hits

september 2014

Stadig overkvalifiserte innvandrere

Norge sløser med ressurser og går glipp av verdifull kompetanseheving fordi altfor mange høyt utdannede innvandrere ikke får relevant jobb. 

En av SSBs siste publikasjoner handler om overkvalifiserte innvandrere som ikke får brukt sine kunnskaper i det norske arbeidsmarkedet. Den siste boken jeg leste handlet om noe av det samme: Østeuropeiske flyktninger som ikke fikk relevant arbeid i Vesten etter krigen. 

Det var legen Igor som ikke hadde fått med seg papirene sine fra medisinutdanningen, og som til tross for åpenbart høye kvalifikasjoner som lege, endte som portør på et sykehus. Det samme gjaldt den høyt dekorerte jagerpiloten Leonid som endte som taxisjåfør. Mens Sacha arbeidet ulovlig med noe han kunne svært godt, men ikke kunne si fra om. Deres kvalifikasjoner ble av ulike årsaker ikke anerkjent, men det handlet om formelle kvalifikasjoner som ikke ble godkjent, om språkkunnskaper, som når den ungarske stjerneskuespilleren ikke får roller i fransk film på grunn av uttale, og om sjansene for å få arbeid når man ikke var fransk.

Sløsing med ressurser 

I 2012 var det i Norge 94 000 ansatte med fullført utdanning fra høyskole eller universitet som var overkvalifiserte for jobben de utførte. Av disse var 28 000 innvandrere. Det er sløsing med ressurser. Om du får relevant arbeid eller ikke, avhenger også av hvor du kommer fra. I snitt er rundt 11 prosent overkvalifiserte i arbeidslivet, men kommer du fra land utenfor EU, Nord-Amerika eller Australia og New Zealand, er det hele 43 prosent som var overkvalifisert. Hvor gammel du er når du kommer til Norge spiller også inn. En ung innvandrer som får mesteparten av utdanningen sin i Norge og behersker norsk, vil naturlig nok også få mer relevant jobb.

Noen av gruppene er fulgt over tid. I de fem årene mellom 2007 og 2012 fikk 42 prosent av de norske som var overkvalifisert i 2007 mer relevant arbeid, mens det fremdeles var 85 prosent i gruppen utenfor EU og Nord-Amerika som fremdeles ikke hadde fått arbeid som var mer relevant. Det er nedslående statistikk.

Kunnskapsnæringene er motoren i norsk økonomi, med 500 000 sysselsatte og høyest verdiskaping etter oljen. Den desidert viktigste råvaren for disse næringene er tilgang til kompetente hoder, uavhengig av hvor de kommer fra. I mai i fjor la Oslo Handelskammer, i samarbeid med Abelia, Forskningsrådet og de fem største Næringsforeningene, frem en rapport om kompetanseinnvandring til Norge. Den viste at Norge mangler en mangler en overordnet politikk for kompetanseinnvandring. Rapporten handlet om hvordan vi tiltrekker oss kompetanse, men også om hvordan vi bedre kan utnytte kompetansen til dem som allerede er her.

Sosial jumping  

I prosessene med godkjenning av kompetanse for leger, er det for eksempel mye å hente for å gjøre det bedre. Ofte er prosessene lange og kravene rigide. I dag venter alt for mange høyt utdannede på godkjenning fordi prosedyrene ikke er fleksible. Blant lærer- eller pedagogikkutdannede er andelen som ikke har relevant jobb dessverre høy blant innvandrere og lav i befolkningen generelt, selv om vi trenger både lærere og pedagoger i skoler og i barnehager. Blant naturfag- og ingeniørutdannede er det heldigvis ikke så stor forskjell mellom innvandrergruppene og befolkningen, og andelene som ikke har relevant arbeid er også lavere. 

God integreringspolitikk og god utnyttelse av innvandreres kompetanse betyr sosial jumping for dem som kommer til Norge.  Det er sosial jumping når en innvandrer gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst, men det avhenger av at vi benytter oss av det innvandreren har i bagasjen. 

 

 Innlegget er publisert på minervanett.no 25.9.2014

Modig av Skogen Lund

 

Mer likestilling er svaret. Men hva er spørsmålet?

Kristin Skogen Lund i NHO kastet i går en brannfakkel inn i likestillingsdebatten. NHO foreslår at foreldrepermisjonen skal reduseres med syv uker. De to milliardene som spares, skal brukes til å bygge ut enda flere barnehageplasser for ettåringer.

Hvem tar seg av barnet? 

Det er visse ting som går igjen i enhver likestillingsdebatt for tiden ? fedrekvote, omsorgsgapet, det vil si tiden fra permisjonen er ferdig til barnet kommer i barnehage, og arbeidslinjens krav til kvinners yrkesdeltakelse. Reduksjon av foreldrepermisjonen har knapt vært tema før i dag. Det er modig av Skogen Lund å foreslå en reduksjon i et velferdsgode, og jeg følger hennes argumentasjon langt på vei, dersom svaret er mer likestilling. Skogen Lund har rett i at lang permisjon bidrar til mindre likestilling. Problemet er at permisjon ikke bare handler om likestilling, men også om hvem som skal ta seg av barnet. 

Reduksjon i foreldrepermisjonen skaper et enda større omsorgsgap. Forslaget innebærer at permisjonen blir 42 uker med full lønn, eller 52 uker med 80 prosents lønn. Flere barnehageplasser for ettåringer vil ikke kunne dekke enhver families behov for barnehageplass den dagen barnet fyller ett år. Løpende barnehageopptak vil være for dyrt, kreve mer arbeidskraft og tvinge frem overkapasitet ved at det til enhver tid må være ledige plasser for enhver som fyller ett år. Reduseres fulltidspermisjonen til 42 uker, vil uansett foreldrene stå der uten barnehageplass ? i beste fall i 10 uker.

Dilemmaet barn og likestilling oppstår når barnet er rundt ett år. Barn under ett år krever at noen er hjemme for å ta hånd om dem, samtidig som det ikke bare bør være mor som er lenge borte fra jobb. Lengre permisjon sikrer omsorgen for barnet, men fører også til lengre fravær fra jobb og derved mindre likestilling, fordi det er mor som oftest er lenge borte. Skogen Lunds utspill kommer ikke til å bli gjennomført, både fordi hun vil fjerne et velferdsgode, og fordi det sannsynligvis vil føre til at flere kvinner jobber deltid, eller tar ulønnet permisjon, fordi barnehageplassen ikke står parat etter 42 uker, og kanskje heller ikke etter 52 uker.

Fedrekvoten 

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling på hjemmebane på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Spørsmålet er hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten, og hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør resultatet være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar. Om dette forslaget fører til at far tar mer av omsorgsarbeidet og lar mor gå tidligere ut i jobb, er jeg ikke sikker på. 

NHOs begrunnelse for reduksjonen i foreldrepermisjonen er nettopp fedrekvoten. De har vært sterke tilhengere av 14 uker til far, og siden det nå er redusert til ti uker, bør permisjonen også tilbake til tidligere lengder. Selv om NHO her følger FrPs logikk da fedrekvoten skulle utvides og partiet stemte nei, har FrPs Solveig Horne skiftet mening i regjering.

Debatten om dilemmaet arbeidslinjen, barneomsorg og likestilling er ikke avgjort med NHOs forslag. Men at Skogen Lund bringer inn et argument om reduksjon av permisjonen, fordi mors lange permisjon gjør at hennes karriereløp bremses, kan kanskje føre til at vi får debatten over på mor for en periode, ikke bare fars kvote og ansvar. I likestillingens navn kan vi nå forvente mange innlegg fra menn, bortsett fra SVs Audun Lysbakken.

Innlegget er publisert på Minervanett.no

Produktivitet avgjør

Jeg er spent på hva Produktivitetskommisjonen kommer frem til. Vil de komme med gode forslag til hvordan offentlig sektor kan bli mer produktiv i fremtiden? Det er en av nøklene til velferdsstatens økonomiske bærekraft. 

Perspektivmeldingen ble lagt frem av den rødgrønne regjeringen i 2013 og peker på de utfordringene velferdsstaten vil få mot 2060, dersom vi fortsetter i samme spor som i dag. Jeg har i pamfletten "Har vi råd til fremtiden?" vist hvilke veivalg vi står overfor for å sikre en bærekraftig velferdsstat i fremtiden. 

Vi får flere eldre og færre yrkesaktive. Det betyr at skatteinntektene reduseres og utgiftene økes. Det er ingen enkelttiltak som løser utfordringene alene. Vi må evne å skape et bærekraftig næringsliv, både økonomisk og klimamessig, samtidig som vi må stimulere til økt arbeidsinnsats. Dessuten vil vi måtte sørge for at offentlig sektor blir mer produktiv. I tillegg må vi på sikt få et skattesystem som bidrar til vekst, samtidig som det bidrar til å skattlegge forurensende produksjon og forbruk.

Det springende punktet for hva vi har råd til, er produktiviteten. Legger vi den historiske produktivitetsveksten fra 1990 og til 2005 til grunn, mer enn tredobler vi produktiviteten frem til 2060. Bruker vi derimot den mer moderate produktivitetsveksten fra 2005 til 2012, blir vi ikke særlig mer produktive frem mot 2060. Veksten flater ut. Perspektivmeldingen har lagt seg mellom disse ytterpunktene. Forutsetningene om produktivitetsutviklingen har svært mye å si for inntektene og for velstandsnivået. Det kan også påvirke hvor mye vi arbeider. Er vi svært produktive på jobb, kan vi arbeide færre timer, men blir vi mindre produktive, kan det bety at vi må jobbe mer for å sikre velferdsordningene.

Produktiviteten vil på sikt avgjøre hvor mye lønn bedriftene kan betale, hvor konkurransedyktige vi er og hvor omfattende offentlig sektor vi har råd til å finansiere. Produktivitetsveksten er heller ikke jevn, men varierer fra sektor til sektor. Særlig er produktivitetsutviklingen i offentlig sektor viktig, fordi produktivitetsforbedringer direkte bedrer velferdsstatens bærekraft. Samtidig er også produktivitetsforbedringer her de som er vanskeligst å få til, både fordi sektoren er arbeidsintensiv og fordi forbedringer er vanskelige å måle. Men det er ikke umulig å bli mer produktive også her. Konkurranse fra private kan skape insentiver, og det kan bidra til å finne nye måter å arbeide på, som også kan komme offentlig sektor til gode. Et godt eksempel det offentlige selv har initiert, er Altinn. Veien å gå er å prøve ut nye måter å arbeide på, nye måter å løse oppgaver på, gjerne i det små først, slik at man kan lære av feil og være klar over hva som kreves av ressurser før større reformer settes i gang. 

Produktivitetsforbedringer bærer ikke fremtidens velferdsstat alene, men bidrar et godt stykke på vei.