hits

november 2014

Det pessimistiske perspektivet

For ikke lenge siden kom sluttrapporten i NordMod. I går arrangerte Civita frokostmøte om Europa, der Asle Toje presenterte sin bok Jernburet, samtidig som han skrev en kronikk i Aftenposten. Og i dag skriver Elin Ørjasæter kronikk i Aftenposten med tittelen Norden blir som Italia. Det er tre "dommedagsprofetier" i løpet av et par uker. Det er tid for ideologisk debatt.

Forskningsprosjektet NordMod er bestilt av Samarbeidskomiteen for arbeiderbevegelsen i Norden, SAMAK, og Fafo har hatt hovedansvaret og stått for det norske bidraget. Bildet som tegnes, både her og hos Toje, er innvandringskritisk, og i NordMod er det særlig problemer med integrering i arbeidsmarkedet som står sentralt. Toje mener at Europa som liberalt prosjekt er mislykket. NordMod og Fafo mener at den nordiske modellen er truet av det samme Europa, og Ørjasæters sammenligning mellom Norge og Italia er ikke av den positive sorten. Det er ikke sol, pizza og renessansekultur vi kommer til å få i Norden, men sosial dumping, mange fattige og et dårlig organisert arbeidsliv.

Det er enkelt å være enig i mange av utfordringene som skisseres. Migrasjon og nasjonale velferdsstater setter solidaritet og tillit på prøve, fordi det er økonomiske forskjeller mellom landene i Europa. Norge er i en særstilling, både som et land utenfor EU og som et land med store overskudd på statsbudsjettet og sjenerøse velferdsordninger. 

Den ideologiske debatten mellom Minervas redaktør Nils August Andresen og Asle Toje i gårsdagens Dagsnytt 18, viste noen av utfordringene, og hvorfor svarene deres kommer til å bli forskjellige. Tojes utgangspunkt er at liberale og konservative ikke diskuterer brennbare spørsmål som bedre ville avklare hva det vil si å være konservativ og hva det er å være liberal. 

Et av de brennbare temaene var innvandring, en av EUs fire friheter. Her fremsto Toje ikke som konservativ, men som en konservativ pessimist, mens Andresen forklarte hvorfor han kaller seg liberalkonservativ. 

Andresen forholder seg til Edmund Burkes liberalkonservative tradisjon som har stått sterkt i Norge helt siden begynnelsen av 1800-tallet. Den mer autoritære, nasjonalistiske konservatismen fra Joseph de Maistre, ligger kanskje nærmere Tojes utgangspunkt. Toje trekker frem det han kaller folkelig konservatisme i Europa som eksempel på den nye konservatismen som de etablerte konservative partiene har glemt, men et annet ord for disse strømningene er høyrepopulisme eller nasjonalistisk konservatisme.

Jeg oppfatter ikke dette som en sunn konservatisme. I denne strømningen er det homofobi, et reaksjonært synspunkt på kvinner, nasjonalistiske holdninger og fremmedfrykt. Her er Andresen og jeg enige. At vi ender med litt ulike løsninger i innvandringsdebatten viser at meningsbrytningen mellom Civita og Minerva fungerer. Andresen er mer skeptisk enn jeg er. Vi finner ulike balansepunkter. 

Toje gjør det litt for enkelt når han bruker Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syses definisjon av konservatisme: Det å være konservativ er ikke å bygge paradis på jord, men å holde mørket på avstand. Problemet med Ørjasæters og Tojes perspektiver er mørket, ikke paradiset. Skal man holde truslene på avstand, er tendensen å ville lukke seg inne eller "være seg selv nok". 

Et bedre sitat fra Røe Isaksen og Syse er "Det feilbarliges politikk". Å balansere ulike hensyn i en foranderlig verden er det viktigste i konservatismen. Med en liberal grunnholdning kan Nils August Andresen og jeg begge kunne kalle oss liberalkonservative. Derfor vil ingen av oss slutte oss til de siste ukenes "dommedagsprofetier".