hits

august 2015

Grafene MDG ikke vil se

Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det nå: MDGs kinderegg for den norske befolkningen er urealistisk. De vil at vi i fremtiden kan vi ha sekstimersdag og samme velferd som i dag, ved at vi betaler bare litt mer skatt. Samtidig skal vi kutte ut oljen. Hva det inntektsbortfallet betyr for statsbudsjettet, for arbeidsledigheten og for levestandarden, kan MDG ikke svare på.

Jeg kan oppklare noe, slik jeg også gjorde det i Har vi råd til fremtiden?

Grunnlaget for Perspektivmeldingen fra 2013 var SSB-forskerne Erling Holmøy og Birger Strøms fremskrivninger av skatteinntekter og arbeidsinnsats. Alt så vel og bra ut, bortsett fra forutsetningen om lik kvalitet i velferdstjenestene i 2060 som i dag, og antagelsen om at arbeidsinnsatsen skulle fryses fast på 2011-nivå.

Samme hvordan vi vrir og vender på det: Med eldre befolkning, økt velstand og mer fritid, vil vi etterspørre helse- og omsorgstjenester, og især pleie og omsorg.

Samlet sysselsetting i helse og omsorg utgjør 11 prosent av alle sysselsatte i Norge dag. Legger vi inn, som SSB har gjort, noen rimelige forutsetninger om hva som vil skje fremover, med én prosent vekst i helse- og omsorgsstandarden, vil 38 prosent av alle sysselsatte måtte jobbe i denne sektoren i fremtiden. Som SSB skriver: "Selv med nøkterne forutsetninger om demografi og standardforbedringer av helse- tjenestene, vil bemanningsbehovet i HO-næringen øke sterkt fremover, særlig etter 2020. Trolig er en dobling i løpet av de kommende 50 årene et forsiktig anslag."

Det er ikke snakk om noen 6-timersdag for ansatte i helse og omsorg. Her er det arbeidstidsorganisering som er nøkkelen, ikke arbeidstidsforkortelser. Færre arbeidstimer innebærer flere skift. Pasientene må ha pleie og omsorg 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Med SSBs fremskrivninger av arbeidskraftbehovet i helse og omsorg i fremtiden, sprenger flere skift i helse og omsorg grafen.

SSB har også regnet på hva som skjer når vi både reduserer arbeidstiden og øker kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Konsekvensene for de offentlige budsjettene blir enorme. SSB-forskerne Holmøy og Strøm beregner at vi frem mot 2060 får et underskudd per år på 23,8 prosent av Fastlands-BNP.

Som kollega Villeman Vinje og jeg skrev i Aftenposten i fjor:

"For å sette det i perspektiv - dagens offentlige sektor og velferdsordninger legger beslag på ca. 45 % av den årlige verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Holmøy og Strøm anslår at dersom dette underskuddet skal dekkes inn ved økt skatt på husholdningene, vil den brede gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningene (som også inkluderer arbeidsgiveravgiften) måtte mer enn dobles etter 2025, til 63 prosent. Holmøy og Strøm har da forutsatt at handlingsregelen følges og beskatningen av husholdningene først reduseres med nær 20 prosent, fra 37 til 30 prosent. Hvis man ikke først reduserer skattenivået, men beholder dagens nivå i overskuddsperioden vi er inne i, vil det gjennomsnittlige skattenivået nå 70 prosent i 2060." Dette er basert på statiske modeller, hvor det ikke er innarbeidet at økt skattesats i det omfanget som her skisserer betydelig vil redusere incentivet til å arbeide og skape bedrifter. Innarbeides realistiske forutsetninger i skatteberegningene, vil det gi klart høyere skatter enn her skissert av SSB. Økte skatter er ingen hovedløsning på de utfordringer velferdsstaten står overfor.

MDGs argument er at privat forbruk vokser så mye at det er mye å ta av, og forbruket må ifølge dem uansett reduseres. Det betyr i klartekst redusert levestandard. Men ser man nærmere på tallene fra SSB, der arbeidstiden går ned og offentlig kvalitetsvekst fortsetter, viser de at vi får en privat vekst i konsumet per innbygger frem til 2030, men at vi etter det får en reduksjon. I dialog med Holmøy har han også sagt at det antas at økte kostnader til pleie og omsorg reelt vil bli finansiert fra økninger i levestandard, siden behovet vil melde seg.

Det er på tide å utfordre MDG på hvor de vil ta pengene fra og at de forteller hva konsekvensene av partiets politikk blir for den enkeltes levestandard. Vil de ha A, må de si B.

 

 

 

Hvilke grundere trenger Norge?

Jeg har vært gründer og startet ett av de mer enn 28 000 AS'ene som hvert år etableres i Norge. Jeg sa opp en sikker jobb, og jeg måtte forsikre meg om at jeg kunne leve uten lønn i en relativt lang oppstartsperiode. I tillegg måtte jeg hente inn kapital og skaffe meg kompetanse om markedet jeg skulle inn i. I en lang periode var det mye jobb og lite lønn. Bedriften jeg startet hadde på det meste rundt 15 ansatte. Jeg hadde vekstambisjoner, men endte til slutt med en liten virksomhet, som jeg til slutt solgte.

Dette er en vanlig gründerhistorie. Mange starter, men bare noen få lykkes, og enda færre legger grunnlaget for store bedrifter.

Det er nystartede bedrifter som skaper flest nye arbeidsplasser og som står for mye av dynamikken i en omstillingsfase. Unge bedrifter er avgjørende for tilveksten av arbeidsplasser i Norge. Tall fra SSB viser at bedrifter som hadde eksistert i mindre enn fem år bidro med en positiv netto endring på 248 000 arbeidsplasser i perioden 2002-2007. I samme periode stod eldre selskaper for et netto frafall av 181 000 arbeidsplasser. Den samme trenden kan sees i OECD. Unge selskaper er avgjørende for å skape nye arbeidsplasser når gamle arbeidsplasser forsvinner. Menons analyse av alle virksomheter som ble startet i 2003 viser at bare 50 prosent var aktive ti år etter, og kun én av ti har vokst til å bli viktige verdiskapere og sysselsettere.

Norge trenger gründere av småbedrifter, men vi trenger også gründere som klarer å skape nye, store selskaper. Min kollega Villeman Vinje og jeg har noen forslag til hvordan en politikk for gründere kan utformes:

  • Staten bør i større grad stimulere til private investeringer i oppstartsbedrifter.
  • Man bør innføre "Gründerpenger" - ny offentlig støtteordning til utvalgte oppstartsbedrifter med stort potensial, under oppfølging og kontroll av en mentorkomité.
  • Man bør styrke tilgangen av statlig kapital for bedrifter i oppstarts- og tidlig vekstfase.

Det store flertallet bedrifter er privateide. Men ser man på samlet kapital investert i næringsvirksomhet, endres bildet. Da er det en stor ubalanse mellom offentlig sektor og norske privatpersoners eierskap av innenlands næringsvirksomhet. Det offentlige eier næringsverdier som er om lag tre ganger større enn det direkte privateide norske eierskapet. Skattesystemet bør innrettes slik at det gis bedre insentiver enn i dag til å investere i risikoprosjekter, som nyetableringer og innovative foretak, ved at estimert risiko etter skatt reduseres.

Til tross for mangfoldet i offentlige støtteordninger, er det ingen av ordningene som direkte matcher den fordelen det kan være for en oppstarts- og innovasjonsbedrift å få inn en privat, kompetent medeier, som kan bidra både med kompetanse og kapital. I Civita-notatet Politikk for entreprenørskap foreslår vi at det innføres en ny støtteordning - "Gründerpenger" - en ordning som vil kombinere mange av de gode sidene private eiere bringer, med nødvendige kontrollmekanismer som sikrer kvaliteten og hvem som mottar den offentlige støtten.

Det er gründerne selv som gjør jobben, skaper arbeidsplassene og har ideene. De trenger økonomisk trygghet i oppstartsfasen, men minst like viktig er et godt nettverk som kan bidra med kompetanse. Rammebetingelser som gir økt privat eierskap virker. Det vil utløse både kapital og kompetanse.