hits

november 2013

Kampen om Adam Smith

Kalle Moene gjør stadige forsøk på å omfavne Adam Smith. Senest i DN nå på lørdag kunne vi lese om hvor fortreffelig sosialdemokratisk Smith var. Moene skriver om utviklingshjelp, og vil at vi ikke bare skal hjelpe til med å skape lønnsomme arbeidsplasser, men også bygge velferdsstatlige og omfordelende institusjoner. Og det er her Smith kommer til unnsetning, i Moenes språkdrakt: "Det som trengs for å få et land fra barbari til rikdom er fred, et oversiktlig skattesystem og en rettferdig statsadministrasjon, resten vil komme av seg selv ... En må ha et rettsvesen, få bort alvorlige konflikter og motsetninger, finansiere offentlige goder og fordele byrdene gjennom skattesystemet. Dette er nødvendige betingelser."

Det er riktig at nyere lesning av Smith og hans livsprosjekt stadig avdekker flere nyanser og sammenhenger, men å tillegge ham meninger som en god norsk sosialdemokrat blir feil. I så fall må det være fordi sosialdemokratene har blitt liberale, ikke at Smith var sosialdemokrat. I Wealth of Nations skriver Smith om hvordan individuell frihet er, og må være, knyttet til rettsstaten og dens institusjoner. Dersom det ikke finnes institusjoner som er i stand til å håndheve lover og regler, finnes det heller ikke individuell frihet. Individets rettigheter må beskyttes hvis de skal kunne fungere. Det er en klassisk liberal innsikt at liberal markedsøkonomi ikke kan fungere uten en rettstat som ivaretar eiendomsrett og kontraktsrett. 

Dessuten mener Smith at staten skal ivareta en rekke viktige oppgaver i samfunnet. Han skriver: "Markedet kan svikte, for eksempel i å fremskaffe fellesgoder - de man selv får gratis hvis andre betaler, som forsvar eller ren luft. Og staten må sørge for utdannelse og infrastruktur som letter handel - de ting som er nyttige, men ikke privat profitable. Og selvsagt må staten hjelpe folk i nød." Å tolke Smith dithen at distribusjon av goder kun skal maksimere den reelle materielle rikdommen til arbeiderklassen og at skattesystemet skal bidra til en (stor) omfordeling av goder, blir i å tillegge Smith et perspektiv han ikke hadde.

Smith mener at den økonomiske sfærens virksomhet i det moderne samfunnet vil sikre en velstandsøkning som gjør at dagens fattige vil bli rikere enn tidligere, det vil si at man får en nivåheving "in a well governed society." Staten skal ivareta rettsikkerheten, særlig for privat eiendom. Adam Smith mente at den klassiske liberalistiske markedsøkonomien trengte staten for å sikre et selvstendig og velfungerende rettsapparat som først og fremst skulle sikre privat eiendomsrett og kontrakter. Smith forfekter ikke resultatlikhet, men en generell nivåheving. "Idealet i det liberale samfunn der uavhengige individer nyter full frihet, gjør det beste ut fra alle forutsetninger, og gjør det beste for de som er dårligst stillet." 

I Norge i dag er det ingen som tror på en ren laissez-faire-kapitalisme. Det norske økonomiske systemet har alltid vært en blanding av stat og marked. Det gjelder alle andre (moderne) land også, selv om blandingsforholdet varierer fra land til land. Debatten handler alltid om blandingsforholdet. Noe av forklaringen på at mange misforstår Smith, er at de misforstår liberalismen mer generelt. Liberale har aldri vært totale motstandere av staten, omfordeling eller velferd. Å være for disse tingene, betyr ikke at man er sosialdemokrat.

Med Amartya Sens ord; Smith var ikke den frimarkedsfundamentalisten noen trodde at han var, men Smiths hovedanliggende er alle borgeres naturlige frihet. Denne friheten setter grenser for hvor omfattende omfordeling som er mulig, uten å gripe inn i den enkeltes frihet på en utilbørlig måte. Arbeiderens og kapitalistens frihet er like viktig. Smith var opptatt av at de til enhver tids dårligst stilte i samfunnet, skulle ha et akseptabelt velferdsnivå. Men at noen har mer enn andre, så lenge det ikke går ut over andres muligheter til en akseptabel tilgang til goder, er en konsekvens av den naturlige friheten. Det er friheten som skaper velferden, ikke distribusjonen.

Må få mer styring av arbeidstid

Vårens tariffoppgjør ser ut til å få høyere temperatur enn vanlig. Nye ledere er på plass både i Fagforbundet, i LO og i Regjeringen, og alle ser ut til å ville markere seg. Regjeringen kan bidra med en nødvendig justering av arbeidsmiljøloven, mens partene bør se nøye på hva som er avtalt i arbeidstidsavtalene for store grupper i offentlig sektor. Kanskje kan nye ansikter bidra til en endring i vetorett og rigide avtaler.

Arbeidsmiljøloven legger generelle rammer til grunn for arbeidstidsorganisering. Den har i tillegg til ytre rammer for arbeidstid, også detaljerte bestemmelser for hvordan arbeidstiden kan fordeles og organiseres. Loven angir hvem som har kompetanse til å inngå avtaler. Det er en betydelig forhandlingsarena knyttet til bruk av lovens handlingsrom når det skal etableres ordinære arbeidsplaner. I forrige uke skrev YS-leder Jorunn Berland i Dagsavisen at: "Fleksibilitet muliggjøres ved at det er tariffavtale på arbeidsplassen, og gjennom tariffavtalen har partene lokalt ubegrensede muligheter til å legge til rette for nødvendig fleksibilitet." Det har de så lenge arbeidstakerorganisasjonenes tillitsvalgte ikke nedlegger veto. I mange tilfeller er arbeidstidsavtalene mindre fleksible enn det arbeidsmiljøloven tillater. Vetoretten åpner derved en ny forhandlingsarena om kompensasjon og lønn, i stedet for det som var formålet, arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet.

Det er viktig å se arbeidsmiljøloven og de enkelte særavtalene i sammenheng. Bedre utnyttelse av arbeidstiden for arbeidstakere og arbeidsgivere må derfor delvis løses ved forhandlingsbordet, fordi det ofte er praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene for de ulike yrkesgruppene som gjør det krevende å få redusert deltid eller tilby gode tjenester når behovet er størst. Kompleksiteten i de arbeidstidskabalene som skal legges, er noen steder så stor at deltidsbruk, vikarbruk og uoversiktlige arbeidssituasjoner blir konsekvensen. 

Den største svakheten ved arbeidstidsavtaler i kombinasjon med veto i AML til de store arbeidstakergruppene i offentlig sektor, som helsearbeidere, lærere og politi, er at arbeidsgiverne deres har begrenset handlingsrom til styring av de ressursene de skal lede. Svak ledelse har vært et gjennomgangstema etter 22. juli-rapporten, og skolelederopplæring har lenge vært sett på som viktig for å få til et godt skoletilbud. Skal lederne har reelle muligheter til å lede sine ansatte, må de også gis muligheter til det gjennom de arbeidstidsavtalene de må forholde seg til, og loven kan ikke gi veto til en part. 

Hittil har arbeidstidsavtalene skapt en rigiditet, bidratt til svake ledelsesmuligheter og til en ressurssløsing som er betydelig. Dessuten har vetoretten i arbeidsmiljøloven bidratt til en skjev maktbalanse. Offentlig sektor sysselsetter mange hundretusen arbeidstakere. Hvordan deres arbeidstid er organisert og hvilke ressurser som medgår, er et forhold som angår flere enn partene i arbeidslivet. En fremtidig bærekraftig offentlig sektor vil være avhengig av gode arbeidstidsavtaler og god ledelse. De nye ansiktene på toppen i organisasjonene og i politikken har en god mulighet til å skape gode arbeidsforhold i offentlig sektor fremover. 

Mer om arbeidstidsavtalene her: Civitarapport Arbeidstidsavtaler i offentlig sektor 

 

 

 

 

 

 

 

 

Arbeidstidsavtaler må frem i lyset

Arbeidstidsavtalene for store yrkesgrupper i offentlig sektor er nøkkelen til god eller dårlig ressursutnyttelse, og bidrar til kvaliteten på tjenestene vi som borgere får og betaler for gjennom skatter og avgifter. Hvordan arbeidstiden er avtalt mellom partene i ulike deler av offentlig sektor, som for helsearbeidere, lærere og politi, er mye viktigere å se på enn hvordan arbeidsmiljøloven kan endres.

I dag publiserer Civita en rapport om de sentrale arbeidstidsavtalene i offentlig sektor, og senere denne uken går KS i gang med reforhandling av særavtalen for arbeidstid for lærerne. Det er bare starten på de forhandlingene som blir viktige fremover. Spekter skal forhandle avtaler med sykepleierne til våren, og før det er det flere arbeidsrettssaker som følge av aksjoner blant annet ved Ahus. Politiet har hendene fulle etter 22. juli-rapporten og Politirapporten fra 2013. Begge utredningene pekte på hvilke konsekvenser det har at beredskapen er dårlig når behovet er størst. En av årsakene til det er bemanning, men også hvordan arbeidstidsavtalene fungerer.

Vi kan ikke som borgere gå inn og forhandle arbeidstidsavtaler for offentlig sektor. Det kan heller ikke Høyre/FrP-regjeringen. Forhandlingene er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonenes ansvar. Likevel er det fullt mulig og viktig å ha en mening om hvordan arbeidstidsavtalene fungerer og er utformet. Er de rimelige? Gir de oss, som borgere, elever eller pasienter, de tjenestene vi kan forvente av offentlig sektor? Brukes skattepengene våre på en god måte, uten for mye ressurssløsing?

Civita-rapporten Arbeidstidsavtaler i offentlig sektor viser at avtalene kan bli bedre. Det er ikke likegyldig hva som avtales mellom partene i arbeidslivet. Det angår svært mange flere enn dem avtalene gjelder for.

Konkurransegutter og trygghetsjenter

Verdens mest likestilte land har OECDs mest skjevdelte arbeidsmarked, til mange forskere og politikeres store hodebry. 

Kanskje det har med ulik innstilling til konkurranse å gjøre? Om du liker å ta risiko eller lar deg inspirere av konkurranse med andre, velger du sannsynligvis andre yrker og har en annerledes karrierevei enn en som søker trygghet.

De siste årene har vi fått to NOUer og et likestillingsforskningsprogram, CORE, ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF). Forskning fra dette miljøet og politikkforslag i de to NOUene er viktige premissgivere for likestillingspolitikken. Det mangler ikke på ulike politiske virkemidler for å jevne ut forskjellene som forskningen avdekker. Kvotering ble nylig foreslått for større AS-selskaper og statlige bedrifter, og ekstra poeng gis til kjønn ved utdanningsvalg til utdanninger som er dominert av det andre kjønn. Ulike holdningstiltak, som "Ada" ved NTNU eller "Jenter i bil og elektro", brukes for å få flere jenter til å velge utradisjonelle yrker. 

En viss forbedring i det skjevdelte arbeidsmarkedet har skjedd. Det skyldes at jenter velger mer utradisjonelt. De har mer å vinne på å velge tidligere mannsdominerte yrker enn gutter har å tjene på det motsatte, ettersom både de økonomiske og sosiale omkostningene er større for guttene. Det viser seg også at kvinner oftere jobber i offentlig sektor, ikke kun i de store kvinnedominerte yrkene innen utdanning og helse, mens menn er overrepresentert i privat sektor og oftere har lederposisjoner. 

Er det slik at kvinner er mer trygghetssøkende, mens menn tiltrekkes av konkurranse med andre? Forskning ved The Choice Lab på NHH kan tyde på det. Forskerne her prøver å finne ut hvordan vilje til konkurrere, forhold til risiko, tro på egne evner, tidspreferanser (lang utdanning, høy lønn, interessant jobb, versus det motsatte), slår ut på hva gutter og jenter velger. Foreløpig finner de interessante forskjeller blant annet på viljen til konkurranse. I ulike eksperimenter ved The Choice Lab viser gutter mye større vilje til å konkurrere enn jenter, og det gjelder uansett hvor flinke de er.

Videre forskning på dette kan ha noe for seg. I næringslivet pekes det gjerne på at kvinner og menn, selv med lik utdannelse, velger ulike karriereveier, og langt færre kvinner enn menn tar på seg lederoppgaver i ?linjen?. Det er operativ erfaring som gjerne fører videre til topplederjobber og inn i styrerommene. Dette har ikke kun å gjøre med familie og barn. 

Vanlige forklaringsmodeller for de ulike yrkes- og utdanningsvalgene kan deles i en tilbudsside og en etterspørselsside. Tilbudssiden handler om hva jenter og gutter har av preferanser og hvordan de velger. Etterspørselssiden legger vekt på arbeidsgiverens preferanser og valg. Hvis vi skal ta etterspørselssiden først, kan vi se på arbeidsgivernes forventninger, utvalgsprosess og senere forfremmelse. Flere bedrifter med mannsdominert ledelse har gjennomgått sine rutiner for hvordan de søker etter nye arbeidstakere, hva de legger vekt på og spør etter i utvalgsprosessen og hvordan forfremmelser og topplederrekrutteringen foregår. En systematisert oversikt over hva de finner og hvordan de eventuelt lykkes eller mislykkes med en jevnere kjønnsfordeling, kan være en viktig nøkkel til større mangfold på alle nivåer i bedriftene. Tilsvarende kan mer forskning på hva som motiverer og inspirerer kvinner og menn og hvordan de forholder seg til konkurranse, bidra til å forbedre prosessene hos arbeidsgiverne. 

Jeg utfordrer herved The Choice Lab og CORE til et samarbeid. Inviter gjerne med bedrifter som har gode erfaringer og har klart å balansere sammensetningen av ledergruppene sine. Bruk deretter spaltene, konferansene, debattene og seminarene til å vise hvordan likestilling kan gjennomføres i praksis.

 

Innlegget er publisert på minervanett.no 14.11.2013 

 

 

 

Bill Gates til frokostmøte hos Civita

Fredag morgen kommer Bill Gates på Civitas frokostmøte i Oslo. Han skal snakke om kommersielle investeringer i utviklingsland, og hvordan privat sektor kan bidra mer til utvikling. Norge har verdens største investeringsfond i SPU, og Bill Gates har verdens største private fond. Hva de to fondene til sammen gjør, vil få betydning for internasjonal bistand. Regjeringen stiller med statssekretær i Finansdepartementet, Jon Gunnar Pedersen. I tillegg kommer Anne-Marie Helland fra Kirkens Nødhjelp.

Bistand og utviklingshjelp har lenge vært fastlåst i ett spor. Det blir spennende å se om den nye regjeringen vil legge om tradisjonelt bistandsarbeid, både ved å bringe inn nye, private krefter og ved å investere mer kommersielt.

Møtet ble fulltegnet etter 10 minutter, men det er mulig å følge møtet online på www.civita.no. Det er også mulig å sende inn spørsmål på twitter med #civitafrokost. Gode spørsmål kan bli valgt ut og stilt underveis i møtet.