hits

oktober 2013

Kvinnevennlig pensjonssystem

Det ikke er stor kvinnediskriminering i dagens pensjonssystem, snarere er det ganske kvinnevennlig.

Har vi et kvinnevennlig pensjonssystem var spørsmålet på et seminar ved Institutt for samfunnsforskning. Jeg svarte ja, forskerne svarte ja med forbehold, fagforbundets representant svarte nei.

Pensjon er krevende å forstå. Det medgir til og med forskerne. Selv om vi til stadighet får vite at vi må tenke på pensjonen, er det ikke mange som gjør det før utbetalingene begynner å komme på konto. Ideelt sett burde vi alle tenke på pensjon på ungdomsskolen, før vi begynner å ta alle de valgene som får betydning for pensjonen. Da pensjonisttilværelsen på 1960-tallet var rundt fem år, er den i dag kanskje 25 år, og for kvinner er den ofte enda lenger - og gjerne uten ektemannen eller samboeren.

Gjøres det endringer i pensjonssystemet, får det store økonomiske konsekvenser langt fremover i tid. Derfor er pensjonsreformer krevende. Om vi skal gjennomføre flere kvinnevennlige reformer, er jeg ikke sikker på. Jeg tror urettferdigheten i pensjonssystemet i dag først og fremst dreier seg om de store ulikhetene mellom privat og offentlig sektors ordninger, og om ulike særaldersgrenser og generelle aldersgrenser for når vi går av med pensjon.

Om pensjonssystemet vi har i dag er kvinnevennlig, avhenger litt av hva man oppfatter som rettferdig. Er det slik at pensjonssystemet skal bidra til resultatlikhet, altså virke omfordelende, eller skal det bidra til at ulike valg vi bevisst tar kan straffe eller premiere oss, mens ulikheter vi ikke er herre over skal kompenseres?

Det er elementer av begge former for rettferdighet i systemet. Kvinner lever lenger enn menn, men blir kompensert fordi levealderjusteringen er lik for alle. Kvinner føder barn og har oftere enn menn omsorg for barn helt eller delvis gjennom perioder uten yrkesaktivitet eller i deltidsjobb, men norske kvinner får omsorgspoeng som teller i pensjonsgrunnlaget. Begge trekker i retning av et kvinnevennlig pensjonssystem.

På den andre siden har kvinner lavere inntekt enn menn, og pensjonen blir derfor også lavere. Kvinner blir mye oftere enker enn menn blir enkemenn, med de vanskeligheter det medfører ved å gå fra to-husholdning til en-husholdning, med eksempelvis samme bosted. Skal kvinner kompenseres for noe av dette i pensjonssystemet?  Fagforbundets representant argumenterte for en resultatlikhet i utbetaling, mens den svenske forskeren viste en oversikt over hvor heldig kvinner kom ut om man så på forholdet mellom innbetalinger til pensjon og hva man fikk utbetalt, eller om man så på avkastningen av hva man hadde spart opp. Begge deler lå langt over tilsvarende for menn.

Konklusjonen min så langt er at det ikke er en stor kvinnediskriminering i systemet i dag, snarere er pensjonssystemet vi har ganske kvinnevennlig. Levealder trekker en vei (kvinner får utbetalt pensjon lenger), mens livsløp med deltid trekker en annen vei (kvinner får mindre hvert år). Likevel betyr lik levealder mye mer enn noe redusert arbeidstid, som i tillegg kompenseres delvis med omsorgspoeng. Likestillingsforkjemperne har oppnådd mye i pensjonssystemet.

 

Innlegget er også publisert på minervanett.no 25.10.2013

 

Søndagsåpent - hørt det før

Historien fra 1980-tallets lukkelovsdebatt, den gang om hvorvidt man skulle åpne for lengre åpningstider i butikkene, utspiller seg på nytt i dagens avisspalter og medier, når man nå diskuterer søndagsåpne butikker. På 1980-tallet var det Forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen fra Høyre som kjempet mot LOs Tor Halvorsen. I dag er det de borgerlige partiene Venstre, Høyre og FrP som går inn for søndagsåpne butikker, til sterke protester fra de rødgrønne, KrF og LO. 

Lukkelovsstriden på 1980-tallet illustrerer både ønsket om mer valgfrihet for borgerne og motstand fra partene i arbeidslivet. Da som nå sto forbrukerinteresser mot arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser. Å rekke butikken før stengetid var en reell problemstilling på 1970-tallet. Butikkene stengte klokken fem, det var loven. I dag står slaget om søndagsåpne butikker.

Ifølge Astrid Gjertsen var liberaliseringen av lukkeloven en av de tøffeste politiske kampene hun måtte ta i sin ministerperiode. Butikkeierne, særlig kolonialeierne, truet med utmelding av Høyre. Butikkeierne fryktet tap i omsetningen og svært lange arbeidsdager. Argumentet var at folk ikke ville handle mer, mens personalutgiftene ville øke. 

Lengre åpningstider fikk også konsekvenser for arbeidstakere i bransjer som måtte holde åpent lenger, noe fagbevegelsen var imot - i første omgang. De ønsket å beskytte arbeidstakerne mot arbeid utover ettermiddagen og kvelden. Kjell Helland fra Arbeiderpartiet hevdet at: "Klokken vil bli skrudd hundre år tilbake". LO-historiker Trond Bergh bemerker at frykten var at utviklingen igjen kunne gå mot et "skiftarbeidersamfunn". Argumentasjonen var imidlertid bredere. Fagbevegelsen hevdet at andre faktorer, som beliggenhet, var viktigere for tilgjengeligheten enn åpningstid. De var også bekymret for at det ville bli dyrere for butikkene å holde åpent, at konkurransen ble skarpere, og at de økte utgiftene til slutt ble overført på forbrukeren gjennom høyere priser. 

Konflikten mellom arbeidsliv og privatliv ble satt på spissen gjennom lukkelovsdebatten. Som yrkesdeltaker ville nye åpningstider kreve arbeid på andre tider av døgnet, men som forbruker ville åpningstidene bety mer fleksibilitet og valgfrihet. Det ble forbrukerperspektivet som vant frem. Lukkelovens begrensninger beskyttet noen arbeidstakere i varehandelen, men på bekostning av alle borgeres muligheter til å gjøre noe så vanlig som å handle.

Stortingets forbruker- og administrasjonskomité dro på studiereise til Steinkjer i forbindelse med fremleggelsen av regjeringens forslag til ny åpningstidslov. Byen hadde lenge praktisert liberale åpningstider. Erfaringene var blandede, avhengig av hvem man snakket med. Ordføreren påpekte at åpningstidene var positive for handelen, og kjøpmennene selv påpekte at de tjente på det, men mest fordi nabokommunene ikke hadde tilsvarende åpningstider. En butikkmedarbeider tok forbrukernes parti og sa at "kundene er triveligere om kvelden enn om dagen, og de tar seg god tid." Handel og kontor i Steinkjer hadde motforestillinger som var i tråd med Arbeiderpartiets bekymring for lange arbeidsdager på ubekvemme tidspunkter.

Mens LO, Arbeiderpartiet og kjøpmennene selv forholdt seg til aktørene som arbeidere og bedriftsledere, appellerte Gjertsen til den hverdagslige rollen som forbruker. Standpunktet til Gjertsen var at det ikke var politikerne, men butikkene og kundene, som skulle avgjøre når melk og brød skulle handles. Dette var helt i takt med tiden. Styrket privatøkonomi og økt forbrukermentalitet hadde over lengre tid endret folks vaner og holdninger, og også styrket folks følelse av forbrukermakt. I tillegg hadde familielivet endret seg. I stadig flere familier var begge foreldrene i arbeid, og for dem var hverdagshandelen vanskelig å få til når butikkene stengte klokken fem. At en deregulering betød mer frihet i hverdagen hadde en umiddelbar appell for mange. Siden 1980-tallet har disse trendene bare forsterket seg.

I februar 2012 var det 324 søndagsåpne butikker i Norge. De dagligvarebutikkene som har fått dispensasjon til søndagsåpent, opplever en kraftig vekst i omsetningen. Det er opp til hver enkelt kommune å gi dispensasjon. Kiosker, bensinstasjoner, turistbutikker, små butikker under 100 kvadratmeter og butikker som selger blomster og planter kan holde åpent på søndager. 

Argumentene for og mot søndagsåpne butikker er gjenkjennelige. Åpne butikker på søndager vil kunne ta opp konkurransen med handelslekkasjer til Sverige og sørge for mindre konkurransevridning mellom de bedriftene som i dag er søndagsåpne og de som vil kunne bli det etter en lovendring. Søndagsåpne butikker vil gi mer valgfrihet for forbrukerne. Dessuten vil det øke behovet for deltidsarbeid og ekstraarbeid som særlig er aktuelt for ungdom og studenter. Blant de som i dag jobber utenfor vanlig arbeidstid, er 48 prosent mellom 15 - 29 år. 

Motargumentene varierer mellom hensynet til arbeidstakerne og respekt for den kristne hviledagen. I tillegg mener KrF at søndag som hviledag er godt for folkehelsen. Det er bedre å være ute enn å handle på kjøpesentre på en søndag, "Jeg opplever at veldig mange bruker søndagen til å kjenne litt på ro og også glede i livet", sier Knut Arild Hareide i KrF til nrk.no.

 LO-forbundet Handel og Kontor er mot søndagsåpne butikker. Arbeidstakere vil måtte arbeide på ugunstige tidspunkter og ha mindre fritid sammen med familien. Flere bedrifter påpeker også at konkurransen vil bli større og at de vil bli "tvunget" til å holde åpent for å holde tritt med de andre søndagsåpne butikkene. 

Høyre, FrP og Venstre har programfestet søndagsåpne butikker i sine partiprogrammer for 2013 - 2017, og nå går den nye regjeringen inn for søndagsåpent. De får stå i stormen, slik Astrid Gjertsen gjorde. 

 

 

 

 

#Blålikestilling

Det er 20-årsjubileum for innføringen av fedrekvoten. Jeg håper at det ikke blir nødvendig med et 30-årsjubileum. Mange er likestillingsforkjempere er bekymret for den blå-blå regjeringen vi nå får. De kan ta det med ro. Samarbeidsavtalen de fire borgerlige partiene har blitt enig om tar utgangspunkt i den familievennlige politikken til KrF. Kvoten går ned fra 14 til 10 uker, og "det åpnes for en tillitsbasert unntaksordning etter objektive kriterier". Det gir ifølge KrF mer valgfrihet til familiene, samtidig som far beholder en (fremdeles) romslig kvote.  

Etter valget har det dukket opp en ny betegnelse, både på seminarer og i sosiale medier: Blålikestilling. Det er mange på rødgrønn side som lurer på hva det egentlig er. Som på mange andre politiske områder, handler det mer om virkemidler og om vektlegging av ulike mål, enn om et generelt ønske om likestilling. Skal familien få bestemme mer selv, skal hensynet til barnet veie tyngre enn likestillingen mellom foreldrene, og hva skal staten tilby og betale for?

Vi har kvote for far i dag og et gitt antall foreldrepermisjonsuker, men skal man først regulere med kvoter, subsidiere barnehager og ha en konsistent familiepolitikk, er det to "dyre" problemer som melder seg. Far har ikke selvstendig opptjeningsrett til fedrekvote. Det koster over én milliard kroner å gi ham det. Dessuten må tiden fra permisjonsslutt til barnehageplass dekkes. Den kan faktisk bli lenger enn selve permisjonstiden. Om far velger å ikke ta ut kvoten, betyr det i praksis at permisjonstiden forkortes, og at familien må finne andre omsorgsløsninger etter at de 32 ukene etter fødsel er brukt opp. Da er barnet godt under ett år. Hvor lang tid det tar til barnet får rett til barnehageplass, avhenger av når på året barnet er født. Er det født før 1.9., blir ukene i omsorgsvakuum 20 uker. Er de derimot født etter 1.9., kan gapet bli over 60 uker. Tar far ut kvote, er 14 uker av gapet dekket.  Å tilby løpende opptak i barnehage eller flere årlige opptak koster også penger. Ifølge barnehage.no mangler det over 30 000 barnehageplasser for å få det til, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttaler til samme nettsted at det totale beløpet trolig vil komme på mellom fire og fem milliarder kroner.

Hvordan løser man omsorgsgapet, og kan vi kreve en politisk løsning? Hvem tar ut ulønnet permisjon? Hvem går over til deltid for å få kabalen til å gå opp? Vi vet at svaret er mor, og at det er hun som nedprioriterer yrkeskarrieren når barna er små. Det er både praktiske og økonomiske årsaker til dette. Den som trapper ned har lavere ambisjoner om lønn eller er i arbeid med lavere lønn, og siden ikke alle barn begynner i barnehage med en gang permisjonstiden er over, må foreldrene finne praktiske løsninger. Alle som får barn vet at det handler om å prioritere hvordan man bruker døgnets 24 timer, og hvordan man løser praktiske omsorgsoppgaver. Staten kan hjelpe til med mye, men ikke med alt. Det er særlig de tre første årene som er utfordrende. Etter treårsdagen går de fleste i barnehage. Siden alternative omsorgsmuligheter utover barnehage omtrent ikke eksisterer lengre, er det kanskje en idé å se på rimeligere alternativer for små barn, som dagmammaer som arbeider hvitt eller barneparker med kortere åpningstider.

Uansett er det nå en pause fra den rødgrønne kvoteiveren. #blålikestilling handler om å tilrettelegge for valgfrihet. Jeg håper politikerne fremover gjør alvor av det gamle borgerlige slagordet: Grenser for politikk. 

Et lengre innlegg om fedrekvoten og blålikestilling er publisert på minervanett.no