hits

desember 2013

Polske Janusz - sosial jumping i praksis

Arbeidsinnvandring er også sosial jumping, ikke bare sosial dumping. Den polske bussjåføren på forsiden av Aftenposten tjener nok penger i Norge til å finansiere barnas utdannelse, bygging av villa i Polen, nedbetaling av lån og til og med ferie med familien en gang i året. 

Norge har siden 2004 vært åpent for arbeidsinnvandrere fra hele EØS. De fleste som kommer, gjør et kjempehopp i inntekt bare ved å komme hit, og den gode lønnsutviklingen fortsetter ettersom botiden i Norge øker. Janusz Adamczyk tjener over fire ganger mer som bussjåfør i Norge enn han ville gjort med samme jobb i Polen. 

Sosial jumping betyr at en arbeidsmigrant gjør et hopp i lønns- og arbeidsvilkår ved å vandre. Jeg har skrevet om sosial jumping her. Det er også sosial jumping når arbeidsmigranten får økte sjanser til å bedre sine levekår i det landet han eller hun migrerer til. Aftenposten kan i dag fortelle at nesten 80 000 polakker er registrert bosatt i Norge i dag. Det er sosial jumping når arbeidsmigranten han eller hun går fra svart til hvitt arbeid, får fast arbeid, får leid en egen bolig og senere kanskje kjøpt bolig. Ikke minst er det jumping at arbeidstakeren gjør det bedre karriere- og lønnsmessig etter ankomst. 

At arbeidsmigrantene i større omfang bestemmer seg for å bli i Norge, er også en tydelig indikasjon på sosial jumping. Utdanningsmuligheter, pensjonsordninger og det arbeidsinnvandrerne oppfatter som mulighet til et  godt og trygt liv for seg og sin familie, fremkommer ofte som viktige bosettingsårsaker, sammen med lønn og arbeidsvilkår. Janusz Adamczyk vil også gjerne bosette seg i Norge etter hvert, kanskje i landlige omgivelser i Lommedalen der han i dag leier. Det er nemlig en myte at det kun er lønn som er viktig for arbeidsinnvandrere. Har man først arbeid, er det andre faktorer som er vel så viktig for trivsel og beslutning om å bli boende i Norge. Den sosiale jumpingen er med andre ord ikke kun knyttet til arbeidsforhold, men til levekår generelt. 

Janusz har startet forberedelsene. Den eldste sønnen får norskundervisning i Polen, Janusz selv har lært seg litt norsk allerede. Kona til Janusz, Beata, arbeider som spesialistsykepleier i Polen. Hun er garantert jobb i Norge om familien skulle velge å flytte, forutsatt at også hun lærer seg norsk. Foreløpig er det færre høyt utdannede arbeidsinnvandrere fra Polen, men bildet er mer nyansert enn for ti år siden, da det ble åpnet for arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.  

Det er problematisk når det i debatten om arbeidsinnvandring skapes et inntrykk av at innvandring er et tapsprosjekt, og at sosial dumping er det første begrepet man kommer på, når man hører om arbeidsinnvandring. Det etterlater inntrykk av at vi kunne greid oss bedre uten innvandring. Men det er slett ikke sikkert. Norge er på noen områder avhengig av innvandrere, både med høyere og lavere kompetanse. Norge har lenge hatt en sterk velstandsvekst. En av årsakene er arbeidskraften vi har fått fra utlandet, som har fylt de ledige jobbene og lettet presset i økonomien.

De langt fleste arbeidsinnvandrere til Norge jumper, de dumper ikke. Arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn de har mulighet til i sitt hjemland, og i Norge får de mulighet til fast arbeid, sosial trygghet og god lønnsutvikling. Det bedrer deres livssituasjon. Det er berikende for dem, for alle norske arbeidsplasser som mottar arbeidsinnvandrere, og for den norske økonomien.

 

Lærernes arbeidsdag

I et innlegg på Utdanning.no skriver Hogne W. Helgesen, hovedtillitsvalgt for Utdanningsforbundet Sandnes, at jeg ikke har forståelse for lærernes arbeidsdag. Utdanningsforbundet er naturlig nok ikke enig i at lærernes arbeidstidsavtaler bør gjøres om. Det handler om lærernes autonomi og selvstendige tid. Det vil ikke lærerne gi fra seg. Samtidig klager mange lærere på at skoledagen er fylt med mange oppgaver de ikke synes er relevante, eller som oppfattes som detaljstyring og byråkrati. 

Jeg mener at lærernes autonomi og selvstendige tid bør være et resultat av god ledelse ved skolen, ikke av en generell, detaljert arbeidstidsavtale. Derimot har jeg mer sympati for synspunktene lærerne fremmer når det gjelder unødige arbeidsoppgaver.

Hvordan lærerne fyller dagen sin og hvordan de arbeider, er avgjørende for hva elevene lærer. At lærerne i tillegg har den kompetansen som skal til for å være faglig sikre, er både et spørsmål om kvaliteten på studentene som søker seg til lærerutdanningen, hvordan lærerutdanningen er og hvordan læreren senere får anledning til å følge med faglig. Derfor er det viktig at det legges opp til kontinuerlig kompetanseheving, også etter at lærerne er ferdig med utdanningen sin. 

Det er skoleledelsen ved hver skole som er ansvarlig for sitt lærerkollegium, og som skal sørge for at lærerne får brukt tiden sin best mulig. Derfor er det helt vesentlig at de får anledning til det. Slik arbeidstidsplanene er i dag, er dette vanskelig. Hvordan arbeidstiden er avtalt, har jeg skrevet om her. Det naturlige i enhver styring og ledelse av kunnskapsmedarbeidere vil være å ta utgangspunkt i kompetansen til den enkelte læreren og de oppgavene skolen til en hver tid skal løse. Det vil i praksis bety at lederen må lede. Det kan bety at noen lærere vil tilbringe mer tid i klasserommet enn andre, at noen benytter mye tid med elever utenom klasserommet, at noen lærere får mye tid til forberedelser og etterarbeid, og at noen får hjelp av mer erfarne lærere. 

Poenget er at det ikke er arbeidstidsavtalenes detaljeringsgrad som bør avgjøre hvordan skolen drives, men den enkelte skoles utfordringer og hvordan lærerkollegiet ved den skolen kan benyttes best mulig. Dessuten er det viktig å legge til rette for kompetanseheving. Dersom arbeidsåret utvides, vil selvfølgelig arbeidsåret, målt i timer, være like langt som i dag. Det betyr bare at ukentlig arbeidstid i skoleåret reduseres tilsvarende. 

Så er det legitimt å innvende at det er altfor mange oppgaver skolen i dag pålegges, som oppfattes som detaljstyring og som unødvendig byråkrati. Det gjør skolehverdagen for mange lærere slitsom, og tiden som kunne vært benyttet til faglig arbeid eller til mer elevkontakt, lider. En omlegging av arbeidstidsavtalene for lærerne bør derfor ta arbeidsoppgavene som skal utføres, alvorlig. 

Skal skolen utvikles videre faglig, må den være attraktiv både for skoleledere og for lærere. En god skoleleder vil kunne vise sine lærere mye tillit, gi dem stor grad av autonomi, men det er skolelederen som har ansvaret for hvordan skolen drives, ikke den enkelte læreren.