hits

september 2013

Velgerne vil ha mer valgfrihet

Flere kommentatorer og bloggere har denne uken pekt på at årsaken til valgresultatet ikke bare er ønsket om nye ansikter, men at det handler om holdningsendringer. Paul Chaffey i Abelia peker i sin blogg på tre ulike undersøkelser: Unios spørreundersøkelse, som jeg har kommentert her, Fafos velferdsundersøkelse og svarene i Aftenpostens valgomat.

De tre undersøkelsene understreker til sammen et ønske om mer valgfrihet. Valgfrihet handler om å ha alternativer å velge mellom. Alle de borgerlige partiene ønsker et samfunn med mer valgfrihet, selv om det er gradsforskjeller. I boken Valgfrihet har jeg pekt på ulike valgfrihetsdebatter jeg tror kommer, og fem av dem er oppsummert i denne kronikken i Aftenposten. Det handler om valgfrihet i utdanning, i arbeidslivet og i helse- og omsorg. Dessuten handler det om valgfrihet generelt i samfunnet, om hvordan vi ser på sivilsamfunnets rolle og hva som skal være forbudt eller påbudt. 

Høyre har stått bak den viktigste valgfrihetsbølgen etter krigen, da Willoch-regjeringen liberaliserte blant annet mediene, åpningstidene, boligmarkedet og telemarkedet. Nå har partiet sjansen til å gjennomføre nye valgfrihetsreformer, sammen med en, to eller tre av de andre borgerlige partiene. Her følger en liten oppsummering av hva de potensielle regjeringspartnere mener om valgfrihet, og dermed også en pekepinn på hvilke reformer som vil være lettest å gjennomføre.

Venstre setter personlig frihet høyt, og liker ikke politikk der paternalisme og umyndiggjøring av individet går for langt. Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet. Venstres engasjement for bedriftseiere og gründere er tydelig drevet av ønsket om mangfold og frihet til å etablere egne virksomheter. Dessuten er partiet opptatt av lokaldemokrati, og argumenterer ofte for den friheten kommunene og lokalsamfunnene bør ha, og Venstre markerer ofte motstand mot statlig styring på bekostning av kommunalt selvstyre. Venstre er opptatt av sivilsamfunnet som en selvstendig arena, ikke som et supplement til offentlig eller privat sektor. Det å definere grenser for politisk inngripen er viktig. Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker, der liberale standpunkter trer tydelig frem. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange av Venstres standpunkter, og herunder kommer argumentasjon om valgfrihet. De siste årene har også Venstre markert seg sterkt som en valgfrihetsforkjemper i arbeidslivspolitikken, mens i miljøpolitikken er partiet mindre villig til å liberalisere eller øke valgfriheten, snarere tvert imot. 

Fremskrittspartiet argumenterer også for mer valgfrihet, og særlig dreier det seg om skatter, avgifter og moms, og om paternalistiske politikere som styrer folks liv. Skatteprotesten har en klar frihetsdimensjon: Det er dine penger, ikke statens. I tillegg til bompenger, handler det om avgiftene på bil, bensin, alkohol og tobakk. Generelt er offentlige inngrep i folks hverdag, som regler om butikkenes åpningstider og bygningsmyndighetenes restriksjoner, viktig å redusere for FrP. FrP er på linje med Høyre i synet på friskoler og på behovet for mer fleksibilitet i arbeidslivet.

KrFs utgangspunkt for valgfrihet er at enkeltmennesket og familien, som de minste enhetene i samfunnet, må kunne velge fritt, men at denne valgfriheten kan begrenses dersom valgene går ut over fellesskapet eller tredjepersoner. Det er når valgene ikke er i tråd med KrFs verdigrunnlag at problemene med å forsvare andres valgfrihet oppstår. Ikke noe av dette er unikt for KrF. KrF blir særlig utfordret når valgfriheten dreier seg om personlige livsspørsmål, som abort, som andre spørsmål knyttet til livets start og slutt, og til bruk av skadelige stoffer. KrF er det partiet som tydeligst markerer motstand mot valgfrihet på disse områdene. 

KrF kan også være skeptisk til valgfrihetsreformer som øker kommersialiseringen. For KrF vil kommersialisering på områder der det offentlige har stort ansvar, ikke være høyt prioritert, og i noen tilfeller ikke ønskelig, fordi det kan undergrave det offentlige tilbudet, og dermed kanskje gå ut over mennesker som ikke er i stand til å velge andre tilbud. Idealistiske eller frivillige tilbud vil KrF derimot stort sett gå inn for, så lenge motivene for å drive med virksomheten ikke er å tjene penger. Partiet antar også at den moralbaserte motivasjonen gjenspeiles hos ansatte, og dermed tilfører noe verdifullt i selve utførelsen av tjenesten. 

Ulik politikk vil i større eller mindre grad legge til rette for valgfrihet, og dermed for borgernes muligheter til å velge livsvei. Om vi skal ta holdningsendringene på alvor, bør det være rom for mer valgfrihet med den nye regjeringen. Blir det ikke noen synlige valgfrihetsreformer, blir skuffelsen stor hos et flertall av av befolkningen. 

 

Familiepolitikk og likestilling: Høna eller egget?

Har familiepolitikken fremmet likestillingen, eller er det likestillingen som har "tvunget" frem familiepolitiske tiltak? I Nytt Norsk Tidsskrift utspiller det seg for tiden en debatt om hvordan forskning på likestilling og familiepolitikk foregår. Den er interessant, fordi den stiller spørsmål ved forskernes bruk av metode, hvilke konklusjoner de trekker på hvilke grunnlag, og hva de objektivt (og subjektivt) mener om effektene av familiepolitikken.

I Det store barneregnskapet har jeg sett på ulike familiepolitiske ordninger og hvordan de har utviklet seg de siste 30 - 40 årene. Jeg har også kommentert forskning på ulike familiepolitiske ordninger. En av konklusjonene var at familiepolitikken i liten grad har påvirket resultatlikheten i arbeidslivet. Ifølge en gjennomgang av kvasi-eksperimentell forskning (som forsøker å finne årsakssammenhenger ved å se på forholdene rett før og rett etter innføringen av et tiltak, for dermed å isolere effektene av tiltaket fra annen påvirkning), utført av Johnsen og Løken ved Universitetet i Bergen, har "flaggskipene" i familiepolitikken, barnehagestøtte og foreldrepenger, kun hatt en triviell effekt på likestillingen i arbeidslivet (artikkel i NNT 2/2013). 

Deres forskning blir imøtegått av et kobbel av likestillingsforskere i det etterfølgende nummeret av NNT (3/2013). De trekker frem ulike problemer ved kvasieksperimentelle metoder og mener at familiepolitikken har hatt effekt på likestillingen, noe de begrunner ved å henvise til ulik empirisk forskning. Det vipper ikke Johnsen og Løken av pinnen. De svarer sine motdebattanter med at disse bruker egne tolkninger av den empiriske utviklingen over tid som bevis for at familiepolitikken virker. Et eksempel er en panelanalyse som sier at mødre kom raskere i jobb etter fødsel nå enn på midten av 1990-tallet. Hva skyldes det? Forskerne kan trekke frem ulike forhold, som godt barnehagetilbud, lengre fedrekvote osv., men de kan ikke peke på hvilken faktor som har spilt inn, eller hvilken kombinasjon av faktorer som er avgjørende. Vi har sannsynlige forklaringer, men ikke klare funn. 

Dessuten sier Johnsen og Løken noe vesentlig: "Bakgrunnen for vår artikkel i NNT 2/2013 er at likestillingsdebatten i stor grad preges av til dels subjektive tolkninger av empiriske forhold." Resultatene av forskningen de selv har sett på er overraskende entydig: "Ikke en eneste av studiene vi gjennomgikk kunne identifisere en umiddelbar og positiv effekt av familiepolitikken på resultatlikheten i arbeidslivet." 

Familiepolitikken har sterke virkemidler til disposisjon: lang foreldrepermisjon, subsidierte barnehageplasser og ulike økonomiske støtteordninger. Innføring av kvote for far er ytterligere et sterkt virkemiddel i familiepolitikken. Men siden politikken utformes for å oppnå ulike resultater, er det viktig å finne ut om den faktisk fører til endringer. Det vil si at vi må forstå årsaksmekanismene. 

Kristin Clemet har i en artikkel i Dagsavisen, "Forskningens rolle i politikken", pekt på hvordan forskning brukes (eller misbrukes) til å fremme ulik politikk og at politikk noen ganger handler mer om ideologi, enn om forskningsresultater. Hun skriver at forskningen kan ha sine begrensninger:

  • Forskning er av varierende kvalitet og grundighet.
  • Forskning påvirkes, bevisst eller ubevisst, av forskernes ideologi, interesser og bakgrunn.
  • Forskningen ser bare stykkevis og delt og kan, heldigvis, aldri overskue alt. Derfor blir den heller aldri ferdig, ettersom én undersøkelse kan motsies av en neste, som motsies av en tredje osv.
  • Forskere, som forsker på det samme, kommer ofte frem til ulike svar - og det hender at også forskere opptrer som "synsere".
  • Mye av forskningen gir bare mening, dersom man studerer hele forskningsfeltet og danner seg et inntrykk av all forskning på et område.

Spørsmålene politikerne må stille er: Kan vi forsvare lange permisjonsordninger? Om fedrekvoten viser seg å ikke endre arbeidslikestillingen, men bare påvirker hvem som gjør hva hjemme, skal den fremdeles beholdes? Dersom barnehageutbyggingen ikke gir mer likestilling i arbeidslivet, men heller bidrar til å fortrenge alternative omsorgsmuligheter, skal vi vedta politikk som styrker alternativer? Noen ganger vil de finne svar i god forskning, andre ganger vil forskningen sprike, og noen ganger handler det om grunnleggende politiske verdier som ikke er avhengig av en forskningsrapport.

Forskerdebatten peker på problemene ved å forklare ulike politiske tiltak og deres effekter. Derfor holder jeg fast ved konklusjonen i Det store barneregnskapet: Vi skal være forsiktig med å øke lengden på permisjoner og å ta i bruk kvoter. Dessuten bør vi også være klar over noe begge forskergrupperingene understreker: Familiepolitikken har flere mål. Politikk som fremmer likestilling og som gir insentiver til arbeidsdeltakelse har blitt prioritert. Dagens politiske debatt har løftet frem et tredje mål: Å sørge for at barn som lever i lavinntektsfamilier får det bedre. Her tror jeg det er prioritering av ressurser som er svaret.

 

 

Jeg er ikke bekymret for privatisering

Valgfrihet er viktig, både fordi vi har ulike behov og fordi konkurranse mellom ulike tilbud gir bedre og mer effektive velferdstjenester. Unio-leder Anders Folkestad i Unio var bekymret da vi diskuterte privatisering i Her og nå, og han fikk bakoversveis av sin egen privatiseringsmåling ifølge Aftenposten. 

Jeg mener Folkestad villeder i sin argumentasjon om hvorfor han ikke vil ha privatisering, og jeg har sammen med Torstein Ulserød svart Folkestad på NRK Ytring. Folkestad skaper inntrykk av at det er snakk om full privatisering med både privat tjenesteproduksjon og finansiering. Det  samme gjør partiene på venstresiden når de forsøker å skremme med privatisering.  Men det vi diskuterer i Norge er om vi skal ha et system der det offentlige både finansierer, har asvar for og tilbyr tjenestene, eller et system der det offentlige fremdeles finansierer og har ansvaret, men hvor både private og offentlige aktører kan tilby tjenester.

Universitetet i Oslo, Fafo og Civita er blant dem som har undersøkt om vi har fått en storstilt privatisering av velferd, slik det ble spådd på 80-tallet. Det har, til tross for antakelser om at så var tilfelle, vist seg å være feil. Vi har ikke fått storstilt privatisering, og det er heller ingen politiske partier i dag som vil at det offentlige skal trekke seg ut av store velferdssektorer. Snarere er det stor enighet om at det offentlige skal ha ansvaret og finanseringen, men vi diskuterer hvem som skal kunne tilby. 

Sammenlignbare land velger ulike varianter på ulike områder. I Danmark har de privat brannvesen, men offentlige barnehager. Vi har både private og offentlige barnehager, vi har post-i-butikk, som det var store diskusjoner rundt før det ble en realitet. I dag er de fleste svært fornøyd med både barnehager og posten. Vi har eksempelvis private tannlegetjenester og private, men offentlig finansierte, fastleger og barnehager.

Det er i prinsippet fire ulike modeller for organisering av velferdstjenester.

1.Offentlig finansiering - offentlig tilbud

2.Offentlig finansiering - privat tilbud

3.Privat finansiering - offentlig tilbud

4.Privat finansiering - privat tilbud

Løsning nummer én og tre vil naturlig nok ofte være monopoler. Er det offentlig finansiert skole med et offentlig skoletilbud, vil det ikke være valgmuligheter for alternative skoler med annerledes uformet undervisningstilbud. Skole er et unntak. Her ønsker ingen norske partier å tillate utbytte eller fire på kravene til kvalitet. Diskusjonen handler om krav til formål eller ikke. Modell to og fire åpner for valgfrihet, fordi private tilbud følger markedslogikk og åpner for at flere kan tilby tjenester, også i konkurranse med et offentlig tilbud. 

Den andre forskjellen ligger i finansieringen. Her vil man kunne hevde at offentlig finansiering vil ivareta behovet for å gi alle samme mulighet til å velge. Løsning nummer én og to gjør det. Nummer tre og fire krever at hver enkelt bruker egne penger i stedet for å betale skatt først og etterpå få igjen en gratistjeneste når man trenger det. 

Den norske modellen er i alt vesentlig grad tuftet på alternativ én, men som Torstein Ulserød viser i et Civita-notat, er det enkelte områder hvor vi har valgt løsning nummer to. For eksempel barnehageutbyggingen. 

Når vi debatterer offentlig og private tilbud i Norge, bør vi ha de ulike modellene i bakhodet. Om vi ønsker mer valgfrihet, kan vi ikke basere oss på alternativ én, men om vi ønsker at alle i tillegg skal stille likt økonomisk, bør vi satse mer på alternativ to. Gjør vi ikke det, kan det lett bli at vi innbiller oss at vi har alternativ én, mens vi på siden får alternativ fire. I klartekst betyr det at de som ikke er fornøyde med det offentlige tilbudet, etterspør et privat tilbud og er villige til å betale av egen lomme for å kunne velge det.