hits

oktober 2015

Kommunisme på norsk?

I Politisk kvarter på mandag fikk vi høre at partiet Rødt er enig med de nye byrådspartiene i Oslo - Ap, MDG og SV - om det aller meste, men at ett punkt gjenstår før Rødt i kveld skal bestemme om de vil inngå en støtteavtale med det nye byrådet.

Punktet som gjenstår, dreier seg om "de kommersielle velferdsprofitørene", som Rødt vil sette en stopper for. Eller sagt med andre ord: Rødt ønsker ikke at kommunen skal kjøpe velferdstjenester av private, fordi de mener at "pengene vi skatter til velferd, skal gå til velferd og ikke forsvinne ut som privat profitt".

Lykkes Rødt med dette, er det en stor seier for partiet. Det er en seier, fordi partiet får gjennomslag for en sak som er viktig for dem. Men det er også en seier, fordi partiet og dets meningsfeller har greid å påvirke hele den politiske debatten med sitt syn. Det stilles i hvert fall ytterst få kritiske spørsmål til den tankegangen Rødt og partiets allierte på ytterste venstre fløy presenterer.

Det underliggende resonnementet bak kravet fra Rødt er at overskudd og profitt er bortkastede penger, som alternativt kunne gått til å etablere en sykehjemsplass eller barnehageplass til. De ser altså på økonomien som et nullsumspill, der ingen er eller kan være mer effektive enn andre. I bunn og grunn er det som å si at man ikke tror at markedsøkonomien har noen dynamiske effekter, at den ikke har bidratt til sterk økonomisk vekst og velstand, og at produktivitetsveksten er like sterk, enten man er utsatt for konkurranse eller ikke.

At Rødt mener det, er kanskje ikke så underlig - men at Arbeiderpartiet og, for den sakens skyld, SV og MDG, skulle mene det, er oppsiktsvekkende. Det er også tankevekkende at så mange journalister aksepterer Rødts premisser uten å stille kritiske spørsmål.

Selvsagt finnes det tilfeller der private aktører er lite effektive, f.eks. fordi de er i en monopollignende situasjon - eller fordi en anbudskonkurranse er dårlig gjennomført. Og selvsagt er det mange offentlige virksomheter som greier å oppnå en bedring i produktiviteten.

Men hvis man ser litt større på det, så forstår de fleste at den enorme velstandsveksten store deler av verden har oppnådd de siste 200 år, har med markedsøkonomien å gjøre. Forbedringer drives frem av håp, drømmer og visjoner - men også av et ønske om å tjene penger.

Det klassiske eksemplet, som mange har hørt om, er redskaper som forbedrer synet vårt. De første brillene kom på 1200-tallet. Den første masseproduksjonen av briller ga en enorm produktivitetsvekst og økt livskvalitet til svært mange mennesker. Briller rangeres blant topp 10 oppfinnelser i verden. Men tror noen at utviklingen mot stadig bedre synsredskaper hadde kommet hvis det ikke var lov til å drive kommersiell virksomhet?

Som Morten Dæhlen fra Universitetet i Oslo sa forleden: Briller, kontaktlinser og, etter hvert, kirurgiske inngrep er drevet frem av forskning, kompetanse og kreativitet - av mennesker med håp og visjoner om å gjøre noe godt. Men de er også drevet frem av kapital og et ønske om å tjene penger. Det er altså "kommersielle velferdsprofitører" som gjør at bl.a. jeg, som bruker hypermoderne kontaktlinser, i dag ser så godt som jeg gjør.

Grunnen til at privat, kommersiell drift er så viktig, er at den ofte er mer effektiv enn offentlig drift. En privat virksomhet kan derfor bruke mindre ressurser enn en offentlig virksomhet gjør, selv om den tar ut profitt - eller den kan stimulere den offentlige virksomheten til å bli mer effektiv. Men effektivitet dreier seg ikke bare om simpel kostnadseffektivitet, slik mange på venstresiden synes å tro: Det dreier seg også om formålseffektivitet - om å gjøre de riktige tingene. Vi trenger både kompetanse, kapitalen, kreativiteten og kapasiteten i næringslivet, dersom vi skal oppnå forbedring. Det handler ikke utelukkende om ansattes lønn og pensjoner, noe som er gjennomgående i argumentasjonen fra venstresiden.

Dessuten handler det om alle som trenger velferdstjenester. Konkurranse sikrer oss muligheten til å velge noe annet, med andre ord vil «velferdsprofitørene» alltid ha det rette incentivet til å levere god kvalitet. Det spiller ingen rolle om de ønsker det beste for meg, det viktige er at de ønsker det beste for seg - som er å levere god kvalitet til brukeren. Ellers vil de kunne velge alternativer. Hos offentlige monopoler spiller det ingen rolle om kvaliteten er god eller ikke - man kan jo ikke velge alternativer.

Rødts idealsamfunn er tydeligvis et samfunn uten profitt. Det kan høres besnærende ut, men det har jo vært prøvd før. Det fremskaffet hverken nok varer og tjenester eller bedre varer og tjenester.

Forskere gründer ikke nok bedrifter



Regjeringen la denne uken frem en gründerstrategi. Der bevilges det 40 millioner i tilskudd til pre­såkornfond. "Tilskuddet skal benyttes til å delfinansiere og utløse privat kapital til unge innovative bedrifter, som er lokalisert i en TTO eller en inkubator," forklarer meldingen. Det er bra at Regjeringen satser på presåkorn og kapital til tidligfasen i en bedrift, men det ser ut til at satsingen på samarbeid mellom forskere og universiteter gjennom såkalte TTO'er ikke har vært vellykket. 

En TTO (Technology Transfer Office) skulle være en driver for forskerbasert innovasjon, men etter 2003 har det vært et stort fall i antallet innovasjoner og patenter fra forsker- og universitetsmiljøer. Når en forsker hadde en god idé, kunne han eller hun tidligere søke om et patent eller starte en bedrift, basert på den kunnskapen og ideen han eller hun hadde. Universitetet vedkommende arbeidet ved var ikke involvert i oppstarten. I 2003 ble det vedtatt en reform som skulle øke forskeres innovasjoner og bedriftsstartups. Tanken var at det ville hjelpe forskerne å ha universitetet med på laget og ha et miljø som kunne bistå med etableringer. Dermed fikk man TTO'er, som er miljøer som skal bidra til at forskere med gode ideer får skapt lønnsomme bedrifter.  

TTO-systemet fra 2003 innebærer en rettighetsdeling mellom forskeren og universitetet på 1/3 og 2/3 av bedriftene som skapes, det vil si at forskeren og forskningsinstitusjonen deler inntektene fra innovasjonen. Tidligere fikk forskeren beholde rettighetene selv, uten at forskningsinstitusjonen var involvert. Til gjengjeld skulle byråkratiet rundt TTO'ene bidra til å hjelpe flere forskere i gang med prosjekter.

Professor Hans K. Hvide ved NHH har undersøkt hva som faktisk har skjedd, og resultatet er nedslående. Satsingen på TTO skulle bidra til mer innovasjon blant forskere ved universiteter og høyskoler. Etter reformen har det motsatte skjedd. I 2000 var 27 prosent av alle forskeroppstarter innen hightech. I 2007 var dette falt til 17 prosent (2000-2007). Andelen forskeroppstarter som patenterer innen fem år har falt fra 12 prosent før reformen ble innført til to prosent etter. Dessuten har Hvides forskning vist at kvaliteten på bedriftene som er gründet har falt. De både dør fortere og har lavere vekstambisjoner enn før reformen med TTO kom i 2003. Likevel satser Regjeringen fortsatt penger på TTO'ene.

Hvide presenterte sine funn på NHHs Høstkonferanse, og han avsluttet med å si at man kanskje burde gjøre som svenskene som følger den tidligere politikken, heller enn å satse på TTO-modellen. Forskningen viser at også forskere reagerer på insentiver. Da de gikk fra å få 100 prosent eierskap av bedriftene før reformen, til 33,3 prosent etter reformen, reagerte de som folk flest og sluttet å gründe bedrifter.

Gründerstrategien bør bidra til at det er det private initiativet som støttes. Min kollega Villeman Vinje og jeg har fremmet forslag om blant annet matchingordninger her, og Abelia har liknende forslag her.

Når det viser seg at virkemiddelapparatet gjennom TTO'er ikke fungerer slik det var tenkt, er det grunn til å gå gjennom resten av virkemiddelapparatet, inkludert Innovasjon Norge. Når Regjeringen nå bruker 400 millioner kroner ekstra på gründere, er det for det første viktig å se om insentivene fungerer, og for det andre viktig at det stimulerer det som man vet gir sysselsetting og verdiskaping, nemlig de startup-selskapene som har (internasjonale) vekstambisjoner.

Om man skal fortsette med TTO'er, må insentivsystemet gjennomgås.

 

 

Fukuyama og Rothstein hyller kvalitet i offentlig forvaltning

En av verdens mest kjente statsvitere, Francis Fukuyama, har denne uken vært i Norge. En av Skandinavias mest kjente statsvitere, Bo Rothstein, har også besøkt Norge. Begge kommer til samme konklusjon: De skandinaviske institusjonene er det viktigste for de skandinaviske samfunnenes trygghet og tillit.

 

Ingen av de to statsviterne kan svare på hva som kom først i Skandinavia, tilliten eller institusjonene, men de er begge klare på at gode institusjoner er en forutsetning for høy tillit.

Fukuyama har i sine to siste store verk, The Origins of Political Order og Political Order and Political Decay, beskrevet hvordan og hvorfor noen samfunn lykkes og andre ikke. Norge - og ikke minst Danmark - er vellykkete eksempler på etablering av stabile, liberale demokratier. Det liberale demokratiets tre hovedpilarer er staten, rettsstaten og det Fukuyama kaller accountability eller parlamentarisk ansvarlighet. De samfunnene som fungerer best, er de som har en god balanse mellom de tre, men det er ikke bare balansen som er viktig. Også i hvilken rekkefølge de oppstår og utvikles er av stor betydning. Rekkefølgen som hittil har sett ut til å fungere best, er at landet først etablerer et juridisk system, deretter at statsapparat og byråkrati bygges opp og til slutt at demokrati innføres.

I Norge har denne rekkefølgen hatt stor betydning for hvorfor samfunnsutviklingen i dag fremstår som vellykket. At Danmark-Norge fikk en tydelig borgerlig offentlighet, og at Norge i tillegg ikke hadde en sterk adel eller et føydalsystem, er også faktorer som påvirker rekkefølge og utvikling.

Som Fukuyama understreker, er rettsstaten og lovene et svært viktig fundament for et velfungerende liberalt demokrati. Denne lovtradisjonen sto sterkt i Danmark-Norge, også før enevoldsherskerne, og hadde betydning for hvordan de i praksis kunne utøve sin makt. Det påvirket hvordan institusjoner og byråkrati ble utformet og fungerte. At et rettssystem var på plass før statsoppbyggingen og demokratiseringen, er ifølge Fukuyama viktig.

Sequencing therefore matters enormously. Those countries in which democracy preceded modern state building have had much greater problems achieving high-quality governance than those that inherited modern states from absolutist times.

Den svenske statsviteren Bo Rothstein har forsket på hva som skaper legitimitet i velferdspolitikken. Han peker på  verdien av institusjonene i de skandinaviske landene. Ser man på hva som er kjennetegnet på et godt samfunn, er det ulike sider ved gode institusjoner som korrelerer, det Rothstein kaller Quality of Government. Har landet institusjoner som oppfattes som upartiske, ikke-korrupte, og som leverer kvalitet som samsvarer rimelig med forventningene, scorer man høyt som et godt samfunn å leve i. Ikke overraskende scorer de skandinaviske landene svært høyt sammenlignet med andre land i verden.

For forkjempere av det liberale demokratiet, er det verdt å merke seg at Rothstein finner at det er kvaliteten på offentlige institusjoner som skaper legitimiteten:

It is Quality of Government, and the impartial treatment on the outside of the polticial system, and not electorial democracy that creates regime legitimacy.

Det viser seg i Rothsteins forskning at tilliten til institusjonene avgjør hva man synes, uavhengig av politisk ståsted. Politiske holdninger preges av hvordan tilliten til institusjonene er. Det vil si at de politiske meningene til en sosialdemokrat eller en liberalkonservativ i et gitt land vil formes av hvordan tilliten generelt er til samfunnsinstitusjonene.

Sosial tillit og gjensidighet (resiprositet) er viktig. Om man ikke stoler på offentlige tjenestemenn, kan man ikke stole på noen andre i samfunnet heller. Man må stole på at andre betaler sine skatter, at det ikke noen som lurer (velferds)systemet, at det som er lovet, blir levert, og til sist, at offentlig service er akseptabel i forhold til forventningene. Er dette oppfylt, er Quality of Government høy.

Avslutningsvis er det interessant å merke seg at Rothstein finner at kvaliteten på offentlig forvaltning også er avgjørende for om mer etnisk mangfold splitter samfunn eller bidrar til mindre sosial tillit. Han kommer til at det er hvordan sosial- og velferdspolitikk implementeres som bidrar til om tilliten går opp eller ned når etnisk mangfold øker. Der tilliten til systemet er høy, er også tilliten mellom mennesker som kommer til et land og de som bor der, høy.

De to berømte berømte statsviterne kjenner hverandre, og Fukuyama har samarbeidet med Rothstein om skandinaviske forhold. Fukuyama mener at et godt offentlig byråkrati er en av de tre viktige pilarene for et godt samfunn, mens Rothsteins nye forskning tilsier at med den høye tilliten vi har til offentlige institusjoner i Skandinavia, også er avgjørende for tilliten vi har til hverandre. Det vil være viktig etter hvert som etnisk mangfold øker.

Men vi i Skandinavia er, som Fukuyama understreket i Universitets aula i går, unntakene i verden. I de fleste land bygger tillit på nære relasjoner, både på godt og vondt. Her har vi klart å bygge opp et samfunnssystem der vi har høy tillit til offentlige forvaltning. Vi får håpe det blir flere unntaksland fremover.

 

Myter om jobbskaping

Aftenposten gjentar myter om at unge bedrifter ikke skaper arbeidsplasser og at 85-90 prosent av arbeidsplassene blir skapt i eksisterende bedrifter. Problemet er at det ikke stemmer. I realiteten er det unge bedrifter som skaper nye arbeidsplasser, og vekstevnen deres må forsterkes av skatte- og innovasjonspolitikken når Norge omstilles.

Både norsk og internasjonal statistikk viser at netto jobbskaping er det unge bedrifter som står for, mens det normalt er en netto nedgang i arbeidsplasser i modent næringsliv. Dette er ikke overraskende da kostnadskutt, effektivisering, internasjonal outsourcing eller nedleggelse ofte er virkeligheten for etablerte bedrifter.

Fra 2013 til 2014 viser en SSB-studie at positiv jobbskaping skyltes 66 500 nye arbeidsplasser i nyetablerte bedrifter, under ett år gamle. I etablert næringsliv gitt det til sammen tapt 31 500 arbeidsplasser, men bak dette tallet skjuler det seg betydelig dynamikk. I bedrifter som var operative ble det skapt 185 000 arbeidsplasser og lagt ned 163 000 arbeidsplasser. Samtidig gikk 53 500 arbeidsplasser tapt som følge av at bedrifter stengte ned.

Vi underslår ikke at innovasjon og jobbskaping er viktig i etablerte bedrifter, slik tallene over illustrerer. Det er tross alt her de fleste jobber. Vårt poeng er at omstillingen bør modne bedrifter kunne håndtere på egen hånd, ved å trekke på overskudd eller lån på egne verdier. Bedre generelle rammevilkår for verdiskaping, herunder lavere selskapsbeskatning og lavere eierbeskatning, er det viktigste for å støtte omstilling og innovasjon i etablerte bedrifter. Det er de siste kronene i bedriftene som brukes på risikofylte utviklingsprosjekter.

Jobbvekst skapes heller ikke jevnt i næringslivet, men ofte i stor grad av et fåtall stjernebedrifter. Av all jobbvekst som unge bedrifter stod for, viser en OECD-analyse at i Norge stod kun seks til syv prosent av de unge bedriftene for nær halvparten av de nye, unge arbeidsplassene. I Sverige var andelen enda lavere. Derfor styrker Regjeringen i Sverige nå kapitaltilgangen til unge innovative bedrifter i tidligfasen gjennom offentlig risikoavlastning til private kapitalmiljøer.  

Det er i bedrifters fødsel og tidlige livsfase at vi ser tegn på markedssvikt. Her er økt aktivitet ønskelig for samfunnet, men ofte ikke privatøkonomisk lønnsomt på kort sikt. Det er derfor i tidligfasen det offentlige virkemiddelapparatet bør ha hovedfokus og offentlig risikokapital bør innrettes. I omstillingen av norsk økonomi, bør fremvekst av nytt innovativt næringsliv prioriteres høyt. En positivt endring vil være tiltak for å styrke privat, kompetent kapital, f.eks. skatteendringer som reduserer risiko eller øker forventet privatøkonomisk avkastning ved investeringer i unge bedrifter, eller matchingsordninger som mobiliserer kompetent kapital som såkorn- og pre-såkornfond.

De mest lovende norske bedriftene som tidlig oppnår en høy vurdering utsettes i tillegg for den særnorske formuesskatten som aktivt melker slike bedrifter for vekstkapital lenge før de tjener penger. Det bør derfor ikke komme som et sjokk at mange lovende bedrifter selges til utlandet, eller at noen av våre fremste gründere velger å starte virksomhet i andre land.

Spørsmålet er om politikerne velger å ta konsekvensen av det når både skattereform og gründerplan legges frem i forbindelse med statsbudsjettet. Tør de å styrke grunnlaget for flere stjernebedrifter?

Innlegget er skrevet sammen med Villeman Vinje, Civita og Daniel Ras-Vidal, Abelia, en kortversjon er publisert i Aftenposten 7.10. 

Hva Kleven sa og hva Støre skriver

Jonas Gahr Støre starter lørdagskronikken sin i DN med hva Kjersti Kleven sa på Arbeiderpartiets industrikonferanse. Kleven, som i fjor fikk Nyskapingsprisen av Innovasjon Norge, stiller spørsmål ved om vi klarer å satse der vi har strategiske fortrinn, som norske havromsnæringer. Kleven leder en stor industribedrift, Kleven Verft med 720 ansatte, som er en del av en stor og viktig maritim klynge på Sunnmøre. Klyngen sysselsetter til sammen rundt 20 000 mennesker og har en samlet omsetning på 50 milliarder årlig, men nedgangen i oljeprisene har ført til lavere aktivitet.

Støres kronikk handler om hva som skal til for å få til omstilling. I pakken hans er det kortsiktige tiltak som justeringer av permitteringsreglene og flere offentlige vedlikeholdsprosjekter. På lengre sikt vil Støre ha en mer aktiv næringspolitikk. Her er det greit å minne om hva Kåre Willoch sa på Civitas frokostmøte 1.10: "Når politikere vil bestemme hva vi skal leve av i fremtiden, så tar de alltid feil. Andre tar også feil, men ikke så feil som politikerne." En næringspolitikk der man velger ut konkrete bransjer eller bedrifter er ingen farbar vei.

Støre skriver videre noe som er mer interessant, men som han ikke utdyper: "I tillegg kommer arbeidet med en skattereform som kan bidra til mer produktive og lønnsomme investeringer." Hva er det som bidrar til mer produktive og lønnsomme investeringer i den omstillingen Norge må gjennom?

Omstillingen er det klyngen på Sunnmøre som må gjennomføre. Kjersti Kleven sier at det handler om hvem som er villige til å satse. Samfunnsøkonom i Civita, Villeman Vinje, har publisert et notat som viser at norske kapitalmarkeder er langt fra perfekte. Det betyr at for små og mellomstore bedrifter, og for bedrifter som skal omstilles, er nordmenn de nærmeste til å investere og til å bevare arbeidsplasser. Det er disse Kleven tenker på. Det er de som satser, og de som holder ut i trange tider. 

Jeg vil gjerne gjenta hva Kjersti Kleven sa da NRK hadde valgstudio i Ålesund: "Det handler om arbeidsplassene skal være norskeide eller utenlandskeide." På Verftskonferansen før jul i fjor understreket Kleven hva det betyr. I klartekst handler det om like konkurransevilkår. Hun kommer med følgende eksempel på hvordan formuesskatt og utbytteskatt slår ut på samme investering for en norskeid og en utenlandsk eid bedrift:

"For oss i Kleven, for eksempel, er det nå viktig å fullføre det store investeringsprogrammet vårt innen rimelig tid. Uten den produktivitetsveksten som det investeringsprogrammet skal gi oss, så holder vi ikke tritt med kostnadsvekstøkningen i Norge. Så enkelt er det. De fem millionene eierne får i formuesskatt - som blir til 6,4 millioner kroner når utbytteskatten er lagt til - gjør faktisk en forskjell. Det er 5-6 sveiseroboter. Det er et viktig middel for å få til mer produktivitet i vår bedrift i tiden fremover. Og det er ingen andre steder å ta disse pengene fra. En investering må nødvendigvis betale seg selv - enten vi snakker avkasting på innskutt kapital eller skattekonsekvens. Jeg tjener faktisk ikke nok til å betale mine 1,5 millioner kroner i formuesskatt uten å ta det ut av selskapet som skaper formuen. For meg så er det ikke like konkurransevilkår når konkurrenter slipper å ha denne belastningen på sin bedrift."

I Valgdebatten i Ålesund gjentar Kleven: "Vi som er eiere og bor der de lokale bedriftene er, vi har en helt annen lojalitet i den tøffe situasjonen vi er i nå. Jeg tror ikke det uinteressant om det er en norsk eier eller en utenlandsk eier av de private bedriftene i Norge." Hvem vil raskest finne et annet land for virksomheten eller legge den ned i vanskelige tider, Rolls Royce Marine i Hjørungavåg eller Kleven Verft? Det var allerede permitteringer ved Rolls Royce Marine.

Omstillingen Støre snakker om, er det bedriftene som gjennomfører. Politikerne kan legge til rette, men de kan ikke gjøre jobben.

I Klevens nærhet ligger Farstad Shipping, en del av den samme maritime klyngen på Sunnmøre. De har større problemer enn Kleven. Eier Sverre A. Farstad  fikk for litt siden et stort oppslag i Finansavisen. Han er klar: "En ting er å betale formuesskatt i gode tider, det er konkurransevridende i forhold til våre utenlandskeide konkurrenter, og det er en mager trøst at man i gode tider har utbyttemuligheter og likviditet som kan dekke skatten. Noe ganske annet er det å betale samme skatt uten utbyttemuligheter og når selskapet går med underskudd."

Vi kan være stolte av den maritime klyngen på Sunnmøre, men om Støre fortsatt skal kunne invitere Kleven eller andre private, norske eiere på fremtidige konferanser, gjør han lurt i å finne ut hvordan en skattereform som kan bidra til et produktivt og innovativt næringsliv bør utformes. Et stalltips: Fjern formuesskatten.