot dagens 970 kroner. Det vil bety at utbetalingene til barnetrygden vil øke fra 14,7 mrd. kroner til rundt 19 mrd kroner (2011-tall). Det er en kostbar velferdsreform. Derfor er det flere partier som nå går inn for, eller vurderer, å behovsprøve barnetrygden. Venstre er tydeligst. De ønsker en inntektsgradering av barnetrygden. Både KrF og Høyre har vurdert inntektsgradering. KrF har foreløpig gått inn for å beholde dagens barnetrygdordning, mens Høyre løpende vurderer behovsprøving, uten at partiet har konkludert. FrP vil beholde lik barnetrygd for alle.

Uansett hva en eventuell borgerlig regjering går inn for, er det viktig å ta med seg at barnetrygden er den viktigste støtteordningen for barn som lever i lavinntektsfamilier. En eventuell reform bør sørge for en oppjustering av barnetrygden for lavinntektsfamilier. Om oppjusteringen skal komme alle barnefamilier til gode eller om den skal behovsprøves, blir opp til Stortinget å avgjøre.

 

 

 

To tanker i hodet

Det går an å ha to tanker om skolepolitikk i hodet samtidig. Kompetanseheving for lærerne er viktig uansett. Friskoler bidrar til at elever får større valgmuligheter. 

Gårsdagens Brennpunkt og valgdebatt på NRK satte Finland og Sverige opp mot hverandre. Det hadde de ikke trengt. Det norske friskolesystemet Høyre og Venstre ønsker ligner på det danske. I Danmark har man ikke utbyttemuligheter, lave egenbetalinger, og ingen krav til formål, men til kvalitet. En reportasje fra Danmark hadde vært en bedre innfallsvinkel på dokumentaren.

I debatten om friskoler (private skoler med offentlig tilskudd) er det valgfriheten som er viktigst. Det å kunne velge skole er positivt i seg selv. Det bidrar til mangfold og til muligheter til å finne en skole som passer for den enkelte. Friskolene kan i beste fall inspirere den offentlige skolen og bidra til at kvaliteten øker. Det som ikke fremkom i Brennpunkt var at offentlige skoler i samme kommuner som gode friskoler, også hadde forbedret seg.

Gode lærere er viktigst, uansett friskoler eller offentlige skoler. Det viser resultatene i den finske skolen. Dessuten: Lærere som er engasjerte, er gjerne gode lærere. Satser læreren på en karriere i en friskole, må læreren ofte gjennom en egen skolering som er tilpasset skolens pedagogikk eller formål, i tillegg til å ha generell kompetanse. 

 

 

 

  

Blå og rød historiefortelling

Følgende sitat er fra Arbeiderpartiets partiprogram i 1965: Våre sosiale trygder og institusjoner, fri utdanning i godt utbygde skoler, kortere arbeidsdag, mer demokratiske omgangsformer på arbeidsplassen, trygging av lønnstagernes rettigheter - alt dette har sitt utspring i våre sosialistiske ideer. I Per Fugellis kronikk i Aftenposten om den røde og den blå friheten er budskapet er det samme: De røde er gode, de blå står for egoisme forkledd i blå fløyel, underforstått at hensiktene ikke er gode. Det er den røde historiefortellingen fra 1965 som følges opp nesten 50 år senere.

For to år siden utga Civita boken Den norske velferden. Den fortalte om de borgerlige bidragene til velferdsordningene våre og nyanserte Aps selvbilde. Det er behov for å repetere budskapet, og her er kortversjonen: Den norske velferdens borgerlige historie.

De borgerlige har en historie å fortelle som er minst like viktig som Ap. Det handler om å ha legitimitet i velferdsdebatten. De norske velferdsordningene utgjør en viktig del av den norske samfunnsmodellen. Derfor er det viktig å vite hvordan velferdsordningene er blitt etablert, og hvordan partiene har argumentert for dem. Velferdsordningene våre er under stadig revisjon, både når det gjelder innhold og  finansiering. Hovedbildet er at ordningene stadig utvides og gjøres mer gunstige, men også at de er omfattende, krever mange ressurser og bærekraftige offentlige finanser.

Dagens uenigheter dreier seg mer om midlene enn om målet, selv om det også er ideologiske forskjeller i synet på valgfrihet, på hvordan offentlige tjenestetilbud skal utformes, om private skal få slippe mer til og på hvor grensene for politisk inngripen skal gå. 

Foreløpig har vi et økonomisk vindu frem mot 2020. Forventede inntekter på statsbudsjettet er nå høyere enn forventede utgifter, og vi har mange yrkesaktive per pensjonist. Etter 2020 vil bildet endres, særlig fordi flere vil bli pensjonister, samtidig som det vil bli færre yrkesaktive. Civita-notatet om perspektivmeldingen Ikke bærekraftig velferdsstat: Behov for reformer og min blogg om ungdomspartiledernes fremtidsbekymringer, viser at det er mye å gripe fatt i, dersom ikke historiefortellingene om 20 år blir en forfallshistorie.

Det er bedre å kunne fortelle at de riktige grepene ble tatt da vi hadde sjansen, enn å fremdeles holde på selvbildet fra 1965 og fortelle at alt er bra i Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja til KrFs støtte til lavinntektsfamilier

Familiepolitikken bør treffe dem som trenger det mest, nemlig barn som lever i familier med lav inntekt. KrFs forslag til familiepolitiske endringer vil løfte mange lavinntektsfamilier. Det er bra, for det trengs. 

En målsetting for familiepolitikken burde være at den sørger for et sikkerhetsnett for barn som lever i familier med lave inntekter. Flere partier på borgerlig side har foreslått behovsprøvd barnetrygd eller oppjustering av satsene, og at barnehageplassene skal bli enda rimeligere for lavinntektsfamilier. Venstre vil prioritere barn i lavinntektsfamilier, og Trine Skei Grande sier til Aftenposten at det er viktigere enn å prioritere alle barnefamilier. KrF vil øke støtten for alle. Det blir lett for dyrt, noe Sigrid Sollund påpekte da hun hadde besøk av Knut Arild Hareide i NRKs partilederutspørring. Han ville ikke svare hvor han ville ta pengene fra. 

Men vi bør ikke avfeie KrFs forslag til en bedre familiepolitikk av den grunn, selv om økte utgifter på ett område bør innebære reduksjoner på andre. Flere av forslagene som presenteres i dagens Aftenposten er gode, og jeg har skrevet om flere av dem her. Den økte engangsstøtten vil ikke bare komme lavinntektsfamiliene til gode, men også være bra for studenter. En av fem fødende kvinner fikk engangsstønad i 2009. Nesten halvparten av dem var innvandrerkvinner. Nærmere en tredjedel av kvinnene antas å være studenter. 18 prosent av kvinnene som mottok engangsstønad i 2009, var enslige forsørgere.

KrF vil også innføre et nytt skattefradrag på 5 000 kroner per barn opp til 18 år. For at lavinntektsfamilier (som ikke har høy nok inntekt til å få utnyttet fradraget) skal kunne nyte godt av dette, vil KrF gi dem 5 000 kroner i kontanter. Dessuten vil KrF øke kontantstøtten.  Jeg vil heller se på de to viktigste ordningene for lavinntektsfamilier: barnetrygden og prisene i barnehagen.

Barnetrygden får man, uansett om man er yrkesaktiv eller ikke. Barnetrygden er også den familiepolitiske ordningen som betyr mest for lavinntektsfamilier, og den hjelper familiene helt til barna blir myndige. Den er i dag på 970 kroner per måned per barn, det vil si 11 640 kroner i året helt til barnet er myndig. Denne summen har imidlertid vært uendret siden 1996, til tross for generell prisstigning og lønnsvekst. Skulle barnetrygden fulgt vanlig prisstigning, ville beløpet per barn per måned vært 15 300 kroner i året. Allerede i 2009 konkluderte Fordelingsutvalget: "At barnetrygden ikke er oppregulert, fører til at lavinntektsfamilier kommer stadig dårligere ut, og, alt annet likt, at vi får flere barn som lever i lavinntektsfamilier." Barnetrygden kan prisjusteres. En prisjustering vil gi en månedlig trygd på 1 275 kroner, mot dagens 970 kroner. Det vil bety at utbetalingene til barnetrygden vil øke fra 14,7 mrd. kroner til rundt 19 mrd kroner (2011-tall). Fordelingsutvalget anbefalte en slik justering av barnetrygden i 2010. En slik reform er kostbar, og Venstres forslag om behovsprøving vil være en av flere muligheter til å dekke inn økningen i barnetrygden til lavinntektsfamiliene.

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig økonomi, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere. Makspris belønner dermed de med god inntekt. Man burde i stedet vurdere å begunstige dem med lavere inntekter. I dag har rundt en fjerdedel av kommunene reduserte priser for lavinntektsfamilier, basert på behovsprøving. I Oslo er minimumsprisen på 830 kroner per måned. I tillegg har noen bydeler i Oslo, Drammen og Stavanger gratis kjernetid for lavinntektsfamilier.

Det er vellykket med gratis kjernetid for lavinntektsfamilier i Oslo. Gratis kjernetid eller godt subsidierte priser er et tiltak for lavinntektsfamilier som kan vurderes i alle landets kommuner. Betalingen av barnehageplass bør differensieres etter behov i større grad enn i dag, slik at det kommer lavinntektsfamiliene mer til gode.

I tillegg til barnetrygden og barnehagesubsidieringen finnes det en rekke ulike familie- og sosialpolitiske behovsprøvde ordninger for lavinntektsfamilier. Mange av dem er innrettet mot småbarnsperioden. En generell gjennomgang av de ulike ordningene med tanke på en forenkling er å anbefale. En oppjustering av barnetrygden vil kunne gi mer støtte frem til barna er store og gjøre andre ordninger overflødige. Slik vil politikken treffe de som trenger det mest. 

 

Arbeidsmiljøloven må endres

Ila landsfengsel har fått avslag av LO-Stat på et forslag om å gjennomføre et prøveprosjekt med doble skift, dvs. en arbeidsdag på 14 timer. Kriminalomsorgsdirektoratet, Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund (både lokalt og nasjonalt), og ledelsen ved Ila landsfengsel vil alle gjennomføre prøveprosjektet, men siden LO-Stat har vetorett, blir ikke prosjektet igangsatt.

Arbeidsmiljølovens (AML) hovedregel er at arbeidstiden ikke må overstige ni timer i løpet av et døgn eller 40 timer i løpet av syv dager, men fagforeningene kan gjennom avtaler omgå denne regelen. I dag kan de sentrale fagforeningene velge å godkjenne eller forkaste en arbeidstidsavtale som allerede er godkjent av partene lokalt AML §10-12(4). Arbeidsgiversiden og de lokale arbeidstakerorganisasjonene er prisgitt de sentrale fagforeningenes velvilje, og forhandlingsstyrken mellom partene er derfor svært ujevnt fordelt. Fafo-rapporten Arbeidstidsordninger som fraviker Arbeidsmiljøloven fra 2010 påpeker at "Lovendringen kan ha forrykket den tidligere balansen på arbeidstidsområdet ved at arbeidstakerorganisasjonene så på seg selv som mer enerådige."

Leder av LO-Stat, Tone Rønoldtangen, vil av helse- og sikkerhetsmessige årsaker ikke godkjenne arbeidstidsordningene de fengselsansatte ønsker, selv om lederen av Norsk Fengsels- og friomsorgsforbund er sikker på at de ansatte vil få lavere sykefravær og en bedre arbeidssituasjon. Hvem som har rett, vet vi ikke før ordningen er prøvd ut, men hvem som har rett til å avgjøre om det skal prøves ut, vet vi. Den ene parten kan med loven i hånd stoppe enhver søknad om arbeidstidsplaner som går ut over AMLs hovedbestemmelse.

Spørsmålet som nå diskuteres er hvem som skal godkjenne de lokale ordningene: Arbeidstilsynet, slik de borgerlige partiene ønsker, eller fagforeningene sentralt, slik de rødgrønne ønsker og som er gjeldende lov?

I  Civita-notatet  Arbeidstidsavtaler i arbeidsmiljøloven er ulike sider ved AML §10-12(4) drøftet og dokumentert. Jeg er enig i notatets konklusjon: Det mest hensiktsmessige svaret vil være ingen av dem. Ved lokal enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker eller lokal fagforening, burde det ikke være nødvendig med et generelt krav til godkjenning fra en overordnet myndighet. De lokale partene vil i de aller fleste tilfeller ha best oversikt over hvilken arbeidstidsordning som passer på arbeidsplassen, og det er lite trolig at arbeidstakerne på en gitt arbeidsplass velger å gå med på en arbeidstidsordning de ikke selv ønsker. 

For å hindre misbruk og løse tvister, kan Arbeidstilsynet ta stilling til arbeidstidsavtaler fremforhandlet lokalt, dersom en av de lokale partene ønsker avtalen vurdert av tilsynet. De sentrale fagforeningene vil sikkert også kunne bistå sine lokale representanter om de skulle trenge det, men det vil være fagforeningene lokalt som har det siste ordet. Arbeidstilsynet bør også få hjemmel til å foreta stikkontroller på arbeidsplassene, for å forsikre seg om at det er reell enighet om arbeidstidsavtalene lokalt. 

Ila landsfengsels ønske om å få prøve ut en arbeidstidsordning med doble skift er ikke enkeltstående. Mange arbeidsplasser har behov for organisering av arbeidstiden som går ut over AMLs hovedbestemmelse. Noen av dem får dispensasjon, andre bryter AML, og noen forsøker ikke en gang å søke og sliter med bemanningsproblemer og deltidsproblematikk. Derfor er neste skritt å se på AMLs bestemmelser om overtid og gjennomsnittsberegning, slik at det blir enklere og mer hensiktsmessig å organisere arbeidsplasser med behov for skift- og turnusordninger. 

Ingen kritiske spørsmål til Jens

I går kveld ble det nok en gang debatt om formuesskatten. Denne gangen var det NRK som kunne fortelle om en masteroppgave ved NHH som konkluderte med at formuesskatten ikke er noe problem for de bedriftene som var analysert, selv om bedriftseierne må ta ut penger av selskapet for å betale formuesskatt. Analysen er omfattende og grundig, men inneholder visse metodiske svakheter. Argumentet på Dagsrevyen og i partilederdebatten fra Arendal var at her var beviset for at formuesskatten bør beholdes, og at den ikke har skadevirkninger.

Debatten i går kveld hadde som utgangspunkt at formuesskatten er bra. Derfor var det ingen kritiske spørsmål til Jens Stoltenberg og de rødgrønne om hvorfor Norge eksempelvis er et av de få landene som fremdeles har formuesskatt, eller de åpenbare skadevirkningene formuesskatten får for bedrifter som enten har dårlig likviditet eller går med underskudd. Stoltenberg ble heller ikke konfrontert med ulik forskning som viser andre resultater enn masteroppgaven fra NHH.

Derimot ble Høyre stilt til veggs med spørsmål, først i Dagsrevyen og deretter i nesten et kvarter fra Arendal. Vinklingen var utelukkende negativ. Utgangspunktet var at her var beviset for at formuesskatten ikke er skadelig. Det er en sannhet med modifikasjoner. Masteroppgaven viser også at en tredjedel av bedriftene som betaler formuesskatt, betaler mer i formuesskatt enn de har i overskudd (årsresultat). Forfatterne skriver:

Det  har  blitt  hevdet  at  formuesskatt  fører  til  en  betydelig  nedbygging  av  bedrifters egenkapital. Analysene våre underbygger denne påstanden. I 2011 var det 1 565 selskaper hvor majoritetseier fikk en formuesskatt knyttet til eierskapet som var høyere enn årsresultatet. Disse besluttet samtidig å dele ut et utbytte som også var høyere enn årsresultatet. Svaret på forskningsspørsmål nummer 1 blir dermed at formuesskatten kan bidra til en nedbygging av selskapenes egenkapital, men dette gjelder kun tilfelle i et fåtall av bedriftene.

Likevel, bedrifter som betaler høyere formuesskatt enn overskuddet er over tid, vil få problemer med soliditet, muligheter til å ansette og beholde medarbeidere, utføre vanlig vedlikehold eller utvide virksomheten. En måte å betale formuesskatt på, er å ta ut utbytte. Det er dette masteroppgaven har sett på. Andre måter å dekke skatten på, kan være at eierne tar ut høyere lønn eller skriver ned innskutt kapital som så kan tas ut til eierne. 

Et annet problem med masteroppgaven er utvalget av bedrifter som er med i analysen. 70 000 bedrifter er analysert, og de er eid av 66 000 eiere med over 50 prosent eierandel. I dette utvalget er det nok også mange private investeringsselskaper og foretak som er drevet av eieren alene. Den største gruppen er forretningsmessig tjenesteyting (ofte konsulenter), noe som bidrar til at analyseutvalget ikke blir representativt for mange vanlige små og mellomstore norske bedrifter. 

Om lag 310 000 personer betaler formuesskatt på investeringer de har gjort i bedrifter og arbeidsplasser. Mesteparten av Norges bedrifter er først og fremst små og mellomstore med under 50 ansatte. Det er disse, ryggraden i bedrifts-Norge, som er den største skaperen av arbeidsplasser, som i hovedsak betaler formuesskatt på kapital investert i næringsvirksomhet. Dette svekker robustheten til bedriftene og deres evne til innovasjon og nyskaping.

Investeringer i næringsvirksomhet er mer risikofylt enn bankplasseringer. Pengene man investerer, bindes opp i virksomheten, gjerne i verdier som det er tidkrevende og risikofylt å selge. Går bedriften med underskudd, gjør formuesskatten en vanskelig situasjon verre og øker risikoen for konkurs. Går bedriften med overskudd, betales det uansett skatt, og det er av penger som eierne har tjent. Selv om eieren personlig skulle betale null i skatt, vil det altså betales skatt gjennom selskapet hun eller han eier. 

Har man tjent penger, er det ikke noe problem å betale skatt, men formuesskatt betales uansett om formuesgodet gir inntekter eller ikke. Det kan komme skjevt ut hvis man eier noe som man ikke får inntekter fra. Et godt eksempel på dette har tidligere blitt omtalt i Dagens Næringsliv, der en person hadde arvet en aksjepost i et firma, men hvor han ikke var i en posisjon verken til å bestemme utbytte eller påvirke firmaets resultater. Vedkommende hadde et ordinært yrke og en ordinær inntekt i tillegg til sin aksjepost, men måtte betale formuesskatt, selv om han ikke fikk utbytte eller inntekter fra formuesgodet.

Formuesskatt er en skatt på allerede beskattede midler.  Skatt betales også av utbytte som eieren tar ut av selskapet, i mange tilfeller nettopp for å betale formuesskatt. Det bidrar til å tømme mange selskaper for kapital som ellers kunne ha gått til investeringer og styrking av bedriften.

Kun en håndfull land i verden har formuesskatt, og disse har ofte unntak for kapital investert i næringsvirksomhet. Hvorfor Jens Stoltenberg ikke blir konfrontert med noe av dette i debatter om formuesskatt er forunderlig. Det bidrar til en skjev og ubalansert debatt. 

 

 

 

Hør på de unge!

I dag oppfordres unge velgere til å stemme i mange aviser. Aftenposten har en ekstra forside og mange sider redaksjonelt stoff om unge og valget. Ungdomspartilederne har mange gode forslag til hva vi bør være opptatt av i valgkampen. Men for at de unge skal bli hørt, må de engasjere seg og stemme.

Om 20 år kan den norske staten gå i minus. Civita har sett på de optimistiske forutsetningene Perspektivmeldingen bygger på. Det er særlig to av forutsetningene som har store betydning for bærekraften vil velferdsstaten. Den første er kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester. De siste tiårene har det vært en kvalitetsøkning i disse tjenestene på rundt 1,5 prosent årlig. Om de politiske partiene ikke endrer retning, er det rimelig å vente at denne kvalitetsveksten vil vare ved en god stund og først vil få en lavere veksttakt når det blir tydelig at velferdsstaten står under press. 

Den andre overoptimistiske hovedforutsetningen er at dagens arbeidsinnsats vil ligge fast. De siste 20 årene har arbeidsinnsatsen i gjennomsnitt vist en stabil, nedadgående trend. At fritid verdsettes mer når vi blir mer velstående, er ikke overraskende, og det er lite realistisk å anta et linjebrudd i arbeidsinnsatsen, uten at det samtidig støttes opp av endret politikk. 

Hovedbudskapet fra Perspektivmeldingen den rødgrønne regjeringen valgte å vektlegge var: Dagens kvalitetsnivå på offentlige tjenester i 2060, og dagens arbeidsinnsats i 2060. Det vil gi et årlig budsjettunderskudd på 140 mrd. 2013-kroner. Uansett hvilken regjering vi får etter valget, vil den love økt kvalitet på de offentlige tjenester.  

Dersom vi i 2060 antar at kvalitetsveksten innen offentlige helse- og omsorgstjenester de siste tiårene har fortsatt veksten på 1,5 prosent årlig, og vi fortsetter trenden med redusert arbeidsinnsats, vil det årlige budsjettunderskuddet i 2060 være på over 500 mrd. 2013-kroner, ikke 140 mrd. 2013-kroner, som en videreføring av dagens velferds- og arbeidsinnsatsnivå vil føre til. 

Dette er forhold som unge velger bør være opptatt av. Dersom vi både vil fortsette å øke kvaliteten på de offentlige tjenestene, samtidig som vi arbeider mindre, er det de som er unge i dag som vil merke innstramningene. De må enten arbeide mer, betale mer skatt eller oppleve et redusert velferdstilbud - uansett blir det blir det en kombinasjon som er vanskelig å selge politisk. 

Heldigvis har ungdomspartilederne skjønt det, og de foreslår også reformer. Det er ungdommene som er utålmodige. De vil gjennomføre reformer mens vi ennå er i en overskuddssituasjon. De etablerte politikerne som i dag fører valgkamp, ser heller ut til å skyve problemene foran seg. Da blir det demografien, i kombinasjon med et dårligere oljemarked, som vil tvinge frem reformer når oljefondet for lengst er borte. 

Foreløpig har de politiske partiene, uansett farge, bevilget omtrent like mye penger til velferd, noe Civita viser i rapporten Spiller det noen rolle? Dagens valgkamp handler om mye av det samme, mer penger er ofte løsningen. Det tror ikke ungdomspartilederne noe på og kaller dagens partiledere for uansvarlige. 

Ifølge dem er festen snart over. Flere av ungdomspartiene, blant annet KrF, Venstre og Høyre, vil stramme inn sykelønnsordningen. Det er jeg enig i, og hvorfor kan du lese om her. Dessuten vil de behovsprøve flere velferdsordninger. Noen av de ordningene som gjelder familiepolitikken har jeg skrevet om her. Flere av dem kan behovsprøves. Dessuten må vi arbeide lenger. Det nytter ikke å bruke de 25-30 første årene av livet til utdanning, deretter jobbe i 30 år, og så gå av med pensjon når man er 62 år. I 1967 var pensjonsalderen 70 år, mens forventet gjennomsnittlig levetid for menn var 71 år. I dag kan flere som pensjonerer seg når de er 62 år faktisk være pensjonister lengre enn de er yrkesaktive. 

De unge får ikke bare strammere statsfinanser å hanskes med. De får klima- og miljøutfordringer også. Heldigvis er ungdommene ikke bare kritiske og alvorlige. Det vil ikke bare handle om mer skatt, lengre arbeidsdager og store miljøutfordringer. Ungdomspartiene vil satse på innovasjon og kunnskap, de vil få flere inn i arbeidslivet og er selv klare for å arbeide mer og lengre. 

Når Prableen Kaur i Aftenposten i dag oppfordrer unge til å bruke stemmeretten, er det bra. Men hun har ikke rett i at ungdommen ikke blir hørt etter valget. Ungdomspartilederne har ofte vist seg mer ansvarlige og mer langtidstenkende enn de voksne. Og det er ungdommen som vil få rett. Samtidig er det også ungdommen som må takle fremtidens utfordringer. Min oppfordring til dem er derfor: Stem for å bli hørt.

68 200 avklares snart til uførhet

1.3.2014 kan vi risikere at 68 200 personer blir en del av uførestatistikken. Arbeidsavklaringspenger (AAP) ble innført 1.3.2010. Neste år er det fire år siden, og maksimal lengde man kan få AAP er fire år. Det vil i så fall bety et stort byks i antall uføre. Aftenposten publiserte i dag en oversikt om den "tikkende bomben" på pultene hos NAV-medarbeiderne.

At aktivisering er viktig for at uføre skal kunne komme seg i jobb, har lenge vært anerkjent. Forskjellen mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd ligger i at det er et vilkår for å få arbeidsavklaringspenger at man deltar i en aktiv prosess for å komme i arbeid, og at arbeidsavklaringspenger kun er en ytelse man kan motta i fire år. Civita har publisert to notater om helse og arbeidstiltak og om arbeid og uførhet. Her er blant annet ulike arbeidsmarkedstiltak beskrevet.

Arbeidsavklaringspenger er stort sett en sammenslåing av attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Den aktive prosessen for å komme i arbeid kan bestå i alt fra å lage en aktivitetsplan til gjennomføring av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging.

68 200 personer har i snart fire år ventet på å bli avklart. NAV har en nærmest umulig oppgave foran seg frem til 1.3.2014, dersom målet er at alle disse skal komme ut i arbeid. NAVs egen evaluering gir liten grunn til optimisme. Lite oppfølging, lav motivasjon hos mottakere og nedprioritering av aktiviseringstiltak på NAV-kontorer med knappe ressurser, er noen av konklusjonene. At ordningen skulle være tidsavgrenset hadde tilsynelatende liten effekt. Nær to tredjedeler av alle som sluttet på tidsavgrenset uførestønad gjorde det fordi de gikk over på varig uførepensjon, mens bare én av tolv kom i arbeid.

Flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, og i mange tilfeller har uføretrygdede en såkalt restarbeidsevne. Det er mulig å kunne arbeide samtidig som inntektsevnen er redusert med minst halvparten. All forskning tyder på at arbeidslivstilknytning er bra for helsen for de aller fleste, og avgjørende for komme tilbake i vanlig arbeid. Gradert uføretrygd er et virkemiddel som brukes i alt for liten grad i dag. I 2010 var i overkant av 80 % av alle uføre 100 % uføre, på tross av at muligheten for gradert uføretrygd har eksistert i flere år, og at det lenge har vært et mål å få flere til å bruke det.

NAV har begrenset med ressurser til å følge opp alle de ulike tiltakene. Der tiltakene foregår i skjermede bedrifter, er det i stor grad opp til bedriften selv å sørge for at tiltaket fungerer godt. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk.

Tallenes tale fra dagens Aftenposten er klar. NAVs vurdering av egne muligheter ser ut til å stemme, få kommer ut i arbeid, og mange ender som uføre etter fire år. Når antallet som kommer ut i arbeid gjennom arbeidsavklaringstiltak er såpass lite, er det behov for å vurdere hvilke tiltak som fungerer og hva NAV realistisk kan få til med de ressursene de har.