hits

september 2015

Ikke råd til sløsing

Jeg er nylig blitt med i et utvalg som skal kåre vinneren av "sløseriprisen". Det er morsomt å kåre vinnere, men i denne konkurransen er det motsatt. Sløseriprisen er ikke en gjev pris å få. Norge er foreløpig et land med gode statsfinanser, og vi har lenge kunnet si oss fornøyde bare det bevilges mer penger over statsbudsjettet. Det vil vi ikke kunne fortsette med. 

For ett år siden skrev jeg en liten bok om velferdsstatens fremtid, Har vi råd til fremtiden? - perspektivmeldingens utfordringer. Perspektivmeldingen, som legges frem hvert 4. år, viser at vi om ikke lenge får underskudd på statsbudsjettet. Hovedårsaken er demografien, vi blir flere eldre og færre yrkesaktive. Det betyr større utgifter til blant annet helse og omsorg, og færre som gjennom yrkesaktivitet betaler skatt.

Vi har råd til den fremtiden vi ønsker, men det krever at vi gjør endringer både i statens inntekter og i statens utgifter. De viktigste utfordringene fremover kan deles i fire ulike områder: arbeidsliv, produktivitet og kvalitet i offentlig sektor, et konkurransedyktig næringsliv og internasjonale konjunkturer.

Internasjonale konjunkturer kan vi ikke gjøre mye med, og de har allerede endret seg siden perspektivmeldingen ble skrevet i 2013. Oljeprisen har falt betydelig. Det betyr at underskuddene på statsbudsjettet vil komme tidligere og at omstilling til et fortsatt konkurransedyktig næringsliv allerede må påbegynnes.

Om vi ser på utgiftssiden, vil vi fremover ikke ha råd til sløsing. Skattekronene som kreves inn må brukes så godt og effektivt som mulig. Både produktivitet og effektivitet i offentlig sektor handler om hvordan vi bruker skattekronene, om hva det offentlige skal ha ansvar for og hvilken kvalitet de offentlige tjenestene skal ha. Dagens offentlig sektor er omfattende. Statsbudsjettet har straks passert 1 200 milliarder. Det er helt sikkert at det vil finnes Sløseripriskandidater i en så omfattende offentlig sektor.

Juryen for Sløseriprisen har foreløpig ikke fått konkrete kandidater, men det vil helt sikkert komme forslag. Vi har allerede diskutert saker som spenner fra stupetårnet i Hamar, til innkjøp i forsvaret og NAVs IT-systemer. Vi har også diskutert hvordan vi ofte er mer opptatt av å bevilge penger enn å etterspørre resultater og virkninger. Ikke alt kan måles, men det er ikke dermed sagt at man ikke har en oppfatning av om noe er godt eller dårlig eller om det fungerer etter intensjonen eller ikke.

Sløseriprisen vil ikke flytte fjell. Men den kan kanskje bidra til at vi blir mer opptatt av å se hva vi bruker penger på. Det er bare å melde inn kandidater. Kåringen vil skje etter nyttår.

 http://m.nettavisen.no/na24/ekspert-vil-premiere-t-banen-for-pengeslsing/3423138866.html

Regjeringen følger Scheel

VG skriver i dag at avisen vet hva Regjeringen har tenkt å foreslå når det gjelder skatter i statsbudsjettet for 2016. Ifølge VGs krigsoverskrift vil det bli foreslått "nye milliardkutt til de rikeste". Det stemmer i liten grad, dersom VG har rett. 

Ifølge VG vil Regjeringen foreslå å «sette ned satsen i formuesskatten fra 0,85 til 0,80.» Videre skriver VG at «bunnfradraget i formuesskatten økes med om lag samme sum som reduksjonen i skattesatsen», dvs. med «i underkant av 700 mill. kroner». Totalt vil Regjeringen kutte formuesskatten med cirka 1,3 milliarder kroner, etter det VG forstår.

Økt bunnfradrag kommer alle de 500 000 som betaler formuesskatt, til gode. Kun 0,2 prosent av dem har en formue over 100 millioner kroner. De fleste som har fordel av redusert formuesskatt, er husholdninger og pensjonister med nedbetalt gjeld og eiere av små og mellomstore bedrifter.

Slike tidlige budsjettlekkasjer stemmer ofte ikke, men om disse skulle stemme, kan man spørre hva de egentlig betyr.

Forslagene om reduksjon i selskapsskatt og personskatt er helt i tråd med forslagene fra Scheel-utvalget. Økning av bunnfradraget i formuesskatten kan også forsvares med henvisning til Scheel.

En reduksjon i selskapsskatten på to prosentpoeng, som kommer alle norske selskaper til gode, utgjør, ifølge Scheel-utvalget, en skattelettelse på 3,8 milliarder kroner. En reduksjon på to prosentpoeng i personskatten utgjør over fem ganger mer. Scheel-utvalget foreslo å trekke deler av personskatteletten inn igjen ved økt toppskatt, og VG-lekkasjen går ut på det samme. Avisen skriver at det skal innføres en helt ny toppskatt, og at den skal gjøres progressiv.

Selv om man ikke skulle tro det når man følger den offentlige debatten om skatt, betaler de med høye inntekter vesentlig mer i skatt enn de med lave inntekter. Ca. fire prosent av skatteyterne har en inntekt over én million kroner. Disse betaler mer i skatt enn de om lag 70 prosent av skatteyterne med lavest inntekt. Dette progressive skattesystemet vil vare ved også etter den kommende skattereformen. Den store endringen blir at utlendinger vil betale mindre skatt på bedriftene de eier, noe man håper fører til flere utenlandske investeringer i Norge.

Scheel-utvalget mente det ikke er noen egenverdi i det å ha norske bedriftseiere, noe norsk næringsliv stort sett er uenig i. Norske eiere kjenner lokalmiljøet og sine ansatte personlig og investerer langt oftere i gründerideer. Det er derfor lovende at Regjeringen, ifølge VG, vil redusere formuesskatten og dermed tar utgangspunkt i den realitet norskeid næringsliv befinner seg i. Litt over halvparten av de 11 milliarder kronene som kreves inn i formuesskatt i år, er fra investeringer i bedrifter og arbeidsplasser. Midlene til å betale formuesskatt hentes over tid fra bedriften, noe som fører til mindre solide norskeide bedrifter. Redusert formuesskatt er derfor reelt en støtte til omstillings- og vekstevnen for norskeide arbeidsplasser.

VG skriver at Regjeringen har valgt ikke å vektlegge Menon-rapporten, som viste at en reduksjon i selskapsskatten er åtte ganger mer virksom enn en formuesskattereduksjon, dersom man ønsker å øke investeringene. Min kollega Villeman Vinje og jeg har kritisert denne konklusjonen her. Menon-rapporten har ikke fremlagt empiri som viser virkningene av redusert formuesskatt for norske bedrifter. Det Menon har gjort, er å se på forskning på endret avkastning for amerikanske fabrikker på 1990-tallet. Det er heller tvilsomt om dette har noen relevans for formuesskatten i Norge, som skal betales også når bedriften går med underskudd.

Dessuten er sitatet VG selv bringer fra Menon-rapporten, faktisk et forsvar for å redusere formuesskatten. Sitatet handler nettopp om de positive virkningene en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha for norske eiere og investeringsmulighetene i et ikke perfekt kapitalmarked, som er realiteten for svært mange norske bedrifter.

Det er et skritt i riktig retning å følge Scheel ved å øke bunnfradraget i formuesskatten, men foreløpig er det primært en lettelse for boligeiere og ikke for næringsdrivende. Halvparten av alle som betaler formuesskatt, har under to millioner kroner i netto formue. For verdiskaping er et bunnfradrag, slik VG beskriver det,reelt sett irrelevant.

En industriarbeidsplass krever i snitt en investering av eier på to millioner kroner eller mer. Hadde man økt bunnfradraget til 10 millioner kroner, ville kun 20 000 betalt formuesskatt, men likevel ville 85 prosent av dagens formuesskatteproveny fra næringsrelatert kapital bestå. Mindre bunnfradragsjusteringer hjelper dessverre ikke de som skal investere i innovasjon og omstilling.