hits

desember 2015

MDG - Miljøpolitikk på lissom

MDG holdt fanen høyt da de kom inn i byrådet i Oslo. Bilene skulle ut av Oslo sentrum, syklene inn og kollektivtransporten skulle rustes opp, men gjenåpning perrongen på Gulleråsen T-banestasjon blir ikke prioritert. Dette er altså MDG i praksis.

Hvorfor stenging av Oslo sentrum innenfor Ring 1 er dumt, har jeg skrevet om her. Hvorfor det er utrolig at MDG ikke klarer å gjenåpne perrongen på Gulleråsen stasjon, skriver jeg om her i dag, litt over fem år siden Holmenkollbanen gjenåpnet og perrongen nedover ble stengt på grunn av noen centimeter for lang avstand mellom perrongen og de nye vognene. Jeg er sikker på at alle beboerne fint hadde klart å "mind the gap", men etter fem år ser det ut til at denne perrongen er verre å få opp enn en månelanding. 

Holmenkollbanen er over 100 år gammel og lagt i et terreng der T-bane i dag er det eneste brukbare kollektivtransportalternativet. Det betyr i praksis små stasjoner som ligger ganske tett når banen kjører, men som av topografiske grunner fungerer som knutepunkter for dem som bruker banen. Barnehagebarn, skoleelever, eldre mennesker og alle som jobber i sentrum er avhengige av banen hver dag. Det er ikke alle som kan kjøre bil eller sykle, og noen må faktisk ned til sentrum daglig.

Fem år er gått på å utrede og debattere med politikere og med naboer. I dag har Ruter et ferdig teknisk alternativ til ny perrong, uten å måtte leie tomtegrunn fra naboer, og kun med å stenge banen én helg i forbindelse med anleggsarbeidene. Likevel velger samferdselsbyråd Berg å utsette behandlingen til de skal debattere ny stasjonsstruktur for Holmenkollbanen. Jeg kan garantere at det ikke blir i Bergs byrådstid.

MDG snakker høyt om miljøpolitikk. I denne saken er det snakk om å bevilge noen penger utover den bevilgningen på åtte millioner som ble gitt i fjor til bygging av perrong. Jeg minner om at oppgraderingen av T-banen til VM i Holmenkollen kostet 500 millioner.

Det er fristende å spørre, bor vi på feil side av byen? Terje Bjøro, bydelsutvalgsrepresentant for Venstre skriver i Aftenposten 21.12: "Selvsagt er Gulleråsen stasjon lite lønnsom. Men et byråd som ikke satser på offentlig transport, særlig i et område med lite infrastruktur ellers, bør ikke kalle seg miljøvennlig. Og vi opplever at det nye byrådet på mange områder viser forakt for Vestkanten." Både Høyre og Venstre i Vestre Aker Bydel skal ha stor honnør for å støtte denne saken, og jeg må innrømme at skuffelsen er stor når miljøpartiet med stor M, MDG, viser seg å bare ha miljøsaken på parolene og ikke i praktisk politikk. Berg og hennes parti som ellers snakker om sykkel og kollektivtransport, mister fullstendig troverdigheten.  

Beboerne får ikke kollektivtransport og skal ikke få kjøre bil til sentrum. Det greieste er kanskje å bli hjemme? Da får MDG i alle fall oppfylt ønsket sitt om at man ikke skal forurense noe.

 

Innlegget er skrevet på vegne av Aksjonsgruppen for Gulleråsen stasjon

 

 

Større differensiering

 

I går kom SSB med en oversikt over utviklingen i egenbetalingen i private barnehager. Foreldrene betaler en stadig mindre andel av det det koster å ha barn i barnehagen. Oversikten fra SSB viser at foreldrebetalingen utgjorde 16 prosent av de totale barnehageutgiftene i 2014, mens andelen var over dobbelt så høy i 2004.

Foreldrebetalingen har gått kraftig ned, både som andel av de totale utgiftene og i absolutte tall. Det skyldes to ting: Økning i offentlige tilskudd og innføring av makspris på foreldrebetaling. Her er utviklingen siden 2000 i prosent av totale utgifter:

I 2000 var fordelingen omtrent 50/50. Foreldrene i private barnehager betalte 47 prosent av barnehagenes brutto utgifter, og det offentlige betalte 48 prosent. De siste fem prosentene var udekket. Om de ble dekket av frivillig lotteriinnsats fra foreldrene eller at eierne gikk med underskudd, fremkommer ikke i SSBs tall. Offentlige tilskudd utgjør 87 prosent av bruttoutgiftene i 2014, mot 73 prosent i 2004.

Da makspris i barnehage ble innført i 2003, var det først og fremst en gave til familier med romslig råd, siden familier med lavere inntekt i hovedsak betalte reduserte priser også tidligere.

For dem med høy inntekt kunne en barnehageplass tidligere koste opptil 5 000 kroner i måneden. Etter barnehageforliket ble maksimal betaling per barn 2 330 kroner måneden for familier med inntekt over 500 000. For 2015 er beløpet justert til 2 480 kroner per måned. Dagens makspriser er dermed en sterk subsidiering av familier med høy inntekt. De betaler nå mer enn 20 000 kroner mindre per barn i året enn før maksprisen ble innført. Dette har gått under radaren, fordi det først og fremst er gratis kjernetid og den nedre grensen for foreldrebetaling som har vært gjenstand for politisk diskusjon.

Foreldrebetalingen i barnehagene bør differensieres mer. Det er vellykket med gratis kjernetid for lavinntektsfamilier. Det kan flere kommuner vurdere. Inntektstapet bør dekkes av dem med høye inntekter. Maksprisen bør økes fra dagens 2 480 kroner.

 

 

 

 

Name and shame

"Name and shame" er strategien for å få flere kvinner i finske ASA-styrer. Finske ASA-selskaper må redegjøre i sine årsrapporter for sin strategi når det gjelder kvinner i styrene. Finnene har en "forretningskode", vedtatt i 2003 og forsterket i 2008 og 2010. De færreste finske selskapene ønsker å avvike fra denne, nettopp fordi det går ut over rennomméet deres. Finnene kaller det selvregulering. Det har ført til at selskapene arbeider for å få flere kvinner inn. Det kan være en god strategi for å skape kjønnsbalanse. Men det kan bli for mye "name and shame" også.

I Norge har vi et krav om 40 prosent av hvert kjønn, i praksis kvinner, i ASA-styrer. En av intensjonene med loven var i sin tid at dette skulle sikre at selskapene arbeidet systematisk for å få flere kvinner inn i toppledelsen i ASA-selskapene. Telenor har tre kvinner i sitt styre. Med mindre man går ut fra at de tre kvinnene som sitter i Telenor-styret er rene marionetter, må man gå ut fra at disse har jobbet seriøst med å få frem kvinnelige kandidater. At det likevel ble Brekke som fikk jobben, kan jo være en indikasjon på at det ikke er fullt så enkelt som VG, Skei Grande og andre som nå raser mot Telenor, skaper inntrykk av.

 Det er ingen krav om kvotering i toppledelsen i ASA-selskaper, men det vi ser utspille seg nå, er nesten verre. Selskapet skulle ha ny toppleder etter Baksaas, og ingen kan være i tvil om at ikke Telenors styre har fått med seg signalene fra den største eieren, representert ved næringsminister Monica Mæland, som ønsket seg en kvinnelig toppleder. Hva tidligere styreleder Svein Aaser har sagt om ansettelsesprosessen, hvem som er intervjuet og når det har skjedd, må han og styret i Telenor redegjøre for til sine eiere. 

Det ble Sigve Brekke, som ifølge tidligere styreleder Svein Aaser, var den som var best kvalifisert. At det senere har kommet frem forhold om Brekkes CV som viser at alt ikke var i skjønneste orden, kan man laste headhuntingfirmaet for. De kunne avdekket dette før innstillingen. Likevel er det først og fremst Brekke som må lastes. At dette nå har kommet frem, ved hjelp av Kapitals kritiske journalistikk, er bra, selv om det foreløpig ikke ser ut til å få konsekvenser for Brekke.

Derimot er naming and shaming-strategien som nå utspiller seg om de eksisterende eller ikke-eksisterende kvinnelige topplederkandidatene i ferd med å bli en farse. Grensene mellom det å spørre om kvinner har vært vurdert og be om en redegjørelse, og den heksejakten som nå brettes ut i alle medier, med eller uten troverdige kilder, er langt oversteget. 

Det blir åpenbart en kvinnelig toppleder i Telenor etter Brekke. Som jeg tidligere har sagt til Aftenposten, med det presset som har vært nå, vil det være ensbetydende med en selvpålagt kvotering fra Telenors styre. De vet at alt annet vil bli "a walk of shame". Etter min mening vil dette snu ansettelsen fra noe positivt, til noe negativt. Jeg er ikke i tvil om at den kvinnen som får jobben har gode kvalifikasjoner, men det blir likevel en ansettelse med en viss bismak. Og det spørs om noen menn i det hele tatt vil ønske å søke på jobben i neste omgang.