hits

desember 2014

Når følelsene styrer ordskiftet

Appeller til følelser, ikke til fornuft, det er suksessoppskriften til de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten i 2014. Spaltist og førsteamanuensis Thorgeir Kolshus trakk følgende konklusjon i kronikken Vår private offentlighet: Vi bryr oss, det er du og jeg som teller, og Norge er et annerledesland fordi ingen andre land trykker denne typen kronikker i sine medier. Kolshus avslutter med følgende: "(alle stemmene) gjør det norske ordskiftet langt mer interessant enn det en blek kopi av det mannsdominerte kontinentale ekspertveldet ville vært. Hodemennesker som jeg gjør klokt i å sette pris på det." 

Men jeg mener det kan bli for mye av det gode, særlig om følelsene skal omsettes i politiske beslutninger. 

Da den borgerlige offentligheten oppstod for alvor for rundt 300 år siden, var det fornuften som skulle temme følelsene. Slik skulle man påvirke politiske beslutninger. Nå ser trenden ut til å være motsatt, følelsene skal styre fornuften, og det er individets historie som er utgangspunktet. 

Nesten alle de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten har med litt velvilje en appell til politikk. Mange av kronikkene tar utgangspunkt i den personlige erfaringen, noen av dem bringer også inn politisk argumentasjon eller tar et tydelig standpunkt i en politisk debatt. Det er selvfølgelig legitimt. 

Det som er problematisk er når den personlige erfaringen skal generaliseres og bli premissgiver i den politiske debatten, eller sågar argumenter for politiske vedtak eller bevilgninger av ressurser. Personlige, ofte vonde erfaringer, er kraftfulle uttrykk og kan påvirke debatter. Det er åpenbart derfor de også får mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Men denne typen kronikker kan også blokkere løsninger, gi alt for stor oppmerksomhet til noe som i en større helhet ikke bør tillegges så stor vekt i en løsning, og det kan ikke minst blokkere for alle relevante, kanskje mer fornuftsbaserte tilsvar eller argumentasjon. I de tilfellene der kronikkene er anonyme, er tilsvarsmulighetene enda færre.

I en politisk virkelighet med knappe ressurser vil det alltid være enkeltpersoner eller grupper som vil merke en prioritering. Det er naturlig at disse stemmene høres og at kronikker trykkes, men dersom de bare høres gjennom personlige erfaringer basert på følelser, vil det ikke bidra til en mer konstruktiv offentlig debatt.

Nedenfor er listen over de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten. De kunne vært supplert med tilsvarende temaer som gjerne dreier seg om vold, mobbing, vanskelig personlig økonomi eller vanskelig arbeidssituasjon, og i 2014 også om abort. 

1.Tanja Rahm Til deg som kjøper sex - om prostitusjon og behov for sexkjøpsloven

2.Guri Idsø Viken: Kjære Petter Northug - om forbildet som gikk i stykker

3.Lene Marlin: Jeg ville ikke leve lenger - om tabu forbundet med selvmord

4.Gunhild Nohre-Walldén: «Han hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen» (fra 2013) - om testing og prøver i skolen

5.Anonym lærer: Det farlige klasserommet - om vold og mobbing i skolen

6.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): Nattevakten - om fysiske og psykiske problemer ved å jobbe om natten

7.Hanne Sørvaag: Fordommene lever - om homofili og behov for å fjerne fordommer

8.Are Kalvø: Jævlig tostemt - om lærerstreiken

9.Joel Hinckley: En amerikaners blikk på Breivik-saken (fra 2012) - om straff av terrorister

10.Per Fugelli: Fem diagnoser som mangler i den norske folkesjelen i dag - om det norske fellesskapet

11.Jennifer Raff: Kjære foreldre. Dere blir løyet til - om viktigheten av å la barn vaksineres

12.Veslemøy Østrem: Reply all-forbannelsen - om sosiale medier og dynamikk rundt dugnader og foreldreoppgaver på skolen

13.Jenny Jordahl: Den glatte barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke - om det negative kroppshysteriet 

14.Malin «Meekatt» Birgersson: Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn? - om  barneoppdragelse 

15.Willy Pedersen: Hasj er farlig (fra 2007) -  om motstand mot legalisering av narkotika 

16.Joakim Kværner: Hei, jeg er politimann i Oslo. Jeg gruer meg til å skuffe deg - om bevæpning i politiet 

17.Zandra Hedlund: Ingen takker deg for at du jobber deg syk - om arbeidspress

18.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): En revurdering av sykepleieryrket - om positive og negative sider ved sykepleieryrket

19.Anonym mamma: «Jeg kan leke med skyggen min » - om barnehage og mobbing

20.Student (20): Fattig og norsk - om en vanskelig økonomisk situasjon 

Av disse 20 innleggene er hele 14 skrevet av kvinner, fem av menn, og ett er anonymt uten henvisning til kjønn. En lettvint konklusjon for 2014 er da: kvinner er opptatt av følelser, kvinner har overtaket i den offentlige debatten og får flest likes. De fleste analyser av kvinner, makt og ytringer tilsier at det er motsatt, menn høres mest og er mest fremme i det offentlige ordskiftet, senest kommentert i denne kronikken.

Det er mange muligheter til å få sagt sin mening og bidra med sine personlige erfaringer i den offentlige debatten i Norge. Det er blogger og mange debattnettsider eksempler på. Følelser skaper engasjement, men skal enkeltopplevelser og erfaringer bidra til politisk endring, kreves det at også fornuftsargumenter blir hørt og at man forsikrer seg om at enkeltopplevelsene ikke er kun det, men del av et større bilde.

Godt nytt offentlig ordskifteår i 2015!

 

 

 

 

 

 

Liten Gini-variasjon

I går kom SSBs tall for formues- og inntektsforskjeller i Norge i 2013, målt i Gini. SSB viser også Gini-utviklingen fra 1986 og frem til i dag, både for hele befolkningen og befolkningen eksklusive studenter. En Gini-verdi på 1 tilsvarer at én person har all inntekt i et land, mens en verdi på 0 tilsvarer at alle tjener eksakt det samme. 

I 1986 var Gini-verdien for hele befolkningen i Norge 0,21. Den steg til 0,241 i 1994. Skattereformen i 1992 er en av de viktigste forklaringene på økningen. Videre gjennom 1990-tallet, da Arbeiderpartiet satt mest i regjering, økte Ginien til 0,262 i 2000, for så å gå kraftig ned året etter, da det midlertidig ble innført utbytteskatt. Den høyeste Ginien ble registrert i 2005, et år hvor det var kjent at Bondevik II-regjeringen ønsket å innføre utbytteskatt fra 2006, og mange derfor tok ut utbytte i forkant for å unngå denne skatten. Utbytteskatten innebar en økt marginalskatt på kapitalinntekter fra 28 til 48,16 prosent. Dermed ble tidligere års opptjeninger i bedriftene synliggjort som utbytte det året. Utbyttene hadde ellers blitt værende i bedriftene og blitt brukt til investeringer og innovasjon, noe som viser at Gini eller andre ulikhetsmål ikke gir et fasitsvar på reell ulikhet i et enkelt år.

Ulikheten økte moderat i de åtte årene den rødgrønne regjeringen satt, fra 0,243 i 2006 til 0,25 i 2013. Det siste året økte Ginien fra 0,249 til 0,25, men dette er ikke store endringer.

Ginien som måler befolkningen eksklusive studenter, er enda lavere: 0,241 i 2013. Skal man vurdere ulikheten i Norge, er denne Ginien kanskje riktigere. Studenter har lave inntekter, nettopp fordi de studerer. Ginien, målt på denne måten, var 0,208 i 1986 og ligger i hele perioden lavere enn for hele befolkningen.

I siste tilgjengelige internasjonale sammenligning, der man har tall for 2011/2012, har Norge den nest laveste Gini-scoren i hele OECD, på 0,25. Det kan være verdt å merke seg at Ginien i 2013 er lik hva den var midt på 1990-tallet i Norge, etter en moderat økning fra midten av 1980-tallet.

Det passer dårlig med bildet venstresiden forsøker å tegne om at ulikheten i Norge har økt betydelig den senere tid. Ginien har derimot vært forbausende stabil. Utslaget i grafen under kommer av skattereformen i 2005, som likevel økte skattesystemets omfordelende virkninger. 

En annen faktor som gjør seg gjeldende, er innvandring. Etter 2004 har Norge hatt stor arbeidsinnvandring fra nye EU-land. Mange av dem opplever betydelig inntektsøkning sammenlignet med hva de ville oppnådd i hjemlandet, men arbeider i yrker som har lavere inntekt enn gjennomsnittet i Norge. Det kan bidra til at Ginien i Norge vil øke, men, imponerende nok: Etter ti år har ikke økningen vært særlig stor. I debatten om ulikhet bør man være bevisst at Norge er i verdenstoppen på likhet, og at endringene har ikke vært store de siste 20 år.

 

Au revoir Piketty

På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge, men det er likevel ett av rådene hans vi fortsatt bør følge: Satsing på utdanning og kunnskap. 


Thomas Piketty holder i dag foredrag i Aulaen ved Universitet i Oslo om sin bok Kapitalen i det 21. århundre. Han mener at r (avkastningen på formue) er større enn g (veksten i økonomien), og underbygger dette med en omfattende sammenstilling av empiri over en svært lang tidsperiode for noen utvalgte vestlige land. Her viser tallene at vi hadde en gunstig utvikling i et ulikhetsperspektiv fra rundt første verdenskrig til 1980. Deretter gikk det gal vei. Ulikheten har økt.


Piketty - oui ou non?

Det er flere som har kommentert og kritisert Piketty, både faglig og politisk. Civita har utgitt tre notater, hatt ett frokostmøte og skrevet en rekke artikler. Det er grunn til å se nærmere på hva Piketty egentlig har funnet ut, og hva han ikke har sett på. Dessuten er det grunn til å se på hvor relevant Pikettys funn er for Norge. Selv om man skulle avvise Pikettys policyforslag i siste fjerdedel av boken og mene at de ikke treffer godt i Norge, er det grunn til å diskutere fordelingspolitikk også her.


La oss ta Pikettys antakelse først: forskjellene kommer til å øke, basert på utviklingen han ser fra 1980 og frem til i dag. I OECD-analysen How was Life? Global Well-Being since 1820 fra 2. oktober 2014 presenteres utvikling i ulike dimensjoner i lange tidsrekker, fra 1820 og frem til 2000. Et av kapitlene omhandler utviklingen i inntektsulikhet målt som brutto disponibel husholdningsinntekt i ulike land. Ulikheten måles ved Gini-koeffisienten. Det er ulik kvalitet på dataene om inntektsulikhet når man går så langt tilbake som 1820, og før 1910 er det kun estimater. Etter 1970 har kvaliteten stort sett vært svært god, og den bedrer seg gradvis i ulike land etter 1910. Tallene som presenteres stopper i 2000, men gir likevel flere nyanser det er verdt å se på.

Om vi ser på vestlige land, som også er Pikettys anliggende, viser OECD-analysene at utviklingen ikke er entydig fra mellomkrigstiden og frem til 2000. I Frankrike sank inntektsulikheten helt fra mellomkrigstiden og frem til 2000. Man hadde et nivå på 58 i 1950, som falt til 37 i 2000. I Nederland var Gini-koeffisienten 42 i 1930 og 32 i 2000, med noen svingninger underveis. Her har altså ulikheten gått ned, også dersom man ser fra 1950, da Gini-koeffisienten var 36. I Tyskland har det vært svingninger, men ulikheten har gått opp igjen etter 1980 og følger således Pikettys hypotese. I Italia har ulikheten sunket og er fremdeles lavere i 2000 enn den var i 1930, og mellom 1980 og 2000 sank den, for så nesten å ta igjen 1980-nivået i 2000. Spania har omtrent samme ulikhetsnivå i 2000 som i 1930, og landet har ligget jevnt i nesten hele perioden. Sverige lå på en Gini-koeffisient på 40 i 1950 har i 2000 en Gini på 35. 

OECDs oppdaterte Gini-koeffisienter fra deres database etter skatt og omfordeling viser følgende bilde fra midten av 1980-tallet til 2011: Nederland har omtrent ligget helt flatt med en Gini på 0,3 i 1995 og 0,28 siden 2005 og frem til siste registrering i 2012. Spania har gjort det samme, fra 0,33 i 2004 til 0,34 i 2011. Canada lå på 0,3 i 1983 og på 0,32 fra 2000 og frem til siste måling i 2011. Tyskland hadde 0,25 i 1985. Den stiger til 0,29 i 2011, mens Italia har 0,29 i 1984 og siste måling er 0,32 i 2011.

Pikettys empiri viser et mønster der ulikheten har økt etter 1980, selv om han også har nyanser, er hovedbildet man sitter igjen med at ulikheten har økt, og til dels mye. Derfor stiller han spørsmål ved hva som kan gjøres med den økte ulikheten. Med sin modell r er større enn g, antar han at trenden etter 1980 vil fortsette videre inn i det 21. århundre. Det er det grunn til å stille spørsmål ved. Det er også grunn til å undersøke nærmere om hans forslag til policy er det som vil skape vekst og bedre fordeling.

 

La Norvège - La pays de rêve

Norge er ikke med i OECDs analyser fra 1820 til 2000 og ikke i Pikettys hovedanalyser, men vi vet at Norge har en svært lav Gini på verdensbasis. Fra OECDs database ser Gini-tallene slik ut for Norge: 0,22 i 1986, 0,24 i 1995 etter skattereformen i 1992 og 0,25 i 2011. Uansett hvordan ulikhet og inntektsforskjeller måles, kommer Norge svært godt ut, og har bare hatt en liten økning i forskjeller de siste tiårene, fra et svært lavt nivå (se blant annet OECD-rapporten All on Board: Making Inclusive Growth Happen, 2014). Norge har også hatt en økende ulikhet siden 1980, men den målte ulikhetsøkningen skyldes blant annet to store skattereformer i 1992 og 2005. Gjennom skattereformene ble kapitalinntekter mye bedre synliggjort enn tidligere. Begge skattereformene bidro til bedre skattesystemer og bedre omfordeling. Ser man på det langsiktige bildet av ulikhet i Norge, har ulikheten vært lav lenge og steget noe de siste tiårene, men ikke det siste tiåret. Mye tyder på at noe av økningen skyldes de to skattereformene og bedre registreringer av kapital og inntekt.

De viktigste årsakene til den lave ulikheten i Norge, både historisk og i dag, er mange. Blant annet bidrar våre velferdsordninger sterkt til omfordeling. Den historiske tradisjonen med å eie egen bolig bidrar til det samme. I Norge står velferdsstaten for over 70 prosent av omfordelingen. Resten står skattene for. Fjerning av formuesskatten gir ikke utslag på vanlige mål for ulikhet. 

Pikettys hovedgrep for å hindre økende ulikhet er en global formuesskatt, arveavgift og utdanning. Det siste er godt fulgt opp i Norge. Vi har gratis utdanning, og således har alle muligheter til å tilegne seg kunnskap. Dessuten har landet svært lav arbeidsledighet og et godt sikkerhetsnett dersom man ikke kommer i arbeid. Arbeidsdeltakelsen er svært høy, noe som gir det beste grunnlaget for sikring av inntekt og livsopphold. Når det gjelder arveavgift og formuesskatt, er arveavgiften ikke avskaffet, men følger nå et kontinuitetsprinsipp. Det vil si at arvinger overtar den skattemessige posisjonen og inngangsverdiene som arvelater hadde. Dermed vil verdistigningen bli skattlagt ved fremtidig salg, og tilsvarende vil verdifall komme til fradrag. Eiere i Norge beskattes også gjennom utbytteskatt, og staten er stor eier i Norge. Skattesystemene bidrar allerede til omfordelingen mellom de med høy og de med lav inntekt.

Au revoir Piketty

Piketty er altså ikke spesielt relevant for Norge. På mange måter er Norge allerede i den situasjonen Piketty ønsker for resten av verden. Det betyr ikke at Norge ikke skal følge med på utviklingen i usunne former for ulikhet (korrupsjon, rent-seeking, regulatorisk forskjellsbehandling), og kontinuerlig arbeide for å ha en omfordelende velferdsstat og et godt skattesystem. Men utfordringen for Norge når olje- og gassutvinning får mindre betydning, er sannsynligvis heller tiltak for å fremme vekst, innovasjon og utvikling. Da er det bare ett av rådene til Piketty som bør følges: satsing på utdanning og kunnskap.


Innlegget er publisert på minervanett.no 12.12.2014